FrP vil tillate aktiv dødshjelp og bruker argumentasjonen om frihet til å bestemme over eget liv. I prinsippet er jeg enig i at folk burde få lov til å bestemme når de selv ikke vil leve lenger, men jeg mener det blir for enkelt å hoppe på forslaget om aktiv dødshjelp.
Fordi det er mange alvorlig tankekors ved aktiv dødshjelp. Problemstillinger som ingen foreløpig har kunnet gi gode nok svar på. Hvem skal bestemme hvem som er kvalifierst til dødshjelp? Og hvor skal grensen egentlig gå? Nederland legaliserte aktiv dødshjelp i 2002, og siden den gang har terskelen stadig blitt lavere. Nå kan barn helt ned i 12 år få aktiv dødshjelp med foreldrenes godkjenning. Også mennesker med psykiske lidelser kvalifiserer til aktiv dødshjelp. Jeg frykter at det i disse spørsmålene ikke finnes noen klar grense, og at ingen egentlig er kvalifisert til å ta slike avgjørelser.
Likevel er det jeg frykter mest, at eldre og syke skal føle seg som en belastning for familie og samfunnet. At de skal føle at det beste er å avslutte livet, ikke for sin egen del, men for andre sin del. Undersøkelser viser at 1 av 5 pasienter som fikk dødshjelp i Nederland, egentlig ikke ønsket å dø. De ba ikke engang om det. Tall fra Oregon viser at halvparten av de som benyttet seg av aktiv dødshjelp gjorde det fordi de følte seg som en belastning for samfunnet.
Derfor har jeg tvilt meg fram til at det ikke er riktig å gå inn for aktiv dødshjelp. Jeg er redd for at det som vil være frihet for noen, vil kunne bli en belastning for mange.
Fant denne bloggposten og vil anbefale den for alle!
Eg er så einig med deg når du seier at her er det mange tankekors. Du beskriv dei negative sidene ved FrP sitt vedtak på ein god måte. Føler at dette er eit tema som må diskutarast mykje meir før ein eventuelt konkluderer. Så vil framtida vise om FrP igjen var først ute med eit rett standpunkt eller om dei er totalt på bærtur ;-)
SvarSlettJeg ser du i stor grad lener deg på artikler og argumenter fra Sondre Olsen / Filip Rygg i Krf - og de er ikke til å stole på i denne saken.
SvarSlettAt 1 av 5 som fikk dødshjelp i Nederland ikke hadde bedt om det har de fra en artikkel som sto på trykk i Dagbladet i 1999. Loven om dødshjelp ble innført i 2001. Det står uttrykkelig der at pasienten selv skal ta initiativet til dødshjelp.
Dette med at folk får dødshjelp uten å ha bedt om det, skjer kun i situasjoner hvor pasientene er i tilnærmet koma og får store doser morfin e.l. for å ende livet. Denne problemstillingen har vi allerede i dag i Norge og det er antagelig verre her.
Professor Peter Hjort som tidligere var sterkt imot dødshjelp er nå kommet i tvil, bla. fordi hans inntrykk er at omsorgen for eldre og andre dødssyke er tryggere i Nederland og Belgia - som har dødshjelp - enn i land uten.
http://www.livstestament.org/index.php?cat=10&aid=23
Erfaringene fra Oregon er også helt annerledes enn det presenteres og overveiende positiv. Hvilket er grunnen til at nå både Washington stat og Montana har innført lignende lover.
"The Oregonian oppsummerer denne stemningsendringen på følgende måte: ”Motstandere, som oss selv, advarte om at loven ville få strømmer av sårbare pasienter til å begå selvmord, ramme handikappede og skape en opphopning av dødssyke som ønsket å dø ved hjelp av resepter fra legene. Etter 10 års erfaring med loven, har vi ikke sett noe slikt misbruk.”
http://www.livstestament.org/index.php?cat=10&aid=21
Årsakene til at folk velger dødshjelp er i følge rapporten for 2008:
"As in previous years, the most frequently mentioned end-of-life concerns were: loss
of autonomy (95%), decreasing ability to participate in activities that made life
enjoyable (92%), and loss of dignity (92%). During 2008, more participants were
concerned about loss of dignity than in previous years.
http://egov.oregon.gov/DHS/ph/pas/docs/year11.pdf years (82%)."
Skal deg litt mer informasjon enn den du får fra Krf før du gjør deg opp et endelig mening om dette er du snill.
"I prinsippet er jeg enig i at folk burde få lov til å bestemme når de selv ikke vil leve lenger, men jeg mener det blir for enkelt å hoppe på forslaget om aktiv dødshjelp."
SvarSlett- Du er enig i A, men vil ikke tillate folk
å gjøre hva som skal til for å oppfylle A.
Du er klar over at du sier imot deg selv?
Du er klar over at du setter deg, og dine "kamerater", i en elite-stol hvor Hvermansen i gata ikke får leve sine egne liv?
Hva er årsaken til dine psykoser om å regulere andres liv til detaljer?
Kunne ikke du værra ei litta søt jente som brukte tiden på seg selv og sin mann i huset?
Takk for interessante innspill, Synve. Men jeg er fremdeles ikke overbevist. Det er en hårfin balansegang i dette spørsmålet og jeg har enda ikke fått noen overbevisende svar på hvor grensen skal gå og hvem som skal bestemme? Og hvordan er man helt sikker på at personen vil ha aktiv dødshjelp, og ikke bare føler seg presset til det?
SvarSlettIrrelevant: Jeg er klar over at det kan virke som jeg sier imot meg selv. Som jeg prøvde å forklare er jeg i prinsippet for at alle skal få bestemme over sitt eget liv (og det gjør man jo i veldig stor grad i dag), men på det pragmatiske planet er jeg mot å pålegge leger å ta livet av en pasient.
Kan dessverre ikke være ei litta søt jente som bruker tid på mannen i huset. Er ikke særlig liten, har ingen mann og eier ikke hus.
Det er et svært godt intervju rundt dette med Stein Husebø i dagens Morgenbladet (nr. 21). Hilsen Knut (som frykter at illusjonen om at det finnes en verdig og meningsfull død vil gi missbruk av aktiv dødshjelp)
SvarSlett