Denne siste tiden har jeg tilbrakt en del tid på toget, noe jeg nok må vende meg til det framover. Er tross alt fylkestingspolitiker i Oppland, og det krever en del reising rundt i det vakre, vidstrakte fylket. Ikke det at det plager meg så mye heller, jeg liker nemlig å kjøre tog. Du tenker kanskje at som ung idealist elsker jeg naturlig nok å være politisk korrekt, og da er jo selvfølgelig tog å foretrekke fremfor andre transportmidler.
Men min forkjærlighet for tog har nok også andre årsaker. Minnene fra barndommen i Valdres spiller en viktig rolle. Valdresbanen ble nemlig lagt ned til fordel for den lille flyplassen vi har i Valdres. Ikke akkurat fremtidsrettet, men jeg var rett og slett for ung til å engasjere seg. Men jeg husker at det å kjøre tog var noe annerledes, og min første lange togtur var på skoleturen i sjetteklasse på barneskolen. Etter det reiste jeg ikke med tog før jeg 18 år gammel flyttet til Lillehammer, og da fikk jeg bekreftet minnene fra barnedommen, tog er rett og slett fantastisk.
Jeg blir ikke bilsjuk som jeg pleier å bli når jeg sitter i baksetet på en trang bil eller en overfylt buss. Man kan til og med gå inne på toget og det er til og med muligheter for å kjøpe seg en matbit. Det er lett å sove på toget, kan legge ned setet og lukke øynene og la drømmene fly.
En annen ting er alle de rare samtalene som foregår på et tog. Jeg vet det ikke er pent å lytte til andre sine samtaler, men noen ganger er det rett og slett umulig. Folk snakker så høyt at hele vogna hører hva som blir sagt, og av og til er det som blir sagt ganske så artig og interessant. I går var det en dame som tok den ene telefonen etter den andre, åpenbart til fremmede menn. Det ble stilt spørsmål om disse mennene kunne komme på besøk til henne og om de kunne sende bilder slik at hun fikk sett hvordan de så ut. Sånne samtaler får meg til å smile for meg selv, og jeg liker følelsen av å være sniklytter.
Etter jeg ble fylkespolitiker har jeg også oppdaget en ny herlighet, nemlig komfortavdelingen. Her snakker vi virkelig komfort, og kanskje viktigst av alt: strøm til pc. Så er det selvfølgelig gratis varm drikke og du kan lese så mange aviser du vil. Jeg simpelthen elsker det!
For de av dere som lurer på hvordan vi bor, så kan vi avsløre at det er billig og enkelt. Hostellet ville fått Anker til å virke som et femstjernershotell. Vi bor på et åttemannsrom som er sykt kaldt, men vi klager ikke så altfor mye over det. Det vi klager mest over er den sure, tyske og gamle damen som bor i ene hjørnet. Hun har bestemt seg for å gjøre det hjemmekoslig og pynter med å legge undertøyet sitt på nattbordet. Nå er det bare oss tre som bor her, de andre har nok emigrert til finere hotell på nyttårsaften! Bildet er Tonje som er klar for å gå ut å kjøpe vin. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne!
