Et ørlite glimt av håp

Jeg ble så utrolig rørt av bildene fra den palestinske flyktningleiren, Rashidieh, i VG i dag. Bildene er en del av et prosjekt hvor vi ser livet i en flyktningleir gjennom barn sine øyne, og bildene fikk frem mange minner.

Det er snart to år siden jeg første gang besøkte Libanon, og kontrastene mellom partylivet i Beirut og flyktningleiren Shatila var enorm. I flyktningleirene møtte jeg barn som ikke så noe poeng i å fullføre utdanningen, fordi de visste at de aldri kom til å få noen jobb. De palestinske flyktningene i Libanon har ingen rettigheter og få muligheter. Fattigdom og arbeidsledighet preget den kaotiske flyktningleiren, og det var en ekkel følelse av å gå rundt å se på elendigheten uten å kunne gjøre noe. Man føler seg nesten litt slem når man går rundt som eneste hvite, rike kvinne i all elendigheten.

Men overalt hvor jeg gikk kom barn løpende mot meg. Gamle menn bød meg på te og kvinnene ville kjenne på håret mitt. Og de ville at jeg skulle ta bilder, mange bilder. Kanskje fordi de visste at disse bildene ville bli vist til andre og på den måten kunne de fortelle sin historie. En historie fylt av lidelse og undertrykkelse, men også en historie med et glimt av håp.

Også i bildene fra Rashidieh kan man ane håp, en ung gutt har valgt å fullføre utdanningen for å bli bilmekaniker. Da jeg var i flyktningleiren Shatila besøkte jeg også en skole, den var drevet av Norsk Folkehjelp. De palestinske barna har nemlig ikke rett til å gå på de libanesiske skolene, og alle skolene er drevet av hjelpeorganisasjoner og bistandspenger. Disse skolene gir barn en mulighet de ellers aldri ville fått, nemlig utdanning og et glimt av håp. Det er for meg alene et fantastisk argument for mer solidaritet og bistand!