De siste dagene i Aten har vært en surrealistisk opplevelse. Israels stadig mer desperate trusler, trenering av godkjennelser fra greske havnemyndigheter og sabotasje på passasjerskipet vi eier sammen med svenskene og grekerne setter sitt preg på stemningen. Her er folk styrket i sin tro på at dette er en riktig og viktig aksjon, og jo mer vi blir motarbeidet, jo mer motiverte blir vi. Demonstrasjonene raser i sentrum av Aten og i går våknet jeg til Bella Ciao som runget fra gatene. Samtidig sitter vi i vår lille oase i et anarkiststrøk sammen med de andre aktivistene. Det er en herlig blanding av besteforeldre, poeter, musikere, leger, sykepleiere, oldemødre og parlamentarikere. En skjønn forening som smører seg med solkrem og tålmodighet i påvente av beslutningen om at vi er klare til å dra.
Freedom Flotilla II sine folk jobber iherdig med å få godkjent båtene, og det ser ut som de lykkes. Israel har trappet opp sin innsats, nå synes det som om målet er å true såkalte viktige folk fra å delta. Først var det journalistene sin tur, trusler om ti års utestengelse ble fremsatt. Selvfølgelig et uhørt angrep på ytringsfriheten, og etter kraftige reaksjoner uttalte Netanyahu at man skulle revurdere truslene mot journalistene.
Neste gruppe som sto for tur var parlamentarikerne. Israel truet i går med diplomatiske konsekvenser dersom parlamentarikere deltok på båtene. På konvoien skal det være parlamentarikere fra Norge, Sverige, Spania og Frankrike. I tillegg to EU-parlamentarikere. Truslene fra Israel kan derfor tolkes som et ønske om å isolere seg fra Europa. Det har lenge vært kjent at det skal være parlamentarikere om bord. Det visste også israelsk UD da de hadde møte med den norske ambassaden i Tel Aviv. I referatet som er offentliggjort, nevnes ikke dette med et eneste ord. Heller tvert imot, israelsk UD sier i møtet at de vurderer å gi parlamentarikere og kjendiser spesialbehandling. Det er en noe underlig måte å drive utenrikspolitikk, at pressetalsmenn i siste liten truer en rekke land og EU med diplomatiske sanksjoner. Jeg må innrømme at det lukter av desperasjon.
Israels militære strategi bygger på avskrekking, og sett fra Israels side har nok dette vært en effektiv strategi. Landet har begått brudd på folkeretten og menneskerettigheter gjentatte ganger. Men det har aldri fått noen konsekvenser. Verdenssamfunnet fordømmer handlingene i sterke ordelag, og Israel har fortsatt med sitt. Landet får som regel viljen sin, og med USA som trofast støttespiller er det dessverre ikke kommet på plass sanksjoner eller politisk press som har greid å stanse de.
Men i Aten er det samlet nesten 400 aktivister fra hele verden. Det er en imponerende grasrotbevegelse som har styrket seg etter angrepene på Freedom Flotilla I i fjor. Den fortsetter å vokse i styrke, og her er det få som kan trues til taushet til tross for at Israel gjør det de kan.
For ni år siden var jeg i Aten på IUSY-leir sammen med mange tusen ungdommer fra AUFs søsterorganisasjoner fra hele verden. Da gikk vi i demonstrasjonstog, sang kampsanger og ropte taktfast: There ain’t no power like the power of the people, cause the power of the people won’t stop. Ni år senere i Aten går det samme slagordet på repeat i hodet mitt.
28. juni 2011
Den egentlige provokasjonen
Konvoien er ingen trussel mot Israels sikkerhet. Vi har ingen vaapen og vi er ikke voldelige. Og etter aa ha moett de andre passasjerne, faar paastander om det motsatte meg til aa trekke paa smilebaandet. Om bord paa baaten er en 88 aar gammel israelsk sykepleier, en oldemor fra Norge, parlamentarikere, en tidligere oberst i det amerikanse forsvaret som trakk seg i protest mot Irak-krigen, forfattere, en borgerrettsaktivist fra USA, musikere og en gjeng med helt vanlige mennesker. Er vi en trussel, neppe..
Men konvoien er en trussel mot blokaden og Israels brudd paa folkerett og menneskerettigheter. Konvoien har foreloepig skapt en enorm mediaoppmerksomhet verden rundt og den gjoer at Gaza ikke blir glemt. Det er det Israel ikke oensker. Derfor opplever vi naa aa bli motarbeidet med alle virkemidler. Diplomatisk press, trusler mot enkeltpersoner, trusler mot journalister og en vannvittig skjoennmaling av situasjonen paa Gazastripen. I gaar ble det oppdaget sabotasje paa passasjerskipet som vi eier sammen med svenskene og grekerne. Det er en kriminell handling som maa etterforskes.
Vi faar mange spoersmaal om vi har mistet haapet om at vi faar sjoesatt konvoien. Jeg har vaert i Aten i tre dager. Palestinerne har ventet paa sin frihet adskillig lenger. Palestinerne har vaert okkupert i over 40 aar. Blokaden av Gaza gaar naa inn i sitt femte aar. Spoersmaalet er heller om naar palestinerne kommer til aa gi opp haapet.
Den siste tiden har frihetsrevolusjonene stormet i Midtoesten. Det var ingen som mente at demonstrantene i Libya, Tunisia, Egypt eller i Syria skulle jobbe gjennom "allerede etablerte kanaler". Heller tvert imot, en hel verden stoettet demonstrantene og deres kamp for frihet og demokrati. Til tross for det, er det mange som naa mener at palestinerne og deres stoettespillere skal bruke "etablerte kanaler".
Igjen hoerer vi oppfordringene om aa reise til Gaza via landeveien og at lasten kan faa komme inn dersom Israel kan inspisere lasten. Men konvoiens hovedmaal er aa bryte blokaden. Og ved aa la Israel styre hvilke varer som kommer inn, vil i realiteten kun bekrefte den folkerettsstridige blokaden. Det ville vaere en noe underlig aksjonsform.
Enkelte hevder at konvoien er en provokasjon. Men den virkelige provokasjonen er okkupasjonen og blokaden. Provokasjonen er at sivilbefolkningen er utsatt for humanitaere lidelser og fratatt sin frihet. Spoersmaalet er ikke om blokaden er ulovlig. Spoersmaalet er hvorfor verdenssamfunnet tillater at blokaden fortsetter. Verdens ledere burde konsentrere seg litt mer om blokaden, da hadde konvoien ikke vaert noedvendig.
Palestinerne har ventet lenge nok. De har maattet taale urettferdigheten lenge nok. Derfor seiler vi til Gaza, og vi lover at baatene vil fortsette aa komme helt til blokaden er hevet. I det minste kan det bidra til at palestinerne beholder haapet.
Men konvoien er en trussel mot blokaden og Israels brudd paa folkerett og menneskerettigheter. Konvoien har foreloepig skapt en enorm mediaoppmerksomhet verden rundt og den gjoer at Gaza ikke blir glemt. Det er det Israel ikke oensker. Derfor opplever vi naa aa bli motarbeidet med alle virkemidler. Diplomatisk press, trusler mot enkeltpersoner, trusler mot journalister og en vannvittig skjoennmaling av situasjonen paa Gazastripen. I gaar ble det oppdaget sabotasje paa passasjerskipet som vi eier sammen med svenskene og grekerne. Det er en kriminell handling som maa etterforskes.
Vi faar mange spoersmaal om vi har mistet haapet om at vi faar sjoesatt konvoien. Jeg har vaert i Aten i tre dager. Palestinerne har ventet paa sin frihet adskillig lenger. Palestinerne har vaert okkupert i over 40 aar. Blokaden av Gaza gaar naa inn i sitt femte aar. Spoersmaalet er heller om naar palestinerne kommer til aa gi opp haapet.
Den siste tiden har frihetsrevolusjonene stormet i Midtoesten. Det var ingen som mente at demonstrantene i Libya, Tunisia, Egypt eller i Syria skulle jobbe gjennom "allerede etablerte kanaler". Heller tvert imot, en hel verden stoettet demonstrantene og deres kamp for frihet og demokrati. Til tross for det, er det mange som naa mener at palestinerne og deres stoettespillere skal bruke "etablerte kanaler".
Igjen hoerer vi oppfordringene om aa reise til Gaza via landeveien og at lasten kan faa komme inn dersom Israel kan inspisere lasten. Men konvoiens hovedmaal er aa bryte blokaden. Og ved aa la Israel styre hvilke varer som kommer inn, vil i realiteten kun bekrefte den folkerettsstridige blokaden. Det ville vaere en noe underlig aksjonsform.
Enkelte hevder at konvoien er en provokasjon. Men den virkelige provokasjonen er okkupasjonen og blokaden. Provokasjonen er at sivilbefolkningen er utsatt for humanitaere lidelser og fratatt sin frihet. Spoersmaalet er ikke om blokaden er ulovlig. Spoersmaalet er hvorfor verdenssamfunnet tillater at blokaden fortsetter. Verdens ledere burde konsentrere seg litt mer om blokaden, da hadde konvoien ikke vaert noedvendig.
Palestinerne har ventet lenge nok. De har maattet taale urettferdigheten lenge nok. Derfor seiler vi til Gaza, og vi lover at baatene vil fortsette aa komme helt til blokaden er hevet. I det minste kan det bidra til at palestinerne beholder haapet.
26. juni 2011
Gaza on my mind...
Reisen til Aten var en eneste lang opptur. Paa flyplassen, paa flyet og paa veien til hotellet var det folk som ga oss klapp paa skulderen eller tommelen opp. Ikke fordi de visste hvem vi var, men fordi vi hadde Ship to Gaza t-skjorter.
Etter den tid har det vaert liten tid til aa oppdatere bloggen. Vi har vaert paa treninger for aa prente inn ikke-voldsprinsippet. Det er et veldig profesjonelt opplegg, og det er betryggende aa vite at alle passasjerene gaar gjennom det samme opplegget. Vi har ogsaa brukt tid paa aa bli bedre kjent med passasjerer fra Frankrike, Hellas, Italia, Sverige og USA. Det er vanskelig aa forklare stemningen her nede og det er umulig aa beskrive alle de utrolige menneskene jeg har moett. Men selv om baatturen enda ikke er igang, er jeg vannvittig mange opplevelser rikere allerede. (Muligens noen klisjeer her, men sannheten maa fram.)
I dag har tidligere erkebiskopen i Cape Town og fredsprisvinneren, Desmond Tutu, signert en offisiell stoetteerklaering til Freedom Flotilla II. Det er en god stoette aa ha i ryggen naar vi skal gaa ombord paa baatene. Takk ogsaa til alle dere som sender meldinger med stoetteerklaeringer, det betyr mye for oss aa vite at vi har mange med oss. Og det betyr enda mer at det er mange som mener at dette er en viktig aksjon for aa sette fokus paa blokaden, paa de humanitaere lidelsene og paa Israels brudd paa folkeretten og menneskerettighetene. Og at Gaza naa diskuteres over hele verden er i seg selv viktig.
Akkurat naa ser det ut som om vi blir lengre i Aten enn vi hadde planlagt. Det israelske diplomatiet jobber paa spreng for aa hindre at baatene forlater havna, og godkjenning av baatene trekker ut i tid. Men vi feirer at den franske baaten naa er paa vei til Middelhavet, en viktig seier for oss!
Registrerer at media hjemme skriver om oss som drar, og det er mange spoersmaal om hva vi gjoer i disse dager og om sikkerhetsopplegget. Jeg haaper folk ikke glemmer hvorfor vi gjoer dette, det handler strengt tatt ikke om oss. Det handler om aa heve blokaden av Gaza, det handler om aa kjempe for menneskerettigheter og frihet for palestinerne. Jeg blir nesten overrasket over den roerende omsorgen fra journalister som lurer paa hvordan vi har det og om vi er redde. Jeg kan garantere at palestinerne har maattet gaa gjennom mye mer enn oss. Det er ogsaa derfor vi gjoer dette, fordi vi ikke kan godt at andre mennesker befinner seg i en situasjon som vi selv aldri ville godtatt.
Etter den tid har det vaert liten tid til aa oppdatere bloggen. Vi har vaert paa treninger for aa prente inn ikke-voldsprinsippet. Det er et veldig profesjonelt opplegg, og det er betryggende aa vite at alle passasjerene gaar gjennom det samme opplegget. Vi har ogsaa brukt tid paa aa bli bedre kjent med passasjerer fra Frankrike, Hellas, Italia, Sverige og USA. Det er vanskelig aa forklare stemningen her nede og det er umulig aa beskrive alle de utrolige menneskene jeg har moett. Men selv om baatturen enda ikke er igang, er jeg vannvittig mange opplevelser rikere allerede. (Muligens noen klisjeer her, men sannheten maa fram.)
I dag har tidligere erkebiskopen i Cape Town og fredsprisvinneren, Desmond Tutu, signert en offisiell stoetteerklaering til Freedom Flotilla II. Det er en god stoette aa ha i ryggen naar vi skal gaa ombord paa baatene. Takk ogsaa til alle dere som sender meldinger med stoetteerklaeringer, det betyr mye for oss aa vite at vi har mange med oss. Og det betyr enda mer at det er mange som mener at dette er en viktig aksjon for aa sette fokus paa blokaden, paa de humanitaere lidelsene og paa Israels brudd paa folkeretten og menneskerettighetene. Og at Gaza naa diskuteres over hele verden er i seg selv viktig.
Akkurat naa ser det ut som om vi blir lengre i Aten enn vi hadde planlagt. Det israelske diplomatiet jobber paa spreng for aa hindre at baatene forlater havna, og godkjenning av baatene trekker ut i tid. Men vi feirer at den franske baaten naa er paa vei til Middelhavet, en viktig seier for oss!
Registrerer at media hjemme skriver om oss som drar, og det er mange spoersmaal om hva vi gjoer i disse dager og om sikkerhetsopplegget. Jeg haaper folk ikke glemmer hvorfor vi gjoer dette, det handler strengt tatt ikke om oss. Det handler om aa heve blokaden av Gaza, det handler om aa kjempe for menneskerettigheter og frihet for palestinerne. Jeg blir nesten overrasket over den roerende omsorgen fra journalister som lurer paa hvordan vi har det og om vi er redde. Jeg kan garantere at palestinerne har maattet gaa gjennom mye mer enn oss. Det er ogsaa derfor vi gjoer dette, fordi vi ikke kan godt at andre mennesker befinner seg i en situasjon som vi selv aldri ville godtatt.
23. juni 2011
Før avreise med Freedom Flotilla II
I dag reiser jeg og seks andre nordmenn til Athen. Der skal vi møte over 400 aktivister fra mer enn 30 nasjoner. I neste uke forlater vi en havn i Hellas med Freedom Flotilla II. Målet er Gaza havn og kravet er at blokaden av Gaza heves.
Hjemme i Norge argumenterer UD med at konvoien er unødvendig fordi det ikke er en humanitær katastrofe, folk sulter nemlig ikke i Gaza. 17. mai i år sa United Nations Under-Secretary-General and Emergency Relief Coordinator (USG/ERC), Valerie Amos, at Gazas befolkning lider under unødvendige humanitære lidelser. Amos krevde en slutt på blokaden for å bedre den humanitære situasjonen. Jeg er enig med sistnevnte.
FN-organisasjonen OCHA kom mars i år med en rapport som vurderte konsekvensene av lettelsene i blokaden som ble innført etter forrige flotilla. Rapporten konkluderer med at lettelsene ikke har ført til en betydelig forbedring i folks dagligliv. Fremdeles ligger mange av de 40.000 boenhetene som ble ødelagt under krigen, i ruiner.
Mangelen på medisiner øker, og alle helsetjenester er redusert, inkludert operasjoner og primærhelsetjenesten. Det er mangel på elektrisitet fordi innførsel av drivstoff er mangelfull. Befolkningen får ikke utnyttet naturressursene fordi store deler av landbruksarealet ligger i buffersonen mot Israel eller fordi import av utstyr ikke er lov. Og dersom fiskere beveger seg tre nautiske mil ut fra kysten er risikoen for å bli beskutt av den israelske marinen stor.
Tilnærmet ingen eksport som er tillatt. Siden november 2010 har 290 lastebiler fått lov til å kjøre ut av Gaza. Før blokaden ble innført i juni 2007 var det gjennomsnittlig 960 lastebiler hver måned. Blokaden fører til økonomisk stagnasjon på Gazastripen, arbeidsledigheten er høy og 1,1 millioner palestinere er avhengig av matforsyninger fra bistandsorganisasjoner for å overleve.
En hel verden fordømmer blokaden fordi den folkerettsstridig, bryter med menneskerettighetene og fordi den er en kollektiv avstraffelse av et helt folk. Men fire år etter at blokaden ble innført, eksisterer den fremdeles. Derfor reiser vi med konvoien til Gaza. Vi reiser i protest mot at et land kan isolere 1,5 millioner mennesker. Vi vil si klart ifra om at blokader og kollektiv avstraffelse aldri kan skape fred. Vi seiler i solidaritet med den palestinske sivilbefolkningen.
Gazas barn sulter ikke ihjel. Men jeg unnert Gazas barn større drømmer enn å unngå sult. De har like mye rett som andre barn til å gå på skole, til å oppleve frihet, til å leve verdige liv uten frykt og til å bo i hus og ikke teltleire. Den dagen de gir opp håpet om en bedre framtid, den dagen har vi alle tapt. Derfor står kravet om opphevelse av blokaden fast.
I juni i fjor skrev Sidsel Wold et korrespondentbrev fra Gaza. Hun beskrev hva som skjedde på Gaza mens flotillaen var på vei i fjor. «De jeg traff hadde en glød og en glede jeg ikke hadde opplevd i Gaza på flere år. Håpet var tent fordi det fantes folk der ute som ikke ville la dem i stikken.» I avslutningen skriver hun: «Den ulovlige kollektive straffen av Gazas befolkning fortsetter som før. For verdens politikere har vendt seg til blokaden, og tilpasser seg den også.»
Når vi i neste uke legger ut fra en havn i Hellas gjør vi det fordi vi ikke har glemt Gazas befolkning. Fordi vi ikke venner oss til eller tilpasser oss blokaden. Fordi vi er villige til å stå opp for de verdiene vi tror på. Vi drar med vind i seilene og håper konvoien bidrar til at frihetens revolusjoner i Midtøsten også når Gaza og det palestinske folket.
Oppdateringer følger når vi er fremme i Athen.
Hjemme i Norge argumenterer UD med at konvoien er unødvendig fordi det ikke er en humanitær katastrofe, folk sulter nemlig ikke i Gaza. 17. mai i år sa United Nations Under-Secretary-General and Emergency Relief Coordinator (USG/ERC), Valerie Amos, at Gazas befolkning lider under unødvendige humanitære lidelser. Amos krevde en slutt på blokaden for å bedre den humanitære situasjonen. Jeg er enig med sistnevnte.
FN-organisasjonen OCHA kom mars i år med en rapport som vurderte konsekvensene av lettelsene i blokaden som ble innført etter forrige flotilla. Rapporten konkluderer med at lettelsene ikke har ført til en betydelig forbedring i folks dagligliv. Fremdeles ligger mange av de 40.000 boenhetene som ble ødelagt under krigen, i ruiner.
Mangelen på medisiner øker, og alle helsetjenester er redusert, inkludert operasjoner og primærhelsetjenesten. Det er mangel på elektrisitet fordi innførsel av drivstoff er mangelfull. Befolkningen får ikke utnyttet naturressursene fordi store deler av landbruksarealet ligger i buffersonen mot Israel eller fordi import av utstyr ikke er lov. Og dersom fiskere beveger seg tre nautiske mil ut fra kysten er risikoen for å bli beskutt av den israelske marinen stor.
Tilnærmet ingen eksport som er tillatt. Siden november 2010 har 290 lastebiler fått lov til å kjøre ut av Gaza. Før blokaden ble innført i juni 2007 var det gjennomsnittlig 960 lastebiler hver måned. Blokaden fører til økonomisk stagnasjon på Gazastripen, arbeidsledigheten er høy og 1,1 millioner palestinere er avhengig av matforsyninger fra bistandsorganisasjoner for å overleve.
En hel verden fordømmer blokaden fordi den folkerettsstridig, bryter med menneskerettighetene og fordi den er en kollektiv avstraffelse av et helt folk. Men fire år etter at blokaden ble innført, eksisterer den fremdeles. Derfor reiser vi med konvoien til Gaza. Vi reiser i protest mot at et land kan isolere 1,5 millioner mennesker. Vi vil si klart ifra om at blokader og kollektiv avstraffelse aldri kan skape fred. Vi seiler i solidaritet med den palestinske sivilbefolkningen.
Gazas barn sulter ikke ihjel. Men jeg unnert Gazas barn større drømmer enn å unngå sult. De har like mye rett som andre barn til å gå på skole, til å oppleve frihet, til å leve verdige liv uten frykt og til å bo i hus og ikke teltleire. Den dagen de gir opp håpet om en bedre framtid, den dagen har vi alle tapt. Derfor står kravet om opphevelse av blokaden fast.
I juni i fjor skrev Sidsel Wold et korrespondentbrev fra Gaza. Hun beskrev hva som skjedde på Gaza mens flotillaen var på vei i fjor. «De jeg traff hadde en glød og en glede jeg ikke hadde opplevd i Gaza på flere år. Håpet var tent fordi det fantes folk der ute som ikke ville la dem i stikken.» I avslutningen skriver hun: «Den ulovlige kollektive straffen av Gazas befolkning fortsetter som før. For verdens politikere har vendt seg til blokaden, og tilpasser seg den også.»
Når vi i neste uke legger ut fra en havn i Hellas gjør vi det fordi vi ikke har glemt Gazas befolkning. Fordi vi ikke venner oss til eller tilpasser oss blokaden. Fordi vi er villige til å stå opp for de verdiene vi tror på. Vi drar med vind i seilene og håper konvoien bidrar til at frihetens revolusjoner i Midtøsten også når Gaza og det palestinske folket.
Oppdateringer følger når vi er fremme i Athen.
6. juni 2011
Politikkutforming på Se & hør-nivå
Jeg har sans for uredde kvinner som har mot til å reise debatter. Og jeg har enorm respekt for de menneskene som til tross for lang erfaring som ansvarlige politikere fremdeles greier å beholde samfunnskritikken. Men Karita Bekkemellems angrep på det hun kaller luksusforhold i norske fengsler er et totalt bomskudd.
Jeg må ærlig talt innrømme at jeg ikke har lest intervjuet med Veronica Ordrerud som Bekkemellem refererer til. Men på generelt grunnlag ville jeg vært noe skeptisk til å utforme politikk på bakgrunn av reportasjer om enkeltmennesker i Se & Hør. Personlig synes jeg Se & Hør hører best hjemme i underholdningskategorien på påskefjellet.
Trøsten er at VG tar sitt samfunnsansvar på alvor, følger opp saken over tre sider i gårsdagens VG. Her listes det opp tre såkalte goder de innsatte på Bredtveit kvinnefengsel har. De har mulighet til å ta utdanning, de har mulighet til å trene og de har mulighet for å dra på utflukter. Karita Bekkemellem er sterkt kritisk, og velger det klassiske grepet: nemlig å sette svake grupper opp mot hverandre. Vakkert..
Hvilke av disse godene Karita Bekkemellem er tilhenger av å fjerne, sier hun ikke noe om. Det kan være på sin plass å minne om at disse godene ikke bare er der for å glede de innsatte, det er faktisk politikk for å forebygge ny kriminalitet. Det er fornuftig at mennesker som er sperret inne, med de konsekvenser det kan ha for egen psyke, får muligheter til å være fysisk aktive. Det er fornuftig at mennesker får utdanning bak murene fordi det øker sannsynligheten for at man vender tilbake til et liv uten kriminalitet. Og det er fornuftig at mennesker som skal sone årevis i fengselet får mulighet til å gradvis venne seg til et liv utenfor murene igjen. Å hevde noe annet vil være både kunnskapsløst og ansvarsløst.
Bekkemellem er bekymret for at Frp får økt oppslutning, det er en bekymring jeg gjerne deler. Men ved å bruke Frps poplustiske og kunnskapsløse retorikk gjør hun seg selv egentlig bare en skikkelig bjørnetjeneste. Det vi derimot trenger er en debatt som er fundert på fornuft, og ikke bare følelser.
Jeg er stolt av å være med i et parti som har fokus på en human kriminalomsorg og en straff som virker. Alle som gjennomfører fengselsstraff i Norge skal nemlig tilbake til et liv utenfor murene. Utdanning, arbeidstrening og progresjon i soningen gir innsatte bedre muligheter til å starte et nytt liv den dagen de skal ut av fengselet. Kall det gjerne luksus, men i sum er vi alle tjent med at det fortsetter å være sånn.
Jeg må ærlig talt innrømme at jeg ikke har lest intervjuet med Veronica Ordrerud som Bekkemellem refererer til. Men på generelt grunnlag ville jeg vært noe skeptisk til å utforme politikk på bakgrunn av reportasjer om enkeltmennesker i Se & Hør. Personlig synes jeg Se & Hør hører best hjemme i underholdningskategorien på påskefjellet.
Trøsten er at VG tar sitt samfunnsansvar på alvor, følger opp saken over tre sider i gårsdagens VG. Her listes det opp tre såkalte goder de innsatte på Bredtveit kvinnefengsel har. De har mulighet til å ta utdanning, de har mulighet til å trene og de har mulighet for å dra på utflukter. Karita Bekkemellem er sterkt kritisk, og velger det klassiske grepet: nemlig å sette svake grupper opp mot hverandre. Vakkert..
Hvilke av disse godene Karita Bekkemellem er tilhenger av å fjerne, sier hun ikke noe om. Det kan være på sin plass å minne om at disse godene ikke bare er der for å glede de innsatte, det er faktisk politikk for å forebygge ny kriminalitet. Det er fornuftig at mennesker som er sperret inne, med de konsekvenser det kan ha for egen psyke, får muligheter til å være fysisk aktive. Det er fornuftig at mennesker får utdanning bak murene fordi det øker sannsynligheten for at man vender tilbake til et liv uten kriminalitet. Og det er fornuftig at mennesker som skal sone årevis i fengselet får mulighet til å gradvis venne seg til et liv utenfor murene igjen. Å hevde noe annet vil være både kunnskapsløst og ansvarsløst.
Bekkemellem er bekymret for at Frp får økt oppslutning, det er en bekymring jeg gjerne deler. Men ved å bruke Frps poplustiske og kunnskapsløse retorikk gjør hun seg selv egentlig bare en skikkelig bjørnetjeneste. Det vi derimot trenger er en debatt som er fundert på fornuft, og ikke bare følelser.
Jeg er stolt av å være med i et parti som har fokus på en human kriminalomsorg og en straff som virker. Alle som gjennomfører fengselsstraff i Norge skal nemlig tilbake til et liv utenfor murene. Utdanning, arbeidstrening og progresjon i soningen gir innsatte bedre muligheter til å starte et nytt liv den dagen de skal ut av fengselet. Kall det gjerne luksus, men i sum er vi alle tjent med at det fortsetter å være sånn.
Abonner på:
Innlegg (Atom)