12. april 2011

Kunnskapsløst av FrP

På TV2-nyhetene i dag tidlig prøver Sylvi Listhaug fra Fremskrittspartiet å være offensiv, uten stort hell. Hun vil nemlig straffe grov voldtekt som drap. Her slår Listhaug inn åpne dører, eller så har hun sovet i timen.

Den rødgrønne regjeringen fikk i 2005 vedtatt strengere straffenivå for voldtekt. Minimumsstraffen ble hevet til tre år, og for grove voldtekter er den øvre strafferammen satt til 21 år. Straffenivået er nå på vei opp, og fordi vi ønsker at straffenivået skal opp raskt, endret vi også Straffeloven 1902 i fjor sommer. For en grov voldtekt kan domstolene idømme lovens strengeste straff, og til Listhaugs orientering er den 21 år, og ikke 20 år. Vi har satt opp straffenivået for voldtekt, fordi vi anerkjenner at voldtekt i mange tilfeller kan være et nesten-drap. Det er bare å si: Velkommen etter oss i Arbeiderpartiet!

Men i motsetning til FrP er ikke vi i Arbeiderpartiet kun opptatt av strafferammene. Det viktigste vi kan gjøre er å forebygge bedre. Vi har sørget for tidenes budsjettløft for politiet, og i år har Oslo Politidistrikt fått i oppdrag å lage en forebyggingsstrategi for seksuelle overgrep, både overfallsvoldtekt, men også vold i nære relasjoner og såkalte nachspillvoldtekter. Det blir tryggere for alle, dersom vi blir bedre på forebygging. Og på det området har byrådet i Oslo også en jobb å gjøre!

8. april 2011

Arbeid til alle - også ureturnerbare asylsøkere!

Landsmøtet i Arbeiderpartiet er Norges største og mektigste politiske verksted. Derfor blir vi også møtt med interesseorganisasjoner som ønsker å påvirke. Det er noe av det fineste med demokratiet i Norge, at veien til makta er ganske kort. Mange av de har gjort sin stemme hørt, og på landsmøtet er det mange som snakker deres sak. Jeg vil rette søkelyset mot palestinerne som sto utenfor i går, og som jeg har møtt og snakket med i dag.

Menneskene jeg har møtt har fått avslag på asylsøknadene sine, men de er ureturnerbare. For mange av disse er det umulig å reise tilbake. De er statsløse, og i Norge er de i tillegg blitt rettighetsløse. 1. januar i år ble de fratatt arbeidstillatelsen. Mange av de har vært i jobb, de har tjent egne penger og bidratt til samfunnet. Nå er de i en fortvilet situasjon, de er fanget i en rettighetsløs tilstand, og frustrasjonen er stor. Det er ikke vanskelig å forstå.

Inne i landsmøtesalen er det et slagord som sies om igjen og om igjen - arbeid til alle er jobb nummer en. Det er et godt slagord, det er selve kjernen i sosialdemokratiet. Men det er en slående ironi, at utenfor landsmøtesalen står det en gjeng med mennesker som vil jobbe, som vil bidra, men som ikke får lov. Lediggangen er roten til alt vondt, og det blir ekstra vondt når vi vet at dette er mennesker som i utgangspunktet er i en vanskelig situasjon.

Det er ønsket om en rettferdig asylpolitikk, som gjør at de som ikke har rett på asyl må forlate landet. Derfor ønsker ikke regjeringen å gi arbeidstillatelse til de som har fått avslag. Det er en slags logikk i den politikken. Men utfordringen kommer når vi behandler alle som har fått avslag helt likt. For det er ulike grunner til at folk ikke reiser hjem. Palestinerne er et godt eksempel på det. Noen av de vil reise hjem, men de kan ikke. Og mens vi venter på fred i Midtøsten og at Israels okkupasjon skal ta slutt, så er vi nødt til å gi disse menneskene en arbeidstillatelse. Freden i Midtøsten lar nemlig vente på seg...

Min utfordring til landsmøtet: bruk hodet og gi de ureturnerbare arbeidstillatelse!

5. april 2011

En seier for studentkulturen

Som student på Lillehammer var jeg ofte på studentpuben Bingo'n. Og noe av det fine med stedet er drevet av Samskipnaden med studenter som frivillige. Bingo'n er blitt et av Lillehammers beste konsertsteder og gir kulturopplevelser som både studenter og andre setter stor pris på.

Men vi vet også at det er noen utfordringer knyttet til utelivsbransjen, og for Arbeiderpartiet er det viktig å jobbe for trygghet i samfunnet. Det gjelder også på utestedene utover i de små nattetimer. Derfor ønsket regjeringen å innføre krav om vekterutdanning. På den måten kan vi bedre rettssikkerheten for de som kommer i kontakt med vektere, mer seriøsitet i bransjen og også mer trygghet for de som utøver vaktholdet. Alt i alt, et godt tiltak.

Men underveis skjønte vi at forslaget ikke ville slå like godt ut for alle. Det ville bli en stor utfordring for nettopp studentstedene og andre som drev på frivillig basis. Kostnaden ville blitt høy, og det ville blitt en utfordring med å rekruttere frivillige som samtidig skulle bruke sin fritid på å ta vekterkurs. Og vi i Arbeiderpartiet ønsker å tilrettelegge for frivillighet og kultur, og ikke gjøre det vanskeligere. Vi har derfor jobbet for å finne en løsning som også var tilpasset frivilligheten, og gått flere runder med Justisdepartementet for å få til nettopp dette.

Fredag gikk den nye vaktvirksomhetsloven og forskriftene i statsråd, og resultatet er en seier for studentkulturen og for frivilligheten. Regjeringen legger opp til at studentstedene ikke trenger vekterutdannede, men kan drive egenopplæring av ordensvakter.

En stor takk til studentorganisasjonene og alle andre som har engasjert seg i saken.
Engasjement nytter, og med forslaget skaper vi mer trygghet og legger til rette for frivillighet og studentkultur!

4. april 2011

Frøken sekretær

Etter halvannet år på Stortinget, er jeg opptil flere ganger blitt tatt for å være sekretær. Det er noe uvisst hvorfor så mange tenker det, men det synes altså som en naturlig konklusjon for mange at jeg altså er sekretær. Jeg har heldigvis møtt så mange flotte sekretærer til å ikke ta det som en fornærmelse. Men jeg spør meg ofte om unge mannlige stortingsrepresentanter også blir tatt for å være sekretærer?

Misforståelsen kan helt sikkert være min egen feil. Jeg tar meg ikke selv så innmari høytidelig, ikke opptatt av å flashe tittelen min til gud og hvermann og det er nok mulig at jeg kunne kledd meg noe mer formelt. Jeg tror heller ikke det er vond vilje eller hersketeknikker. Jeg tror det handler om at vi har fått et kjønnsrollemønster innprentet fra fødselen av. Et kjønnsrollemønster som byr på betraktelig større problemer enn at noen tror jeg er sekretær.

Mange unge jenter vokser opp med en tanke om at vi alle er likestilt. Selv var jeg mer eller mindre anti-feminist ganske lenge. Jeg tok mine egne valg og følte ingen begrensninger fordi jeg var jente. Men i møte med politikk, hersketeknikker og virkeligheten ble jeg feminist. Jeg forsto at det var noen strukturer som gjorde at vi jenter møtte på en del utfordringer som gutta ofte slapp. Det er et glasstak som gjør at vi jenter altfor ofte stanger hodet i taket på veien opp og frem. Dette gjelder ikke bare i politikken, men også i aller høyeste grad i arbeidslivet.

Vi skal for all del ikke gjøre oss jenter til ofre, men det er behov for mer bevissthet hos oss som er (relativt) unge. Det er for seint å oppdage at likestillingen ikke er reell når vi jenter sitter igjen med det meste av husarbeidet og gutta stikker av med forfremmelse og lønnsøkning. Illusjonen om at vi er likestilt er at av de største hindrene for å fullføre likestillingskampen. Søstre, foren eder!