En krigsregjering med store ambisjoner

Jeg må innrømme at israelsk politikk facinerer meg. For det første er det antall partier som er nærmest uendelig, og som gjør det nærmest umulig for de store partiene å få flertall i Knesset. Resultatet er at små særinteresse partier får mer makt enn valgresultatet skulle tilsi. Det politiske landskapet er så høyrevridd at det er vanskelig å sammenligne med det her hjemme, og venstresiden er omtrent ikke-eksisterende.

Helt siden valget i Israel har jeg fulgt spent med, fordi det er så avgjørende for freden hvem som danner regjering. Og jeg er ikke akkurat oppløftet. Netanyahu har fått med seg det ultraortodokse Shas-pariet i regjering og Avigdor Lierberman fra Yisrael Beiteinu er blitt tilbudt utenriksposten. Vi snakker her om en mann som tar til orde å tvangsflytte palestinere som bor i Israel, som har sagt at han heller vil drukne palestinske fanger i Dødehavet enn å inngå fangeforhandlinger med palestinerne og som mener at Knesset-medlemmer som snakker med PLO-representanter er landssvikere.

I dag ble det klart at Ehud Barak har latt seg overtale til å bli med i Netanyahus regjering. Og det er ikke akkurat en lystig fredsgjeng Arbeiderpartiet nå skal menge seg med. Hemmelige planer om å bygge 3000 nye boenheter i Ma'aleh Adumim er en av avtalene mellom Avigdor Lieberman og Netanyahu. Og de er ikke tilfeldig plassert, men er et middel for å skille Øst-Jerusalem fra Ramallah og for at Israel kan sikre seg hele Jerusalem som sin hovedstad.

Israel har nå en rasist som utenriksminister, store planer om å utvide de ulovlige bosetningene og et Arbeiderparti uten troverdighet. Og samtidig som en FN-rapport konkluderer med at Israel brøt Folkeretten og menneskerettighetene på Gaza, får vi nyheten om at IDF har brukt 11-åringer som levende skjold. Soldatene svarer på tiltale med t-skjorter hvor det står "Jo mindre de er, jo vanskeligere er det."

Argumentene for en boikott av Israel har aldri vært sterkere enn nå!