Bloggen er flytta

I forbindelse med valgkampen, har noen flotte AUFere laget en egen hjemmeside til meg. Mine meninger, sleivspark og gladnyheter vil derfor være å finne på www.stinerenate.no frem til 14. september. Håper du tar en tur innom, og legg gjerne igjen en kommentar!

www.stinerenate.no

Grumsete fordommer!

FrP kunne like gjerne hatt navnet Fordomspartiet, og vi kommer til å se mye grumsete utspill i løpet av valgkampen. Til og med FrP har innsett at de ikke kan vinne valget på sin markedsøkonomiske politikk, og spiller heller ut sitt sterkeste kort: fordommer og fremmedfrykt.

Denne gang er det Sylvi Listhaug som greier å lirer av seg ekle utsagn. FrP vil ikke ha halvnakne homodansere i Oslo, og ber homsene i årets homoparade roe seg ned. Det hele unnskylder hun med at hun tror det vil skape økte fordommer.

Makan til frekkhet skal du lete lenge etter. Hun sier jo faktisk at når homofile lever slikt de vil, så er det deres egen skyld at folk får fordommer. Sylvi Listhaug og FrP er altså ikke mot homofile, så lenge de ikke synes for mye. Skal vi også bekjempe rasisme ved å gi svarte mennesker beskjed om å tone ned hudfargen sin litt? Eller bekjempe voldtekt ved å be jenter om å kle seg skikkelig og ikke være fulle?

Det er ikke homoparaden som skaper fordommer mot homofile, det greier Sylvi Listhaug helt fint selv!

Hva er viktig for deg?

Arbeiderpartiet har lansert en del av sin nettkampanje i dag, og hele poenget er at du sier din mening om hva som er viktig i dette valget. Du kan lage din egen plakat med ditt slagord, og selveste statsministeren lover å lese alle.

Jeg valgte følgende plakat: En skole hvor alle kan lykkes. Vi står nemlig ovenfor store utfordringer i dagens skole. En av fem går ut av skolen uten å kunne lese og skrive skikkelig, og en av tre fullfører ikke videregående opplæring. Vi har en skole som i for stor grad er tilpasset de teoristerke elevene, og det fører til at mange ikke greier å henge med. Vi trenger en skole hvor alle elevene føler mestring, og da trenger vi mer praksis i skolen. Vi trenger en skole der alle elevene kan lykkes på sin egen måte, og da trenger vi mer tilpasset opplæring.

Vi skal ha store ambisjoner for fellesskolen, og vi skal ikke bare ha som mål at alle fullfører. Jeg vil kjempe for en skole der alle elever føler at de blir sett, at alle elever får den undervisningen de trenger og at alle elever skal kunne lykkes!

Jeg håper du lager din egen plakat, lykke til:)

Arbeiderpartiet heier på de frivillige!

Som en Gerhardsen-ungdom er jeg forpliktet til å elske dugnad, og jeg synes det nesten er litt leit at jeg må sitte på fylkestingsmøte i morgen istedenfor å delta på dugnad i borettslaget. Jeg liker at folk bidrar til fellesskapet på frivillig basis, og det er ekstra hyggelig å gjøre ting sammen.

I 2004 ble ordet dugnad kåret til Norges nasjonalord, og vi ligger på topp i verden når det gjelder frivillighet. Men skal det fortsette er det avgjørende at politikere legger til rette for frivillighet.

Mange har ment at det er urettferdig at frivillige organisasjoner må betale moms på tjenester og varer. Urettferdig fordi de må betale en avgift til staten som takk for den frivillige innsatsen. Men i går la kulturminister Trond Giske frem forslag til en momskompensasjonsordning. Frivilligheten skal få 1 milliard kroner, og ingen regjering har noen gang satset like mye på frivilligheten som den rødgrønne!

Venstre på villspor

Det har gått sport i å stille krav til innvandrere, og partiene kappes om å være de strengeste og de som stiller flest krav. Og det er trist å se at Venstre nå har kastet seg på bølgen, og Abid Raja vil at innvandrere skal sverge troskap til det norske flagget og grunnloven.

En seremoni der folk sverger troskap vil ha minimal effekt, og er nok et eksempel på billig symbolpolitikk. Og vi trenger ikke mer symbolpolitikk i integreringsdebatten. Det er ikke antall krav som er det viktigste, men at kravene vi stiller fører til bedre integrering. Et av de viktigste kravene vi kan stille er at de som kommer til Norge lærer seg norsk. Uten språk er integrering umulig. Derfor er det er paradoks at høyresida snakker om å lære seg språket, samtidig som de kuttet i norskopplæring da de satt ved makta. Det er en politikk for dårligere integrering. Derfor vil Arbeiderpartiet doble plikten og retten til norskopplæring, fra 300 til 600 timer.

Jeg mener vi må diskutere hvordan integreringen kan bli bedre, men debatten er på villspor når det er snakk om at innvandrere må holde hånda på hjertet og sverge troskap til det norske flagget. Vi må heller diskutere hvordan vi sørger for at innvandrere lærer seg norsk, hvordan vi sørger for at de fullfører videregående opplæring og hvordan vi sørger for at de får en jobb å gå til. Derfor mener jeg at det er den sosialdemokratiske politikken som sørger for best integrering!

Benjamin Netanyahu, du lyver!

Bildet er av bosetningen Har Homa, på norsk "Murfjellet". Bildet er tatt tidligere i år da jeg besøkte Palestina. Israelske myndigheter vedtok byggingen i 1997 og målet er at den skal gi plass til 25.000 nye bosettere. Med dette monumentet av en bosetning, er ringen sluttet. Øst-Jerusalem er omkranset av ulovlige bosetninger og isolerer det som skulle være den palestinske delen av Jerusalem fra Vestbredden. Over 200.000 bosettere har lagt sine klamme hender rundt Øst-Jerusalem.

Jeg har vært i Bethlehem mange ganger de siste årene, og hver gang blir jeg like provosert av Har Homa. Bosetningen er enorm og ligger som en festning over den palestinske byen. Om kvelden er det mørkt i Bethlehem by, men bosetningen er flombelyst. Og hver gang jeg har vært der, ser man heisekranene, som er et bevis på at det fortsatt bygges ivrig. Men det verste er at det knapt bor mennesker i denne bosetningen. Derfor blir jeg så sint, når Israels statsminister snakker om naturlig vekst og nekter å stanse nybyggingen av bosetninger.

For det er ikke snakk om en naturlig vekst. I 1993 var det 100.500 bosettere på Vestbredden, i dag er det over 400.000. En firedobling på 16 år er langt ifra naturlig vekst. Og Har Homa er bare et av mange eksempler på den unaturlige veksten. Israel bygger enorme bosetninger, men mangler mennesker som vil bo i de store festningene. Løsningen er subsidier, særlig i bosetningen i og utenfor Jerusalem. Rentefrie lån, skattelettelser og en bil med på kjøpet når du kjøper hus, er noen av eksemplene.

Det er åpenbart at dette er dyrt for Israel, men de hemmeligholder tallene over hvor mye de bruker på bosetningene. Peace Now og Ha'artez anslår at staten bruker over en milliard norske kroner i året på de sivile bosetningene. I tillegg kommer utgifter til de 10.000 soldatene som befinner seg i de okkuperte områdene, som dreier seg om over 6 milliarder kroner i året.

Benjamin Netanyahu, ikke kom her og snakk om naturlig vekst. Det er direkte løgn! Sannheten er at staten Israel alltid har lagt til rette for flere bosetninger, og langt flere enn det som kvalifiserer til naturlig vekst. Og når ikke engang USAs president når igjennom, er det lite å håpe på. Jeg tror det eneste som kan sette en stopper for settlerprosjektet, er at det blir for dyrt. Israel var en gang et sosialistisk fyrtårn, men er nå blitt et av de landene hvor forskjellene øker mest. Forhåpentligvis innser folket i Israel at bosetningene koster de mye, ikke bare i penger, men også tapet av en varig fred!

Studenter stemmer rødt

Hvis det hadde vært opp til norske studenter, hadde Stortinget vært knallrødt. Sosial- og velferdspolitikk er den desidert viktigste saken for norske studenter, og da er det kanskje ikke heller ikke så rart at de heller til venstre.

I løpet av denne regjeringsperioden har vi økt stipend og lån med 7.600 kroner. Riktignok er dette kun en prisjustering, men i forhold til den borgerlige regjeringen er dette et fremskritt. Den borgerlige regjeringen indeksregulerte ikke studiestøtten, noe som faktisk førte til at studentene ble fattigere mens de borgerlige satt ved makten. Men fremdeles er inntekten til studentene under det vi regner som fattigdomsgrensen, derfor går Arbeiderpartiet på valg på 11 måneders studiefinansiering. Det betyr økt studiestøtte, og sikrer også at studenter skal ha rett på ferie.

Mens den borgerlige regjeringen kuttet i bevilgningene til nye studentboliger, har vi bygd rekordmange studentboliger i denne perioden. Bare i 2009 har regjeringen bevilget penger til å bygge 1300 nye studentboliger. Vi har også økt kostnadsrammen, slik at det skal være mulig å bygge flere studentboliger.

Vår politikk har alltid handlet om å gi flere mulighet til høyere utdanning. Derfor sier vi et krystallklart nei til egenbetaling på høyere utdanning. Og hvis du mener det ikke er lommeboka di som skal få bestemme om du får mulighet til å studere, så må du stemme på venstresida ved høstens valg!

FrPs likestillingsbløff

Siv Jensen fridde til kvinnene under sin åpningstale på landsmøte, og jeg tror hun overrasket oss alle. Og det er litt av problemet med Jensen og Frp, du vet liksom aldri helt hvor du har de.

FrP har lenge snakket om at vi har likestilling i Norge (selvfølgelig ikke blant innvandrermiljøene) og at den store likestillingskampen ligger utenfor Norges grenser. De har kritisert venstresiden for vår feministiske politikk og at vi er for opptatt av det som skjer her hjemme. Men nok en gang snur de kappa etter vinden og snakker stolt om partiets likelønnsforslag.

Et problem er at FrP ikke helt skjønner at det ikke er politikerne som fastsetter lønnsnivået i Norge alene, men at det er et resultat av forhandlinger mellom arbeidsgivere og arbeidstakerorganisasjonene. Samtidig vet vi at de største utfordringene er i offentlig sektor, hvor kvinner utgjør det store flertallet. FrP vil ha mer konkurranse, privatisering og markedsorientering inn i offentlig sektor. Og når dette skjer, er det ofte lønns- og arbeidsvilkår det går utover.

Og når FrP samtidig vil fjerne det kollektive avtaleverket, så kan damer i offentlig sektor se langt etter likelønn. Min påstand er at de faktisk vil få det verre enn i dag. Fagforeningenes styrke er jo nettopp at arbeidstakere står sterkere sammen enn hver for seg. Dessuten ville partiet også rasere arbeidsmiljøloven og åpne for flere midlertidige ansettelser. Kvinner som har jobbet med midlertidige kontrakter hele livet har ikke de samme pensjonsrettighetene som andre, og ender ofte opp som minstepensjonister.

Og for å ikke glemme at FrP er for å fjerne hele virkemiddelapparatet for likestilling. De vil fjerne kvoteringsregler, avvikle diskrimineringsombudet og oppheve Likestillingsloven. Nei, da kan de ikke snakke om likestilling med særlig troverdighet!

Frihet eller belastning?

FrP vil tillate aktiv dødshjelp og bruker argumentasjonen om frihet til å bestemme over eget liv. I prinsippet er jeg enig i at folk burde få lov til å bestemme når de selv ikke vil leve lenger, men jeg mener det blir for enkelt å hoppe på forslaget om aktiv dødshjelp.

Fordi det er mange alvorlig tankekors ved aktiv dødshjelp. Problemstillinger som ingen foreløpig har kunnet gi gode nok svar på. Hvem skal bestemme hvem som er kvalifierst til dødshjelp? Og hvor skal grensen egentlig gå? Nederland legaliserte aktiv dødshjelp i 2002, og siden den gang har terskelen stadig blitt lavere. Nå kan barn helt ned i 12 år få aktiv dødshjelp med foreldrenes godkjenning. Også mennesker med psykiske lidelser kvalifiserer til aktiv dødshjelp. Jeg frykter at det i disse spørsmålene ikke finnes noen klar grense, og at ingen egentlig er kvalifisert til å ta slike avgjørelser.

Likevel er det jeg frykter mest, at eldre og syke skal føle seg som en belastning for familie og samfunnet. At de skal føle at det beste er å avslutte livet, ikke for sin egen del, men for andre sin del. Undersøkelser viser at 1 av 5 pasienter som fikk dødshjelp i Nederland, egentlig ikke ønsket å dø. De ba ikke engang om det. Tall fra Oregon viser at halvparten av de som benyttet seg av aktiv dødshjelp gjorde det fordi de følte seg som en belastning for samfunnet.

Derfor har jeg tvilt meg fram til at det ikke er riktig å gå inn for aktiv dødshjelp. Jeg er redd for at det som vil være frihet for noen, vil kunne bli en belastning for mange.

Fant denne bloggposten og vil anbefale den for alle!

Husbesøk-suksess!

Jeg innrømmer det, jeg er nå nærmere 30 enn 20. Men så lenge jeg kan smykke meg med tittelen ungdomskandidat er jeg fornøyd med alderen. Og en helg på valgkampskolering med fantastiske AUFere er en vitamininnsprøytning. Og selv om energien etter to netter på gulvet i en gymsal, er litt redusert, begynner jeg å bli klar for valgkamp.

Lørdag var over 60 AUFere på husbesøk på Hadeland, og for en mottakelse vi fikk. Folk var blide og glade for at vi kom, mange lovde å sette et ekstra kryss ved navnet mitt når de skulle stemme og jommen vanket det ikke en klem fra en som lovde å vurdere Arbeiderpartiet seriøst ved høstens valg. Riktignok var det noen som innrømte at de skulle stemme på andre partier, men min oppfatning er at folk setter pris på politikere som snakker med folk, og ikke bare til folk.

Jeg gleder meg til å gå få hundrevis av flere husbesøk i løpet av den lange valgkampen!