Verdt å vente på

Kronikk som sto på trykk i GD 12/4-2010

Hva kommer vår generasjon til å bli målt på? Hvilke spørsmål vil de som kommer etter oss å stille oss? Jeg er overbevist om at våre barn og barnebarn kommer til å spørre oss om hva vi gjorde for å stanse klimaendringene. Gjorde vi alt som sto i vår makt?

Snart står slaget om oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja. Og det er mye som taler for å vente med å åpne områdene. Dette er gyteområde for verdens siste store bestand av torsk, og min fornuft tilsier at man ikke tuller med fødestuer. Dersom fisken forvaltes på en bærekraftig måte er det en evigvarende ressurs, som gir grunnlag for næringsvirksomhet og bosetting. Og det er ikke uten grunn at mange av fiskeriorganisasjonene sier nei til oljeboring. Da man sommeren 2008 skjøt med seismikk utenfor kysten av Lofoten og Vesterålen, ble fiskerne betalt for å holde seg unna fiskefeltene sine. Det kan neppe kalles sameksistens mellom fisk og olje.

Vi har i dag ikke teknologi som gjør det trygt å utvinne olje, og et uhell kan få katastrofale konsekvenser. I 2008 gikk Statens Forurensingstilsyn ut og var bekymret for det økende antall ulykker på norsk sokkel. Og dagens oljevernutstyr fungerer dårlig under værforhold som kulde, bølger og mørketid. Tør vi virkelig å ta sjansen?

Oljeindustrien har aldri fått et nei fra norske politikere, det kan man lett bli bortskjemt av. Og noen ganger er det på sin plass å sette ned foten. Petroleumssektoren har doblet sine utslipp siden 1990, og mer aktivitet i nye områder betyr mer utslipp. Det vil være å gå baklengs inn i fremtida å åpne for oljeboring i Lofoten og Vesterålen. I hvert fall hvis man mener alvor med å bekjempe klimaendringene.

Denne uka blir det faglige grunnlaget for den oppdaterte forvaltningsplanen for Barentshavet lagt fram i en ny rapport. Men det er lite trolig at den gir grønt lys for at oljeboring i nord er trygt. Fra før at Statens Forurensningstilsyn, Direktoratet for naturforvaltning, Norsk Polarinstitutt og Havforskningsinstituttet alle gått mot oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen.

Så er det noen som liker å hevde at Norge har verdenes reneste olje, og hvis vi produserer mer vil det erstatte skitten kullkraft i Europa. Det er i beste fall naivt. Det finnes ingen garantier for at oljeutvinning i ny områder utenfor norskekysten vil føre til nedleggelse av kullkraftverk ute i Europa. Aller mest sannsynlig vil oljeutvinningen komme i tillegg og utslippene vil øke.

Har vi virkelig samvittighet til å bidra ytterligere til klimaendringene? Vi vet at det er de fattigste som blir rammet hardest, og vi vet at de som kommer etter oss vil merke klimaendringene mer enn oss. Derfor er også spørsmålet om oljeboring i nord, også et spørsmål om solidaritet. Og i solidaritet med de fattige og generasjonene etter oss, må vi ta den riktige avgjørelsen. Så la oss spare beslutningen om oljeboring i nord til generasjonene etter oss. For alt vi vet har de teknologien vi ikke har i dag. Tålmodighet er en dyd. Selv om jeg på de aller fleste områdene i livet er en svært utålmodig sjel, kan jeg i denne saken smøre meg med en god dose tålmodighet.

Steinalderen tok ikke slutt fordi vi gikk tom for stein, men fordi vi fant på noe bedre. Og nå er det på tide at vi tar skrittet over fra oljealderen og inn i fornybaralderen. La oss bruke de kloke hodene og mer ressurser på å gjøre Norge til en grønn energinasjon. Bare på den måten kan vi fortelle våre barn og barnebarn at vi virkelig gjorde alt som sto i vår makt, og at det var vi som skapte et grønt eventyr.

Look to Dokka!

I dag er det et halvt år siden regjeringen ble utnevnt, og jeg ble fast møtende vara på Stortinget. Det halve året har gått usedvanlig fort. Læringskurven har vært stupbratt, jeg har reist mye, møtt nye mennesker og fått oppleve mye. Og nå tar jeg meg selv i nakkeskinnet og begynner med blogging igjen, slik at jeg kan dele alt dette med de av dere som er interessert.

Jeg elsker jobben min og jeg er enormt glad for den muligheten jeg har fått. Og selv om det er en fryd å gå inn på Løvebakken hver dag, synes jeg det er enda artigere å komme seg ut av huset og møte folk. I går var jeg på besøk hos Parken Ungdomsklubb på Dokka, sammen med Anne Marte Aslesen og en gjeng fra Søndre Land kommune.

Hvis det er en ting som kjennetegner alle møtene jeg har hatt som justispolitikere, så er det ildsjelene. Og ungdomsarbeid er uten tvil avhengig av ildsjelene som er oppriktig glad i ungdommer og gjerne ofrer fredagskveldene for å henge på klubben. Men ildsjeler alene er ikke nok, politikere må også prioritere ungdomsarbeid i budsjettene sine!

Og i Nordre Land har de prioritert ungdom, og det er Parken et levende bevis på. En ungdomsklubb laget for og av ungdom. Jeg har av naturlige grunner alltid vært opptatt av fritidstilbud til ungdom, og særlig den gruppa som faller litt utenfor det organiserte tilbudet. Og da jeg satt i kommunestyret hjemme i Nord-Aurdal, var jeg blant annet med på å arrangere fakkeltog for ungdomshuset.

Og som medlem av justiskomiteen, har jeg nok en gang sett viktigheten av ungdomsarbeid. Det at ungdom har et fritidstilbud er viktig forebygging, både i forhold til helse og kriminalitet. På klubben finner mange ungdommer en voksenperson som de kan snakke med om det meste, på sine egne premisser. Klubben er for mange et fristed hvor man ikke føler noe prestasjonspress, et sted hvor de bare kan være seg selv. Så min oppfordring er: Look to Dokka!