Israel driver piratvirksomhet og dreper sivile. Verden må reagere!

Israel bordet i dag tidlig den internasjonale hjelpekonvoien som var på vei til Gaza med humanitær bistand. Et titalls mennesker er drept av israelske soldater, og mange er såret.

Skipet skal være bordet i internasjonalt farvann, noe som bryter klart med internasjonal rett. "Det demokratiske fyrtårnet" Israel befinner seg nå på nivå med piratene langs Afrikas kyst.

Når Israel går til så ekstreme metoder for å hindre en nødhjelpssending til palestinerne, er det helt uakseptabelt. Jeg finner rett og slett ikke ord for hvor jævlig det er!

Det er flere hundre modige mennesker ombord på skipene. Mennesker som nekter å godta at et folk sperres inne og isoleres fra resten av verden. Det er disse menneskene historiebøkene kommer til å omtale i fremtiden, mennesker som gjør noe, og ikke bare snakker.

Nå må verden reagerer! Jonas Gahr Støre må kalle inn den israelske ambassadøren på teppet, slik Tyrkia har gjort tidligere i dag. Verdenssamfunnet må gi et klart og tydelig signal om at slik oppførsel finner vi oss ikke i!

Kanskje blir dette dagen verden igjen åpner øynene for Gaza. Det skulle bare mangle, etter tre år med blokade!

Det blir demonstrasjon utenfor den israelske ambassaden i dag kl. 17.00. Spre ordet og møt opp!

Frp vil straffe kvinner i burka

Innlegg holdt i Stortinget 27. mai.

Heldekkende plagg er et hinder for inkludering, og det representerer også et kvinnesyn og menneskesyn som jeg klart tar avstand fra. Derfor er jeg også villig til å vurdere alle gode tiltak som kan hjelpe kvinner som er undertrykt eller utsatt for tvang.

Det er gledelig hvis FrP er blitt opptatt av kvinners rettigheter og likestilling, men jeg finner argumentasjonen i forslaget noe merkelig. Det argumenteres med at burka er en sikkerhetstrussel som gjør det lettere å begå kriminalitet og bankran, og først i siste avsnitt i forslaget kommer det en setning om at kvinner og jenter kan være utsatt for tvang.

Tvang skal vi ta klart avstand fra, og det er jo også derfor det er forbudt i dagens straffelov å true eller tvinge noen til å gjøre noe de ikke vil. Det handler om å kriminalisere den som utsetter noen for tvang, og ikke kriminalisere offeret. Vi hjelper ikke disse kvinnene ved å tillegge dem enda en ekstra byrde. Vi hjelper ikke disse kvinne ved å stemple dem som kriminelle.

Jeg er også redd for at dette forslaget vil gjøre situasjonen vondt verre for de kvinnene det gjelder. Jeg er redd for at jentene og kvinnene som i dag går med heldekkende plagg, vil bli ytterligere stigmatisert og isolert fra resten av samfunnet.

Det mest alvorlige ved forslaget er likevel at Fremskrittspartiet, i tillegg til et forbud, foreslår å nekte offentlige ytelser til personer som opptrer i heldekkende plagg. Det er blitt stilt spørsmål ved hva det betyr. Jeg har enda ikke fått et godt svar i denne debatten. Jeg skulle ønske at vi får noen svar. Er det også sånn at Fremskrittspartiet kan nekte andre kriminelle å få offentlige ytelser? Eller er det bare muslimske kvinner dette skal gjelde?

Så må jeg få si at det er veldig interessant at Fremskrittspariet bruker professor Tariq Ramadan som et sannhetsvitne for å forsvare sitt standpunkt i merknadene. Ramadan er som kjent omdiskutert og kontroversiell, både blant muslimer og ikke-muslimer. Under Verdenskonferansen for ytringsfrihet i Oslo i fjor ble Ramadan kraftig utfordret på sitt standpunkt om dødsstraff og steining. Det kunne vært fristende å spørre om Fremskrittspartiet også vil bruke Ramadan som sannhetsvitne og autoritet når de ønsker seg strengere straffer i Norge, men jeg skal la være.

Integrering når vi aller best gjennom fellesskapet. At barn går i barnehage, at ulike mennesker møtes i fellesskolen, ved at vi styrker norskopplæring og arbeid til alle. Vi må spille på lag med alle de gode kreftene som finnes i de muslimske miljøene i dag, og vi må støtte de kvinnene som kjemper for frigjøring, og ikke straffe dem. Det skaper kanskje ikke like store overskrifter i avisene, og det er kanskje ikke like enkle forslag. Men det gjør det ikke mindre klokt av den grunn.

Kan vi bekjempe sosiale problemer med lovverk alene?

Denne uka har justiskomiteen vært på studietur i Stockholm, og i løpet av to hektiske dager har vi besøkt politi, domstoler, Riksdagen og den nasjonale innsatsstyrken. Det har vært interessant og lærerikt, og særlig var det nyttig å utveksle erfaringer med våre svenske kollegaer.

Sexkjøpsloven ble naturlig nok en debatt i møtet med det justisutskottet. Loven har vært i kraft lengre i Sverige, og i dag er det ingen partier i Svergie som går inn for å avskaffe loven. Og i et møte med politikere fra forskjellige partier og forskjellige land, ble det naturlig nok en debatt om loven virket eller ikke. Personlig mener jeg det er for tidlig å konkludere i Norge. Antall prostituerte går i bølger, og er i stor grad avhengig av politiets innsats. Men hovedtendensen er at både innemarkedet og utemarkedet er redusert. Men vi vet også at mange prostituerte har fått et enda vanskeligere liv med mer vold og trusler.

Jeg er glad for at debatten om sexkjøpsloven kommer opp både titt og ofte. En av grunnene til at jeg var imot loven, var nettopp at jeg var redd det ville bli en sovepute og jeg mente at loven måtte komme etter at vi hadde fått på plass de sosiale tiltakene som skulle hjelpe de prostituerte over i et annet liv. Mange tiltak er på plass i dag, men langt ifra mange nok. Derfor er debatten om sexkjøpsloven så viktig, fordi den minner oss på den fortvilte livssituasjonen mange prostituerte lever i. Og den minner oss om at vi må gjøre så mye mer enn å bare vedta en lov.

Ingenting hadde gledet meg mer enn om loven virket, men jeg er generelt ingen tilhenger av å løse sosiale problemer med loven i hånd. Nettopp derfor var debatten som ble arrangert av den norske ambassaden så interessant. En jurist og en avgått redaktør i en av Sveriges aviser snakket nettopp om dette og mente det var justispolitikkens store utfordring. De hevdet at politikere hadde overdreven tro på straff som virkemiddel, og jeg er på mange måter enig. Straff som virkemiddel alene har ikke vist seg å fungere, det er forebygging og rehabilitering som reduserer kriminaliteten. Og mot sosiale problemer må vi i større grad bruke sosiale tiltak.

På besøk hos vitnestøtteprogrammet i Oslo

Forrige uke deltok jeg som observatør for vitnestøtter i Oslo Tingrett. Vitnestøtteprogrammet er et samarbeid mellom domstolene og Røde Kors, og en vitnestøtte skal gi vitner praktisk infomasjon og medmenneskelig støtte i det som kan være en fremmed situasjon for mange.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke hadde satt foten innenfor dørene i en rettssal, før jeg havnet i justiskomiteen. Og jeg har stor forståelse for at mange føler seg utrygge og usikre i en situasjon hvor du skal vitne i en rettssak. Derfor bidrar vitnestøtteordningen til å gjøre vitnene bedre, og dermed også bedre rettssikkerheten.

Alle vitnestøttene er frivillige. De tjener ingenting, rent bortsett fra erfaringene de tar med seg. Og det er viktig å rose de som gjør en viktig jobb, derfor satte jeg av dagen til å lære mer om deres jobb og engasjement. Dagen etter besøket i Oslo Tingrett, ble revidert nasjonalbudsjett lagt fram, og domstolene fikk en budsjettøkning på 15 millioner. Det betyr at domstolene kan utvide ordningen med vitnestøtte til flere domstoler, og etter dagen i Oslo Tingrett er jeg glad for at flere vitner kan få en hjelpende hånd!

Stopp belønningen av Israels menneskerettighetsbrudd!

Mandag ble Israel ønsket velkommen til OECD med åpne armer, og også Norge som tidligere har uttalt seg svært kritisk, stemte for israelsk medlemskap. Det er rett og slett skuffende! En okkupasjonsmakt belønnes og ønskes inn det gode selskap. Netanyahu sa det ganske så godt til Haaretz tidligere i uka.

"Joining the OECD is like receiving a university degree. Just as it is significant to have a degree from the Technion, for example, when entering the job market, entering the OECD will open doors and provide access to many fields. It's a seal of approval."

Norge har altså bidratt til å stemple Israel som "godkjent", og for meg virker det riv ruskende galt. Israel er en okkupasjonsmakt som konsekvent ikke bryr seg om folkeretten, menneskerettigheter eller kritikk fra det internasjonale samfunnet. Det kan nesten virke som om det skal lønne seg å være et land som okkuperer et folk og ikke bryr seg om internasjonale spilleregler...

Jeg er ikke prinsippielt imot at Israel skal få bli medlem av OECD. Men nå hadde verdenssamfunnet en unik mulighet til å bruke medlemsskapsdebatten til å legge et press på Israel. Vi kunne krevd at Israel må stanse de ulovlige bosettingene, vi kunne krevd at de løftet blokkaden av Gaza og vi kunne krevd en rettferdig behandling av minoritetene i Israel. Etter min mening er dette virkelig ikke urimlige krav å stille, det skulle faktisk bare mangle!

Men Norge valgte altså å stemme for medlemskap og vi har kastet en unik mulighet rett ut av vinduet. Riktignok fremmet Norge forslag om Israel kun skal gjelde 67-grensene, men ikke en gang dette forslaget fikk gjennomslag.

I Norges innlegg på OECD-møtet ble dette uttalt: "Norway welcomes the many and positive commitments that Israel has made throughout the OECD accession process." Å joda, Israel har forpliktet seg i forhold til korrupsjon. Og det er sikkert både vel og bra. Men for de mange palestinerne som opplever undertrykking og okkupasjon hver eneste dag, er dette milevis unna et fremskritt! Det oppfattes nok heller tvert imot som at Israels politikk blir legitimert.

På rundtur i Nord-Dalen

Som representant for Opplands befolkning er det viktig å bli enda bedre kjent med hvilke utfordringer og muligheter vi har i fylket vårt. Og i helga reiste jeg derfor på en kombinert studie- og hyggetur til Vågå.

Jeg er nok ikke den eneste som er imponert over Vågå-ordfører Rune Øygard. Jeg har stor sans for politikere med store visjoner og pågangsmot, og jeg mener at distrikta er helt avhengig av ildsjelene for å skape utvikling. Og prosjektet "Noregs beste skule" er et kroneksempel på kombinasjonen god skolepolitikk og bolyst.

Men Rune Øygard er langt fra den eneste ildsjelen i Vågå, og i løpet av helga møtte vi rektorer, folkehøyskoleentusiaster og jurister. Alle med et engasjement for kommunen og med tanker om hvordan man kan skape mer utvikling. Jeg blir inspirert av slike møter!

Høydepunktet var likevel møtet med tre elever på Vågåmo Skule. De var mer reflekterte enn de fleste politikere jeg kjenner. De innrømmet at det var en del bråk i klasserommet, men trodde ikke på noen quick fix. De mente at de som bråkte, sleit med fagene og at de trengte mer oppfølging, og ikke mer disiplin. Det var positive og negative sider ved det meste, men en ting var de helt klare på: De ville ha litt lenger skoledag og mindre lekser. Det er fra barn man skal høre sannheten:)

Vold mot barn et alvorlig samfunnsproblem

Arbeid med vold mot barn og vold i nære relasjoner har vært et av de største satsingsområdene på justisfeltet for den rødgrønne regjeringa. Altfor lenge har det som skjer innenfor husets fire vegger vært tabubelagt. Og fremdeles er det et paradoks at den volden som skjer i det offentlige rom får enorm oppmerksomhet, til tross for at det er vold hjemme hos folk som er mest utbredt.

Heldigvis har vi greid å sette søkelyset på vold i nære relasjoner. Og de siste årene er det gjort mye i kampen mot vold og overgrep. Straffene er blitt strengere, vi har etablert Barnehus i alle helseregioner hvor barn som er utsatt for overgrep får et helhetlig tilbud og det er på plass familievoldskoordinatorer i alle politidistrikt med ansvar for vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep.

Men debatten om overgrep og vold mot barn den siste tiden viser at det er behov for ytterligere innsats. Og jeg er nå blitt saksordfører for en sak som handler om å skjerpe og klargjøre plikten til å avverge alvorlige forbrytelser. Vi har alle en plikt til å se barna rundt oss, og kontakte barnevern, politi eller øvrige hjelpeapparat hvis vi er bekymret for at et barn kan være utsatt for vold eller andre former for overgrep, samt omsorgssvikt. Og med lovforslaget holder det nå å mene at det er mest sannsynlig at det vil bli begått eller det pågår en straffbar hendelse.

Det er et samfunnsansvar å avdekke vold mot barn, og å hindre at barn utsettes for vold – og i ytterste konsekvens; at barn dør som følge av vold, mishandling eller omsorgssvikt. Som politikere har vi et ansvar for å vedta lover som styrker barns rettsvern og sikkerhet og sette igang tiltak som forebygger og hjelper barn. Og som medmennesker har vi alle et ansvar for å si ifra!