20. januar 2009

Nye eventyr i Damaskus

Damaskus, byen vi hadde hørt så mye om, og nå var vi endelig på vei dit. Turen over fjellene bød på mye latter, vårt selskap var nemlig en skranten taxi og fire menn som ikke snakket engelsk i det hele tatt. Vel fem timer senere inntok vi gamlebyen i Damaskus, og for en opplevelse. Den er storslått, vakker, travel, kriker og kroker overalt og de selger alt du kan tenke deg. Det meste er ting man sjelden får bruk for, men inni mellom alle jallabodene fant vi mange skatter.


Etter to dager i gamlebyen bestemte vi oss for å utforske resten av byen, men her fant vi ikke noe særlig å skrive hjem om. Til vår store skuffelse var militærmuseet stengt og vi endte etter en piknikk i parken med et kinobesøk. Vi ble huket inn fra gaten og eskortert inn til en film som allerede hadde begynt. Det oste røyk og vi hostet oss gjennom Transporter II. Merkelig opplevelse, men det var gratis. Og alt som er gratis er bra!

Vi bestemte oss for å ta en øl eller to på et lokalt sted, men fikk beskjed om at vi måtte ha med oss en mann dersom vi skulle komme inn. Det vekket frem en smule sinne hos norske feminister, men vi bet det i oss og gikk videre til neste utested. Muligens den minste puben jeg noensinne har besøkt, da vi var ti mennesker var det stapp fullt. Her hadde vi ikke noe annet valg, og vi måtte sosialisere, ikke det at det egentlig gjorde oss noe!

Verdt å tipse alle som har tenkt seg til Damaskus om følgende hotell. Sjarmerende, topp frokost, varmt vann og en fantastisk betjening. I tillegg topp beliggenhet og en tilknyttet lege som gjerne kommer på besøk, gir deg sprøyter og antibiotika for under 100-lappen!

Fra camping til tivoli

For en uke siden var vi en tur innom Libanon. Begynte å bli paranoide og trodde at krigen fulgte etter oss, da det ble skutt raketter fra Libanon og inn i nord i Israel. Men ble heldigvis ikke noe mer av det, og vi hadde noen strålende dager i Beirut og omegn.

Første kvelden gikk turen til Amshit, hvor vi også fikk oss noen nye venner. De kunne fortelle at alle arabiske stedsnavn hadde en mening, men ikke Amshit.. Bildet er tatt rett utenfor campinghytta, utrolig vakkert sted, til tross for det noe uheldige navnet. De nye vennene våre kjørte oss tilbake til Beirut, og jeg tror jeg aldri har vært så nær døden noen gang i hele mitt liv! De kjører som villmenn her nede, og vi pustet lettet ut da vi kom tilbake til rushtrafikk og kø.

Etter dager med dyster stemning, bestemte vi oss for å få opp stemningen noen hakk. Resultatet ble derfor besøk på et av Libanons mest slitne tivoli: Luna Park. Vi var de eneste besøkende, men i god Håheim/Brenna-stil ble det en høylydt opplevelse. Tonje skrek og jeg lo:)

Libanon er et land som alle må besøke, her er det noe for alle! For oss var det et tilfluktssted for å kunne koble litt av og nyte ferien. Tre dager var altfor lite, men Damaskus ventet og vi pakket sekkene og satte oss i en servicetaxi i retning Syria.

8. januar 2009

På evig reisefot

Vi har vært på reisefot et par dager og tilgang til internett har vært så som så. Velger derfor å gi dere noen høydepunkter fra de siste dagene.

Mandag forlot vi Nablus etter å ha vært med på demonstrasjoner, trasket i gamlebyen og vært med gode venner. På checkpointet utenfor Nablus så soldatene utrolig rart på ossg og spurte "what the hell are you doing in Nablus?!". Sjokkert, mest sannsynlig ikke så mange utlendinger som reiser mellom Nablus og Jenin hver dag. Vi smilte og sa vi var på ferie, og de slapp oss motvillig gjennom. Verre gikk det på grensekontrollen ut av Vestbredden. Vi er ikke så godt kjent, og greide selvfølgelig å gå inn i feil luke. Resultatet var at vi var innestengt, gitterhjulet går nemlig bare en vei. Etter mye roping fikk vi hjelp av noen palestinere, soldatene var lite gira på å hjelpe oss... Kom oss til slutt gjennom, mye grunnet soldatenes dårlige engelskkunnskaper. Det mest intelligente spørsmålet de greide å spørre var om vi var venner..

Kvelden endte i Nasaret, med vin og boblebad. Vi unte oss litt luksus etter en uke på iskalde hotell uten varmtvann! Så gikk turen til grensen, her fikk vi vår første internasjonale venn. Matthew fra Australia hadde backpakka i området i en måned og vi delte taxi med han til Irbid. Denne byen er ikke så mye å skrive hjem om, bortsett fra hotellservicen. Og vi fikk oss litt tid til å slikke sol på taket, stor bonus! Etter en ovetnatting tok vi bussen til Amman. Turen tok litt over en time og kostet den nette sum av fire kroner!

Downtown Amman er hyggelig nok, men en dag er nok. Nå sitter vi på flyplassen i Amman, klare til å reise til Beirut:)

4. januar 2009

Som man høster, sår man...

Mangt kan sies om staten Israel, særlig i dette øyeblikk. Men jeg nøyer meg med noen grunner til å gratulere landet med sine ”suksesser” oppgjennom årene.

Dere har fordrevet, drept og trakassert det palestinske folket siden staten ble opprettet. Senere har dere okkupert land og folk, og stadig sikret dere større deler av et land som ikke er deres.

Dere har greid å splitte det palestinske folket, fengslet deres folkevalgte og sørget for at det palestinske folket har mistet håp dag for dag.

Dere har isolert Gazastripen og laget verdens største fengsel. Samtidig som bosettere ble trukket ut, beholdt dere en jernhånd over området. Grensene er stengt, luftrom og farvann under full kontroll og nektet hjelpesendinger inn i området.

Dere har gang på gang satt verdenssamfunnet på sidelinjen og trumfet gjennom deres egen vilje. Nå har dere på en finurlig måte utnyttet det maktvakuum som er i USA, og resten av verdens ledere nøyer seg med å sende ut pressemeldinger.

Dere har skapt en apartheidstat som overgår Sør-Afrika og kamuflert det som et demokratisk fyrtårn i Midtøsten. Dere har riktignok fått sporadisk kjeft, men ingen boikott eller tiltak som har smertet. I dette øyeblikk massakrerer dere kvinner og barn på Gazastripen, med begrunnelse at dere bekjemper terror. I tillegg får dere støtte fra USA og EU, som mener dere bedriver defensiv krigføring.

Gratulerer, dere kunne i fjor feire 60 år med uavhengighet!
Gratulerer, dere som har fått frihet på palestinernes bekostning!
Gratulerer, dere som har skapt ekstremister, som etter 60 år med undertrykkelse begynner å gjøre livet surt for dere!

3. januar 2009

I all håpløshet...

Den verste følelsen i verden må være håpløshet. I kveld er den følelsen sterkere enn noen annen gang i hele mitt liv, og det er rett og slett jævlig. I kveld har vi sittet foran TVen hos en palestinsk familie i Nablus. De er noen av mine beste venner og som vanlig har vi spist mat og fortalt historier. Vi har ledd, men hele tiden har nyhetene fra Gaza lagt en demper på stemningen. Så kom nyheten vi alle fryktet: Israel har startet en bakkeinvasjon.

På TVen kunne vi se Hamas-ledere som advarte Israel, som sa at de ville møte helvete om de invaderte Gaza. Disse lederne satt i Syria i sine palasser, og de bruker Hamas på Gaza som sine marijonetter. Mange vi snakker med er frustrerte over Hamas, fordi de tenker mer på sine egne interesser enn på den palestinske sivilbefolkningen. Samtidig sier de at det er Israel sin skyld at Hamas nå sitter med makten på Gaza. Hamas er ikke noen enhetlig organisasjon, men det er ingen tvil om at de er styrt av kreften utenfor Gaza. Krefter som har interesse av anarki i området og krefter som ikke tjener interessene til det palestinske folk.

I Israel lader man opp til valgkamp, og i denne situasjonen er det en ting som vil avgjøre hvem som vinner: hvilket parti kan gi Israel sikkerhet? Sikkerhet er prioritet nummer en, koste hva det koste vil. Riktignok er det krefter i Israel som er kritiske til bakkeinvasjonen, fordi israelere vil miste liv. Men dette er en blodig valgkamp, og det beviser at fredskreftene i Israel er minimale.

Mens storpolitikken utspiller seg er det sivilbefolkningen som lider. Det første offeret for bakkeinvasjonen var et barn. Innbyggerne på Gaza får flyveblader som sier at de må forlate husene fordi Israel skal bombe. Men hvor i all verden skal de dra? Det finnes ikke tilfluktsrom, det finnes ikke kjellere, angrepene skjer over hele Gazastripen og grensene er stengt. Dette er en ond voldsspiral, men det er ingen tvil om at det er Israels okkupasjon som er det grunnleggende problemet. Israel er fremdeles den okkuperende makt, også over Gaza. De har stengt grensene, kontrollert luftrom og havner og til og med bestemt hva folk skal spise. Verden trenger et Israel som kan ta ansvar, ikke bare for egen befolkning, men for fred i området.

Jeg må innrømme at akkurat nå virker alt håpløst. Jeg sitter ikke med løsningen som alle vil være fornøyde med, jeg har få svar og det er lite jeg kan gjøre. Det eneste som er åpenbart er at det finnes mange krigstaktikker, men ingen strategi for fred…

1. januar 2009

En by, to verdener

Hvis jeg skulle beskrevet turen vår til nå, ville det blitt kontrastfullt. Og gårsdagen var virkelig nettopp det. Alle våre venner hadde avlyst feiringen og gatene var helt tomme i Øst-Jerusalem. Vi tok turen til Jerusalem Hotell, fikk punsj, middag og en flaske vin. Halv tolv var vi på plass utenfor Damaskusporten. Det var ikke så mange som hadde møtt opp, men vi som var der tente lys, sang og ropte slagord for Gaza. Det var helt spesielt og veldig sterkt! Klokka tolv smalt rakettene fra vestsiden, men vi lot oss ikke distrahere eller overdøve.

Men om palestinerne hadde avlyst feiringen, så hadde israelerne gjort det motsatte. På vestsiden smalt rakettene, fulle mennesker i gatene og knuste flasker. Overgangen var stor, og vi bestemte oss for å ta noen øl for det nye året. Turens absolutte blinkskudd ser dere her: Tonje og den glade jøde! Før på dagen falt det en tåre for Gaza, nå lo jeg så jeg gråt av Tonjes spørsmål om det var mulig å ta bilde av henne og han. Han snakket ikke engelsk, men lot seg velvillig fotografere. Ingen vi møtte denne kvelden var bekymret eller lei seg, de festet med godt humør.

Forskjellene denne kvelden beskriver godt hva som er realitetene. To sider som har helt forskjellig virkelighetsforståelse. For Israel handler bombene om sin egen sikkerhet, for palestinerne er det bomber som dreper deres slektninger og venner. Israel behandler palestinerne som dyr, for meg er de de mest gjestfrie menneskene jeg noen gang har møtt. Israel har sitt land, palestinerne kan bare drømme om det samme. Det verste er at håpløshetens klamme hånd har et fast grep om mange palestinere, frihetene er så langt borte, livet er ikke verdt å leve og ingenting gir mening...