29. november 2011

Maktfordelingsprinsippet er en fin ting

I dag kom de sakkyndiges rapport som konkluderer med at siktede i 22. juli-saken er strafferettslige utilregnelig, og det ble nok en dag med mange følelser og blandede reaksjoner for min egen del. Men jeg har ikke noe grunnlag for å mene noe om innholdet i de sakkyndiges rapport, rett og slett fordi jeg ikke har tilgang på hele rapporten og fordi jeg heller ikke har noen psykiatrisk kompetanse av nevneverdig betydning.

Andre har derimot vært raskt ute med sine meninger. Det er noe grunnleggende bekymringsverdig når lederen av Stortingets justiskomie, Per Sandberg, setter maktfordelingsprinsippet til side og sier at han ikke kan godta rapporten . Det er mye som gjør Norge til et fantastisk sted å bo, en av de tingene er at vi har uavhengige domstoler og at Storting og regjering ikke skal overstyre rettsprosesser. Han sier videre at det er ingen som vil ha forståelse for denne konklusjonen. Det får stå for Sandbergs regning at han ikke vil forstå eller godta en rapport som han selv innrømmer å ikke ha lest, men at han i tillegg bedriver kollektiv tankelesning er hvertfall umulig for meg å forstå. At reaksjonene i dag har vært mange er fullt forståelig, men jeg hadde større forventninger til at stortingsrepresentanter var seg sitt ansvar bevisst og ikke blandet seg inn i en pågående rettsprosess.

Jeg er en av de som har en solid tillit til rettssystemet vårt. De sakkyndige har levert sin rapport som skal gjennomgås av rettsmedisinsk kommisjon. Så er det opp til den uavhengige domstolen å ta stilling til innholdet, med andre ord er det ikke Stortingets oppgave. Så skal jeg ikke utelukke at det kan komme frem ting i rettssaken som gjør at vi kan ha en debatt om rettens bruk av sakkyndige, det har vi hatt tidligere og disse debattene har ført til lovendringer for å bedre rettssikkerheten. Men det er nærmest umulig å ha fornuftige debatter om dette samtidig som rettsprosessen går sin gang. Vi må forholde oss til lovverket som er der i dag, et viktig prinsipp i rettsstaten er at vi ikke vedtar lover med tilbakevirkende kraft.

Men dagens største slag i magen var verken rapporten fra de sakkyndige eller Sandbergs uttalelser. Det var at jeg nok en gang fikk ny informasjon som fete overskrifter i tabloidavisene. Heller ikke denne gangen fikk jeg mulighet til å bli varslet av bistandsadvokaten min og rolig ta innover meg hva de sakkyndige hadde kommet frem til. Bare sånn at det er sagt, jeg hyller den frie pressen og mener at media ofte er sitt samfunnsansvar bevisst når de setter søkelys på viktige temaer. Men er kjennetegnet på en fri presse og gravende journalistikk at de kan trykke konklusjonen fra de sakkyndiges rapport med fete overskrifter en liten halvtime før pressekonferansen? For meg bærer det mer preg av en ustanselig jakt på sensasjoner og økte salgstall. Men de jeg blir mest frustrert av er likevel ikke pressen, men det er den eller de som til stadighet lekker informasjon til pressen. Det er en belastning å aldri være forberedt på hvilken informasjon som kommer når eller hvor. Jeg har ikke noe behov for å spekulere hvem som lekker informasjon, men jeg håper dette var siste gang. Det ville hvertfall gjort hverdagen min noe bedre.

Hvis domstolen kommer til at mannen som sto bak terrorhandlignene ikke er strafferettslig tilregnelig må vi akseptere det. Men det frikjenner oss ikke fra ansvaret med å ta debatten om hatideologien som sto bak handlingene og som fremdeles lever i beste velgående.