Metode schmode...

Følelsen av å våkne klokken fire og vite at det er noe du har glemt er i utgangspunktet en kjip følelse. Når du så innser at det du har glemt er å kjøpe en kalkulator til dagens metodeeksamen, begynner livet å rakne litt. Slik startet min dag i dag. Halvfebrilsk går jeg inn på internett for å sjekke når Akademika åpner, slik at jeg kan kjøpe en ny kalkulator. Men der åpner det ikke før ni, og min eksamen begynner klokka ni. Jeg tenker for meg selv, at dette ordner seg nok og legger meg til å sove litt til.

Klokka sju løper jeg ut døra på vill jakt etter kalkulatoren, som jeg har overbevist meg selv om at kommer til å redde eksamen. På Nei til EU sitt kontor finner jeg heldigvis noen som kan hjelpe meg og jeg setter meg lettet på t-banen til Blindern. Den lettelsen forsvinner totalt når jeg leser eksamensoppgava. Jeg forsøker og skrive meg bort fra de fleste spørsmålene, men det er vanskelig å stappe inn fyllord når svaret skal være tall.

Ikke overraskende er jeg førstemann til å levere, og det er ikke uten grunn at jeg føler at alle de andre i gymsalen ser på meg og tenker "hun er ikke så smart...". Eneste høydepunktet er eksamensvaktene som tar oppdraget dødsalvorlig, de teller ark som om livet sto på spill og advarer med streng stemme at vi kun har fire timer på oss. Jo takk, tenker jeg, trenger nok ikke all den tida...

Når jeg leverer sitter de to søte damene bakerst og smiler trøstende til meg. Den ene dama smiler bredt og skryter uhemmet av den meget pene skjønnskriften min. Men denne gangen tror jeg verken kalkulator eller skjønnskrift kan redde meg...