There ain't no power like the power of the people

De siste dagene i Aten har vært en surrealistisk opplevelse. Israels stadig mer desperate trusler, trenering av godkjennelser fra greske havnemyndigheter og sabotasje på passasjerskipet vi eier sammen med svenskene og grekerne setter sitt preg på stemningen. Her er folk styrket i sin tro på at dette er en riktig og viktig aksjon, og jo mer vi blir motarbeidet, jo mer motiverte blir vi. Demonstrasjonene raser i sentrum av Aten og i går våknet jeg til Bella Ciao som runget fra gatene. Samtidig sitter vi i vår lille oase i et anarkiststrøk sammen med de andre aktivistene. Det er en herlig blanding av besteforeldre, poeter, musikere, leger, sykepleiere, oldemødre og parlamentarikere. En skjønn forening som smører seg med solkrem og tålmodighet i påvente av beslutningen om at vi er klare til å dra.

Freedom Flotilla II sine folk jobber iherdig med å få godkjent båtene, og det ser ut som de lykkes. Israel har trappet opp sin innsats, nå synes det som om målet er å true såkalte viktige folk fra å delta. Først var det journalistene sin tur, trusler om ti års utestengelse ble fremsatt. Selvfølgelig et uhørt angrep på ytringsfriheten, og etter kraftige reaksjoner uttalte Netanyahu at man skulle revurdere truslene mot journalistene.

Neste gruppe som sto for tur var parlamentarikerne. Israel truet i går med diplomatiske konsekvenser dersom parlamentarikere deltok på båtene. På konvoien skal det være parlamentarikere fra Norge, Sverige, Spania og Frankrike. I tillegg to EU-parlamentarikere. Truslene fra Israel kan derfor tolkes som et ønske om å isolere seg fra Europa. Det har lenge vært kjent at det skal være parlamentarikere om bord. Det visste også israelsk UD da de hadde møte med den norske ambassaden i Tel Aviv. I referatet som er offentliggjort, nevnes ikke dette med et eneste ord. Heller tvert imot, israelsk UD sier i møtet at de vurderer å gi parlamentarikere og kjendiser spesialbehandling. Det er en noe underlig måte å drive utenrikspolitikk, at pressetalsmenn i siste liten truer en rekke land og EU med diplomatiske sanksjoner. Jeg må innrømme at det lukter av desperasjon.

Israels militære strategi bygger på avskrekking, og sett fra Israels side har nok dette vært en effektiv strategi. Landet har begått brudd på folkeretten og menneskerettigheter gjentatte ganger. Men det har aldri fått noen konsekvenser. Verdenssamfunnet fordømmer handlingene i sterke ordelag, og Israel har fortsatt med sitt. Landet får som regel viljen sin, og med USA som trofast støttespiller er det dessverre ikke kommet på plass sanksjoner eller politisk press som har greid å stanse de.

Men i Aten er det samlet nesten 400 aktivister fra hele verden. Det er en imponerende grasrotbevegelse som har styrket seg etter angrepene på Freedom Flotilla I i fjor. Den fortsetter å vokse i styrke, og her er det få som kan trues til taushet til tross for at Israel gjør det de kan.

For ni år siden var jeg i Aten på IUSY-leir sammen med mange tusen ungdommer fra AUFs søsterorganisasjoner fra hele verden. Da gikk vi i demonstrasjonstog, sang kampsanger og ropte taktfast: There ain’t no power like the power of the people, cause the power of the people won’t stop. Ni år senere i Aten går det samme slagordet på repeat i hodet mitt.