Kamerat Håheim

Maktfordelingsprinsippet er en fin ting

2011-11-29T07:46:00.000-08:00

I dag kom de sakkyndiges rapport som konkluderer med at siktede i 22. juli-saken er strafferettslige utilregnelig, og det ble nok en dag med mange følelser og blandede reaksjoner for min egen del. Men jeg har ikke noe grunnlag for å mene noe om innholdet i de sakkyndiges rapport, rett og slett fordi jeg ikke har tilgang på hele rapporten og fordi jeg heller ikke har noen psykiatrisk kompetanse av nevneverdig betydning.

Andre har derimot vært raskt ute med sine meninger. Det er noe grunnleggende bekymringsverdig når lederen av Stortingets justiskomie, Per Sandberg, setter maktfordelingsprinsippet til side og sier at han ikke kan godta rapporten . Det er mye som gjør Norge til et fantastisk sted å bo, en av de tingene er at vi har uavhengige domstoler og at Storting og regjering ikke skal overstyre rettsprosesser. Han sier videre at det er ingen som vil ha forståelse for denne konklusjonen. Det får stå for Sandbergs regning at han ikke vil forstå eller godta en rapport som han selv innrømmer å ikke ha lest, men at han i tillegg bedriver kollektiv tankelesning er hvertfall umulig for meg å forstå. At reaksjonene i dag har vært mange er fullt forståelig, men jeg hadde større forventninger til at stortingsrepresentanter var seg sitt ansvar bevisst og ikke blandet seg inn i en pågående rettsprosess.

Jeg er en av de som har en solid tillit til rettssystemet vårt. De sakkyndige har levert sin rapport som skal gjennomgås av rettsmedisinsk kommisjon. Så er det opp til den uavhengige domstolen å ta stilling til innholdet, med andre ord er det ikke Stortingets oppgave. Så skal jeg ikke utelukke at det kan komme frem ting i rettssaken som gjør at vi kan ha en debatt om rettens bruk av sakkyndige, det har vi hatt tidligere og disse debattene har ført til lovendringer for å bedre rettssikkerheten. Men det er nærmest umulig å ha fornuftige debatter om dette samtidig som rettsprosessen går sin gang. Vi må forholde oss til lovverket som er der i dag, et viktig prinsipp i rettsstaten er at vi ikke vedtar lover med tilbakevirkende kraft.

Men dagens største slag i magen var verken rapporten fra de sakkyndige eller Sandbergs uttalelser. Det var at jeg nok en gang fikk ny informasjon som fete overskrifter i tabloidavisene. Heller ikke denne gangen fikk jeg mulighet til å bli varslet av bistandsadvokaten min og rolig ta innover meg hva de sakkyndige hadde kommet frem til. Bare sånn at det er sagt, jeg hyller den frie pressen og mener at media ofte er sitt samfunnsansvar bevisst når de setter søkelys på viktige temaer. Men er kjennetegnet på en fri presse og gravende journalistikk at de kan trykke konklusjonen fra de sakkyndiges rapport med fete overskrifter en liten halvtime før pressekonferansen? For meg bærer det mer preg av en ustanselig jakt på sensasjoner og økte salgstall. Men de jeg blir mest frustrert av er likevel ikke pressen, men det er den eller de som til stadighet lekker informasjon til pressen. Det er en belastning å aldri være forberedt på hvilken informasjon som kommer når eller hvor. Jeg har ikke noe behov for å spekulere hvem som lekker informasjon, men jeg håper dette var siste gang. Det ville hvertfall gjort hverdagen min noe bedre.

Hvis domstolen kommer til at mannen som sto bak terrorhandlignene ikke er strafferettslig tilregnelig må vi akseptere det. Men det frikjenner oss ikke fra ansvaret med å ta debatten om hatideologien som sto bak handlingene og som fremdeles lever i beste velgående.

Mitt Utøya

2011-08-15T06:12:00.000-07:00

Sommerleiren på Utøya skulle bli sommerens vakreste eventyr. Men fredag 22. juli havnet jeg i et mareritt som jeg sliter med å våkne opp fra. Men viktigere enn noen gang er det å minnes alt det fantastiske Utøya betyr for meg. Det er over ti år siden jeg dro til Utøya for første gang. Jeg var nervøs. Kjente bare noen få og var alvorlig bekymret for at jeg kunne for lite til å delta på en politisk sommerleir. Men jeg oppdaget fort at Utøya sto der med åpne armener og ønsket alle velkommen. Mitt første møte med allsang rundt leirbålet var magisk, og jeg sang med selv om jeg ikke kunne teksten. Jeg følte virkelig at jeg var en del av noe som var større enn meg selv.

I forkant av en av mine første sommerleire ringte en fyr fra AUF sentralt og ville ha meg med i lokallagslederutvalget. Det var stort. AUF sentralt på Youngstorget i Oslo visste hvem jeg var. Husker mitt første politiske møte i Oslo, sov hjemme hos eldre AUFere som jeg synes var de kuleste og smarteste jeg noen gang hadde møtt. Lurte meg med på mitt første nachspill. Der var det folk jeg ikke visste hvem var, men som jeg skjønte var viktige, som snakket til lille meg. Tror jeg vokste noen centimeter den helga. Og etter det har jeg vært på utallige nachspill hvor de politiske analysene har vært mange og debattene heftige. Og i mange år var jeg fast inventar på de fantastiske lokallagsledersamlingene på Utøya.

De første årene var Utøya en sosial og politisk tumleplass. Alltid redd for å stille spørsmål, virke dum eller si noe feil. Men jeg gikk på alle politiske verksteder jeg kunne få med meg og noterte ned alt som ble sagt i notatbøkene mine. Sirlige notater som fylte mange bøker med kunnskap som gjorde at jeg plasserte meg trygt på venstresida i moderpartiet. Det var i AUF og på Utøya at jeg etterhvert utviklet en sunn ryggmarksrefleks, nemlig at partiledelsen jeg beundret ikke alltid hadde rett. Jeg forsto hvor viktig det var at AUF var partiets salt, en politisk identitet som sikkert har vært både til glede og frustrasjon for andre. Og det var på Utøya at jeg fant to jenter som fremdeles betyr ufattelig mye for meg. Vi var bråkete, høylydte og tok nok ganske mye plass. Jeg hadde aldri lest feministisk litteratur og kunne ikke så mye om det mye omtalte glasstaket. Men den sommeren ble jeg for alvor feminist i praksis. Utøya har mer enn noe annet sted påvirket min politiske identitet.

Men Utøya er så mye mer enn politikk. Leirbål, forelskelse, samhold, latter og sang. Og det er det eneste stedet hvor fotball faktisk er artig. Fotballkampene på Utøya er nemlig i en egen klasse. Etter en uheldig episode hvor jeg krasjet med en eldre AUFer har kneet aldri blitt det samme igjen. Og etter en sommer på krykker, har jeg vært lagleder eller selvutnevnt heiagjengleder. Kampene mot Nord-Norge var de artigste. Ikke fordi fotballspillet var særlig vakkert, men fordi skjellsordene haglet mellom heiagjengene. Og siden den gang har jeg alltid mistet stemmen min en gang utpå lørdagskvelden. Det var vel også det året det ble en tradisjon at et av sentralstyrets mannlige og gladtjukke gutter stjal prikkeskjørtet fra teltet mitt, tok på seg en mopp på hodet og skrek seg gjennom en hel sketsj på sentralstyrets underholdning.

Etterhvert skulle det bli min tur til å stille som kandidat til sentralstyret, og det året fikk jeg taletid etter Jens sin tale i bakken. Husker at beina mine skalv ukontrollert, men med bakken fylt av AUFere fikk jeg nok selvtillit til å kline til med miljøbudskapet mitt. Ung, radikal og evig idealist. Glemmer ikke hvor godt det føltes da hele bakken reiste seg og trampeklappen ljomet over øya. Etter den sommeren har talerstolen blitt en god venn.

Som en av de mange oppgavene i sentralstyret var jeg så heldig å få lede AUFs regnskogskampanje. Jeg husker hvor glad jeg ble når folk gikk rundt i de fargerike kampanje t-skjortene. Og jeg husker at jeg ikke ble like glad når unge AUFere utfordret meg og Martin Henriksen til stand-up show. Men saken var god, så vi kunne ikke si nei. Avtalen var at så lenge folk puttet penger på bøssene, så måtte vi fortsette å fortelle dårlige vitser. Det var ulidelig flaut, og folk lo nok mer av oss enn med oss. Selvhøytidelighet er heldigvis noe av det jeg aldri lærte på Utøya.

Det eneste som er negativt med Utøya er at man blir et år eldre for hver sommerleir. Men på Utøya blir alder bare et tall, og Utøyamagien gjør alltid underverker. Jeg og den jevnaldrende og enda mer høylydte jenta fra nord nektet å innse at vi var for gamle til å døgne. Vi satt ved et leirbål og sang av full hals, og denne gangen kunne jeg alle sangene. Da sola var på vei opp igjen bestemte vi oss for å dra opp teltpluggene til de vi kjente. Vi lo av full hals der vi løp gjennom leirbyen og følte oss som tenåringer igjen.

Som fersk stortingsrepresentant har jeg kjent på følelsen av å bli revet mellom de store drømmene og dag-til-dag politikken. For meg er Utøya et fristed hvor ingen drømmer er for store. På bussen ut til Utøya torsdag gledet jeg meg til å fylle på med entusiasme, engasjement og pågangsmot foran en lang valgkamp. Ingenting er mer inspirerende enn å henge med de unge AUFerne. Og det er ingen som har gitt meg mer håp, inspirasjon og mot enn AUFerne i ukene etter terroren.

På lørdag skal mange av oss tusle ned bakken på landsia, gå om bord på MS Torbjørn og sette føttene på brygga etter en kort båttur over Tyrifjorden. Og jeg skal gjøre mitt beste for å minnes det Utøya jeg er så glad i. Stedet med alle de gode minnene om den bevegelsen som har lært meg så mye, som har vist meg enormt med tillit og gjort meg til den politikeren og mennesket jeg er i dag. Jeg er evig takknemlig. Men det gjør fysisk vondt å tenke på de menneskene jeg aldri mer skal få møte på Utøya og som aldri mer skal få oppleve Utøya-magien. Vi skal aldri glemme dere, og vi skal hedre våre fineste kamerater med et liv med kamp, og ved å ta Utøya tilbake. Vi kan aldri fylle tomrommet og savnet, men det er en trøst å vite at øya som har betydd mer for meg enn ord kan beskrive, skal fortsette å imponere, engasjere og inspirere fremtidas AUFere.

"Vi står rede til å anerkjenne den palestinske staten"

2011-07-19T12:00:00.000-07:00

Den palestinske presidenten, Mahmoud Abbas, besøkte denne uka Norge. Anledningen var at palestinerne nå får sin egen ambassade i Oslo. Dette er en viktig politisk støtte til det palestinske statsbyggingsprosjektet. Men Abbas var her også for å be Norge stemme for anerkjennelse av en palestinsk stat til høstens generalforsamling i FN.

Det palestinske statsbyggingsprosjektet har bidratt til at den palestinske økonomien har styrket seg. Jeg er stolt over at den rødgrønne regjeringen har bidratt med omtrent 900 millioner kroner årlig til det palestinske statsbyggingsprosjektet. Når giverlandsgruppa møtes i september, vil de sannsynligvis konkludere med at reformene har ført til at statsinstitusjonene er godt nok utviklet til å drifte en stat. De palestinske selvstyremyndighetene vil i mindre grad være avhengig av økonomisk støtte fra det internasjonale samfunnet, det de nå ber om er at verden trapper opp den politiske støtten.

Reaksjonene har ikke latt vente på seg. KrF mener at en anerkjennelse av en palestinsk stat i FN er et blindspor. Høyre stiller spørsmålstegn ved om det er politisk klokt. Og Frp mener det vil være skadelig for fredsprosessen.

Sannheten er at det dessverre ikke er noen fredsprosess på gang. Det som derimot skjer er at den israelske okkupasjonen styrker seg, det skapes flere fakta på bakken, bosetningene utvides, Vestbredden ghettofiseres og Gaza er under blokade. Den eneste prosessen som skaper endring er okkupasjonsprosessen, og det er dessverre endring i negativ retning.

Høyresiden mener at det å anerkjenne en palestinsk stat vil ødelegge for fredsprosessen. Jeg mener de bommer på målet. For samtidig som Abbas besøkte Norge, ga israelske myndigheter tillatelse til 336 nye hus i bosetninger på Vestbredden. De siste ni årene har det blitt bygget 2000 folkerettsstridige bosetninger. Det er denne politikken som gjør at fredsprosessen i realiteten er død, og det er denne politikken som må endres slik at partene kan sette seg ved forhandlingsbordet. Det er helt legitimt at palestinerne krever at Israel må stanse en folkerettsstridig bosettingspolitikk og det er helt legitimt at palestinerne nå går til FN og ber verdens land om anerkjennelse av en palestinsk stat.

Det er kun forhandlinger som kan skape en varig og rettferdig fred. Men hvis det skal bli en realitet må Israel stanse bosettingsaktiviteten og respektere folkeretten, og palestinernes posisjon må styrkes. For til tross for forhandlinger, har palestinerne opplevd mur og bosetninger på okkupert land, flyktninger har levd i eksil i over 60 år og rivingen av palestinske hus i Øst-Jerusalem fortsetter. Det er en systematisk utvikling hvor palestinerne blir fratatt sin frihet, verdighet og sitt eget land. Det er på tide at utviklingen snur.

I 1947 vedtok FN delingsplanen. Året etter gikk Israel unilateralt ut og erklærte sin egen stat for opprettet. 63 år etter venter palestinerne fremdeles på sin stat. Derfor var Arbeiderpartiets landsmøtevedtak tidligere i år viktig og riktig:

"Vi støtter palestinernes kamp for en egen stat og står rede til å anerkjenne den palestinske staten."

There ain't no power like the power of the people

2011-06-29T01:15:00.000-07:00

De siste dagene i Aten har vært en surrealistisk opplevelse. Israels stadig mer desperate trusler, trenering av godkjennelser fra greske havnemyndigheter og sabotasje på passasjerskipet vi eier sammen med svenskene og grekerne setter sitt preg på stemningen. Her er folk styrket i sin tro på at dette er en riktig og viktig aksjon, og jo mer vi blir motarbeidet, jo mer motiverte blir vi. Demonstrasjonene raser i sentrum av Aten og i går våknet jeg til Bella Ciao som runget fra gatene. Samtidig sitter vi i vår lille oase i et anarkiststrøk sammen med de andre aktivistene. Det er en herlig blanding av besteforeldre, poeter, musikere, leger, sykepleiere, oldemødre og parlamentarikere. En skjønn forening som smører seg med solkrem og tålmodighet i påvente av beslutningen om at vi er klare til å dra.

Freedom Flotilla II sine folk jobber iherdig med å få godkjent båtene, og det ser ut som de lykkes. Israel har trappet opp sin innsats, nå synes det som om målet er å true såkalte viktige folk fra å delta. Først var det journalistene sin tur, trusler om ti års utestengelse ble fremsatt. Selvfølgelig et uhørt angrep på ytringsfriheten, og etter kraftige reaksjoner uttalte Netanyahu at man skulle revurdere truslene mot journalistene.

Neste gruppe som sto for tur var parlamentarikerne. Israel truet i går med diplomatiske konsekvenser dersom parlamentarikere deltok på båtene. På konvoien skal det være parlamentarikere fra Norge, Sverige, Spania og Frankrike. I tillegg to EU-parlamentarikere. Truslene fra Israel kan derfor tolkes som et ønske om å isolere seg fra Europa. Det har lenge vært kjent at det skal være parlamentarikere om bord. Det visste også israelsk UD da de hadde møte med den norske ambassaden i Tel Aviv. I referatet som er offentliggjort, nevnes ikke dette med et eneste ord. Heller tvert imot, israelsk UD sier i møtet at de vurderer å gi parlamentarikere og kjendiser spesialbehandling. Det er en noe underlig måte å drive utenrikspolitikk, at pressetalsmenn i siste liten truer en rekke land og EU med diplomatiske sanksjoner. Jeg må innrømme at det lukter av desperasjon.

Israels militære strategi bygger på avskrekking, og sett fra Israels side har nok dette vært en effektiv strategi. Landet har begått brudd på folkeretten og menneskerettigheter gjentatte ganger. Men det har aldri fått noen konsekvenser. Verdenssamfunnet fordømmer handlingene i sterke ordelag, og Israel har fortsatt med sitt. Landet får som regel viljen sin, og med USA som trofast støttespiller er det dessverre ikke kommet på plass sanksjoner eller politisk press som har greid å stanse de.

Men i Aten er det samlet nesten 400 aktivister fra hele verden. Det er en imponerende grasrotbevegelse som har styrket seg etter angrepene på Freedom Flotilla I i fjor. Den fortsetter å vokse i styrke, og her er det få som kan trues til taushet til tross for at Israel gjør det de kan.

For ni år siden var jeg i Aten på IUSY-leir sammen med mange tusen ungdommer fra AUFs søsterorganisasjoner fra hele verden. Da gikk vi i demonstrasjonstog, sang kampsanger og ropte taktfast: There ain’t no power like the power of the people, cause the power of the people won’t stop. Ni år senere i Aten går det samme slagordet på repeat i hodet mitt.

Den egentlige provokasjonen

2011-06-28T01:35:00.000-07:00

Konvoien er ingen trussel mot Israels sikkerhet. Vi har ingen vaapen og vi er ikke voldelige. Og etter aa ha moett de andre passasjerne, faar paastander om det motsatte meg til aa trekke paa smilebaandet. Om bord paa baaten er en 88 aar gammel israelsk sykepleier, en oldemor fra Norge, parlamentarikere, en tidligere oberst i det amerikanse forsvaret som trakk seg i protest mot Irak-krigen, forfattere, en borgerrettsaktivist fra USA, musikere og en gjeng med helt vanlige mennesker. Er vi en trussel, neppe..

Men konvoien er en trussel mot blokaden og Israels brudd paa folkerett og menneskerettigheter. Konvoien har foreloepig skapt en enorm mediaoppmerksomhet verden rundt og den gjoer at Gaza ikke blir glemt. Det er det Israel ikke oensker. Derfor opplever vi naa aa bli motarbeidet med alle virkemidler. Diplomatisk press, trusler mot enkeltpersoner, trusler mot journalister og en vannvittig skjoennmaling av situasjonen paa Gazastripen. I gaar ble det oppdaget sabotasje paa passasjerskipet som vi eier sammen med svenskene og grekerne. Det er en kriminell handling som maa etterforskes.

Vi faar mange spoersmaal om vi har mistet haapet om at vi faar sjoesatt konvoien. Jeg har vaert i Aten i tre dager. Palestinerne har ventet paa sin frihet adskillig lenger. Palestinerne har vaert okkupert i over 40 aar. Blokaden av Gaza gaar naa inn i sitt femte aar. Spoersmaalet er heller om naar palestinerne kommer til aa gi opp haapet.

Den siste tiden har frihetsrevolusjonene stormet i Midtoesten. Det var ingen som mente at demonstrantene i Libya, Tunisia, Egypt eller i Syria skulle jobbe gjennom "allerede etablerte kanaler". Heller tvert imot, en hel verden stoettet demonstrantene og deres kamp for frihet og demokrati. Til tross for det, er det mange som naa mener at palestinerne og deres stoettespillere skal bruke "etablerte kanaler".

Igjen hoerer vi oppfordringene om aa reise til Gaza via landeveien og at lasten kan faa komme inn dersom Israel kan inspisere lasten. Men konvoiens hovedmaal er aa bryte blokaden. Og ved aa la Israel styre hvilke varer som kommer inn, vil i realiteten kun bekrefte den folkerettsstridige blokaden. Det ville vaere en noe underlig aksjonsform.

Enkelte hevder at konvoien er en provokasjon. Men den virkelige provokasjonen er okkupasjonen og blokaden. Provokasjonen er at sivilbefolkningen er utsatt for humanitaere lidelser og fratatt sin frihet. Spoersmaalet er ikke om blokaden er ulovlig. Spoersmaalet er hvorfor verdenssamfunnet tillater at blokaden fortsetter. Verdens ledere burde konsentrere seg litt mer om blokaden, da hadde konvoien ikke vaert noedvendig.

Palestinerne har ventet lenge nok. De har maattet taale urettferdigheten lenge nok. Derfor seiler vi til Gaza, og vi lover at baatene vil fortsette aa komme helt til blokaden er hevet. I det minste kan det bidra til at palestinerne beholder haapet.

Gaza on my mind...

2011-06-26T08:14:00.000-07:00

Reisen til Aten var en eneste lang opptur. Paa flyplassen, paa flyet og paa veien til hotellet var det folk som ga oss klapp paa skulderen eller tommelen opp. Ikke fordi de visste hvem vi var, men fordi vi hadde Ship to Gaza t-skjorter.

Etter den tid har det vaert liten tid til aa oppdatere bloggen. Vi har vaert paa treninger for aa prente inn ikke-voldsprinsippet. Det er et veldig profesjonelt opplegg, og det er betryggende aa vite at alle passasjerene gaar gjennom det samme opplegget. Vi har ogsaa brukt tid paa aa bli bedre kjent med passasjerer fra Frankrike, Hellas, Italia, Sverige og USA. Det er vanskelig aa forklare stemningen her nede og det er umulig aa beskrive alle de utrolige menneskene jeg har moett. Men selv om baatturen enda ikke er igang, er jeg vannvittig mange opplevelser rikere allerede. (Muligens noen klisjeer her, men sannheten maa fram.)

I dag har tidligere erkebiskopen i Cape Town og fredsprisvinneren, Desmond Tutu, signert en offisiell stoetteerklaering til Freedom Flotilla II. Det er en god stoette aa ha i ryggen naar vi skal gaa ombord paa baatene. Takk ogsaa til alle dere som sender meldinger med stoetteerklaeringer, det betyr mye for oss aa vite at vi har mange med oss. Og det betyr enda mer at det er mange som mener at dette er en viktig aksjon for aa sette fokus paa blokaden, paa de humanitaere lidelsene og paa Israels brudd paa folkeretten og menneskerettighetene. Og at Gaza naa diskuteres over hele verden er i seg selv viktig.

Akkurat naa ser det ut som om vi blir lengre i Aten enn vi hadde planlagt. Det israelske diplomatiet jobber paa spreng for aa hindre at baatene forlater havna, og godkjenning av baatene trekker ut i tid. Men vi feirer at den franske baaten naa er paa vei til Middelhavet, en viktig seier for oss!

Registrerer at media hjemme skriver om oss som drar, og det er mange spoersmaal om hva vi gjoer i disse dager og om sikkerhetsopplegget. Jeg haaper folk ikke glemmer hvorfor vi gjoer dette, det handler strengt tatt ikke om oss. Det handler om aa heve blokaden av Gaza, det handler om aa kjempe for menneskerettigheter og frihet for palestinerne. Jeg blir nesten overrasket over den roerende omsorgen fra journalister som lurer paa hvordan vi har det og om vi er redde. Jeg kan garantere at palestinerne har maattet gaa gjennom mye mer enn oss. Det er ogsaa derfor vi gjoer dette, fordi vi ikke kan godt at andre mennesker befinner seg i en situasjon som vi selv aldri ville godtatt.

Før avreise med Freedom Flotilla II

2011-06-23T15:31:00.000-07:00

I dag reiser jeg og seks andre nordmenn til Athen. Der skal vi møte over 400 aktivister fra mer enn 30 nasjoner. I neste uke forlater vi en havn i Hellas med Freedom Flotilla II. Målet er Gaza havn og kravet er at blokaden av Gaza heves.

Hjemme i Norge argumenterer UD med at konvoien er unødvendig fordi det ikke er en humanitær katastrofe, folk sulter nemlig ikke i Gaza. 17. mai i år sa United Nations Under-Secretary-General and Emergency Relief Coordinator (USG/ERC), Valerie Amos, at Gazas befolkning lider under unødvendige humanitære lidelser. Amos krevde en slutt på blokaden for å bedre den humanitære situasjonen. Jeg er enig med sistnevnte.

FN-organisasjonen OCHA kom mars i år med en rapport som vurderte konsekvensene av lettelsene i blokaden som ble innført etter forrige flotilla. Rapporten konkluderer med at lettelsene ikke har ført til en betydelig forbedring i folks dagligliv. Fremdeles ligger mange av de 40.000 boenhetene som ble ødelagt under krigen, i ruiner.

Mangelen på medisiner øker, og alle helsetjenester er redusert, inkludert operasjoner og primærhelsetjenesten. Det er mangel på elektrisitet fordi innførsel av drivstoff er mangelfull. Befolkningen får ikke utnyttet naturressursene fordi store deler av landbruksarealet ligger i buffersonen mot Israel eller fordi import av utstyr ikke er lov. Og dersom fiskere beveger seg tre nautiske mil ut fra kysten er risikoen for å bli beskutt av den israelske marinen stor.

Tilnærmet ingen eksport som er tillatt. Siden november 2010 har 290 lastebiler fått lov til å kjøre ut av Gaza. Før blokaden ble innført i juni 2007 var det gjennomsnittlig 960 lastebiler hver måned. Blokaden fører til økonomisk stagnasjon på Gazastripen, arbeidsledigheten er høy og 1,1 millioner palestinere er avhengig av matforsyninger fra bistandsorganisasjoner for å overleve.

En hel verden fordømmer blokaden fordi den folkerettsstridig, bryter med menneskerettighetene og fordi den er en kollektiv avstraffelse av et helt folk. Men fire år etter at blokaden ble innført, eksisterer den fremdeles. Derfor reiser vi med konvoien til Gaza. Vi reiser i protest mot at et land kan isolere 1,5 millioner mennesker. Vi vil si klart ifra om at blokader og kollektiv avstraffelse aldri kan skape fred. Vi seiler i solidaritet med den palestinske sivilbefolkningen.

Gazas barn sulter ikke ihjel. Men jeg unnert Gazas barn større drømmer enn å unngå sult. De har like mye rett som andre barn til å gå på skole, til å oppleve frihet, til å leve verdige liv uten frykt og til å bo i hus og ikke teltleire. Den dagen de gir opp håpet om en bedre framtid, den dagen har vi alle tapt. Derfor står kravet om opphevelse av blokaden fast.

I juni i fjor skrev Sidsel Wold et korrespondentbrev fra Gaza. Hun beskrev hva som skjedde på Gaza mens flotillaen var på vei i fjor. «De jeg traff hadde en glød og en glede jeg ikke hadde opplevd i Gaza på flere år. Håpet var tent fordi det fantes folk der ute som ikke ville la dem i stikken.» I avslutningen skriver hun: «Den ulovlige kollektive straffen av Gazas befolkning fortsetter som før. For verdens politikere har vendt seg til blokaden, og tilpasser seg den også.»

Når vi i neste uke legger ut fra en havn i Hellas gjør vi det fordi vi ikke har glemt Gazas befolkning. Fordi vi ikke venner oss til eller tilpasser oss blokaden. Fordi vi er villige til å stå opp for de verdiene vi tror på. Vi drar med vind i seilene og håper konvoien bidrar til at frihetens revolusjoner i Midtøsten også når Gaza og det palestinske folket.

Oppdateringer følger når vi er fremme i Athen.

Politikkutforming på Se & hør-nivå

2011-06-06T09:53:00.000-07:00

Jeg har sans for uredde kvinner som har mot til å reise debatter. Og jeg har enorm respekt for de menneskene som til tross for lang erfaring som ansvarlige politikere fremdeles greier å beholde samfunnskritikken. Men Karita Bekkemellems angrep på det hun kaller luksusforhold i norske fengsler er et totalt bomskudd.

Jeg må ærlig talt innrømme at jeg ikke har lest intervjuet med Veronica Ordrerud som Bekkemellem refererer til. Men på generelt grunnlag ville jeg vært noe skeptisk til å utforme politikk på bakgrunn av reportasjer om enkeltmennesker i Se & Hør. Personlig synes jeg Se & Hør hører best hjemme i underholdningskategorien på påskefjellet.

Trøsten er at VG tar sitt samfunnsansvar på alvor, følger opp saken over tre sider i gårsdagens VG. Her listes det opp tre såkalte goder de innsatte på Bredtveit kvinnefengsel har. De har mulighet til å ta utdanning, de har mulighet til å trene og de har mulighet for å dra på utflukter. Karita Bekkemellem er sterkt kritisk, og velger det klassiske grepet: nemlig å sette svake grupper opp mot hverandre. Vakkert..

Hvilke av disse godene Karita Bekkemellem er tilhenger av å fjerne, sier hun ikke noe om. Det kan være på sin plass å minne om at disse godene ikke bare er der for å glede de innsatte, det er faktisk politikk for å forebygge ny kriminalitet. Det er fornuftig at mennesker som er sperret inne, med de konsekvenser det kan ha for egen psyke, får muligheter til å være fysisk aktive. Det er fornuftig at mennesker får utdanning bak murene fordi det øker sannsynligheten for at man vender tilbake til et liv uten kriminalitet. Og det er fornuftig at mennesker som skal sone årevis i fengselet får mulighet til å gradvis venne seg til et liv utenfor murene igjen. Å hevde noe annet vil være både kunnskapsløst og ansvarsløst.

Bekkemellem er bekymret for at Frp får økt oppslutning, det er en bekymring jeg gjerne deler. Men ved å bruke Frps poplustiske og kunnskapsløse retorikk gjør hun seg selv egentlig bare en skikkelig bjørnetjeneste. Det vi derimot trenger er en debatt som er fundert på fornuft, og ikke bare følelser.

Jeg er stolt av å være med i et parti som har fokus på en human kriminalomsorg og en straff som virker. Alle som gjennomfører fengselsstraff i Norge skal nemlig tilbake til et liv utenfor murene. Utdanning, arbeidstrening og progresjon i soningen gir innsatte bedre muligheter til å starte et nytt liv den dagen de skal ut av fengselet. Kall det gjerne luksus, men i sum er vi alle tjent med at det fortsetter å være sånn.

Du skal ikke tåle så inderlig vel...

2011-05-31T06:14:00.000-07:00

I dag er det ett år siden Israels brutale angrep på fredsflåten som var på vei til Gaza. Når vi i dag minnes de som mistet livet, så gjør vi det ved å si at kampen mot blokaden må fortsette. Om noen uker setter 1500 menneskerettigsforkjempere seg på båter i Middelhavet med ett mål – nemlig å bryte Israels blokade av Gaza.

For meg er det åpenbart at denne grasrotaksjonen har vist seg å være effektiv. Både fordi den sørget for at en hel verden reiste seg i protest mot blokaden og sørget for at verdenssamfunnet ikke glemte Gaza. Men like viktig var det at det faktisk ble lettelser i blokaden. Det skjedde i juni 2010, bare noen uker etter at fredsflåten var blitt bordet. Jeg tror det neppe var en tilfeldighet.

Som i så mange andre saker er det uenigheter om hvilke virkemidler som er mest effektive. Og jeg registrerer at UD ikke mener det er behov for en konvoi fordi det ikke er noen humanitær krise på Gaza. Jeg må innrømme at jeg stiller meg det samme spørsmålet som Martin Rehman Gaarder gjør i en kronikk i Aftenposten i dag :

"Når begynte UD å fraråde solidaritetsarbeid ute i verden, fordi mottagerne av hjelpen ikke har det vondt nok?"

I mars i år kom FN-organisasjonen OCHA med en rapport som vurderte konsekvensene av lettelsene i blokaden. Det var ikke oppmuntrende lesing. Rapporten konkluderer med at lettelsene ”did not result in a significant improvement in people’s livelihoods.” Og fremdeles fører restriksjoner på innførsel av byggematerialer til at de fleste av de 40.000 boenhetene som ble ødelagt i krigen, fremdeles ligger i ruiner. Lettelser i blokaden er ikke nok. Vi krever at blokaden heves, derfor må presset mot Israel fortsette. Derfor er det nok en gang behov for en konvoi til Gaza.

Forrige uke kom den etterlengtede nyheten om at Egypt har åpnet grensene til Gaza. Det er nok et skritt i riktig retning. Men restriksjonene på vareleveranser og forbudet mot eksport er der fremdeles. Dette er det Israel som kontrollerer, og blokaden fortsetter. Det er en blokade som FNs høykommissær for menneskerettigheter har erklært ulovlig fordi kollektiv avstraffelse av et helt folk strider mot folkeretten.

Israel har satt i gang en intensiv diplomatisk innsats for å få stanset konvoien. De ønsker åpenbart ikke nok et blodbad i internasjonalt farvann, det ønsket deler jeg med Israel. Men de ønsker heller ikke den enorme oppmerksomheten konvoien får. Det er i Israels interesse at verden glemmer Gaza.

Konvoien er et uttrykk for at vi ikke har glemt Gaza. Solidaritetsfanen skal heises til topps og over 1500 mennesker skal aksjonere for menneskerettigheter. Dette er mennesker som ikke finner seg i at en hel befolkning lever under forhold som vi aldri ville ha akseptert. Dette er mennesker som nekter å tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer seg selv. Jeg håper å kunne være et av disse menneskene.

Det e itjnå som kjem tå sæ sjøl!

2011-05-30T04:00:00.000-07:00

Norge har verdens beste foreldrepermisjonsordning. Og Norge er blitt et mer likestilt land fordi vi har hatt en egen fedrekvote. I dag gjør Stortinget nok et viktig vedtak i likestillingens navn. Landets pappaer får enda mer tid med sine barn når fedrekvoten blir økt med to uker fra 1. juli. Fedrekvoten på fire uker ble innført i 1993, og antall fedre som har tatt ut pappapermisjon har økt fra 900 til 40.000. Det er bra for barna, det er bra for mor og det er bra for far. Og det er også bra for likestillingen. I dag er det all grunn til å gratulerer landets pappaer, men også alle oss andre som nyter godt av likestilling.

Høyre og Fremskrittspartiet stemte imot fedrekvoten i 1993. Og til tross for at dette har vært en heidundranes suksess, stemmer de også i dag imot å gi fedre bedre rettigheter. De sier de gjør det i valgfrihetens navn, men dessverre stemmer ikke retorikken med virkeligheten. I det høyrestyrte Danmark ble pappakvoten fjernet i 2001. I dag er det kun 25 prosent av fedrene som tar ut pappakvoten, i Norge er det 90 prosent. Det er fristende å spørre høyresida om det er sånn at danske menn i mindre grad er glad i barna sine, eller er det heller sånn at når man fjerner rettigheter for fedre så fører det til mindre reell valgfrihet?

Men der all erfaring viser at rettigheter gir valgfrihet, så fortsetter høyresida sitt ideologiske korstog mot en offentlig likestillingspolitikk. Det er interessant å se at høyresiden angriper Arbeiderpartiet og kaller vår likestillingspolitikk for gammeldags. Det er fristende å si at man skal lytte til høyresiden når man snakker om gammeldags likestillingspolitikk, for det er de jammen eksperter på. Sannheten er nemlig at med høyresidens likestillingspolitikk ville vi gått tiår tilbake i tid: nedlegging av likestillings- og diskrimineringsombudet, bort med kvotering, og de har en skattelettepolitikk som vil tjene først og fremst rike menn.

Arbeiderpartiet vil sikre pappaers mulighet til å være sammen med barna. Vi vil styre mot mer likestilling, og historien viser at vi har brukt de riktige virkemidlene. «Det e itjnå som kjem tå sæ sjøl», heter det. Det gjelder også i likestillingspolitikken. Blir høyresidens politikk en realitet, betyr det slutten på en av Norges fineste eksportartikler, nemlig likestilling.

På tide å be gutta om å ta forhåndsregler!

2011-05-25T11:05:00.000-07:00

Etter at Oslo Politidistrikt offentliggjorde sin undersøkelse om voldtekt i Oslo og Brennpunkt på tirsdag, har vi fått en ny debatt om voldtekt. Oslopolitiet har levert en viktig rapport som gir et godt utgangspunkt for en debatt om veien videre. Men da må vi holde oss på rett spor.

Brennpunkt, og til dels også Oslopolitiet, sitt hovedfokus var nemlig at 2/3 av jentene som blir utsatt for voldtekt er beruset. Og jeg må innrømme at jeg blir frustrert og forbanna når vi nå nok en gang får en debatt om hvilken tilstand ofrene er i. Det er totalt irrelevant. I denne debatten må vi være krystallklare, voldtekt er aldri offerets skyld. Ansvaret ligger alltid på gjerningspersonen.

Altfor ofte oppfordrer politi og politikere jenter om å ta forhåndsregler. Personlig har jeg så stor tillit til jenter at jeg tror de skjønner akkurat det selv. Og veldig mange jenter jeg kjenner tar sine forhåndsregler - de tar taxi hjem, snakker i mobiltelefon, tar den tryggeste veien hjem eller går med nøklene i hånda. Men vi kan aldri, og jeg gjentar aldri, komme dit at vi legger ansvaret på ofrene.

Når det er sagt tar jeg gjerne en debatt om sammenhengen mellom rus og voldtekt, men da må vi ta den på rette premisser. Statistikken fra Oslo viser nemlig at over halvparten av voldtektsmennene er beruset, og det tallet har doblet seg de siste ti årene. Det er på tide å ta debatten der den hører hjemme. Nå er det jommen meg på tide om å be gutta om å ta sine forhåndsregler på alvor. For hvis man er så full at man ikke skjønner at en jente sier nei, hvis man ikke skjønner at det ikke er greit å voldta jenter når de sover, ja da er det gutta som bør roe ned på drikkinga. Og akkurat som jenter passer på hverandre, så oppfordrer jeg gutta om å passe på at kompisene ikke går over streken. For voldtekt er og forblir et mannsproblem.

Når debatten tas på feil premisser, så ender vi opp med å ta ett skritt tilbake. For det er ikke tilfeldig at de eneste ofrene for kriminalitet som ikke står frem med navn og ansikt, er voldtektsofre. De eneste kriminalitetsofrene samfunnet stiller spørsmål ved om de var beruset eller lettkledd, er voldtektsofrene. Da er det kanskje ikke så rart at noen føler skam eller skyld. Og da er det kanskje ikke så rart at 90 prosent av voldtektene aldri blir anmeldt.

Kampen mot voldtekt må vi ta på mange fronter og med mange tiltak. Men i bunnen må det ligge et sett med riktige holdninger. Vi må aldri bevege oss vekk fra det prinsippet om at den som voldtar har det hele og fulle ansvaret.

Nei betyr nei.

Lett å få, lett å miste?

2011-05-24T05:51:00.000-07:00

I går skrev Vårt Land om hvordan kommunene praktiserer skjenkereglene, og artikkelen viser at det er store forskjeller mellom kommunene. I Bergen kan et utested bli tatt for ulovlig skjenking hele åtte ganger før de mister bevilgningen. I Trondheim mister man bevilgningen første gang man blir tatt for lovbrudd.

Debatten om skjenketider har rast, og mange har hatt sterke meninger om saken. Mange har argumentert for at vi istedenfor å innskrenke skjenketidene, bør man gå etter de useriøse aktørene. Personlig er jeg en tilhenger av begge tiltakene, og ser ikke nødvendigvis noen motsetning. Men det er åpenbart et stort problem dersom useriøse aktører i noen av våre største byer ikke møter reaksjoner når de bryter loven.

Dessverre er det ofte helt uskyldige mennesker som blir ofre for volden på natterstid. Og du trenger ikke være veldig oppegående for å forstå at overskjenking ofte er en del av årsaken. Vårt Land skriver i dag på lederplass at ”politiet alene kan ikke stoppe utelivsvolden dersom utestedene ustraffet får skjenke sine kunder fra sans og samling”. Det er mye sant i akkurat det, og derfor må vi angripe problemet fra flere kanter.

Det er i dag kommunens ansvar å reagere på overskjenking, og dette praktiseres veldig ulikt fra kommune til kommune. Det er på tide at utsagnet "lett å få, lett å miste" blir en realitet. Dessverre viser artikkelen i Vårt Land at ikke alle kommunepolitikere tar dette ansvaret. Forskjellen mellom rødgrønne Trondheim og de blå byene Oslo og Bergen er store, og oppfordringen går derfor til byrådet i de blå byene om å være med å ta ansvar. Vi trenger flere kontroller og hyppigere sanksjoner. Det vil de useriøse aktørene tape på, og vinnerne vil bli de seriøse utestedene og samfunnet som helhet.

Kunnskapsløst av FrP

2011-04-12T03:40:00.000-07:00

På TV2-nyhetene i dag tidlig prøver Sylvi Listhaug fra Fremskrittspartiet å være offensiv, uten stort hell. Hun vil nemlig straffe grov voldtekt som drap. Her slår Listhaug inn åpne dører, eller så har hun sovet i timen.

Den rødgrønne regjeringen fikk i 2005 vedtatt strengere straffenivå for voldtekt. Minimumsstraffen ble hevet til tre år, og for grove voldtekter er den øvre strafferammen satt til 21 år. Straffenivået er nå på vei opp, og fordi vi ønsker at straffenivået skal opp raskt, endret vi også Straffeloven 1902 i fjor sommer. For en grov voldtekt kan domstolene idømme lovens strengeste straff, og til Listhaugs orientering er den 21 år, og ikke 20 år. Vi har satt opp straffenivået for voldtekt, fordi vi anerkjenner at voldtekt i mange tilfeller kan være et nesten-drap. Det er bare å si: Velkommen etter oss i Arbeiderpartiet!

Men i motsetning til FrP er ikke vi i Arbeiderpartiet kun opptatt av strafferammene. Det viktigste vi kan gjøre er å forebygge bedre. Vi har sørget for tidenes budsjettløft for politiet, og i år har Oslo Politidistrikt fått i oppdrag å lage en forebyggingsstrategi for seksuelle overgrep, både overfallsvoldtekt, men også vold i nære relasjoner og såkalte nachspillvoldtekter. Det blir tryggere for alle, dersom vi blir bedre på forebygging. Og på det området har byrådet i Oslo også en jobb å gjøre!

Arbeid til alle - også ureturnerbare asylsøkere!

2011-04-08T03:18:00.000-07:00

Landsmøtet i Arbeiderpartiet er Norges største og mektigste politiske verksted. Derfor blir vi også møtt med interesseorganisasjoner som ønsker å påvirke. Det er noe av det fineste med demokratiet i Norge, at veien til makta er ganske kort. Mange av de har gjort sin stemme hørt, og på landsmøtet er det mange som snakker deres sak. Jeg vil rette søkelyset mot palestinerne som sto utenfor i går, og som jeg har møtt og snakket med i dag.

Menneskene jeg har møtt har fått avslag på asylsøknadene sine, men de er ureturnerbare. For mange av disse er det umulig å reise tilbake. De er statsløse, og i Norge er de i tillegg blitt rettighetsløse. 1. januar i år ble de fratatt arbeidstillatelsen. Mange av de har vært i jobb, de har tjent egne penger og bidratt til samfunnet. Nå er de i en fortvilet situasjon, de er fanget i en rettighetsløs tilstand, og frustrasjonen er stor. Det er ikke vanskelig å forstå.

Inne i landsmøtesalen er det et slagord som sies om igjen og om igjen - arbeid til alle er jobb nummer en. Det er et godt slagord, det er selve kjernen i sosialdemokratiet. Men det er en slående ironi, at utenfor landsmøtesalen står det en gjeng med mennesker som vil jobbe, som vil bidra, men som ikke får lov. Lediggangen er roten til alt vondt, og det blir ekstra vondt når vi vet at dette er mennesker som i utgangspunktet er i en vanskelig situasjon.

Det er ønsket om en rettferdig asylpolitikk, som gjør at de som ikke har rett på asyl må forlate landet. Derfor ønsker ikke regjeringen å gi arbeidstillatelse til de som har fått avslag. Det er en slags logikk i den politikken. Men utfordringen kommer når vi behandler alle som har fått avslag helt likt. For det er ulike grunner til at folk ikke reiser hjem. Palestinerne er et godt eksempel på det. Noen av de vil reise hjem, men de kan ikke. Og mens vi venter på fred i Midtøsten og at Israels okkupasjon skal ta slutt, så er vi nødt til å gi disse menneskene en arbeidstillatelse. Freden i Midtøsten lar nemlig vente på seg...

Min utfordring til landsmøtet: bruk hodet og gi de ureturnerbare arbeidstillatelse!

En seier for studentkulturen

2011-04-05T03:11:00.000-07:00

Som student på Lillehammer var jeg ofte på studentpuben Bingo'n. Og noe av det fine med stedet er drevet av Samskipnaden med studenter som frivillige. Bingo'n er blitt et av Lillehammers beste konsertsteder og gir kulturopplevelser som både studenter og andre setter stor pris på.

Men vi vet også at det er noen utfordringer knyttet til utelivsbransjen, og for Arbeiderpartiet er det viktig å jobbe for trygghet i samfunnet. Det gjelder også på utestedene utover i de små nattetimer. Derfor ønsket regjeringen å innføre krav om vekterutdanning. På den måten kan vi bedre rettssikkerheten for de som kommer i kontakt med vektere, mer seriøsitet i bransjen og også mer trygghet for de som utøver vaktholdet. Alt i alt, et godt tiltak.

Men underveis skjønte vi at forslaget ikke ville slå like godt ut for alle. Det ville bli en stor utfordring for nettopp studentstedene og andre som drev på frivillig basis. Kostnaden ville blitt høy, og det ville blitt en utfordring med å rekruttere frivillige som samtidig skulle bruke sin fritid på å ta vekterkurs. Og vi i Arbeiderpartiet ønsker å tilrettelegge for frivillighet og kultur, og ikke gjøre det vanskeligere. Vi har derfor jobbet for å finne en løsning som også var tilpasset frivilligheten, og gått flere runder med Justisdepartementet for å få til nettopp dette.

Fredag gikk den nye vaktvirksomhetsloven og forskriftene i statsråd, og resultatet er en seier for studentkulturen og for frivilligheten. Regjeringen legger opp til at studentstedene ikke trenger vekterutdannede, men kan drive egenopplæring av ordensvakter.

En stor takk til studentorganisasjonene og alle andre som har engasjert seg i saken.
Engasjement nytter, og med forslaget skaper vi mer trygghet og legger til rette for frivillighet og studentkultur!

Frøken sekretær

2011-04-04T07:50:00.000-07:00

Etter halvannet år på Stortinget, er jeg opptil flere ganger blitt tatt for å være sekretær. Det er noe uvisst hvorfor så mange tenker det, men det synes altså som en naturlig konklusjon for mange at jeg altså er sekretær. Jeg har heldigvis møtt så mange flotte sekretærer til å ikke ta det som en fornærmelse. Men jeg spør meg ofte om unge mannlige stortingsrepresentanter også blir tatt for å være sekretærer?

Misforståelsen kan helt sikkert være min egen feil. Jeg tar meg ikke selv så innmari høytidelig, ikke opptatt av å flashe tittelen min til gud og hvermann og det er nok mulig at jeg kunne kledd meg noe mer formelt. Jeg tror heller ikke det er vond vilje eller hersketeknikker. Jeg tror det handler om at vi har fått et kjønnsrollemønster innprentet fra fødselen av. Et kjønnsrollemønster som byr på betraktelig større problemer enn at noen tror jeg er sekretær.

Mange unge jenter vokser opp med en tanke om at vi alle er likestilt. Selv var jeg mer eller mindre anti-feminist ganske lenge. Jeg tok mine egne valg og følte ingen begrensninger fordi jeg var jente. Men i møte med politikk, hersketeknikker og virkeligheten ble jeg feminist. Jeg forsto at det var noen strukturer som gjorde at vi jenter møtte på en del utfordringer som gutta ofte slapp. Det er et glasstak som gjør at vi jenter altfor ofte stanger hodet i taket på veien opp og frem. Dette gjelder ikke bare i politikken, men også i aller høyeste grad i arbeidslivet.

Vi skal for all del ikke gjøre oss jenter til ofre, men det er behov for mer bevissthet hos oss som er (relativt) unge. Det er for seint å oppdage at likestillingen ikke er reell når vi jenter sitter igjen med det meste av husarbeidet og gutta stikker av med forfremmelse og lønnsøkning. Illusjonen om at vi er likestilt er at av de største hindrene for å fullføre likestillingskampen. Søstre, foren eder!

Noen trenger hjelp for å innse at de trenger hjelp

2011-03-30T02:00:00.000-07:00

Noen mennesker gjør mer inntrykk enn andre. På besøk i Bredtveit kvinnefengsel møtte jeg noen som jeg definitivt kommer til å huske lenge. Engasjerte ansatte, og en innsatt med en sterk historie.

Hun kunne fortelle en gripende og sjokkerende livshistorie, siden hun var 15 hadde hun levd et liv med grov vold. Volden var blitt en normal del av livet hennes, og hun fant en slags trygghet i å takle volden. Det ble en ond sirkel som det var vanskeligere og vanskeligere å bryte ut av.

I fengselet har hun og mange andre fått hjelp takket være et samarbeidsprosjekt mellom Bredtveit fengsel og Oslo Krisesenter. Tiltaket er en del av Handlingsplanen mot vold i nære relasjoner ”Vendepunkt”. Og her får mange hjelp til å erkjenne at volden aldri er offerets skyld, til å ta et oppgjør med fortida og planlegge for fremtida. Og i rapporten om prosjektet sier hun selv: "en stor takk til alle som har bistått meg i denne kampen for å finne tilbake til meg selv..."

Men hennes historie er på ingen måte unik. Undersøkelser viser at 80 % av kvinnene som soner dom på Bredtveit, har vært utsatt for vold eller overgrep enten i oppveksten eller i et parforhold. Besøket på Bredtveit viste at mange kriminelle faktisk også er ofre. Og det er ikke tilfeldig hvem som havner bak murene. Det er i mange tilfeller mennesker som har blitt utsatt for vold og overgrep, mennesker som er blitt sviktet av familie og det offentlige eller mennesker med rusproblemer.

Voldsprosjektet på Bredtveit er viktig og vi må sikre at prosjektet går over til en varig ordning. Det er faktisk mange mennesker som trenger hjelp til å innse at de trenger hjelp. Og den hjelpen kommer både enkeltmennesket og samfunnet til gode. For som kvinnen vi møtte selv sa det: ”Jeg har ikke noe annet å si enn at kvinner i fengsel og alle kvinner som har vært utsatt for overgrep har rett på ordentlig hjelp”.

Lik rett til gode helsetjenester

2011-03-01T04:21:00.000-08:00

For Arbeiderpartiet er den det en grunnleggende verdi at alle skal ha lik rett til gode og trygge helsetjenester, uavhengig av økonomi, alder eller hvor du bor i landet. Den samme verdien må ligge til grunn for svangerskapsomsorgen.

Mange kvinner ønsker en ekstra trygghet under svangerskapet, og i dag får omtrent halvparten av gravide kvinner gjennomført ultralydundersøkelse før uke 18. Men utfordringen er at muligheten for tidlig ultralyd er forbeholdt de som har økonomi til å benytte seg av private løsninger, eller som bor på steder der slike tilbud gis. Den tryggheten mange kvinner ønsker, er altså ikke forbeholdt alle.

Vi kan ikke lukke øynene for medisinsk forskning som viser at viktig informasjon kan hentes inn ved bruk av ultralyd i uke 12. Vårt utgangspunkt er at dette kan redde liv. Og undersøkelsen kan også gi opp mot 6 ukers tidligere kunnskap om dødelig avvik, og denne informasjonen er det bedre å få etter tre måneder, enn etter nesten halvgått svangerskap. Arbeiderpartiet ønsker derfor å gi alle gravide kvinner retten til å velge om de ønsker tidlig ultralyd, uavhengig av størrelsen på lommeboka eller hvor du bor. Så må det være opp til hver enkelt kvinne om man ønsker å motta tilbudet eller ikke.

Tidlig ultralyd må ikke sammenlignes med den danske modellen som er spesielt innrettet mot å finne fostre med Down syndrom eller et ønske om et sorteringssamfunn. Det er også viktig å understreke at norske kvinner i stor grad er innstilt på å ta imot barn med utviklingsavvik, og at aborttallene har hold seg stabilt i mange år, selv med ultralyd.

Jeg har forståelse for at det i denne debatten er mange meninger og sterke følelser. Men akkurat som i abortspørsmålet, har jeg tillit til at kvinnen selv tar de rette valgene for seg og sin familie. Og som en ung kvinne fra distriktet, er jeg opptatt av at alle kvinner skal få kunnskap og trygghet i svangerskapet. For det er det forslaget om tidlig ultralyd egentlig dreier seg om, lik rett til gode helsetjenester.

Fra handlingslammet til handlingsdyktig

2011-02-22T02:44:00.000-08:00

Innlegg i Stortinget om utviklingshemmedes rettssikkerhet i overgrepssaker

Jeg har lyst til å takke interpellanten for å reise en veldig viktig debatt. Jeg har også lyst til å takke Dagbladet, som gjennom en artikkelserie har satt et viktig søkelys på rettssikkerheten for en sårbar gruppe. Det er også grunn til å rose Dagbladet for å drive grundig og viktig journalistikk. Som interpellanten også var inne på, har dette i enkelte kommuner allerede vært med på å skape endring.

Det er umulig å la være å bli berørt av disse historiene, for det er grusomme eksempler på at vi som samfunn har sviktet noen av dem som trenger oss aller mest. Det er uakseptabelt, og på dette området er vi nødt til å være utålmodige.

I Dagbladets undersøkelse var det i hele 11 av 15 saker andre enn kommunen som politianmeldte eller varslet politiet om overgrepene. Og når sakene først var blitt anmeldt, så har det i flere av tilfellene vist seg at ansatte eller kommunen har hatt mistanke om at noe har skjedd, men allikevel ikke gått til politiet.

Dette er noe av bakgrunnen for at det har vært viktig for Arbeiderpartiet og de rød-grønne partiene å styrke avvergingsplikten. For nå er det ikke lenger mulig å gjemme seg bak taushetsplikten. Avvergingsplikten er også utvidet til å gjelde flere lovbrudd, bl.a. vold i nære relasjoner og misbruk av overmaktsforhold.

Dette er en av mange lover og forskrifter som pålegger enkeltmennesker og offentlige og private virksomheter å ta ansvar. Det er nå helt avgjørende – som flere har vært inne på – at informasjonen om de pliktene når dem som jobber på det feltet. Jeg er også veldig glad for at statsråden tar initiativ til en landsomfattende formidling av kunnskapsmateriell, for økt kunnskap om utviklingshemning og seksualitet vil være med på å bidra til å forebygge at seksuelle overgrep skjer. Og mer kunnskap gir også trygghet til ansatte og pårørende, og kan i større grad gjøre at man blir handlingsdyktig i stedet for handlingslammet.

Dagbladets oppslag viser alvorlige svakheter i rettsvernet for utviklingshemmede. Dette er svakheter som er uakseptable. Rettssikkerheten må og skal gjelde for alle. De samme problemstillinger ble beskrevet i en forskningsrapport fra Nordlandsforskning i 2009. Det er viktig å understreke – i likhet med mange andre – at mennesker med utviklingshemninger er en sammensatt gruppe, og at ingen mennesker er like. Men rapporten fra Nordlandsforskning viser bl.a. at utviklingshemmede møter fordommer i rettssystemet, at språk kan være en barriere, og at vitnesbyrdene til ofrene ikke alltid vinner fram.

Derfor er det viktig å si at regjeringen ved Justisdepartementet allerede nå har igangsatt et arbeid for å styrke rettssikkerheten til denne gruppen. Det er bl.a. satt ned en arbeidsgruppe som skal se på mandatet for dommeravhør, og vi må også se på og gjennomføre tiltak for at kompetansen blant dem som gjennomfører de avhørene, blir styrket. Fram til nå har det vært slik at hensynet til offeret har gjort at man så langt som mulig har unngått å gjøre flere dommeravhør, men nå viser kunnskap at det kan være en fordel for å få oppklart saken at man nettopp gjennomfører flere dommeravhør. Det skal vi nå se på. Det vil også være med på å sikre at politi og påtalemyndighet får bedre bevis, slik at det blir lettere å iretteføre saken. Flere saker som ender med en dom, vil jo også ha en allmennpreventiv effekt, og kan bidra til å hindre nye overgrep. Kompetanse og kunnskap om utviklingshemmede i rettssystemet er helt avgjørende for at offeret skal bli hørt, tatt på alvor og trodd.

Som statsråden nevnte, viser studier fra Danmark at overgriperen i de fleste tilfeller er en person som offeret kjenner. Det er derfor naturlig at det nå kommer på plass flere tiltak i forbindelse med den nye handlingsplanen mot vold i nære relasjoner. Vi er nødt til å sikre bedre etterforskning, og vi skal bl.a. også vurdere om vi skal innføre nye beviskrav i straffesaker med utviklingshemmede, hvor man legger sterkere vekt på f.eks. atferdsendringer og sakkyndiges vurdering.

Alle som har vært utsatt for alvorlige seksuelle overgrep, har i dag krav på bistandsadvokat. Nå ønsker vi også å se på om vi skal presisere i lovverket at man i de sakene hvor man i utgangspunktet ikke har krav på bistandsadvokat, uansett skal ha det dersom offeret er utviklingshemmet. Men her er det en viktig balansegang. Det er viktig at vi ikke lager lover og forskrifter som stigmatiserer en hel gruppe, for dette er mennesker med ulike behov.

Så har jeg lyst til å avslutte med å si at den beste politikken på dette området er å forebygge. Det tror jeg vi gjør mye bedre med mer kunnskap og mer refleksjon hos dem som arbeider på dette feltet.

Action speaks louder than words

2011-02-18T01:56:00.000-08:00

Det kan virke som om høyresiden har gått på et avansert kommunikasjonskurs med tittelen ”Hvordan snakke om alt vi ikke mener”. På mange måter ligner de litt på ulven i eventyret om Rødhette. Kler seg ut og lurer folk. De snakker ikke lenger om å sette bestemor ut på anbud, de skal bare slippe henne fri og gi henne en etterlengtet valgfrihet. De snakker ikke lenger om at arbeidere skal få færre rettigheter, men at de skal få mer fleksibilitet.

Snakk om drømmer i det blå! I går sprakk nyheten om Ammerudlunden sykehjem i FrP og Høyre-styrte Oslo. Her jobber ansatte 84 timers arbeidsuke og sover i bomberom i kjelleren. Sykehjemmet bryter arbeidsmiljøloven på en rekke punkter, og det spilles nærmest russisk rullett med pasientsikkerheten.

I sin blogg, skryter Erna Solberg uhemmet av sykehjemmet som hun beskriver som en solskinnshistorie. Hun skriver også ”i tillegg får de mer igjen for ressursene enn andre sykehjem, slik at vi frigjør midler til å bygge flere sykehjemsplasser”. "Mer igjen for pengene" er blitt høyresidas slagord. Men det de glemmer å fortelle er at pengene som spares på grunn av en brutal utnytting av ansatte, går rett i lomma på private firmaer. Adecco Helse, som blant annet driver Ammerudlunden sykehjem, har de siste fire årene tjent 100 millioner kroner! Gjennom privatisering og konkurranseutsetting går penger rett fra ansattes lommer og over i kommersielle selskaper. Og det er vanlige folk og besteforeldrene våre som blir taperne.

Men det stopper ikke her, høyresida vil ha mer av det samme. I dag arrangerer Høyre en kommunalkomferanse, hvor NHO Service skal holde innledning om hvordan man kan privatisere og konkurranseutsette enda mer. Her skal ordførerkandidater for Høyre skoleres i hvordan man kan kutte mer i offentlige velferdstilbud og sørge for at private tjener penger på de ansattes og innbyggernes bekostning. Det er bare å ønske lykke til med spennende debatter om 80-timers arbeidsuke, ubetalt overtid og sovesaler i bomberom. Og hvis konferansen er vellykket hører vi sikkert champagneglassene klirre utover i nattetimene.

Høyresidas utstillingsvindu i Oslo har ikke bare fått seg noen skraper, det er fullstendig knust. De har kanskje sluttet å snakke om privatisering, konkurranseutsetting og skattelettelser, men de viser hva de står for i praksis handling. Action speaks louder than words!

Tenk på det når du slipper stemmeseddelen ned i urna ved høstens valg.

Smått alltid godt?

2010-11-30T23:35:00.000-08:00

Været var ikke akkurat blidt da justiskomiteen mandag besøkte det blide sørland, men desto mer varmet møtene med engasjerte mennesker i barnevern, politi, barnehus, tingrett og tolletat. Det ble en lang og lærerrik dag i Kristiansand, og jeg ble særlig inspirert av møtet med politi og barnehus.

Agder er nemlig et av politidistriktene som har et eget team som jobber med seksualisert vold og overgrep. Dette teamet jobber mye med vold i nære relasjoner, en av hovedsatsningene til den rødgrønne regjeringen. Og det er ingen tvil om at kompetansen på dette feltet må bli bedre hos politiet.

Offerets første møte med politiet har mye å si, og kan være avgjørende for om man velger å anmelde eller ikke. Vi må gjøre mer for å øke tilliten til politiet i denne type saker, og politiet må få mer kunnskap og kompetanse til å gjennomføre god etterforskning i vanskelige saker. Jeg er overbevist om at egne team vil bidra til dette. Nettopp fordi menneskene som jobber med dette til daglig får mengdetrening og spisskompetanse.

Kriminaliteten ser annerledes ut i dag enn for bare noen tiår siden. Vi opplever flere profesjonelle kriminelle og mer grenseoverskridende kriminalitet. Agder politidistrikt fremstår som et distrikt som har spesialisert seg på flere områder, og de leverer gode resultater. Men årsaken til at de kan spesialisere seg, er blant annet sammenslåing av politidistrikt som har skapt en enhet som er stor nok til å spesialisere seg.

I debatten om fremtidig politistruktur er det vanskelig avveininger som skal tas. Besøket i Agder viste at smått ikke alltid er best, men kanskje vil besøk i andre distrikt vise det motsatte?

Mer innsats for de barna som trenger oss aller mest

2010-11-30T10:26:00.000-08:00

Kronikk som sto på trykk i GD 30. november

Barnevern har sjeldent stått like høyt på den politiske dagsorden som nå, og all oppmerksomhet som rettes mot barnevernet er fullt fortjent. Barn som trenger hjelp og omsorg fra flere enn foreldrene er en av samfunnets mest utsatte grupper. Dessverre finnes det alt for mange historier om barn som først blir sviktet av sin egen familie og så blir sviktet av det offentlige.

Heldigvis er det nå flere barn som får hjelp av barnevernet, og det er grunn til å rose alle de som hver eneste dag gjør en uvurderlig innsats for de barna som trenger det aller mest. Og når antall meldinger til barnevernet nesten er doblet siden 2000, så vitner det også om at tilliten til barnevernet har økt i befolkningen. Paradokset er at godt arbeid i barnevernet og økt tillit fører til flere saker og mer å gjøre. Regjeringen tar derfor grep. I budsjettet for 2010 la regjeringen rette for 400 nye stillinger i det kommunale barnevernet, men dette målet når vi ikke i år. Derfor bevilges det i 2010 240 millioner øremerket til flere stillinger. Dette er det største løftet for det kommunale barnevernet siden tidlig på 90-tallet, og det er på høy tide med et nytt krafttak for barnevernet.

Når barn ikke lenger har mulighet til å bo hjemme, er det for de fleste bedre å vokse opp hos en annen familie. Norge er på topp i Norden når det gjelder bruk av fosterhjem som plasseringsalternativ, men det er et behov for flere fosterhjem. I dag står det nemlig over 170 barn i kø for å få en fosterfamilie. Mange av disse barna har allerede levd lenge i en vanskelig situasjon hvor de ikke vet hvor de skal bo eller gå på skole i dagene og ukene som kommer. Det er en utrygghet og en usikkerhet som ingen barn skal måtte leve med. Derfor er det en prioritert oppgave for de rødgrønne er å styrke fosterhjemstilbudet, og det er satt i gang flere tiltak for å øke rekrutteringen av fosterhjem.

Når de rødgrønne satser på barnevernet, så er det fordi vi veit at det er til det beste de som trenger oss aller mest, nemlig utsatte barn. Men det er også god politikk for å utjevne sosiale forskjeller. Tidligere barnevernsbarn er overrepresentert i frafallsstatistikken, og vi vet at de som faller utenfor i skolen får en vanskelig start i arbeidslivet. Frafall i den videregående skolen er en fattigdomsfelle, og derfor er satsning på barnevernet så viktig for Arbeiderpartiet. Hvis vi skal nå målet om et samfunn hvor alle er med, så er vi nødt til å gi alle barn et godt utgangspunkt i livet.

Til tross for at alle partier understreker viktigheten av å ta vare på utsatte barn, er det ikke alle partier som følger opp fagre ord med handling. I sitt alternative statsbudsjett for 2011 foreslår FrP å kutte 500 millioner i det statlige barnevernet. Dersom FrPs budsjett hadde blitt vedtatt, ville det ført til 830 færre stillinger eller en massiv nedleggelse av statlige barnevernsinstitusjoner. Jeg er enig i at det statlige barnevernet har utfordringer, men med FrPs dramatiske kutt vil vi få et dårligere barnevern.

Skal vi skape et bedre barnevern, er vi også nødt til å ta noen vanskelige debatter. For det er ingen tvil om at de ansatte i barnevernet står ovenfor vanskelige dilemmaer når det er tvil om foreldrene kan ivareta barnets beste. Og det er grunn til å spørre om det er slik at foreldrenes rettigheter går på bekostning av barnets beste og om terskelen for omsorgsovertakelse er for høy. Barne- og likestillingsminister, Audun Lysbakken, skal nå sette ned et utvalg som skal se nærmere på om det biologiske prinsipp tillegges for mye vekt. Det er en vanskelig, men viktig debatt fordi det i bunn og grunn handler om å hjelpe flere av de barna som trenger det.

Og jeg ønsker alle debatter om barnevern velkomne, fordi det bidrar til positiv endring og fordi barnevernet settes høyere på dagsorden. Jeg håper også det kan bidra til at barnevern og barns situasjon får sin rettmessige plass i kommunevalgkampen neste år. Og at lokale politikere kappes om å være de som vil satse mest på barn og unge, både når det gjelder barnevern, fritidstilbud, kultur og skole. Vi trenger flere lokalpolitikere som brenner for barnevernet og de utsatte barna. Det trenger de.

Sommerens vakreste eventyr

2010-07-12T06:48:00.000-07:00

Nå har jeg pakket ned solkrem, notatbok, kamera, støvler, varme klær og sommerklær, myggspray og solbriller. Jeg er med andre ord klar for nok en uke på AUFs sommerleir.

Tradisjonen tro blir jeg å finne på kjøkkenet. Egentlig greit å hvertfall kunne lage sin egen middag en uke i året. Og uten mat og drikke, duger de andre heltene heller ikke! Men jeg håper jeg får med meg hvertfall en av de politiske innledningene. Og jeg gleder meg aller mest til å høre Thorvald Stoltenberg snakke om ruspolitikk, og jeg håper han vil engasjere enda flere AUFere til å jobbe med ruspolitikk når de reiser hjem.

Andre høydepunkt blir asylpolitikk, Lars Vaular, La olja ligge-kampanje, sladder i Planet Utøya, karaoke og gjensyn med gamle kjente! Jeg skjønner godt at andre ungdomsorganisasjoner er misunnelige på AUF og Utøya:)

Urettferdighet under blå regjering i Sverige

2010-07-09T01:49:00.000-07:00

I går la OECD frem sin årlige rapport om sysselsetting, og det er alvorlige tall som legges frem. Ungdomsledigheten er skyhøy, og konsekvensene kan bli enda mer alvorlige på lang sikt. Unge under 25 år uten jobb risikerer å bli stående utenfor arbeidsmarkedet for alltid. Og i Europa snakkes det om den tapte generasjonen.
Vi trenger ikke å se lengre enn til Sverige for å se alvoret i situasjonen. I vårt naboland er en av fire ungdommer arbeidsledige. Statsminister Reinfeldt ser ut til å være fullstendig likegyldig, til tross for at han gikk til valg på å skape flere arbeidsplasser. I valgkampen for fire år siden snakket nemlig Høyres svenske søsterparti om velferd og kampen mot utenforskap. De tok på seg sosialdemokratiske klær og sjarmerte velgerne, fire år etter er de totalt avkledd!

Samtidig som arbeidsledigheten har økt, har regjeringen prioritert å gi 100 milliarder svenske kroner i skattelettelser. Og det er de rikeste som har fått mest i skattelettelser. Og mens de rikeste blir rikere, har høyresiden gjennomført kutt til de arbeidsledige og til de syke. Og mens arbeidsledige blir henvist til Arbetsförmedlingen med en utrygg fremtid i møte, kan de rikeste gå i banken med et bredt smil.

Fremtiden for ungdom i Sverige er ikke like optimistisk som her hjemme. Vi vet at sjansen for å bli varig utestengt fra arbeidsmarkedet, øker jo lenger du er arbeidsledig. Det er jo nettopp grunnen til at vi har gjeninnført ungdomsgarantien, som skal sikre unge arbeidsledige ekstra oppfølging.

Og her ser vi klart og tydelig forskjellen mellom det blå Sverige og det rødgrønne Norge. For mens høyresida alltid prioriterer skattelettelser til de som har mest fra før, prioriterer Arbeiderpartiet arbeid til alle og fellesskapsløsninger. Det er god grunn til å mene at høyresida i Norge vil prioritere på samme måte som Moderaterna har gjort i Sverige, nemlig mer til de som har mest fra før!

En utstrakt hånd

2010-07-08T05:33:00.001-07:00

Et samfunn måles på hvordan vi tar vare på de svakeste blant oss og hele arbeiderbevegelsens historie har handlet om å løfte folk ut av fattigdom. Men fremdeles er det for mange som faller utenfor og som ikke får ta del i velstandsutviklingen. Det er derfor på tide å få en grunnleggende debatt om rusomsorgen og om hvordan vi som samfunn tar vare på de rusavhengige.

Rapporten fra Stoltenbergutvalget er derfor et viktig bidrag, og Bjarne Håkon Hansens utspill om heroinassistert behandling har bidratt til å sette ruspolitikk på dagsorden. Rusavhengige er ingen homogen gruppe, men forskjellige mennesker med ulike behov og sammensatte problemer. Derfor må også tiltakene og behandlingstilbudene være mangfoldige.

Jeg er positiv til et prøveprosjekt med heroinassistert behandling. Hvert år dør det 200 mennesker av overdose, det er 200 for mange. Argumentene mot heroin, er de samme som vi hørte under debatten om innføring av LAR-programmet. Det ble hevdet at man ga opp de narkomane og deres fremtid. Men erfaringene har tvert imot vist at det har bidratt til å redde liv. Når vi vet at metadon og subutex ikke fungerer for alle og har ulike bivirkninger for forskjellige mennesker, mener jeg det er fornuftig å utvide ordningen til også å gjelde heroin.

Formålet med legemiddelassistert behandling er ikke alltid et rusfritt liv og noen vil dessverre være avhengige av medisin livet ut. Men det kan forbedre livskvaliteten, gi verdigheten tilbake og i ytterste konsekvens være livreddende. For mange av de tyngste narkomane består dagen av en evig jakt på dagens dose. I en desperat kamp for å tilfredsstille abstinenser blir mange kriminelle, altfor mange lever et uverdig liv på gata og tvinges til å prostituere seg og selge kroppen sin. Med et forpliktende opplegg med heroinassistert behandling kan disse menneskene få tid til rehabilitering og bygge opp igjen et nettverk utenom rusmiljøet.

Men i debatten om ruspolitikken, må vi ikke glemme alle de som ønsker å bli rusfrie uten å bruke medikamenter. Det er her vi finner det store flertallet av rusmisbrukerne, og her er dagens hjelpetilbud ikke godt nok. Forslaget om egne mottaks- og oppfølgingssentre fra Stoltenbergutvalget er derfor godt og interessant. Her skal ansvaret for langsiktig oppfølging og koordinering av behandlingen for den enkelte samles på ett sted.

Som justispolitiker har jeg det siste halvåret besøkt mange fengsler, og godt over halvparten av de innsatte har et rusproblem. Mye av vinningskriminaliteten henger direkte sammen med et rusproblem, og spørsmålet er om vi har vært for flinke til å straffe symptomene enn å behandle sykdommen. Syke mennesker trenger en utstrakt hånd og et behandlingstilbud. Vi må derfor satse mer på alternative straffeformer og behandling istedenfor fengsel. På den måten kan vi spare enkeltmennesket og samfunnet for mye.

Heldigvis finnes det noen lyspunkter på rusfeltet. Antall unge som har prøvd narkotika viser en svak nedgang og overdosedødsfallene ser ut til å ha stabilisert seg. Men etter 40 års erfaring med behandling av rusavhengige er det på tide å tenke nytt, utnytte ressursene bedre og ha en fordomsfri debatt. Jeg er glad for at Stoltenbergutvalget har lagt lista høyt, og jeg håper og tror at vi politikere kan leve opp til forventningene. Det fortjener alle de menneskene som sliter med et rusproblem.