Før avreise med Freedom Flotilla II

I dag reiser jeg og seks andre nordmenn til Athen. Der skal vi møte over 400 aktivister fra mer enn 30 nasjoner. I neste uke forlater vi en havn i Hellas med Freedom Flotilla II. Målet er Gaza havn og kravet er at blokaden av Gaza heves.

Hjemme i Norge argumenterer UD med at konvoien er unødvendig fordi det ikke er en humanitær katastrofe, folk sulter nemlig ikke i Gaza. 17. mai i år sa United Nations Under-Secretary-General and Emergency Relief Coordinator (USG/ERC), Valerie Amos, at Gazas befolkning lider under unødvendige humanitære lidelser. Amos krevde en slutt på blokaden for å bedre den humanitære situasjonen. Jeg er enig med sistnevnte.

FN-organisasjonen OCHA kom mars i år med en rapport som vurderte konsekvensene av lettelsene i blokaden som ble innført etter forrige flotilla. Rapporten konkluderer med at lettelsene ikke har ført til en betydelig forbedring i folks dagligliv. Fremdeles ligger mange av de 40.000 boenhetene som ble ødelagt under krigen, i ruiner.

Mangelen på medisiner øker, og alle helsetjenester er redusert, inkludert operasjoner og primærhelsetjenesten. Det er mangel på elektrisitet fordi innførsel av drivstoff er mangelfull. Befolkningen får ikke utnyttet naturressursene fordi store deler av landbruksarealet ligger i buffersonen mot Israel eller fordi import av utstyr ikke er lov. Og dersom fiskere beveger seg tre nautiske mil ut fra kysten er risikoen for å bli beskutt av den israelske marinen stor.

Tilnærmet ingen eksport som er tillatt. Siden november 2010 har 290 lastebiler fått lov til å kjøre ut av Gaza. Før blokaden ble innført i juni 2007 var det gjennomsnittlig 960 lastebiler hver måned. Blokaden fører til økonomisk stagnasjon på Gazastripen, arbeidsledigheten er høy og 1,1 millioner palestinere er avhengig av matforsyninger fra bistandsorganisasjoner for å overleve.

En hel verden fordømmer blokaden fordi den folkerettsstridig, bryter med menneskerettighetene og fordi den er en kollektiv avstraffelse av et helt folk. Men fire år etter at blokaden ble innført, eksisterer den fremdeles. Derfor reiser vi med konvoien til Gaza. Vi reiser i protest mot at et land kan isolere 1,5 millioner mennesker. Vi vil si klart ifra om at blokader og kollektiv avstraffelse aldri kan skape fred. Vi seiler i solidaritet med den palestinske sivilbefolkningen.

Gazas barn sulter ikke ihjel. Men jeg unnert Gazas barn større drømmer enn å unngå sult. De har like mye rett som andre barn til å gå på skole, til å oppleve frihet, til å leve verdige liv uten frykt og til å bo i hus og ikke teltleire. Den dagen de gir opp håpet om en bedre framtid, den dagen har vi alle tapt. Derfor står kravet om opphevelse av blokaden fast.

I juni i fjor skrev Sidsel Wold et korrespondentbrev fra Gaza. Hun beskrev hva som skjedde på Gaza mens flotillaen var på vei i fjor. «De jeg traff hadde en glød og en glede jeg ikke hadde opplevd i Gaza på flere år. Håpet var tent fordi det fantes folk der ute som ikke ville la dem i stikken.» I avslutningen skriver hun: «Den ulovlige kollektive straffen av Gazas befolkning fortsetter som før. For verdens politikere har vendt seg til blokaden, og tilpasser seg den også.»

Når vi i neste uke legger ut fra en havn i Hellas gjør vi det fordi vi ikke har glemt Gazas befolkning. Fordi vi ikke venner oss til eller tilpasser oss blokaden. Fordi vi er villige til å stå opp for de verdiene vi tror på. Vi drar med vind i seilene og håper konvoien bidrar til at frihetens revolusjoner i Midtøsten også når Gaza og det palestinske folket.

Oppdateringer følger når vi er fremme i Athen.