Det hele begynte på vei inn, tusen spørsmål og full gjennomsøkning av all håndbagasje. De hadde til og med gått gjennom bagasjen jeg sjekket inn i Oslo. Og de hadde funnet mobilladeren min som en trussel for rikets sikkerhet, og den hadde de bare tatt. Dama på flyet lovde den skulle komme på rullebåndet i en konvolutt, men den kom aldri..
For alt jeg vet har de sprengt den i fillebiter, ingenting forundrer meg lenger over dette veldig merkelige landet. Men vi kom oss da fram til Ramallah, og det er ingenting som slår synet av det palestinske flagget som veier i vinden etter en lang reise og plagsomme mennesker som snakker om "security". Vi hadde seminar i Ramallah i to dager sammen med Fateh Youth, og det som kanskje var mest gledelig var alle de tøffe og aktive jentene som deltok. Mange nye venner, som vi heldigvis skulle se igjen senere på turen.
Så gikk turen til Nablus. Litt ubehagelig på checkpoint, men sikkert ingenting til det palestinerne må forholde seg til hver dag. Gamlebyen i Nablus var veldig spesielt, for hvert gatehjørne var det minnesmerker over martyrer og merker etter en blodig okkupasjon. Stemningen her går veldig opp og ned. Jeg blir så sint når jeg står på checkpoint og ser fattige mennesker blir utsatt for noe som kun ligner nedverdigelse satt i system. Så møter vi palestinerne, og de har humor, et glimt av håp og en gjestfrihet jeg aldri har opplevd maken til. I Nablus var vi hjemme hos Alaa og besøkte hele familien hennes. Faren var et fyrverkeri og på turen til hotellet kunne han avsløre en ting: Nemlig at vi hadde et felles problem, vi lo for mye og for høyt. Jeg svarte at jeg ikke så på det som et problem og vi lo like høyt begge to. Da vi skulle si ha det sa han at jeg kunne kalle han onkel og at jeg når som helst var velkommen hjem til familien! I Nablus fikk vi også besøke fabrikken som laget alt som finnes av palestina-stash i hele verden. Og det er faktisk ingen overdrivelse. Vi fikk med en bunke flagg, sjerf, buttons, smykker, pins og nøkkelbånd. Og på vei ut fra Nablus med bagasjen full av effekter, var nok ikke bare meg som tenkte at det hadde vært litt artig å bli stoppa av de israelske sikkerhetsvaktene...
Så skulle vi endelig til Jerusalem. Byen jeg aldri slutter å bli fasinert av og muligens en av mine favorittbyer her på jord. Vi kastet fra oss bagasjen og tok veien til Damaskusporten og inn i gamlebyen. Det ble julegavehandling til den store gullmedaljen, og jommen traff vi ikke på noen kjentfolk jeg møtte når jeg var i Jerusalem i sommer. Dagen etter hoppet vi på en guidet politisk tur i Jerusalem, og fikk med egne øyne se Israels dobbeltmoralisme. De sier stopp i byggingen av settlements, men bygger for full maskin i Øst-jerusalem. De snakker om fred, men stenger et helt folk inne bak murer. I en flyktningeleir i Øst-jerusalem bor det 30.000 mennesker og alle er stengt inne bak muren. De har ingen rettigheter og 
husene ble bygd for snart 50 år siden, og de skulle de være en midlertidig løsning. Ikke akkurat velstand som preger husene nå. På andre siden av muren ser de rett inn i gedigen bosetning, hvor Israel subsidierer fattige mennesker slik at de skal bo i ulovlige bosetninger. Folk er tvunget til å gå gjennom kloakkrør for å komme seg på jobb eller skole og muren ruver i landsskapet. Hus står tomme fordi muren går rett gjennom hagen.
Ingen tvil i at okkupasjonen er brutal, bosetningene utvides, checkpointene blir bygd om til faste terminaler, egne veier bygges kun for okkupantene og muren er i ferd med å ferdigstilles. Man kunne blitt deprimert av mindre. Men palestinerne imponerer meg hver eneste gang, en gavmildhet, humor og gjestfrihet som jeg aldri har opplevd maken til!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar