Været var ikke akkurat blidt da justiskomiteen mandag besøkte det blide sørland, men desto mer varmet møtene med engasjerte mennesker i barnevern, politi, barnehus, tingrett og tolletat. Det ble en lang og lærerrik dag i Kristiansand, og jeg ble særlig inspirert av møtet med politi og barnehus.
Agder er nemlig et av politidistriktene som har et eget team som jobber med seksualisert vold og overgrep. Dette teamet jobber mye med vold i nære relasjoner, en av hovedsatsningene til den rødgrønne regjeringen. Og det er ingen tvil om at kompetansen på dette feltet må bli bedre hos politiet.
Offerets første møte med politiet har mye å si, og kan være avgjørende for om man velger å anmelde eller ikke. Vi må gjøre mer for å øke tilliten til politiet i denne type saker, og politiet må få mer kunnskap og kompetanse til å gjennomføre god etterforskning i vanskelige saker. Jeg er overbevist om at egne team vil bidra til dette. Nettopp fordi menneskene som jobber med dette til daglig får mengdetrening og spisskompetanse.
Kriminaliteten ser annerledes ut i dag enn for bare noen tiår siden. Vi opplever flere profesjonelle kriminelle og mer grenseoverskridende kriminalitet. Agder politidistrikt fremstår som et distrikt som har spesialisert seg på flere områder, og de leverer gode resultater. Men årsaken til at de kan spesialisere seg, er blant annet sammenslåing av politidistrikt som har skapt en enhet som er stor nok til å spesialisere seg.
I debatten om fremtidig politistruktur er det vanskelig avveininger som skal tas. Besøket i Agder viste at smått ikke alltid er best, men kanskje vil besøk i andre distrikt vise det motsatte?
30. november 2010
Mer innsats for de barna som trenger oss aller mest
Kronikk som sto på trykk i GD 30. november
Barnevern har sjeldent stått like høyt på den politiske dagsorden som nå, og all oppmerksomhet som rettes mot barnevernet er fullt fortjent. Barn som trenger hjelp og omsorg fra flere enn foreldrene er en av samfunnets mest utsatte grupper. Dessverre finnes det alt for mange historier om barn som først blir sviktet av sin egen familie og så blir sviktet av det offentlige.
Heldigvis er det nå flere barn som får hjelp av barnevernet, og det er grunn til å rose alle de som hver eneste dag gjør en uvurderlig innsats for de barna som trenger det aller mest. Og når antall meldinger til barnevernet nesten er doblet siden 2000, så vitner det også om at tilliten til barnevernet har økt i befolkningen. Paradokset er at godt arbeid i barnevernet og økt tillit fører til flere saker og mer å gjøre. Regjeringen tar derfor grep. I budsjettet for 2010 la regjeringen rette for 400 nye stillinger i det kommunale barnevernet, men dette målet når vi ikke i år. Derfor bevilges det i 2010 240 millioner øremerket til flere stillinger. Dette er det største løftet for det kommunale barnevernet siden tidlig på 90-tallet, og det er på høy tide med et nytt krafttak for barnevernet.
Når barn ikke lenger har mulighet til å bo hjemme, er det for de fleste bedre å vokse opp hos en annen familie. Norge er på topp i Norden når det gjelder bruk av fosterhjem som plasseringsalternativ, men det er et behov for flere fosterhjem. I dag står det nemlig over 170 barn i kø for å få en fosterfamilie. Mange av disse barna har allerede levd lenge i en vanskelig situasjon hvor de ikke vet hvor de skal bo eller gå på skole i dagene og ukene som kommer. Det er en utrygghet og en usikkerhet som ingen barn skal måtte leve med. Derfor er det en prioritert oppgave for de rødgrønne er å styrke fosterhjemstilbudet, og det er satt i gang flere tiltak for å øke rekrutteringen av fosterhjem.
Når de rødgrønne satser på barnevernet, så er det fordi vi veit at det er til det beste de som trenger oss aller mest, nemlig utsatte barn. Men det er også god politikk for å utjevne sosiale forskjeller. Tidligere barnevernsbarn er overrepresentert i frafallsstatistikken, og vi vet at de som faller utenfor i skolen får en vanskelig start i arbeidslivet. Frafall i den videregående skolen er en fattigdomsfelle, og derfor er satsning på barnevernet så viktig for Arbeiderpartiet. Hvis vi skal nå målet om et samfunn hvor alle er med, så er vi nødt til å gi alle barn et godt utgangspunkt i livet.
Til tross for at alle partier understreker viktigheten av å ta vare på utsatte barn, er det ikke alle partier som følger opp fagre ord med handling. I sitt alternative statsbudsjett for 2011 foreslår FrP å kutte 500 millioner i det statlige barnevernet. Dersom FrPs budsjett hadde blitt vedtatt, ville det ført til 830 færre stillinger eller en massiv nedleggelse av statlige barnevernsinstitusjoner. Jeg er enig i at det statlige barnevernet har utfordringer, men med FrPs dramatiske kutt vil vi få et dårligere barnevern.
Skal vi skape et bedre barnevern, er vi også nødt til å ta noen vanskelige debatter. For det er ingen tvil om at de ansatte i barnevernet står ovenfor vanskelige dilemmaer når det er tvil om foreldrene kan ivareta barnets beste. Og det er grunn til å spørre om det er slik at foreldrenes rettigheter går på bekostning av barnets beste og om terskelen for omsorgsovertakelse er for høy. Barne- og likestillingsminister, Audun Lysbakken, skal nå sette ned et utvalg som skal se nærmere på om det biologiske prinsipp tillegges for mye vekt. Det er en vanskelig, men viktig debatt fordi det i bunn og grunn handler om å hjelpe flere av de barna som trenger det.
Og jeg ønsker alle debatter om barnevern velkomne, fordi det bidrar til positiv endring og fordi barnevernet settes høyere på dagsorden. Jeg håper også det kan bidra til at barnevern og barns situasjon får sin rettmessige plass i kommunevalgkampen neste år. Og at lokale politikere kappes om å være de som vil satse mest på barn og unge, både når det gjelder barnevern, fritidstilbud, kultur og skole. Vi trenger flere lokalpolitikere som brenner for barnevernet og de utsatte barna. Det trenger de.
Barnevern har sjeldent stått like høyt på den politiske dagsorden som nå, og all oppmerksomhet som rettes mot barnevernet er fullt fortjent. Barn som trenger hjelp og omsorg fra flere enn foreldrene er en av samfunnets mest utsatte grupper. Dessverre finnes det alt for mange historier om barn som først blir sviktet av sin egen familie og så blir sviktet av det offentlige.
Heldigvis er det nå flere barn som får hjelp av barnevernet, og det er grunn til å rose alle de som hver eneste dag gjør en uvurderlig innsats for de barna som trenger det aller mest. Og når antall meldinger til barnevernet nesten er doblet siden 2000, så vitner det også om at tilliten til barnevernet har økt i befolkningen. Paradokset er at godt arbeid i barnevernet og økt tillit fører til flere saker og mer å gjøre. Regjeringen tar derfor grep. I budsjettet for 2010 la regjeringen rette for 400 nye stillinger i det kommunale barnevernet, men dette målet når vi ikke i år. Derfor bevilges det i 2010 240 millioner øremerket til flere stillinger. Dette er det største løftet for det kommunale barnevernet siden tidlig på 90-tallet, og det er på høy tide med et nytt krafttak for barnevernet.
Når barn ikke lenger har mulighet til å bo hjemme, er det for de fleste bedre å vokse opp hos en annen familie. Norge er på topp i Norden når det gjelder bruk av fosterhjem som plasseringsalternativ, men det er et behov for flere fosterhjem. I dag står det nemlig over 170 barn i kø for å få en fosterfamilie. Mange av disse barna har allerede levd lenge i en vanskelig situasjon hvor de ikke vet hvor de skal bo eller gå på skole i dagene og ukene som kommer. Det er en utrygghet og en usikkerhet som ingen barn skal måtte leve med. Derfor er det en prioritert oppgave for de rødgrønne er å styrke fosterhjemstilbudet, og det er satt i gang flere tiltak for å øke rekrutteringen av fosterhjem.
Når de rødgrønne satser på barnevernet, så er det fordi vi veit at det er til det beste de som trenger oss aller mest, nemlig utsatte barn. Men det er også god politikk for å utjevne sosiale forskjeller. Tidligere barnevernsbarn er overrepresentert i frafallsstatistikken, og vi vet at de som faller utenfor i skolen får en vanskelig start i arbeidslivet. Frafall i den videregående skolen er en fattigdomsfelle, og derfor er satsning på barnevernet så viktig for Arbeiderpartiet. Hvis vi skal nå målet om et samfunn hvor alle er med, så er vi nødt til å gi alle barn et godt utgangspunkt i livet.
Til tross for at alle partier understreker viktigheten av å ta vare på utsatte barn, er det ikke alle partier som følger opp fagre ord med handling. I sitt alternative statsbudsjett for 2011 foreslår FrP å kutte 500 millioner i det statlige barnevernet. Dersom FrPs budsjett hadde blitt vedtatt, ville det ført til 830 færre stillinger eller en massiv nedleggelse av statlige barnevernsinstitusjoner. Jeg er enig i at det statlige barnevernet har utfordringer, men med FrPs dramatiske kutt vil vi få et dårligere barnevern.
Skal vi skape et bedre barnevern, er vi også nødt til å ta noen vanskelige debatter. For det er ingen tvil om at de ansatte i barnevernet står ovenfor vanskelige dilemmaer når det er tvil om foreldrene kan ivareta barnets beste. Og det er grunn til å spørre om det er slik at foreldrenes rettigheter går på bekostning av barnets beste og om terskelen for omsorgsovertakelse er for høy. Barne- og likestillingsminister, Audun Lysbakken, skal nå sette ned et utvalg som skal se nærmere på om det biologiske prinsipp tillegges for mye vekt. Det er en vanskelig, men viktig debatt fordi det i bunn og grunn handler om å hjelpe flere av de barna som trenger det.
Og jeg ønsker alle debatter om barnevern velkomne, fordi det bidrar til positiv endring og fordi barnevernet settes høyere på dagsorden. Jeg håper også det kan bidra til at barnevern og barns situasjon får sin rettmessige plass i kommunevalgkampen neste år. Og at lokale politikere kappes om å være de som vil satse mest på barn og unge, både når det gjelder barnevern, fritidstilbud, kultur og skole. Vi trenger flere lokalpolitikere som brenner for barnevernet og de utsatte barna. Det trenger de.
12. juli 2010
Sommerens vakreste eventyr
Nå har jeg pakket ned solkrem, notatbok, kamera, støvler, varme klær og sommerklær, myggspray og solbriller. Jeg er med andre ord klar for nok en uke på AUFs sommerleir. Tradisjonen tro blir jeg å finne på kjøkkenet. Egentlig greit å hvertfall kunne lage sin egen middag en uke i året. Og uten mat og drikke, duger de andre heltene heller ikke! Men jeg håper jeg får med meg hvertfall en av de politiske innledningene. Og jeg gleder meg aller mest til å høre Thorvald Stoltenberg snakke om ruspolitikk, og jeg håper han vil engasjere enda flere AUFere til å jobbe med ruspolitikk når de reiser hjem.
Andre høydepunkt blir asylpolitikk, Lars Vaular, La olja ligge-kampanje, sladder i Planet Utøya, karaoke og gjensyn med gamle kjente! Jeg skjønner godt at andre ungdomsorganisasjoner er misunnelige på AUF og Utøya:)
9. juli 2010
Urettferdighet under blå regjering i Sverige
I går la OECD frem sin årlige rapport om sysselsetting, og det er alvorlige tall som legges frem. Ungdomsledigheten er skyhøy, og konsekvensene kan bli enda mer alvorlige på lang sikt. Unge under 25 år uten jobb risikerer å bli stående utenfor arbeidsmarkedet for alltid. Og i Europa snakkes det om den tapte generasjonen.
Vi trenger ikke å se lengre enn til Sverige for å se alvoret i situasjonen. I vårt naboland er en av fire ungdommer arbeidsledige. Statsminister Reinfeldt ser ut til å være fullstendig likegyldig, til tross for at han gikk til valg på å skape flere arbeidsplasser. I valgkampen for fire år siden snakket nemlig Høyres svenske søsterparti om velferd og kampen mot utenforskap. De tok på seg sosialdemokratiske klær og sjarmerte velgerne, fire år etter er de totalt avkledd!
Samtidig som arbeidsledigheten har økt, har regjeringen prioritert å gi 100 milliarder svenske kroner i skattelettelser. Og det er de rikeste som har fått mest i skattelettelser. Og mens de rikeste blir rikere, har høyresiden gjennomført kutt til de arbeidsledige og til de syke. Og mens arbeidsledige blir henvist til Arbetsförmedlingen med en utrygg fremtid i møte, kan de rikeste gå i banken med et bredt smil.
Fremtiden for ungdom i Sverige er ikke like optimistisk som her hjemme. Vi vet at sjansen for å bli varig utestengt fra arbeidsmarkedet, øker jo lenger du er arbeidsledig. Det er jo nettopp grunnen til at vi har gjeninnført ungdomsgarantien, som skal sikre unge arbeidsledige ekstra oppfølging.
Og her ser vi klart og tydelig forskjellen mellom det blå Sverige og det rødgrønne Norge. For mens høyresida alltid prioriterer skattelettelser til de som har mest fra før, prioriterer Arbeiderpartiet arbeid til alle og fellesskapsløsninger. Det er god grunn til å mene at høyresida i Norge vil prioritere på samme måte som Moderaterna har gjort i Sverige, nemlig mer til de som har mest fra før!
Vi trenger ikke å se lengre enn til Sverige for å se alvoret i situasjonen. I vårt naboland er en av fire ungdommer arbeidsledige. Statsminister Reinfeldt ser ut til å være fullstendig likegyldig, til tross for at han gikk til valg på å skape flere arbeidsplasser. I valgkampen for fire år siden snakket nemlig Høyres svenske søsterparti om velferd og kampen mot utenforskap. De tok på seg sosialdemokratiske klær og sjarmerte velgerne, fire år etter er de totalt avkledd!
Samtidig som arbeidsledigheten har økt, har regjeringen prioritert å gi 100 milliarder svenske kroner i skattelettelser. Og det er de rikeste som har fått mest i skattelettelser. Og mens de rikeste blir rikere, har høyresiden gjennomført kutt til de arbeidsledige og til de syke. Og mens arbeidsledige blir henvist til Arbetsförmedlingen med en utrygg fremtid i møte, kan de rikeste gå i banken med et bredt smil.Fremtiden for ungdom i Sverige er ikke like optimistisk som her hjemme. Vi vet at sjansen for å bli varig utestengt fra arbeidsmarkedet, øker jo lenger du er arbeidsledig. Det er jo nettopp grunnen til at vi har gjeninnført ungdomsgarantien, som skal sikre unge arbeidsledige ekstra oppfølging.
Og her ser vi klart og tydelig forskjellen mellom det blå Sverige og det rødgrønne Norge. For mens høyresida alltid prioriterer skattelettelser til de som har mest fra før, prioriterer Arbeiderpartiet arbeid til alle og fellesskapsløsninger. Det er god grunn til å mene at høyresida i Norge vil prioritere på samme måte som Moderaterna har gjort i Sverige, nemlig mer til de som har mest fra før!
8. juli 2010
En utstrakt hånd
Et samfunn måles på hvordan vi tar vare på de svakeste blant oss og hele arbeiderbevegelsens historie har handlet om å løfte folk ut av fattigdom. Men fremdeles er det for mange som faller utenfor og som ikke får ta del i velstandsutviklingen. Det er derfor på tide å få en grunnleggende debatt om rusomsorgen og om hvordan vi som samfunn tar vare på de rusavhengige.
Rapporten fra Stoltenbergutvalget er derfor et viktig bidrag, og Bjarne Håkon Hansens utspill om heroinassistert behandling har bidratt til å sette ruspolitikk på dagsorden. Rusavhengige er ingen homogen gruppe, men forskjellige mennesker med ulike behov og sammensatte problemer. Derfor må også tiltakene og behandlingstilbudene være mangfoldige.
Jeg er positiv til et prøveprosjekt med heroinassistert behandling. Hvert år dør det 200 mennesker av overdose, det er 200 for mange. Argumentene mot heroin, er de samme som vi hørte under debatten om innføring av LAR-programmet. Det ble hevdet at man ga opp de narkomane og deres fremtid. Men erfaringene har tvert imot vist at det har bidratt til å redde liv. Når vi vet at metadon og subutex ikke fungerer for alle og har ulike bivirkninger for forskjellige mennesker, mener jeg det er fornuftig å utvide ordningen til også å gjelde heroin.
Formålet med legemiddelassistert behandling er ikke alltid et rusfritt liv og noen vil dessverre være avhengige av medisin livet ut. Men det kan forbedre livskvaliteten, gi verdigheten tilbake og i ytterste konsekvens være livreddende. For mange av de tyngste narkomane består dagen av en evig jakt på dagens dose. I en desperat kamp for å tilfredsstille abstinenser blir mange kriminelle, altfor mange lever et uverdig liv på gata og tvinges til å prostituere seg og selge kroppen sin. Med et forpliktende opplegg med heroinassistert behandling kan disse menneskene få tid til rehabilitering og bygge opp igjen et nettverk utenom rusmiljøet.
Men i debatten om ruspolitikken, må vi ikke glemme alle de som ønsker å bli rusfrie uten å bruke medikamenter. Det er her vi finner det store flertallet av rusmisbrukerne, og her er dagens hjelpetilbud ikke godt nok. Forslaget om egne mottaks- og oppfølgingssentre fra Stoltenbergutvalget er derfor godt og interessant. Her skal ansvaret for langsiktig oppfølging og koordinering av behandlingen for den enkelte samles på ett sted.
Som justispolitiker har jeg det siste halvåret besøkt mange fengsler, og godt over halvparten av de innsatte har et rusproblem. Mye av vinningskriminaliteten henger direkte sammen med et rusproblem, og spørsmålet er om vi har vært for flinke til å straffe symptomene enn å behandle sykdommen. Syke mennesker trenger en utstrakt hånd og et behandlingstilbud. Vi må derfor satse mer på alternative straffeformer og behandling istedenfor fengsel. På den måten kan vi spare enkeltmennesket og samfunnet for mye.
Heldigvis finnes det noen lyspunkter på rusfeltet. Antall unge som har prøvd narkotika viser en svak nedgang og overdosedødsfallene ser ut til å ha stabilisert seg. Men etter 40 års erfaring med behandling av rusavhengige er det på tide å tenke nytt, utnytte ressursene bedre og ha en fordomsfri debatt. Jeg er glad for at Stoltenbergutvalget har lagt lista høyt, og jeg håper og tror at vi politikere kan leve opp til forventningene. Det fortjener alle de menneskene som sliter med et rusproblem.
Rapporten fra Stoltenbergutvalget er derfor et viktig bidrag, og Bjarne Håkon Hansens utspill om heroinassistert behandling har bidratt til å sette ruspolitikk på dagsorden. Rusavhengige er ingen homogen gruppe, men forskjellige mennesker med ulike behov og sammensatte problemer. Derfor må også tiltakene og behandlingstilbudene være mangfoldige.
Jeg er positiv til et prøveprosjekt med heroinassistert behandling. Hvert år dør det 200 mennesker av overdose, det er 200 for mange. Argumentene mot heroin, er de samme som vi hørte under debatten om innføring av LAR-programmet. Det ble hevdet at man ga opp de narkomane og deres fremtid. Men erfaringene har tvert imot vist at det har bidratt til å redde liv. Når vi vet at metadon og subutex ikke fungerer for alle og har ulike bivirkninger for forskjellige mennesker, mener jeg det er fornuftig å utvide ordningen til også å gjelde heroin. Formålet med legemiddelassistert behandling er ikke alltid et rusfritt liv og noen vil dessverre være avhengige av medisin livet ut. Men det kan forbedre livskvaliteten, gi verdigheten tilbake og i ytterste konsekvens være livreddende. For mange av de tyngste narkomane består dagen av en evig jakt på dagens dose. I en desperat kamp for å tilfredsstille abstinenser blir mange kriminelle, altfor mange lever et uverdig liv på gata og tvinges til å prostituere seg og selge kroppen sin. Med et forpliktende opplegg med heroinassistert behandling kan disse menneskene få tid til rehabilitering og bygge opp igjen et nettverk utenom rusmiljøet.
Men i debatten om ruspolitikken, må vi ikke glemme alle de som ønsker å bli rusfrie uten å bruke medikamenter. Det er her vi finner det store flertallet av rusmisbrukerne, og her er dagens hjelpetilbud ikke godt nok. Forslaget om egne mottaks- og oppfølgingssentre fra Stoltenbergutvalget er derfor godt og interessant. Her skal ansvaret for langsiktig oppfølging og koordinering av behandlingen for den enkelte samles på ett sted.
Som justispolitiker har jeg det siste halvåret besøkt mange fengsler, og godt over halvparten av de innsatte har et rusproblem. Mye av vinningskriminaliteten henger direkte sammen med et rusproblem, og spørsmålet er om vi har vært for flinke til å straffe symptomene enn å behandle sykdommen. Syke mennesker trenger en utstrakt hånd og et behandlingstilbud. Vi må derfor satse mer på alternative straffeformer og behandling istedenfor fengsel. På den måten kan vi spare enkeltmennesket og samfunnet for mye.
Heldigvis finnes det noen lyspunkter på rusfeltet. Antall unge som har prøvd narkotika viser en svak nedgang og overdosedødsfallene ser ut til å ha stabilisert seg. Men etter 40 års erfaring med behandling av rusavhengige er det på tide å tenke nytt, utnytte ressursene bedre og ha en fordomsfri debatt. Jeg er glad for at Stoltenbergutvalget har lagt lista høyt, og jeg håper og tror at vi politikere kan leve opp til forventningene. Det fortjener alle de menneskene som sliter med et rusproblem.
2. juni 2010
Colombia - med livet som innsats
I går møtte jeg Guillermo Baquero. Han leder den største studentorganisasjonen i Colombia (ACEU), og er i Norge for å snakke om situasjonen i hjemlandet og om frihandelsavtalen mellom Colombia og EFTA-landene.
Studenter, bønder, fagforeningsaktivister og urbefolkning lever livsfarlig i Colombia. ACEU har dokumenter 600 overgrep mot studenter i perioden 2002-2006, og i samme periode er 14 studenter myrdet. Min naturlige reaksjon var selvfølgelig å spørre om hva som skjer med gjerningsmennene. Da smilte Guillermo ironisk og svarte: ingenting.
Siden 2002 har det vært 3.500 utenomrettslige drap av unge mennesker. Og Colombia er det landet i verden hvor det er farligst å være medlem i fagbevegelsen. Og ifølge Human Rights Watch har situasjonen forverret seg de siste årene.
Det er sterkt å møte mennesker som er så modige. Guillermo Baquero er bare en av så utrolig mange som mottar drapstrusler for å kjempe for demokrati og menneskerettigheter. Mange ender med å ofre livet i kampen for noe vi tar som en selvfølge.
24. november 2008 signerte Norge og EFTA en frihandelsavtale med Colombia. Avtalen skulle etter planen ratifiseres i Stortinget i juni 2009, men etter massivt press fra LO og solidaritetsbevegelse, ble ratifiseringen utsatt. Motstanden mot avtalen er stor, både i Norge og blant opposisjonen i Colombia.
Jeg er en tilhenger av handel, og rettferdig handel er sammen med bistand det viktigste virkemiddelet for utvikling og fattigdomsbekjempelse. Men med denne avtalen kan Colombia fort havne i den velkjente råvarefella, og det er også grunnen til at bønder, fagbevegelse, urbefolkning og studentene i Colombia advarer mot avtalen.
Jeg er utrolig skeptisk til avtalen, både fordi jeg mener den ikke tjener folk i Colombia, men også fordi den er inngått med et regime som jeg på ingen måter ønsker at Norge skal legitimere. Et regime som ikke viser noen respekt for arbeiderrettigheter eller for menneskerettigheter.
Vi må derfor få en konsekvensanalyse av effekten på økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter som følger av avtalen. Og i denne prosessen må sivilt samfunn i Colombia inkluderes.
Det er det minste vi kan gjøre for de som hver dag kjemper for demokratiet med livet som innsats!
Studenter, bønder, fagforeningsaktivister og urbefolkning lever livsfarlig i Colombia. ACEU har dokumenter 600 overgrep mot studenter i perioden 2002-2006, og i samme periode er 14 studenter myrdet. Min naturlige reaksjon var selvfølgelig å spørre om hva som skjer med gjerningsmennene. Da smilte Guillermo ironisk og svarte: ingenting.
Siden 2002 har det vært 3.500 utenomrettslige drap av unge mennesker. Og Colombia er det landet i verden hvor det er farligst å være medlem i fagbevegelsen. Og ifølge Human Rights Watch har situasjonen forverret seg de siste årene.
Det er sterkt å møte mennesker som er så modige. Guillermo Baquero er bare en av så utrolig mange som mottar drapstrusler for å kjempe for demokrati og menneskerettigheter. Mange ender med å ofre livet i kampen for noe vi tar som en selvfølge.
24. november 2008 signerte Norge og EFTA en frihandelsavtale med Colombia. Avtalen skulle etter planen ratifiseres i Stortinget i juni 2009, men etter massivt press fra LO og solidaritetsbevegelse, ble ratifiseringen utsatt. Motstanden mot avtalen er stor, både i Norge og blant opposisjonen i Colombia.
Jeg er en tilhenger av handel, og rettferdig handel er sammen med bistand det viktigste virkemiddelet for utvikling og fattigdomsbekjempelse. Men med denne avtalen kan Colombia fort havne i den velkjente råvarefella, og det er også grunnen til at bønder, fagbevegelse, urbefolkning og studentene i Colombia advarer mot avtalen.
Jeg er utrolig skeptisk til avtalen, både fordi jeg mener den ikke tjener folk i Colombia, men også fordi den er inngått med et regime som jeg på ingen måter ønsker at Norge skal legitimere. Et regime som ikke viser noen respekt for arbeiderrettigheter eller for menneskerettigheter.
Vi må derfor få en konsekvensanalyse av effekten på økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter som følger av avtalen. Og i denne prosessen må sivilt samfunn i Colombia inkluderes.
Det er det minste vi kan gjøre for de som hver dag kjemper for demokratiet med livet som innsats!
30. mai 2010
Israel driver piratvirksomhet og dreper sivile. Verden må reagere!
Israel bordet i dag tidlig den internasjonale hjelpekonvoien som var på vei til Gaza med humanitær bistand. Et titalls mennesker er drept av israelske soldater, og mange er såret.
Skipet skal være bordet i internasjonalt farvann, noe som bryter klart med internasjonal rett. "Det demokratiske fyrtårnet" Israel befinner seg nå på nivå med piratene langs Afrikas kyst.
Når Israel går til så ekstreme metoder for å hindre en nødhjelpssending til palestinerne, er det helt uakseptabelt. Jeg finner rett og slett ikke ord for hvor jævlig det er!
Det er flere hundre modige mennesker ombord på skipene. Mennesker som nekter å godta at et folk sperres inne og isoleres fra resten av verden. Det er disse menneskene historiebøkene kommer til å omtale i fremtiden, mennesker som gjør noe, og ikke bare snakker.
Nå må verden reagerer! Jonas Gahr Støre må kalle inn den israelske ambassadøren på teppet, slik Tyrkia har gjort tidligere i dag. Verdenssamfunnet må gi et klart og tydelig signal om at slik oppførsel finner vi oss ikke i!
Kanskje blir dette dagen verden igjen åpner øynene for Gaza. Det skulle bare mangle, etter tre år med blokade!
Det blir demonstrasjon utenfor den israelske ambassaden i dag kl. 17.00. Spre ordet og møt opp!
Skipet skal være bordet i internasjonalt farvann, noe som bryter klart med internasjonal rett. "Det demokratiske fyrtårnet" Israel befinner seg nå på nivå med piratene langs Afrikas kyst.Når Israel går til så ekstreme metoder for å hindre en nødhjelpssending til palestinerne, er det helt uakseptabelt. Jeg finner rett og slett ikke ord for hvor jævlig det er!
Det er flere hundre modige mennesker ombord på skipene. Mennesker som nekter å godta at et folk sperres inne og isoleres fra resten av verden. Det er disse menneskene historiebøkene kommer til å omtale i fremtiden, mennesker som gjør noe, og ikke bare snakker.
Nå må verden reagerer! Jonas Gahr Støre må kalle inn den israelske ambassadøren på teppet, slik Tyrkia har gjort tidligere i dag. Verdenssamfunnet må gi et klart og tydelig signal om at slik oppførsel finner vi oss ikke i!
Kanskje blir dette dagen verden igjen åpner øynene for Gaza. Det skulle bare mangle, etter tre år med blokade!
Det blir demonstrasjon utenfor den israelske ambassaden i dag kl. 17.00. Spre ordet og møt opp!
28. mai 2010
Frp vil straffe kvinner i burka
Innlegg holdt i Stortinget 27. mai.
Heldekkende plagg er et hinder for inkludering, og det representerer også et kvinnesyn og menneskesyn som jeg klart tar avstand fra. Derfor er jeg også villig til å vurdere alle gode tiltak som kan hjelpe kvinner som er undertrykt eller utsatt for tvang.
Det er gledelig hvis FrP er blitt opptatt av kvinners rettigheter og likestilling, men jeg finner argumentasjonen i forslaget noe merkelig. Det argumenteres med at burka er en sikkerhetstrussel som gjør det lettere å begå kriminalitet og bankran, og først i siste avsnitt i forslaget kommer det en setning om at kvinner og jenter kan være utsatt for tvang.
Tvang skal vi ta klart avstand fra, og det er jo også derfor det er forbudt i dagens straffelov å true eller tvinge noen til å gjøre noe de ikke vil. Det handler om å kriminalisere den som utsetter noen for tvang, og ikke kriminalisere offeret. Vi hjelper ikke disse kvinnene ved å tillegge dem enda en ekstra byrde. Vi hjelper ikke disse kvinne ved å stemple dem som kriminelle.
Jeg er også redd for at dette forslaget vil gjøre situasjonen vondt verre for de kvinnene det gjelder. Jeg er redd for at jentene og kvinnene som i dag går med heldekkende plagg, vil bli ytterligere stigmatisert og isolert fra resten av samfunnet.
Det mest alvorlige ved forslaget er likevel at Fremskrittspartiet, i tillegg til et forbud, foreslår å nekte offentlige ytelser til personer som opptrer i heldekkende plagg. Det er blitt stilt spørsmål ved hva det betyr. Jeg har enda ikke fått et godt svar i denne debatten. Jeg skulle ønske at vi får noen svar. Er det også sånn at Fremskrittspartiet kan nekte andre kriminelle å få offentlige ytelser? Eller er det bare muslimske kvinner dette skal gjelde?
Så må jeg få si at det er veldig interessant at Fremskrittspariet bruker professor Tariq Ramadan som et sannhetsvitne for å forsvare sitt standpunkt i merknadene. Ramadan er som kjent omdiskutert og kontroversiell, både blant muslimer og ikke-muslimer. Under Verdenskonferansen for ytringsfrihet i Oslo i fjor ble Ramadan kraftig utfordret på sitt standpunkt om dødsstraff og steining. Det kunne vært fristende å spørre om Fremskrittspartiet også vil bruke Ramadan som sannhetsvitne og autoritet når de ønsker seg strengere straffer i Norge, men jeg skal la være.
Integrering når vi aller best gjennom fellesskapet. At barn går i barnehage, at ulike mennesker møtes i fellesskolen, ved at vi styrker norskopplæring og arbeid til alle. Vi må spille på lag med alle de gode kreftene som finnes i de muslimske miljøene i dag, og vi må støtte de kvinnene som kjemper for frigjøring, og ikke straffe dem. Det skaper kanskje ikke like store overskrifter i avisene, og det er kanskje ikke like enkle forslag. Men det gjør det ikke mindre klokt av den grunn.
Heldekkende plagg er et hinder for inkludering, og det representerer også et kvinnesyn og menneskesyn som jeg klart tar avstand fra. Derfor er jeg også villig til å vurdere alle gode tiltak som kan hjelpe kvinner som er undertrykt eller utsatt for tvang.
Det er gledelig hvis FrP er blitt opptatt av kvinners rettigheter og likestilling, men jeg finner argumentasjonen i forslaget noe merkelig. Det argumenteres med at burka er en sikkerhetstrussel som gjør det lettere å begå kriminalitet og bankran, og først i siste avsnitt i forslaget kommer det en setning om at kvinner og jenter kan være utsatt for tvang.
Tvang skal vi ta klart avstand fra, og det er jo også derfor det er forbudt i dagens straffelov å true eller tvinge noen til å gjøre noe de ikke vil. Det handler om å kriminalisere den som utsetter noen for tvang, og ikke kriminalisere offeret. Vi hjelper ikke disse kvinnene ved å tillegge dem enda en ekstra byrde. Vi hjelper ikke disse kvinne ved å stemple dem som kriminelle.
Jeg er også redd for at dette forslaget vil gjøre situasjonen vondt verre for de kvinnene det gjelder. Jeg er redd for at jentene og kvinnene som i dag går med heldekkende plagg, vil bli ytterligere stigmatisert og isolert fra resten av samfunnet.
Det mest alvorlige ved forslaget er likevel at Fremskrittspartiet, i tillegg til et forbud, foreslår å nekte offentlige ytelser til personer som opptrer i heldekkende plagg. Det er blitt stilt spørsmål ved hva det betyr. Jeg har enda ikke fått et godt svar i denne debatten. Jeg skulle ønske at vi får noen svar. Er det også sånn at Fremskrittspartiet kan nekte andre kriminelle å få offentlige ytelser? Eller er det bare muslimske kvinner dette skal gjelde?
Så må jeg få si at det er veldig interessant at Fremskrittspariet bruker professor Tariq Ramadan som et sannhetsvitne for å forsvare sitt standpunkt i merknadene. Ramadan er som kjent omdiskutert og kontroversiell, både blant muslimer og ikke-muslimer. Under Verdenskonferansen for ytringsfrihet i Oslo i fjor ble Ramadan kraftig utfordret på sitt standpunkt om dødsstraff og steining. Det kunne vært fristende å spørre om Fremskrittspartiet også vil bruke Ramadan som sannhetsvitne og autoritet når de ønsker seg strengere straffer i Norge, men jeg skal la være.
Integrering når vi aller best gjennom fellesskapet. At barn går i barnehage, at ulike mennesker møtes i fellesskolen, ved at vi styrker norskopplæring og arbeid til alle. Vi må spille på lag med alle de gode kreftene som finnes i de muslimske miljøene i dag, og vi må støtte de kvinnene som kjemper for frigjøring, og ikke straffe dem. Det skaper kanskje ikke like store overskrifter i avisene, og det er kanskje ikke like enkle forslag. Men det gjør det ikke mindre klokt av den grunn.
22. mai 2010
Kan vi bekjempe sosiale problemer med lovverk alene?
Denne uka har justiskomiteen vært på studietur i Stockholm, og i løpet av to hektiske dager har vi besøkt politi, domstoler, Riksdagen og den nasjonale innsatsstyrken. Det har vært interessant og lærerikt, og særlig var det nyttig å utveksle erfaringer med våre svenske kollegaer.
Sexkjøpsloven ble naturlig nok en debatt i møtet med det justisutskottet. Loven har vært i kraft lengre i Sverige, og i dag er det ingen partier i Svergie som går inn for å avskaffe loven. Og i et møte med politikere fra forskjellige partier og forskjellige land, ble det naturlig nok en debatt om loven virket eller ikke. Personlig mener jeg det er for tidlig å konkludere i Norge. Antall prostituerte går i bølger, og er i stor grad avhengig av politiets innsats. Men hovedtendensen er at både innemarkedet og utemarkedet er redusert. Men vi vet også at mange prostituerte har fått et enda vanskeligere liv med mer vold og trusler.
Jeg er glad for at debatten om sexkjøpsloven kommer opp både titt og ofte. En av grunnene til at jeg var imot loven, var nettopp at jeg var redd det ville bli en sovepute og jeg mente at loven måtte komme etter at vi hadde fått på plass de sosiale tiltakene som skulle hjelpe de prostituerte over i et annet liv. Mange tiltak er på plass i dag, men langt ifra mange nok. Derfor er debatten om sexkjøpsloven så viktig, fordi den minner oss på den fortvilte livssituasjonen mange prostituerte lever i. Og den minner oss om at vi må gjøre så mye mer enn å bare vedta en lov.
Ingenting hadde gledet meg mer enn om loven virket, men jeg er generelt ingen tilhenger av å løse sosiale problemer med loven i hånd. Nettopp derfor var debatten som ble arrangert av den norske ambassaden så interessant. En jurist og en avgått redaktør i en av Sveriges aviser snakket nettopp om dette og mente det var justispolitikkens store utfordring. De hevdet at politikere hadde overdreven tro på straff som virkemiddel, og jeg er på mange måter enig. Straff som virkemiddel alene har ikke vist seg å fungere, det er forebygging og rehabilitering som reduserer kriminaliteten. Og mot sosiale problemer må vi i større grad bruke sosiale tiltak.
Sexkjøpsloven ble naturlig nok en debatt i møtet med det justisutskottet. Loven har vært i kraft lengre i Sverige, og i dag er det ingen partier i Svergie som går inn for å avskaffe loven. Og i et møte med politikere fra forskjellige partier og forskjellige land, ble det naturlig nok en debatt om loven virket eller ikke. Personlig mener jeg det er for tidlig å konkludere i Norge. Antall prostituerte går i bølger, og er i stor grad avhengig av politiets innsats. Men hovedtendensen er at både innemarkedet og utemarkedet er redusert. Men vi vet også at mange prostituerte har fått et enda vanskeligere liv med mer vold og trusler.
Jeg er glad for at debatten om sexkjøpsloven kommer opp både titt og ofte. En av grunnene til at jeg var imot loven, var nettopp at jeg var redd det ville bli en sovepute og jeg mente at loven måtte komme etter at vi hadde fått på plass de sosiale tiltakene som skulle hjelpe de prostituerte over i et annet liv. Mange tiltak er på plass i dag, men langt ifra mange nok. Derfor er debatten om sexkjøpsloven så viktig, fordi den minner oss på den fortvilte livssituasjonen mange prostituerte lever i. Og den minner oss om at vi må gjøre så mye mer enn å bare vedta en lov.
Ingenting hadde gledet meg mer enn om loven virket, men jeg er generelt ingen tilhenger av å løse sosiale problemer med loven i hånd. Nettopp derfor var debatten som ble arrangert av den norske ambassaden så interessant. En jurist og en avgått redaktør i en av Sveriges aviser snakket nettopp om dette og mente det var justispolitikkens store utfordring. De hevdet at politikere hadde overdreven tro på straff som virkemiddel, og jeg er på mange måter enig. Straff som virkemiddel alene har ikke vist seg å fungere, det er forebygging og rehabilitering som reduserer kriminaliteten. Og mot sosiale problemer må vi i større grad bruke sosiale tiltak.
18. mai 2010
På besøk hos vitnestøtteprogrammet i Oslo
Forrige uke deltok jeg som observatør for vitnestøtter i Oslo Tingrett. Vitnestøtteprogrammet er et samarbeid mellom domstolene og Røde Kors, og en vitnestøtte skal gi vitner praktisk infomasjon og medmenneskelig støtte i det som kan være en fremmed situasjon for mange.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke hadde satt foten innenfor dørene i en rettssal, før jeg havnet i justiskomiteen. Og jeg har stor forståelse for at mange føler seg utrygge og usikre i en situasjon hvor du skal vitne i en rettssak. Derfor bidrar vitnestøtteordningen til å gjøre vitnene bedre, og dermed også bedre rettssikkerheten.
Alle vitnestøttene er frivillige. De tjener ingenting, rent bortsett fra erfaringene de tar med seg. Og det er viktig å rose de som gjør en viktig jobb, derfor satte jeg av dagen til å lære mer om deres jobb og engasjement. Dagen etter besøket i Oslo Tingrett, ble revidert nasjonalbudsjett lagt fram, og domstolene fikk en budsjettøkning på 15 millioner. Det betyr at domstolene kan utvide ordningen med vitnestøtte til flere domstoler, og etter dagen i Oslo Tingrett er jeg glad for at flere vitner kan få en hjelpende hånd!
Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke hadde satt foten innenfor dørene i en rettssal, før jeg havnet i justiskomiteen. Og jeg har stor forståelse for at mange føler seg utrygge og usikre i en situasjon hvor du skal vitne i en rettssak. Derfor bidrar vitnestøtteordningen til å gjøre vitnene bedre, og dermed også bedre rettssikkerheten.Alle vitnestøttene er frivillige. De tjener ingenting, rent bortsett fra erfaringene de tar med seg. Og det er viktig å rose de som gjør en viktig jobb, derfor satte jeg av dagen til å lære mer om deres jobb og engasjement. Dagen etter besøket i Oslo Tingrett, ble revidert nasjonalbudsjett lagt fram, og domstolene fikk en budsjettøkning på 15 millioner. Det betyr at domstolene kan utvide ordningen med vitnestøtte til flere domstoler, og etter dagen i Oslo Tingrett er jeg glad for at flere vitner kan få en hjelpende hånd!
Abonner på:
Innlegg (Atom)