En utstrakt hånd

Et samfunn måles på hvordan vi tar vare på de svakeste blant oss og hele arbeiderbevegelsens historie har handlet om å løfte folk ut av fattigdom. Men fremdeles er det for mange som faller utenfor og som ikke får ta del i velstandsutviklingen. Det er derfor på tide å få en grunnleggende debatt om rusomsorgen og om hvordan vi som samfunn tar vare på de rusavhengige.

Rapporten fra Stoltenbergutvalget er derfor et viktig bidrag, og Bjarne Håkon Hansens utspill om heroinassistert behandling har bidratt til å sette ruspolitikk på dagsorden. Rusavhengige er ingen homogen gruppe, men forskjellige mennesker med ulike behov og sammensatte problemer. Derfor må også tiltakene og behandlingstilbudene være mangfoldige.

Jeg er positiv til et prøveprosjekt med heroinassistert behandling. Hvert år dør det 200 mennesker av overdose, det er 200 for mange. Argumentene mot heroin, er de samme som vi hørte under debatten om innføring av LAR-programmet. Det ble hevdet at man ga opp de narkomane og deres fremtid. Men erfaringene har tvert imot vist at det har bidratt til å redde liv. Når vi vet at metadon og subutex ikke fungerer for alle og har ulike bivirkninger for forskjellige mennesker, mener jeg det er fornuftig å utvide ordningen til også å gjelde heroin.

Formålet med legemiddelassistert behandling er ikke alltid et rusfritt liv og noen vil dessverre være avhengige av medisin livet ut. Men det kan forbedre livskvaliteten, gi verdigheten tilbake og i ytterste konsekvens være livreddende. For mange av de tyngste narkomane består dagen av en evig jakt på dagens dose. I en desperat kamp for å tilfredsstille abstinenser blir mange kriminelle, altfor mange lever et uverdig liv på gata og tvinges til å prostituere seg og selge kroppen sin. Med et forpliktende opplegg med heroinassistert behandling kan disse menneskene få tid til rehabilitering og bygge opp igjen et nettverk utenom rusmiljøet.

Men i debatten om ruspolitikken, må vi ikke glemme alle de som ønsker å bli rusfrie uten å bruke medikamenter. Det er her vi finner det store flertallet av rusmisbrukerne, og her er dagens hjelpetilbud ikke godt nok. Forslaget om egne mottaks- og oppfølgingssentre fra Stoltenbergutvalget er derfor godt og interessant. Her skal ansvaret for langsiktig oppfølging og koordinering av behandlingen for den enkelte samles på ett sted.

Som justispolitiker har jeg det siste halvåret besøkt mange fengsler, og godt over halvparten av de innsatte har et rusproblem. Mye av vinningskriminaliteten henger direkte sammen med et rusproblem, og spørsmålet er om vi har vært for flinke til å straffe symptomene enn å behandle sykdommen. Syke mennesker trenger en utstrakt hånd og et behandlingstilbud. Vi må derfor satse mer på alternative straffeformer og behandling istedenfor fengsel. På den måten kan vi spare enkeltmennesket og samfunnet for mye.

Heldigvis finnes det noen lyspunkter på rusfeltet. Antall unge som har prøvd narkotika viser en svak nedgang og overdosedødsfallene ser ut til å ha stabilisert seg. Men etter 40 års erfaring med behandling av rusavhengige er det på tide å tenke nytt, utnytte ressursene bedre og ha en fordomsfri debatt. Jeg er glad for at Stoltenbergutvalget har lagt lista høyt, og jeg håper og tror at vi politikere kan leve opp til forventningene. Det fortjener alle de menneskene som sliter med et rusproblem.