Råttent valgflesk

Desperasjon er aldri pent, og særlig ikke når det kommer fra Siv Jensen.

Nå advarer hun mot snikislamisering av Norge, og hun kan berolige alle bekymrede sjeler om at hvis hun får styre landet, ja da skal norske lover styre landet! Jeg er usikker på om slike utspill fortjener oppmerksomhet, men slikt fremmedfiendtlig oppgulp må besvares.

Og jeg velger å gjøre det kort og greit:
1) I Norge gjelder norske lover (egentlig skremmende at den ledende opposisjonspolitikeren ikke vet dette...)
2) Det finnes ingen islamisering i Norge (vi har en statskirke, du får kjøpt pølser på hvert hjørne og i vårt vakre demokrati kan folk til og med ha på seg miniskjørt)
3) Snikinnføring? Hvem, hva og hvor?!

Kjære Siv Jensen, jeg har gjennomskuet deg! Dette er valgflesk det stinker råttent av. FrP gjør det dårlig på meningsmålinger fordi folk har skjønt at partiet og dets økonomiske politikk ville vært døden for Norge. Nå tyr Siv Jensen til det partiet kan aller best, nemlig å spille på fremmedfrykt.

Politikere i Malmö reagerer på utspillet, og til og med de skjønner at dette har noe med valget til høsten å gjøre. Illmar Reepalu, bystyreleder i Malmö avkrefter at kriminaliteten har noe med islame å gjøre og har invitert FrP til å ta en titt på virkeligheten. Jeg håper de tar seg en tur, de må jo gjerne kombinere det med en harrytur hvis motivasjonen er litt laber!

Barn og oljeindustrien trenger grensesetting!

Jeg er ikke så glad i bortskjemte unger. De får det alltid som de vil og hvis de får et nei, så maser de til de får et ja, gjerne med begrunnelse om at alle andre får lov. Akkurat slik er oljeindustrien i Norge. De har aldri fått et nei fra Stortinget, de har fått lete etter olje og gass akkurat der de vil og dagens regjering har rekord i utdelelse av nye områder. Problemet er at oljeindustrien ikke er små barn, men en mektig industri med kontakter i byråkrati og et enormt lobbyapparat.

StatoilHydro melder i dag om at de finner for lite olje og Helge Lund sier at de har det høyeste leteprogrammet noensinne. Det til tross for at de i går sendte ut pressemelding hvor de skryter av økt produksjon i forhold til 2007. Mye vil altså ha mer!

Petroleumssektoren har nesten doblet sine klimagassutslipp siden 1990, og nå presser oljeindustrien på for å åpne Lofoten og Barentshavet. Et av våre mest sårbare havområder og er oppvekstområde for flere av våre viktigste kommersielle fiskeslag. Når næringa selv sier at man kan utvinne områdene men nullutslipp, er det like troverdig som en 14-åringer som sier at alle andre får lov til dra på hjemme-alene-fest.

Problemet er jo egentlig ikke de bortskjemte ungene, problemet er de ansvarlige som ikke setter grenser. På samme måten er det i forhold til oljeindustrien, de trenger politikere som setter ned foten, som sier at nok er nok.

Klimaet vårt trenger modige politikere som setter grenser for en stadig mer storkrevende industri. De fattige som blir rammet hardest av klimaendringene trenger sårt at verdens rikeste land setter solidariteten i høysete. Og fremtidige generasjoner er avhengige av at vår generasjon ikke ødelegger jorda de skal overta etter oss.

Jeg har et inderlig håp om at delegatene på landsmøtet i Arbeiderpartiet skal være disse menneskene!

Fredag den trettende

Dagen noen elsker å frykte, kommer om man vil eller ikke. Min fredag begynte strålende med øl, venner og allsang ut i de sene nattetimer. Morgenen derpå begynte med sjokkoppvåkning med det resultat at jeg var lovlig sent ute til flytoget. Jeg hadde også selvfølgelig helt glemt at det var starten på vinterferien...

Gardermoen var fylt av folk i kø som kikket utålmodig på klokkene hvert femte minutt. Jeg var nok hakket mer stressa enn gjennomsnittet, og da jeg fikk beskjed om at jeg bare kunne glemme å nå flyet mitt av en halvstreng SAS-dame, raknet det litt inni meg. Men jeg stilte meg opp i køen, og som god sosialdemokrat hadde jeg ikke samvittighet til å snike heller..

Det gikk akkurat på minuttet og jeg var sistemann som heseblesende løp inn på flyet. Har nok ikke løpt så mye siden kuppertesten på videregående, men litt løping har vel aldri skadet noen. Og med flaks i uhell havnet jeg tilslutt opp i Kirkenes og på årsmøtet til AUF i Finnmark.

Fredag den trettende var rett og slett en bra dag, og resten av helga blir nok enda bedre hvis jeg kjenner AUFerne i Finnmark rett:)

Hvor er alle kvinnene i FrP?

Etter helgens to nominasjonsmøter i FrP og AP er valgkampen offisielt i gang, og FrPs førstekandidat, Morten Ørsal Johansen, har allerede startet valgkampen med å si at "AP-kandidat bra for FrP" og fortsetter med at kvotering har ført til at en at svakere kandidat fikk fjerdeplassen. Partiets andrekandidat, Hanne Maren Blåfjelldal, følger opp med å si til Opplandssendinga i dag at hun er stolt å være med i et parti som ikke kvoterer inn folk på bakgrunn av kjønn. I hennes parti er det de dyktigste som blir nominert.

- Av FrPs 39 stortingsrepresentanter er bare 6 kvinner. Ifølge FrPs logikk er det bare de flinkeste som blir valgt, er det sånn å forstå at kvinnene i FrP er dårligere enn mennene?
- På fylkestinget i Oppland er det seks fra FrP, kun en av de er kvinne. Har ikke Fremskrittspartiet flere dyktige kvinner?
- FpUs sentralstyre består av syv medlemmer, kun en av de er kvinne. Fantes det ingen flere kvalifiserte kvinnelige medlemmer hos FpU?

Jeg tror ikke at manglende kvotering er hele svaret på at det er så få kvinner i FrP. Jeg tror det også handler om at FrP har en likestillingspolitikk og et kvinnesyn som hører mer hjemme på 30-tallet.

"Jeg råder menn som vet hva de går til å finne seg ektefeller i Asia. Samfunnet vårt trenger reserverte og høflige kvinner som ser en verdi i å ta seg av hjemmet og holde familien samlet", sier Frp-politikeren Per Bjørnar Rødde til VG.

"Det er klart at det er lov å flørte, men på noen kan slik atferd være provoserende, særlig i et flerkulturelt samfunn. Det er folk som driver risikosport, og noen som dør av det. Kvinner må selv ta ansvaret for hvilke signaler de sender ut" sa Jan Arild Ellingsen til VG for halvannet år siden om kvinner som var blitt utsatt for voldtekt.

"Det er så mye halvfleskete jenter, og det er ikke noe pent å se på", sa bystyrerepresentant i Drammen, Kjell Jensen, som begrunnelse for at han ville forby unge jenter å ga med bar mage.

Jeg skjønner godt hvorfor FrP ikke driver med kjønnskvotering. De sier jo selv at de dyktigste blir valgt, og da har de jo åpenbart ikke nok dyktige kvinner. Eller er det sånn at de fleste kvinner gjerne vil være med i partier som tar de seriøst?

Personlig er jeg stolt av å få lov til å representere et parti som tar kvinner på alvor, som gjennom tiår har pushet på for mer likestilling og kvinners rettigheter og som nå er det første politiske partiet i Norge som følger 50/50-regelen. Det kan Arbeiderpartiet gjøre fordi vi har mange dyktige folk å velge mellom, både kvinner og menn.

Nye eventyr i Damaskus

Damaskus, byen vi hadde hørt så mye om, og nå var vi endelig på vei dit. Turen over fjellene bød på mye latter, vårt selskap var nemlig en skranten taxi og fire menn som ikke snakket engelsk i det hele tatt. Vel fem timer senere inntok vi gamlebyen i Damaskus, og for en opplevelse. Den er storslått, vakker, travel, kriker og kroker overalt og de selger alt du kan tenke deg. Det meste er ting man sjelden får bruk for, men inni mellom alle jallabodene fant vi mange skatter.


Etter to dager i gamlebyen bestemte vi oss for å utforske resten av byen, men her fant vi ikke noe særlig å skrive hjem om. Til vår store skuffelse var militærmuseet stengt og vi endte etter en piknikk i parken med et kinobesøk. Vi ble huket inn fra gaten og eskortert inn til en film som allerede hadde begynt. Det oste røyk og vi hostet oss gjennom Transporter II. Merkelig opplevelse, men det var gratis. Og alt som er gratis er bra!

Vi bestemte oss for å ta en øl eller to på et lokalt sted, men fikk beskjed om at vi måtte ha med oss en mann dersom vi skulle komme inn. Det vekket frem en smule sinne hos norske feminister, men vi bet det i oss og gikk videre til neste utested. Muligens den minste puben jeg noensinne har besøkt, da vi var ti mennesker var det stapp fullt. Her hadde vi ikke noe annet valg, og vi måtte sosialisere, ikke det at det egentlig gjorde oss noe!

Verdt å tipse alle som har tenkt seg til Damaskus om følgende hotell. Sjarmerende, topp frokost, varmt vann og en fantastisk betjening. I tillegg topp beliggenhet og en tilknyttet lege som gjerne kommer på besøk, gir deg sprøyter og antibiotika for under 100-lappen!

Fra camping til tivoli

For en uke siden var vi en tur innom Libanon. Begynte å bli paranoide og trodde at krigen fulgte etter oss, da det ble skutt raketter fra Libanon og inn i nord i Israel. Men ble heldigvis ikke noe mer av det, og vi hadde noen strålende dager i Beirut og omegn.

Første kvelden gikk turen til Amshit, hvor vi også fikk oss noen nye venner. De kunne fortelle at alle arabiske stedsnavn hadde en mening, men ikke Amshit.. Bildet er tatt rett utenfor campinghytta, utrolig vakkert sted, til tross for det noe uheldige navnet. De nye vennene våre kjørte oss tilbake til Beirut, og jeg tror jeg aldri har vært så nær døden noen gang i hele mitt liv! De kjører som villmenn her nede, og vi pustet lettet ut da vi kom tilbake til rushtrafikk og kø.

Etter dager med dyster stemning, bestemte vi oss for å få opp stemningen noen hakk. Resultatet ble derfor besøk på et av Libanons mest slitne tivoli: Luna Park. Vi var de eneste besøkende, men i god Håheim/Brenna-stil ble det en høylydt opplevelse. Tonje skrek og jeg lo:)

Libanon er et land som alle må besøke, her er det noe for alle! For oss var det et tilfluktssted for å kunne koble litt av og nyte ferien. Tre dager var altfor lite, men Damaskus ventet og vi pakket sekkene og satte oss i en servicetaxi i retning Syria.

På evig reisefot

Vi har vært på reisefot et par dager og tilgang til internett har vært så som så. Velger derfor å gi dere noen høydepunkter fra de siste dagene.

Mandag forlot vi Nablus etter å ha vært med på demonstrasjoner, trasket i gamlebyen og vært med gode venner. På checkpointet utenfor Nablus så soldatene utrolig rart på ossg og spurte "what the hell are you doing in Nablus?!". Sjokkert, mest sannsynlig ikke så mange utlendinger som reiser mellom Nablus og Jenin hver dag. Vi smilte og sa vi var på ferie, og de slapp oss motvillig gjennom. Verre gikk det på grensekontrollen ut av Vestbredden. Vi er ikke så godt kjent, og greide selvfølgelig å gå inn i feil luke. Resultatet var at vi var innestengt, gitterhjulet går nemlig bare en vei. Etter mye roping fikk vi hjelp av noen palestinere, soldatene var lite gira på å hjelpe oss... Kom oss til slutt gjennom, mye grunnet soldatenes dårlige engelskkunnskaper. Det mest intelligente spørsmålet de greide å spørre var om vi var venner..

Kvelden endte i Nasaret, med vin og boblebad. Vi unte oss litt luksus etter en uke på iskalde hotell uten varmtvann! Så gikk turen til grensen, her fikk vi vår første internasjonale venn. Matthew fra Australia hadde backpakka i området i en måned og vi delte taxi med han til Irbid. Denne byen er ikke så mye å skrive hjem om, bortsett fra hotellservicen. Og vi fikk oss litt tid til å slikke sol på taket, stor bonus! Etter en ovetnatting tok vi bussen til Amman. Turen tok litt over en time og kostet den nette sum av fire kroner!

Downtown Amman er hyggelig nok, men en dag er nok. Nå sitter vi på flyplassen i Amman, klare til å reise til Beirut:)

Som man høster, sår man...

Mangt kan sies om staten Israel, særlig i dette øyeblikk. Men jeg nøyer meg med noen grunner til å gratulere landet med sine ”suksesser” oppgjennom årene.

Dere har fordrevet, drept og trakassert det palestinske folket siden staten ble opprettet. Senere har dere okkupert land og folk, og stadig sikret dere større deler av et land som ikke er deres.

Dere har greid å splitte det palestinske folket, fengslet deres folkevalgte og sørget for at det palestinske folket har mistet håp dag for dag.

Dere har isolert Gazastripen og laget verdens største fengsel. Samtidig som bosettere ble trukket ut, beholdt dere en jernhånd over området. Grensene er stengt, luftrom og farvann under full kontroll og nektet hjelpesendinger inn i området.

Dere har gang på gang satt verdenssamfunnet på sidelinjen og trumfet gjennom deres egen vilje. Nå har dere på en finurlig måte utnyttet det maktvakuum som er i USA, og resten av verdens ledere nøyer seg med å sende ut pressemeldinger.

Dere har skapt en apartheidstat som overgår Sør-Afrika og kamuflert det som et demokratisk fyrtårn i Midtøsten. Dere har riktignok fått sporadisk kjeft, men ingen boikott eller tiltak som har smertet. I dette øyeblikk massakrerer dere kvinner og barn på Gazastripen, med begrunnelse at dere bekjemper terror. I tillegg får dere støtte fra USA og EU, som mener dere bedriver defensiv krigføring.

Gratulerer, dere kunne i fjor feire 60 år med uavhengighet!
Gratulerer, dere som har fått frihet på palestinernes bekostning!
Gratulerer, dere som har skapt ekstremister, som etter 60 år med undertrykkelse begynner å gjøre livet surt for dere!

I all håpløshet...

Den verste følelsen i verden må være håpløshet. I kveld er den følelsen sterkere enn noen annen gang i hele mitt liv, og det er rett og slett jævlig. I kveld har vi sittet foran TVen hos en palestinsk familie i Nablus. De er noen av mine beste venner og som vanlig har vi spist mat og fortalt historier. Vi har ledd, men hele tiden har nyhetene fra Gaza lagt en demper på stemningen. Så kom nyheten vi alle fryktet: Israel har startet en bakkeinvasjon.

På TVen kunne vi se Hamas-ledere som advarte Israel, som sa at de ville møte helvete om de invaderte Gaza. Disse lederne satt i Syria i sine palasser, og de bruker Hamas på Gaza som sine marijonetter. Mange vi snakker med er frustrerte over Hamas, fordi de tenker mer på sine egne interesser enn på den palestinske sivilbefolkningen. Samtidig sier de at det er Israel sin skyld at Hamas nå sitter med makten på Gaza. Hamas er ikke noen enhetlig organisasjon, men det er ingen tvil om at de er styrt av kreften utenfor Gaza. Krefter som har interesse av anarki i området og krefter som ikke tjener interessene til det palestinske folk.

I Israel lader man opp til valgkamp, og i denne situasjonen er det en ting som vil avgjøre hvem som vinner: hvilket parti kan gi Israel sikkerhet? Sikkerhet er prioritet nummer en, koste hva det koste vil. Riktignok er det krefter i Israel som er kritiske til bakkeinvasjonen, fordi israelere vil miste liv. Men dette er en blodig valgkamp, og det beviser at fredskreftene i Israel er minimale.

Mens storpolitikken utspiller seg er det sivilbefolkningen som lider. Det første offeret for bakkeinvasjonen var et barn. Innbyggerne på Gaza får flyveblader som sier at de må forlate husene fordi Israel skal bombe. Men hvor i all verden skal de dra? Det finnes ikke tilfluktsrom, det finnes ikke kjellere, angrepene skjer over hele Gazastripen og grensene er stengt. Dette er en ond voldsspiral, men det er ingen tvil om at det er Israels okkupasjon som er det grunnleggende problemet. Israel er fremdeles den okkuperende makt, også over Gaza. De har stengt grensene, kontrollert luftrom og havner og til og med bestemt hva folk skal spise. Verden trenger et Israel som kan ta ansvar, ikke bare for egen befolkning, men for fred i området.

Jeg må innrømme at akkurat nå virker alt håpløst. Jeg sitter ikke med løsningen som alle vil være fornøyde med, jeg har få svar og det er lite jeg kan gjøre. Det eneste som er åpenbart er at det finnes mange krigstaktikker, men ingen strategi for fred…

En by, to verdener

Hvis jeg skulle beskrevet turen vår til nå, ville det blitt kontrastfullt. Og gårsdagen var virkelig nettopp det. Alle våre venner hadde avlyst feiringen og gatene var helt tomme i Øst-Jerusalem. Vi tok turen til Jerusalem Hotell, fikk punsj, middag og en flaske vin. Halv tolv var vi på plass utenfor Damaskusporten. Det var ikke så mange som hadde møtt opp, men vi som var der tente lys, sang og ropte slagord for Gaza. Det var helt spesielt og veldig sterkt! Klokka tolv smalt rakettene fra vestsiden, men vi lot oss ikke distrahere eller overdøve.

Men om palestinerne hadde avlyst feiringen, så hadde israelerne gjort det motsatte. På vestsiden smalt rakettene, fulle mennesker i gatene og knuste flasker. Overgangen var stor, og vi bestemte oss for å ta noen øl for det nye året. Turens absolutte blinkskudd ser dere her: Tonje og den glade jøde! Før på dagen falt det en tåre for Gaza, nå lo jeg så jeg gråt av Tonjes spørsmål om det var mulig å ta bilde av henne og han. Han snakket ikke engelsk, men lot seg velvillig fotografere. Ingen vi møtte denne kvelden var bekymret eller lei seg, de festet med godt humør.

Forskjellene denne kvelden beskriver godt hva som er realitetene. To sider som har helt forskjellig virkelighetsforståelse. For Israel handler bombene om sin egen sikkerhet, for palestinerne er det bomber som dreper deres slektninger og venner. Israel behandler palestinerne som dyr, for meg er de de mest gjestfrie menneskene jeg noen gang har møtt. Israel har sitt land, palestinerne kan bare drømme om det samme. Det verste er at håpløshetens klamme hånd har et fast grep om mange palestinere, frihetene er så langt borte, livet er ikke verdt å leve og ingenting gir mening...