En by, to verdener

Hvis jeg skulle beskrevet turen vår til nå, ville det blitt kontrastfullt. Og gårsdagen var virkelig nettopp det. Alle våre venner hadde avlyst feiringen og gatene var helt tomme i Øst-Jerusalem. Vi tok turen til Jerusalem Hotell, fikk punsj, middag og en flaske vin. Halv tolv var vi på plass utenfor Damaskusporten. Det var ikke så mange som hadde møtt opp, men vi som var der tente lys, sang og ropte slagord for Gaza. Det var helt spesielt og veldig sterkt! Klokka tolv smalt rakettene fra vestsiden, men vi lot oss ikke distrahere eller overdøve.

Men om palestinerne hadde avlyst feiringen, så hadde israelerne gjort det motsatte. På vestsiden smalt rakettene, fulle mennesker i gatene og knuste flasker. Overgangen var stor, og vi bestemte oss for å ta noen øl for det nye året. Turens absolutte blinkskudd ser dere her: Tonje og den glade jøde! Før på dagen falt det en tåre for Gaza, nå lo jeg så jeg gråt av Tonjes spørsmål om det var mulig å ta bilde av henne og han. Han snakket ikke engelsk, men lot seg velvillig fotografere. Ingen vi møtte denne kvelden var bekymret eller lei seg, de festet med godt humør.

Forskjellene denne kvelden beskriver godt hva som er realitetene. To sider som har helt forskjellig virkelighetsforståelse. For Israel handler bombene om sin egen sikkerhet, for palestinerne er det bomber som dreper deres slektninger og venner. Israel behandler palestinerne som dyr, for meg er de de mest gjestfrie menneskene jeg noen gang har møtt. Israel har sitt land, palestinerne kan bare drømme om det samme. Det verste er at håpløshetens klamme hånd har et fast grep om mange palestinere, frihetene er så langt borte, livet er ikke verdt å leve og ingenting gir mening...