Jeg undres

De siste dagene har jeg hatt tid til å undre meg over en del rare fenomener. Kom hjem fra Palestina, og så fort jeg slappet litt av ble jeg selvfølgelig sjuk. Hvorfor blir man bare sjuk når man slapper av? Er det kroppen som får en smak på det gode liv i sofaen og bestemmer seg for å bli syk sånn at den kan ligge der enda mer? Ikke vet jeg, men det skjer hver eneste gang jeg har litt fri...

I kveld skal jeg på 100-årsjubileum til AUF i Telemark, og som seg hør og bør, har jeg store planer om å dra på meg finstasen. Men den fine hvite kjolen min har rødvinsflekker etter forrige gang jeg pynta meg. Så da var eneste løsning å kjøpe seg ny kjole. Og her kommer det merkelige. Alle de gangene når jeg er blakk og egentlig ikke trenger noe nytt, da dukker det eneste fristende plagget etter det andre opp på stativene. Men når jeg har penger og trenger noe nytt, finner jeg noe da? Åneida... Merkelig? Åjada!

Og så den siste tingen jeg undres litt over om dagen er dette med eksamen. Det skjer hvert semester, eksamen kommer så innmari brått på. Jeg har siste eksamen om under en uke og har enda ikke begynt å lest. I stedet har jeg sett dårlige filmer, skrevet tull på bloggen, spilt ufattelig mye poker på nett (kun på facebook, altså uten pengeinnsats, men artig tidsfordriv), sett på håndballkamper (selv om jeg ikke egentlig er så veldig interessert) og i helga reiser jeg til Tromsø for å holde innledning om Midtøsten. Og på tirsdag kommer jeg til å sitte på lesesalen og undre meg over hvorfor jeg ikke begynt å lese før dagen før eksamen. Det skjer hvert år, men jeg lærer aldri. Hvorfor? Hvis noen kan hjelpe er det bare å ta kontakt!

Noen minner fra Palestina

Nå er vår tur i Palestina over for denne gang. Har kun vært der i en uke, men jeg er helt overbevist om at jeg kunne fylt side på side med alle opplevelsene våre.

Det hele begynte på vei inn, tusen spørsmål og full gjennomsøkning av all håndbagasje. De hadde til og med gått gjennom bagasjen jeg sjekket inn i Oslo. Og de hadde funnet mobilladeren min som en trussel for rikets sikkerhet, og den hadde de bare tatt. Dama på flyet lovde den skulle komme på rullebåndet i en konvolutt, men den kom aldri.. For alt jeg vet har de sprengt den i fillebiter, ingenting forundrer meg lenger over dette veldig merkelige landet.

Men vi kom oss da fram til Ramallah, og det er ingenting som slår synet av det palestinske flagget som veier i vinden etter en lang reise og plagsomme mennesker som snakker om "security". Vi hadde seminar i Ramallah i to dager sammen med Fateh Youth, og det som kanskje var mest gledelig var alle de tøffe og aktive jentene som deltok. Mange nye venner, som vi heldigvis skulle se igjen senere på turen.

Så gikk turen til Nablus. Litt ubehagelig på checkpoint, men sikkert ingenting til det palestinerne må forholde seg til hver dag. Gamlebyen i Nablus var veldig spesielt, for hvert gatehjørne var det minnesmerker over martyrer og merker etter en blodig okkupasjon. Stemningen her går veldig opp og ned. Jeg blir så sint når jeg står på checkpoint og ser fattige mennesker blir utsatt for noe som kun ligner nedverdigelse satt i system. Så møter vi palestinerne, og de har humor, et glimt av håp og en gjestfrihet jeg aldri har opplevd maken til. I Nablus var vi hjemme hos Alaa og besøkte hele familien hennes. Faren var et fyrverkeri og på turen til hotellet kunne han avsløre en ting: Nemlig at vi hadde et felles problem, vi lo for mye og for høyt. Jeg svarte at jeg ikke så på det som et problem og vi lo like høyt begge to. Da vi skulle si ha det sa han at jeg kunne kalle han onkel og at jeg når som helst var velkommen hjem til familien!

I Nablus fikk vi også besøke fabrikken som laget alt som finnes av palestina-stash i hele verden. Og det er faktisk ingen overdrivelse. Vi fikk med en bunke flagg, sjerf, buttons, smykker, pins og nøkkelbånd. Og på vei ut fra Nablus med bagasjen full av effekter, var nok ikke bare meg som tenkte at det hadde vært litt artig å bli stoppa av de israelske sikkerhetsvaktene...

Så skulle vi endelig til Jerusalem. Byen jeg aldri slutter å bli fasinert av og muligens en av mine favorittbyer her på jord. Vi kastet fra oss bagasjen og tok veien til Damaskusporten og inn i gamlebyen. Det ble julegavehandling til den store gullmedaljen, og jommen traff vi ikke på noen kjentfolk jeg møtte når jeg var i Jerusalem i sommer. Dagen etter hoppet vi på en guidet politisk tur i Jerusalem, og fikk med egne øyne se Israels dobbeltmoralisme. De sier stopp i byggingen av settlements, men bygger for full maskin i Øst-jerusalem. De snakker om fred, men stenger et helt folk inne bak murer. I en flyktningeleir i Øst-jerusalem bor det 30.000 mennesker og alle er stengt inne bak muren. De har ingen rettigheter og
husene ble bygd for snart 50 år siden, og de skulle de være en midlertidig løsning. Ikke akkurat velstand som preger husene nå. På andre siden av muren ser de rett inn i gedigen bosetning, hvor Israel subsidierer fattige mennesker slik at de skal bo i ulovlige bosetninger. Folk er tvunget til å gå gjennom kloakkrør for å komme seg på jobb eller skole og muren ruver i landsskapet. Hus står tomme fordi muren går rett gjennom hagen.

Ingen tvil i at okkupasjonen er brutal, bosetningene utvides, checkpointene blir bygd om til faste terminaler, egne veier bygges kun for okkupantene og muren er i ferd med å ferdigstilles. Man kunne blitt deprimert av mindre. Men palestinerne imponerer meg hver eneste gang, en gavmildhet, humor og gjestfrihet som jeg aldri har opplevd maken til!

Flukten fra hverdagen

Første søndag i advent, og jeg kjenner at jeg gleder meg enormt til jul. Ikke fordi vi skal feire fødselen til en fyr jeg strengt tatt ikke tror på, ikke fordi jeg egentlig trenger så mye nytt, men jeg kjenner at det jeg trenger er litt fri! Sitter i 8. etasje på Youngstorget og gjør unna siste forberedelsene til neste ukes tur til Palestina. Ute spilles det julesanger på tidenes mest tacky juletorg, og det blir litt godt å komme seg vekk fra en travel hverdagen her hjemme.

De siste ukene har gått altfor fort og jeg har reist masse. En dagstur til Bergen, en ettdøgnstur til Namsos, dagsturer til Vestfold, Oppland og Telemark for å verve nye ungdommer til bevegelsen. I går rakk jeg både å være på internasjonale konferanse i AP på Gardermoen før jeg dro til Østfold for å holde innledning om EUs tjenestedirektiv. Frykter at jeg er i ferd med å bevege meg altfor langt unna det som er vanlige ungdommers liv. Men alt det endret seg da jeg endte opp på skikkelig fjortissfyll i går kveld. Jeg har kul på armen, noen meldinger som godt kunne vært usendt og noen samtaler som kanskje var litt preget av en anelse for mye hvitvin. Det er på dager som i dag at jeg virkelig er glad i hun jeg bor med. For hva er vel bedre enn å bli vekket med pizza og champagnebrus? Faktisk ingenting som overgår det når angsten presser seg på:)

I morgen tidlig setter jeg meg altså på flyet til Tel Aviv, og før morgendagen er omme skal jeg være framme i Ramallah. Krysser fingrene for at jeg slipper dumme spørsmål i sikkerhetskontrollen og at vi kommer oss greit fram. Lover å holde dere oppdatert:)

Palestina inn i stua

Forrige uke var tydeligvis uka for de virkelig gode opplevelsene. Denne uka har vi besøk fra seks ungdommer fra Fatah Youth, vår søsterorganisasjon i Palestina. Når vi er i Palestina får vi alltid oppleve en fantastisk gjestfrihet og blir invitert hjem til omtrent alle vi møter. Vi tenkte derfor at vi ikke kunne vært noe dårligere, så det ble invitert til fest hjemme hos meg. Jeg laget mat til den store gullmedaljen, alle leilighetens stoler ble hentet inn i stua og plassert tett i tett rundt stuebordet. Det var god stemning og nye vennskapsbånd ble knyttet over kylling, ris, laks, hvitlæksbræd og brus.

Etter maten var det som seg hør og bør på tide med kaffe og te. Palestinsk musikk ble koblet opp på det fantastiske surrond-anlegget og etter noen korte minutter var bord og stoler ryddet unna og det ble tradisjonell palestinsk dans. Vi danset, klappet og sang så svetteperlene rant. Vi lo og trampet i gulvet, sånn at noen ansvarlige sjeler mente at naboklagene ikke var langt unna. Men det brydde vi oss ikke om, for i et lite øyeblikk var det som å være i Palestina igjen. Utallige bilder senere var det på tide å si god kveld og åpne vinduene, temperaturen var nemlig på høyde med en palestinsk sommerdag. Trenger kanskje ikke å si at jeg gleder meg enormt til å reise til Palestina for å møte folka igjen. Bare to uker til nå:)

Show og atter show

Tro det eller ei, men Tønsberg seiler opp som en av mine favorittbyer i Norge. Du får deg kanskje til å spørre hvorfor i all verden gjør den det? Men la meg fortelle om mine opplevelser der på tirsdag. Jeg og et par andre sto opp ganske tidlig for å reise til Tønsberg for å verve nye medlemmer til Norges desidert beste ungdomsorganisasjon. Det gjorde fysisk vondt å stå opp så tidlig, frokosten ble vestlandslefse på toget, vi ble jaget vekk fra setene våre fordi de var forbeholdt gamle og uføre (til tross for at det ikke var noen tilhørende den kategorien på toget) og da vi kom fram var de igang med å henge opp julebelysning på kjøpesenteret. Ikke akkurat en toppers begynnelse på dagen.

Men så kom vi igang med vervinga, og mange meldte seg inn! Mye fordi FrP i kommunen har bestemt seg for å kutte drastisk på kulturområdet og til ungdom, og dette var ikke akkurat populært hos musikk- og dramaelevene på skolen. Så fikk vi nyss i at det skulle være en debatt om engasjement, og vi inntok tilhørerbenken bakerst i gymsalen. Debatten var om HIV/AIDS og en del rare argumenter ble fremsatt:
- Var ingen sammenheng mellom sex og smitte
- Hvis de i Afrika hadde jobbet like hardt som oss så hadde de ikke vært så fattige
I tillegg var organisasjonen "Seksuelt frigjort ungdom" representert, og vi begynte å ane ugler i mosen. Og vi hadde rett, hele debatten var skuespill for å provosere fram engasjement rundt debatten om HIV/AIDS. Og etter avsløringen var det et fantastisk show som konfronterte holdningene vi har om de som er smittet av HIV-viruset og at vi i verdens rikeste land er nødt til å bry oss om det som skjer utenfor landegrensene våre. Vi bli inspirert og engasjert, og det ble nok også resten av tilhørerne. Og vi i AUF har uten tvil noe å lære om kampanjevirksomhet! Dagen begynte å bli så mye, mye bedre:)

Så var det tid for spisepause på kjøpesenteret. Tre gutter hadde kledd seg ut i grilldress og var utstyrt med campingstoler, og de sang "Kongen av campingplassen" til alle som ville betale litt for det. En gammel dame ga de noen penger og de sang. Og da de sang om utedassen, tok hun på seg ansvaret for å mime en utedass. Når jeg sier mime er dette kanskje litt ukorrekt, hun bidro også med høye prompelyder. Så begynte hun å danse og det ble ganske så liv en liten periode på kjøpesenteret i Tønsberg. Dagen ble bare endre bedre!

Hvis dette er dagligdags kost i Vestfoldbyen kommer jeg når som helst tilbake, maken til show har jeg ikke vært borti på en vanlig tirsdag siden det var OL på Lillehammer;) Skal legges til at vi verva en del nye medlemmer til AUF i Vestfold, og at det også var med på å gjøre dagen ekstra god!

Unge Venstre synes synd på prinsessen...

Man skal vel kanskje ikke gjøre narr av andre ungdommer sitt engasjement, men noen av uttalelsene på Unge Venstres landsmøte er litt vanskelig å la være og le høyt av. Jeg velger derfor å dedikere denne bloggposten til Unge Venstre og deres artige landsmøteuttalelser. Min favoritt er foreløpig uttalelsen "La nå Prinsesse Märtha Louise være i fred!" Og jeg siterer:

Nå må det i anstendighetens navn være nok.
Unge Venstre vil på ingen måte sensurere den offentlige debatten om Prinsessen og hennes virke, men ønsker med dette å oppfordre til å behandle Prinsesse Märtha Louise og hennes tro med respekt.
Unge Venstre vil oppfordre til besinnelse og en dannet holdning i det offentlige rom.


Fra før av vet vi at ungdomsorganisasjonen, som hyller Lars Sponheim som en gud, vil gi narkomane heroin på resept. Jeg synes det best kan sammenlignes med å gi alkoholikere sprit på blå resept, og trenger vel kanskje ikke presisere at jeg synes det ikke er en god løsning. Foruten å engasjere seg i heroin og stakkars Märtha hadde landsmøtet også forslag om å tømme verktøykassa i næringspolitikken, like muligheter for B-mennesker, fjerne APF, gi Ahmadinejad en klem og innføre studieavgift.

Kanskje ikke så rart at min siste lille respekt for Unge Venstre er i ferd med å forsvinne...

Håret mitt

Når man har et litt uvanlig hår er det ikke helt uvanlig med kommentarer fra både kjente og ukjente mennesker. Noen er hyggelige, noen ufine og noen undrende, og i dag har jeg lyst til å dele noen av disse kommentarene med dere.

Her en dagen var jeg alene og i edru tilstand på vei fra Majorstua og hjem. Det skal nevnes at det var midt i vorspilltrafikken, så det var mye fulle folk som var på vei ut på byen. For det første var dette en litt uvant situasjon for frk. Håheim, men da en jente ropte "Kjønnshår" veldig høyt og pekte i min retning følte jeg meg enda mer malplassert. Men så synes jeg egentlig mer synd på hun jenta, hvis det er sånn at hun har blonde dreads som kjønnshår...

Gamle damer pleier å pirke meg i skulderen i køen på butikken, se litt undrende på håret og spørre høflig om det er mitt hår. Og ja, det er ekte og det er bare mitt! Riktignok fikk jeg spørsmål fra en palestiner i gamlebyen i Jerusalem og jeg ville selge håret mitt for en ganske så god pris. Etter det har jeg gitt bort en dread i bursdagsgave, men tror jeg skal slutte mens leken er god.

Ellers er det vanligste spørsmålene om jeg vasker håret, hvem som har gjort det, om håret vokser ut av hodet mitt som ferdige dreads, når jeg skal klippe de av, om det lever ting i håret mitt og om jeg må lage dreadsene på nytt hver eneste morra. Eneste jeg ikke helt vet svaret på er når jeg skal klippe de av, men den som lever får se:)

Men tidenes beste kommentar kom fra en liten gutt på Gardermoen. Jeg hadde vært ute og reist, var sliten og ville bare hjem. Må kanskje innse at jeg ikke akkurat hadde den beste dagen i mitt liv og at jeg heller ikke så veldig fresh ut. Det ble bekreftet da den lille gutten ropte ganske så høyt ved bagasjebåndet:
"Se mamma! Ett troll!!!"

Det er vel barn og fulle folk man skal høre sannheten fra;)

Den endelige apartheidløsningen

Byggingen av den folkerettsstridige muren inne på Vestbredden går nå inn i sluttfasen. Palestinerne kaller den for sitt folks tredje store katastrofe. Israel kaller den et sikkerhetsgjerde og Ehud Olmert har slått fast at muren skal danne Israels endelige grenser.

Muren er fordømt av FN og klart folkerettsstridig. Den bygges på okkupert område, og rapporter fra Verdensbanken viser at områdene som ligger mellom muren og 1967-grensene er de mest fruktbare og vannrike jordbruksområdene på Vestbredden.

Muren bygges i stillhet og nå må vi mobilisere mer motstand. Har du lyst til å vite mer om muren, bli engasjert i motstandskampen mot muren og for et fritt Palestina og ha en spennende kveld med nye mennesker? Møt opp på Chateau Neuf i morgen klokken 18.30!

Du vet at valgkampen er i gang når...

...du sender meldinger mens du sitter på do
...du synes det er gøy å pakke valgmateriell i fem timer i strekk
...du har to A4-sider med TO DO liste
...du drømmer om skoledebatter
...du ringer lokalavisa opptil flere ganger om dagen

Jeg ELSKER valgkamp:)

Jeg tror det ikke før jeg får se det...

FpU bruker en million kroner på skolering av sine skoledebattanter.
Hvis AUF hadde like bedriten politikk måtte nok vi også brukt like mye penger på å fremstille oss i et best mulig lys...

– Vi er blitt mye mer strigla enn tidligere. Uten tvil. Det er definitivt slutt på rølp og overdreven fyll, sier Trond Birkedal.
Jommen ser jeg fram til en skoledebatt uten FpUere som roper billig bensin og sprit og som ikke scorer billige poeng på fremmedfrykt.
Jeg tror det ikke før jeg får se det!