Tilbake i Palestina, mitt andre hjemland!

Jeg har nå vært i Palestina i 10 dager, og situasjonen er blitt verre siden forrige gang jeg var her. Har reist rundt på Vestbredden for å besøke vår søsterorganisasjon på Universitetene, og sett hvordan okkupasjonen styrker sin jernhånd over de palestinske områdene.

Det er flere checkpoints og veisperringer, og for palestinerne er det svært vanskelig å komme seg rundt på Vestbredden. Ifølge tall fra OCHA er det nå 607 veisperringer på Vestbredden, og palestinere opplever å bli ydmyket av israelske soldater hver eneste dag.

Overalt hvor vi kjører ser vi ulovlige settlements oppe på høydene i landskapet. Jeg forstår palestinerne som etterlyser konkrete handlinger fra den israelske staten, og ikke bare ord om fred. En avtale om fred på papiret er lite verdt, når ingenting skjer på bakken.

Vi skal være her en uke til. Blant annet for å ha seminar sammen med Fateh Youth i Ramallah. Vi skal også tilbake til Hebron, Jerusalem og Bethlehem. Så skal vi noen dager innom Tel Aviv før vi vender nesen hjemover til Norge.

Anbefaler alle å følge med på internasjonalen.blogspot.com. Her oppdaterer delegasjoen fra AUF hver eneste dag om hva vi gjør og hva vi har sett!

Den endelige apartheidløsningen

Byggingen av den folkerettsstridige muren inne på Vestbredden går nå inn i sluttfasen. Palestinerne kaller den for sitt folks tredje store katastrofe. Israel kaller den et sikkerhetsgjerde og Ehud Olmert har slått fast at muren skal danne Israels endelige grenser.

Muren er fordømt av FN og klart folkerettsstridig. Den bygges på okkupert område, og rapporter fra Verdensbanken viser at områdene som ligger mellom muren og 1967-grensene er de mest fruktbare og vannrike jordbruksområdene på Vestbredden.

Muren bygges i stillhet og nå må vi mobilisere mer motstand. Har du lyst til å vite mer om muren, bli engasjert i motstandskampen mot muren og for et fritt Palestina og ha en spennende kveld med nye mennesker? Møt opp på Chateau Neuf i morgen klokken 18.30!

Endelig samlingsregjering

Har innsett at det er på tide med noe politisk innhold på bloggen min. Og i dag kan vi jo feire at Hamas-regjeringen har gått av, og at en samlingsregjering med Fatah er nærmere enn noen gang. Det er utrolig hva en effektiv boikott fra resten av verden kan presse igjenom. Ikke misforstå, jeg er selvfølgelig glad for at palestinerne kan slåss samlet mot okkupasjonsmakten, og ikke mot hverandre. Men det er få ting som har gjort meg mer sint enn boikotten mot de palestinske selvstyremyndighetene. Men nå har Fatah og Hamas kommet til enighet, men for USA er ingenting godt nok. De har anonsert at de ikke vil ha noe med de nye regjeringemedlemmene og gjøre, og at de mener at regjeringsplattformen ikke er god nok. Det kan nesten virke som om noen ikke vil at palestinerne skal slutte å kjempe mot hverandre...

Israelsk kritikk mot bosettere

Tidligere justisminister i Israel går nå hardt ut og kritiserer de jødiske bosetterne i Hebron og sammenligner trakasseringen av palestinerne med det jødene opplevde på 30-tallet. Den sammenligningen har for mange av oss vært tydelig altfor lenge, og når tidligere israelske ministre nå sier ifra skulle man tro at det burde få andre til å få opp øynene. Det er merkelig at et folk som har gjennomgått så mye fælt, ikke ser at de er i ferd med å begå de samme forbrytelsene mot et annet folk.

Jeg var i Hebron for et og et halvt år siden, og så der selv med egne øyne hva palestinerne opplever. Helt syke regler som hindrer palestinerne i å kjøre bil og bruke de samme veiene som israelerne, gravide kvinner som måtte føde i veikanten fordi ambulansen ikke fikk kom fram og israelske soldater som okkuperte husene til palestinerne. Jeg husker innmari godt at vi møtte to palestinske jenter, de var redde og gjennom tolken vår kunne de fortelle at noen israelske menn nettopp hadde fulgt etter dem og kastet stein på dem. For meg var det hele ganske uvirkelig, for dem var det dagligdags kost.

Siste oppdatering fra Palestina

I går var vi i Jenin. Det er ikke uten grunn at byen er kalt mini-gaza. Nok en gang måtte vi gjennom et gedigent anlegg, som israelerne har laget for "security reasons". Gikk greit å komme inn, og vel inne i Jenin møtte vi muligens de mest gjestfrie menneskene jeg noen gang har møtt. På grunn av litt problemer med å komme oss inn i Israel fra Gaza, fikk våre venner i Jenin seint beskjed om at vi kom. De fikk beskjed kun timer før vi kom, men til tross for dette hadde de laget et skikkelig bra opplegg for oss.

Først møtte vi et parlamentsmedlem, som også var leder av Fateh Youth i Jenin. Litt te, kaker og noen gaver senere, bar det av gårde til borgermesterens kontor. Nok en gang veldig godt tatt imot, mer drikke og flere bilder. Så skulle vi møte guvernøren. Mer kaffe, en hyggelig prat og enda flere gaver. Så kjørte vi gjennom Jenin Camp, en flyktningeleir hvor det bor over 10.000 mennesker. Vi så stor fattigdom og stusselige hus og skur hvor det bodde mennesker. Så hjem for å møte familien til parlamentsmedlemmet, mer te, frukt, bilder og gaver. Så videre til en restaurant for å spise mat sammen med folk fra Fateh Youth, og så fikk vi enda flere gaver. Så var det tilbake til checkpointen.

Vi tilbrakte kun et par timer i Jenin, men maken til gjestfrihet, humor og glede har jeg sjelden vært med på. Jeg storkoste meg!! Kontrasten til den israelske checkpointen var stor! Nok en gang møtte vi lite vennlig innstilte israelske ungdom, som var mer opptatt av å flørte enn å slippe oss gjennom checkpointen. Vi måtte vente i nesten to timer, før vi slapp igjennom. Checkpointene minner mer om speiderleier (riktignok med våpen) enn på sikkerhetstiltak...

I dag har vi vært i Ramallah, og ikke overraskende ble vi stoppet på checkpointen når vi skulle tilbake til Jerusalem. Vi måtte forlate bilen og gå gjennom checkpointen. Nok en gang ydmykende og ikke minst tidkrevende. Men vi beholder humøret, og prøver å virke blidest mulig for å irritere vaktene.

Beklager om jeg henger meg opp i de mindre heldige episodene vi har opplevd, men det er de som virkelig gjør inntrykk. Som andre har sagt før meg: du blir ikke israelvenn av å være her nede... Når det er sagt, så må jeg bare si at jeg elsker alt ved Palestina. Maten er fantastisk, ølet er genialt, argilah (vannpipe) er himmelen og folket får deg til å føle deg mer hjemme her enn i det gule huset hjemme i Sagbråtenfeltet i Aurdal!

I kveld er siste kvelden på Jerusalem Hotel og i Palestina. Blir trist å forlate området, men også litt godt å komme hjem. Men før vi skal hjem, skal vi drikke litt mer Taibeh (palestinsk øl) og nyte siste rest av Palestina før vi reiser hjem.

PS: Lover flere bilder så fort jeg kommer hjem:)

Endelig inn på Gaza

Kommet tilbake til Jerusalem etter tre dager paa Gazastripen. Vi har holdt seminar for Fatah Youth, og jeg har holdt mine foerste innledninger paa engelsk. Tolken mente at jeg ikke var knakende god i engelsk, men tok igjen paa karisma. Det kan jeg leve med:) De som var paa seminaret var storfornoyde, og det var skikkelig stas at AUF endelig fikk ha aktivitet paa Gaza, det er nemlig over to aar siden vi var der sist. Jentene i Fatah Youth var skikkelig toeffe og artige, og jeg har faat mange mailadresser jeg er helt sikker paa at jeg kjommer til aa bruke flittig i tida som kommer.

Paa grunn av sikkerhetssitusajon (fare for aa bli kidnappet) og sammenstoet melleom en familieklan og myndighetene rett utenfor hotellet vaart, fikk vi ikke lov til aa gaa utenfor. Og naar vi skulle ut av hotellet, hadde vi en egen sikkerhetsstyrke med automatvaapen og skuddsikre vester som fotfulgte oss. En mildt sagt annerledes situasjon. Den ene dagen skulle vi ta en ettermiddagslur (det trengs naar dagene blir lange og inntrykkene mange) og da vaaknet vi av skuddveksling utenfor.

Som sagt fikk vi dessverre ikke sett saa mye av Gaza og hvordan situasjonen er. Men paa vei fra Erez checkpoint og til Gaza by, kjoerte vi fordi hus som var bombet soender og sammen av israelerne. Og det er ingen tvil om at noeden og fattigdommen er stor.

Inn til Gaza gikk bra, naar vi foerst hadde faat innreisetillatelse. Men israelerne har bygd et gedigent anlegg, som skal sikre at ingen kommer seg ubemerket inn paa Gaza. Blant annet en nesten kilometer lang tunnel som man maa passere gjennom til fots. For oss var det ubehagelig aa komme seg gjennom denne ene gangen, jeg kan ikke forestille meg hvordan det maa vaere aa leve med dette gjennom et helt liv. Naar vi skulle tilbake brukte vi over to timer paa checkpointen, jeg maate blant annet gjennom en roentgenmaskin tre ganger og Silje ble nok en gang stilt en rekke spoersmaal fordi hun har stempel fra Iran, Syria og Libanon i passet sitt. Ikke akkurat populaert det gitt. Erez checkpoint er ydmykelse satt i system, du foeler det liten og mindreverdig, og jeg er temmelig sikker paa at dyr blir behandlet bedre enn dette.

Men besoektet paa Gaza var allikevel oppmuntrende. For palestinerne har langt ifra gitt opp, og naar de snakker om dagen da Palestina skal bli fritt og selvstendig, lyser det av oeynene deres.

Bilder fra Gaza kommer senere...

Solidaritet i praksis

Nok en dag i Jerusalem. I dag har vi vaert og sett paa ungdomshuset som AUF har finansiert gjennom Solidaritetsfondet. Huset ligger i Abu Diis, men brukes dessverre ikke. Under den andre intifadaen ble huset nemlig brukt som skytterpost for de israelske soldatene. Selv om huset ikke brukes, er det toppers aa vite at AUF er en organisasjon som ikke bare snakker om solidaritet, men faktisk gjoer noe i praksis. Bildet er av AUF-delegasjonen i ungdomshuset. Det er Hanne, Silje, Eskil og meg.

Paa kjoerturen fikk vi naturlig nok se muren paa kloss hold. Den er stor, ruvende og grusom i landskapet. Tenker Vi har ogsaa moett flere israelere som hevder at det bare er et sikkerhetsgjerde, noe vi selvfoelgelig er totalt uenige i. jeg ikke trenger å argumentere så mye mer, bildet sier mer enn tusen ord. Muren er svaer, ruvende og grusom.

Vi sitter naa paa hotellet og venter paa inreisetillatelse til Gaza. Det er tydeligvis noe som tar tid, og mens vi har ventet har vi vaert paa en rundtur i gamlebyen. Vi har kjoept inn sjal til aa ha paa hodet, jeg ligner paa en nonne med hvit heldekkende sjal! Foroevrig er det visst ikke helt normalt med blonde dreads i Jerusalem, saa har faatt mange pekende og smilende barn etter meg, voksende menn som lurte paa om de kunne kjoepe haaret mitt og spoersmaal om jeg vasket meg ofte. Til tross for at jeg er Midtøsten, er mye med andre ord ved det vanlige.

Reisebrev fra Jerusalem

Etter 14 timers reising kom vi i dag tidlig fram til hotellet i Tel Aviv. Da hadde vi ventet over to timer paa at den ene i reisefoelget skulle komme seg gjennom sikkerthetskontrollen. Med andre ord en varm og hjertelig velkommen til Israel. Av en eller annen grunn mente de at mitt navn h;rtes veldig tysk ut, og det var ikke akkurat saerlig velkomment. Maatte derfor forklare at etternavnet mitt stammer ifra et bittelite sted paa Vestlandet, og med det var alt veldig greit.

Paa flyturer hvor de viser tegnefilm tekstet paa hebraisk, kjeder man seg veldig fort. Saa jeg har faatt lest over 200 sider pensum, naa mangler det bare 800 foer jeg er klar for eksamen!

Naa er vi kommet til hjertet i Palestina, nemlig Jerusalem. Her bor vi paa verdens beste hotell, Jerusalem Hotel rett utenfor gamlebyen. Mordechai Vanunu gikk foroevrig rett forbi oss inne paa hotellet, stor stas! Mangler selvfoelgelig de beste romkameratene (the romm), men gjoer det beste ut av situasjonen. I stad moette vi igjen Yassir, som nettopp har kommet ut fra fengselet. Han har sittet fengslet i fem maaneder for aa ha drevet med politisk arbeid. Det gjoer inntrykk, og jeg er sikker paa at resten av turen kommer til aa gi enda flere inntrykk!

Jeg holder dere oppdatert.
Fra Hotel Jerusalem, Stine Renate.

Endelig tilbake til Midtøsten

I fjor sommer var jeg så heldig å få være med AUF til Midtøsten, og nå skal jeg endelig tilbake. Vi reiser i morra, og skal være borte en uke. Tipper det blir en uke fylt med opplevelser (både kjipe og artige), mye venting, ny kunnskap, spennende mennesker, shopping på markeder og eksamenslesing på fly og buss. Ligger nemlig ekstremt dårlig ann med eksamenslesing. Men jeg kan jo trøste meg med noen opplevelser rikere dersom jeg skulle stryke på eksamen. Mens dere andre sitter og svetter over pensumbøkene på litt slitne lesesaler, så skal jeg på rundreise i Palestina.

Men aller først skal jeg hjem, vaske klær, pakke og få meg en god natts søvn. Skal holde dere oppdatert underveis:)

Israel har gjort det igjen...

Israel har gjort det nok en gang, kjørt over det lille håpet om en fredlig løsning på Palestina-konflikten. Det kan ikke lenger være tvil om at det er Israel som må bære ansvaret for at det ikke finnes noen fredsprosess.

Mahmoud Abbas fordømmer angrepene og sier:
- Dette er en svart dag i historien om Israels angrep mot det palestinske folk, og en påminnelse om alle de massakrer som er utført av Israel siden starten på den israelsk-arabiske konflikten.

Onsdag morgen gikk Israel til angrep på byen Beit Hanoun og 18 sivile mistet livet. Drap av sivile løser ingen verdens ting. Heller tvert imot. Hvordan kan Israel forvente av selvmordsaksjonene fra palestinerne tar slutt, når staten Israel angriper bolighus og dreper sivile?

For å ta i bruk et gammelt ordtak: Israel er i ferd med å lage ris til egen bak. Du trenger ikke være Einstein for å skjønne at palestinerne ville reagere på dette hensynsløse og brutale angrepet, som ikke kan betegnes som noe annet en en massakre. Lederne for både Al-Aqsa-martyrenes brigader og Hamas har oppfordret til selvmordsaksjoner, og nok en gang er vi i ferd med å komme inn i en ny ond voldsspiral.

Det er bra at Gahr Støre fordømmer angrepene, men når skal den norske regjeringa sette makt bak krava? Historien har vist at det ikke hjelper å fortelle staten Israel at vi ikke liker det de driver med. Man kommer ingen vei ovenfor Israel med snikksnakk!

RIV MUREN!

I helga skulle Hedmark, Akershus og Oppland slå sammen krefter, kreativitet og kunnskap og tilbringe en helg rett utenfor Hamar på landsmøtesamling. Lørdag var det på tide å la hedmarkingene oppleve AUF demonstrere, og vi stengte rett og slett av hele gågata med en menneskelig mur. Så delte vi ut løpesedler med følgende tekst:

"Ville du funnet deg i å bli stengt inne bak en mur og bli stoppet på cheickpoints hver gang du skulle noe sted?

Dette er faktisk virkeligheten for palestinerne som bor på Vestbredden. Inne på det okkuperte Vestbredden bygger Israel i dag en apartheidmur som vil strekke seg over 650 kilometer når den er ferdig. Muren vil annektere nesten halvparten av Vestbredden og den vil skille elever fra skolene sine, arbeidere fra arbeidsplassen og venner og familie fra hverandre.

AUF tror ikke at murer skaper fred, og krever at Israel stanser byggingen av apartheidmuren og river det som allerede er bygget."


Aksjonen fungerte skikkelig bra: folk ble frustrerte over å måtte passere gjennom checkpoints og skjønte ikke hvorfor vi må stenge av hele gata. De skulle bare visst hvordan virkeligheten er på Vestbredden! Vi ga de ihvertfall en smakebit av virkeligheten!

Så la oss stemme i alle sammen:
RIV MUREN!

Hvem er de egentlige terroristene?

I debatten om Midtøsten er det mange unyanserte argumenter. Jeg for min del synes det er veldig merkelig at selvforsvar fra en underlegen sivilbefolkning blir stemplet som terrorisme, mens mange i samme åndedrett sier at overgrep fra en overlegen okkupasjonsmakt kun er selvforsvar. Hva i all verden er logikken i det?

Når skal verdens ledere oppdage at det ikke går an å bombe i hjel terrorisme? De burde heller konsentrere seg om å fjerne årsakene til terrorisme, nemlig urettferdigheten. Dersom Israel tror at de vil bli mer trygge ved å bombe i hjel tusenvis av sivile i Libanon eller ved å sperre et helt folk inne bak muren på Vestbredden, tar de skammelig feil. Vi har sett at okkupasjonsmakta Israels overgrep mot den palestinske sivilbefolkningen kun har ført til en mer ekstrem befolkning. Resultatet var at Hamas gikk seirende ut av parlamentsvalget i fjor noe som har gjort situasjonen i Midtøsten enda vanskeligere. Jeg frykter at Israels krig mot Hizbollah og hensynsløse angrep mot sivilbefolkningen, kun vil føre til økt oppslutning for Hizbollah. Hizbollah har uttalt at alt utenom en total utslettelse kun vil være en seier, og jeg tror at dersom sivilbefolkningen i Sør-Libanon får valget mellom Hizbollah eller Israel vil valget være enkelt. Israel har tross alt drept 1.140 sivile libanesere og av de har 30 prosent vært barn under tolv år. En fortsatt krig mellom Hizbollah og Israel vil gjøre dette valget dagsaktuelt for mange libanesere.

Thor Gunstein Strøm er blant annet en av de som er noe unyansert i sin fremstilling av konflikten. I et innlegg i GD beskylder han blant annet AUF for å ha kontakt med ungdomsorganisasjonene til Hamas og Hizbollah. Om dette bare er en ide som har dukket opp i hans hode eller om han har noe som helst grunnlag for å skrive det, er for meg en smule uklart og kommer heller ikke frem av innholdet i innlegget. Men sannheten er at AUF har ikke noe samarbeid med ungdomsorganisasjonene til Hamas eller Hizbollah.

Han skriver videre i sin kronikk at Israel har satt i gang en jordbruksindustri som har gitt arbeid og utkomme til tusenvis av arabere som har fulle borgerrettigheter og israelsk statsborgerskap. Det han helt tydeligvis glemmer å nevne er at det lever 2,7 millioner palestinske flyktninger i området uten noen som helst rettigheter overhodet. Flyktninger som er drevet på flukt fra sine hjem grunnet angrep fra Israel. Han glemmer å nevne at mennesker ikke lenger kan komme seg på skole, på jobb og besøke naboene fordi Israel bygger en 650 kilometer lang mur inne på Vestbredden. En mur som annekterer palestinernes land og grunnvannsbrønner og som stenger et helt folk inne.

Strøm hevder at Israel alltid har vært villige til å inngå kompromisser, men nevner ikke et eneste eksempel. Jeg har en rekke eksempler på det motsatte. Etter våpenhvilen i 1949 hadde Israel utvidet sitt landområde med ca 1/5 i forhold til FNs delingsplan og regjerte nå i 78 % av det historiske Palestina. De hadde sikret seg enda mer land, drevet over 750.000 palestinere fra sine hjem og over 500 palestinske landsbyer ble jevnet med jorden. Det er ikke resultatet av kompromiss fra Israel sin side, men snarere tvert imot resultatet av en imperialistisk militæremakt. I 1967 går Israel til krig og i løpet av seks dager okkuperer de resten av Palestina, det vil si Vestbredden, Gaza og Golanhøydene. I 1991 avholdes Madrid-konferansen og her gjør Israel det klart og tydelig at de ikke er villig til å diskutere flyktningenes rett til å vende tilbake til Palestina og de var heller ikke villig til å diskutere tilbaketrekning fra de okkuperte områdene. Forhandlingene gikk i stå, Israels vilje til å kompromisse var overhode ikke til stede. Siden den gang har Israel satt en stopper for å få gjennomført Oslo-avtalen gjennom sin eksplosive bosetting i de okkuperte områdene, noe som strider mot Geneve-konvensjonen. Det var Israel som i helga brøt våpenhvilen etter et israelsk raid mot Bekaandalen, noe som fikk FNs generalsekretær Kofi Annan til å slå fast at det var Israel som hadde brutt freden.

Thor Gunstein Strøm er bare en av mange som prøver å fremstille Israels krig mot sivilbefolkningen i Libanon og Palestina som en forsvarskampanje. Fakta er at Israel driver en brutal krig som kun vil føre til mer hat og vold i en av de mest konfliktfylte områdene i verden.