Min første reise utenlands som stortingspolitiker er til Palestina og Israel. Akkurat nå sitter jeg på et hotellrom i Ramallah, og til tross for en lang reise og lite søvn det siste døgnet er jeg ikke trøtt. Jeg er lys våken og glad for å være tilbake.
Men det er noe merkelig med å reise fra Oslo til Ramallah akkurat i disse dager. Bare for noen dager siden fikk Obama fredsprisen, og her sitter jeg i et område som roper etter amerikansk handlekraft. Det er dessverre få ting som tyder på at change er like om hjørnet. Heisekranene ruver i bosetningene og i Øst-Jerusalem kastes palestinske familier på gata omtrent uten av verdenssamfunnet hever øyenbrynene. - Mr. President, we need some action!
Israeleren som kjørte meg fra flyplassen til Qalandyia checkpoint var lenge overbevist om at jeg ville til Colombia og insisterte på at det ikke lå i Israel. Han visste knapt at det fantes en checkpoint der, det eneste han hadde hørt var at det var farlig der. Han var oppriktig bekymret for meg der jeg tuslet mot checkpointen helt alene. For alt jeg vet er han tidenes familiefar som kun er redd for det han ikke kjenner. Men uvitenhet og frykt er en farlig kombinasjon. Og man finner den på begge sider.
Det er ikke så mange grunner til å være positiv når man ser utviklingen. Men heldigvis skal jeg få være med på noe positivt i morgen. Da markeres åpningen av det første palestinske ungdomsparlamentet med prominente gjester fra fjern og nær. Jeg skal snakke om hvordan det er å være ung politiker i Norge, og mitt råd til de palestinske ungdommene er å være utålmodige og sørge for at ungdommens stemme blir hørt. Det er tross alt de som er fremtida!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar