Var det noen som sa dobbeltmoral?

Israelsk politikk er fascinerende. Her sier man nemlig en ting, og gjør noe ganske så annet. Kanskje ikke så rart at FrP liker dette landet? Men tilbake til saken. Israel har sagt at de skal fryse byggingen av bosetninger på Vestbredden i 10 måneder. La meg først være så konstruktiv å si at dette selvfølgelig er en bra beslutning, før jeg sier at det skulle bare mangle. Bosetninger på okkupert land er ulovlig, og skal derfor egentlig ikke skje i det hele tatt. Og frysen av bosetninger er ikke absolutt, påbegynt bygging skal kunne fortsette og frysen gjelder overhode ikke i det okkuperte Øst-Jerusalem. Men likevel, hvis man skal være optimist kan man se det som et tegn på at Israel vil bremse nybyggingen av bosetninger.

Men hvis man skal være realist, er det ikke like lett å glede seg over beslutningen. Innenriksminister Elie Yashi uttalte på onsdag at planlegging av nye bosetninger fortsetter, og understreker at de er klare for byggestart så fort frysen er over. Også utenriksminister Avigdor Lieberman har vært tydelig på at byggingen vil fortsette: "It is clear to everyone that in 10 months, we will be building again in full force; anyone who understands anything knows this". Betryggende? Neppe...

Og det som er virkelig bekymringsfullt er Israels beslutning om å inkludere en rekke bosetninger i "National Priority Areas" program. Det bekrefter bare at Israel sier en ting og gjør noe annet. De sier de ønsker en tostatsløsning, men utvikler fakta på bakken som gjør en tostatsløsning enda mer umulig. EU reagerer kraftig, og det med full rett. En styrket satsning på bosetningene gir et sterkt signal om at de skal være der for all fremtid. Og samtidig sier Israel at de er villig til å forhandle uten betingelser, var det noen som sa dobbeltmoral?

Bethlehem ønsker seg fred til jul

Det er få dager jeg har hatt i Palestina som har vært utelukkende fylt av positive opplevelser, dagen i dag har vært en slik! Først på programmet sto åpningen av det første palestinske ungdomsparlamentet. Det har vært en lang prosess, men med støtte fra både Norsk Folkehjelp og president Abbas sitt kontor, er det blitt mulig å gjennomføre.

Salen var stappfull av ungdommer, en rekke konsulater og internasjonale gjester, presidenten selv og hele ledelsen av PLO. I underkant av 1000 mennesker var samlet, og det understreket alvoret i situasjonen. Og etter å ha hilst på Abbas og de deretter spilte den palestinske nasjonalsangen, reiste hårene i nakken seg.

Som den eneste internasjonale gjesten var jeg invitert til å hilse ungdomsparlamentet, og jeg må innrømme at det var en spesiell opplevelse. På første rad satt presidenten og smilte, og bakover i rekkene satt mange av mine nærmeste palestinske venner. Etterpå takket Abbas meg for de varme ordene og gratulerte meg med stortingsplass. Og de palestinske ungdommene takket for at noen var kommet helt fra Norge for å være med på denne viktige dagen. Jeg håper at ungdomsparlamentet faktisk får noe å si, og lover å følge med på prosessen videre!

Etter den obligatoriske dabka-oppvisningen, bar turen videre til Bethlehem. Og jommen kom vi ikke akkurat i tide til å få med oss tenningen av julegranen og begynnelsen på julefeiringen i Bethlehem. Området utenfor Fødselskirken var fullt av mennesker, det var julesanger og fyrverkeri. Ordene til den ene taleren vil jeg huske lenge og får æren av å avslutte dagens blogginnlegg.

For lenge siden kom vismenn til Bethlehem med gull, røkelse og myrra. Vi ønsker flere vismenn velkomne, men vi har kun et ønske om gave: fred!

Jeg fester min lit til ungdommen

Min første reise utenlands som stortingspolitiker er til Palestina og Israel. Akkurat nå sitter jeg på et hotellrom i Ramallah, og til tross for en lang reise og lite søvn det siste døgnet er jeg ikke trøtt. Jeg er lys våken og glad for å være tilbake.

Men det er noe merkelig med å reise fra Oslo til Ramallah akkurat i disse dager. Bare for noen dager siden fikk Obama fredsprisen, og her sitter jeg i et område som roper etter amerikansk handlekraft. Det er dessverre få ting som tyder på at change er like om hjørnet. Heisekranene ruver i bosetningene og i Øst-Jerusalem kastes palestinske familier på gata omtrent uten av verdenssamfunnet hever øyenbrynene. - Mr. President, we need some action!

Israeleren som kjørte meg fra flyplassen til Qalandyia checkpoint var lenge overbevist om at jeg ville til Colombia og insisterte på at det ikke lå i Israel. Han visste knapt at det fantes en checkpoint der, det eneste han hadde hørt var at det var farlig der. Han var oppriktig bekymret for meg der jeg tuslet mot checkpointen helt alene. For alt jeg vet er han tidenes familiefar som kun er redd for det han ikke kjenner. Men uvitenhet og frykt er en farlig kombinasjon. Og man finner den på begge sider.

Det er ikke så mange grunner til å være positiv når man ser utviklingen. Men heldigvis skal jeg få være med på noe positivt i morgen. Da markeres åpningen av det første palestinske ungdomsparlamentet med prominente gjester fra fjern og nær. Jeg skal snakke om hvordan det er å være ung politiker i Norge, og mitt råd til de palestinske ungdommene er å være utålmodige og sørge for at ungdommens stemme blir hørt. Det er tross alt de som er fremtida!