Du skal ikke tåle så inderlig vel...

I dag er det ett år siden Israels brutale angrep på fredsflåten som var på vei til Gaza. Når vi i dag minnes de som mistet livet, så gjør vi det ved å si at kampen mot blokaden må fortsette. Om noen uker setter 1500 menneskerettigsforkjempere seg på båter i Middelhavet med ett mål – nemlig å bryte Israels blokade av Gaza.

For meg er det åpenbart at denne grasrotaksjonen har vist seg å være effektiv. Både fordi den sørget for at en hel verden reiste seg i protest mot blokaden og sørget for at verdenssamfunnet ikke glemte Gaza. Men like viktig var det at det faktisk ble lettelser i blokaden. Det skjedde i juni 2010, bare noen uker etter at fredsflåten var blitt bordet. Jeg tror det neppe var en tilfeldighet.

Som i så mange andre saker er det uenigheter om hvilke virkemidler som er mest effektive. Og jeg registrerer at UD ikke mener det er behov for en konvoi fordi det ikke er noen humanitær krise på Gaza. Jeg må innrømme at jeg stiller meg det samme spørsmålet som Martin Rehman Gaarder gjør i en kronikk i Aftenposten i dag :

"Når begynte UD å fraråde solidaritetsarbeid ute i verden, fordi mottagerne av hjelpen ikke har det vondt nok?"

I mars i år kom FN-organisasjonen OCHA med en rapport som vurderte konsekvensene av lettelsene i blokaden. Det var ikke oppmuntrende lesing. Rapporten konkluderer med at lettelsene ”did not result in a significant improvement in people’s livelihoods.” Og fremdeles fører restriksjoner på innførsel av byggematerialer til at de fleste av de 40.000 boenhetene som ble ødelagt i krigen, fremdeles ligger i ruiner. Lettelser i blokaden er ikke nok. Vi krever at blokaden heves, derfor må presset mot Israel fortsette. Derfor er det nok en gang behov for en konvoi til Gaza.

Forrige uke kom den etterlengtede nyheten om at Egypt har åpnet grensene til Gaza. Det er nok et skritt i riktig retning. Men restriksjonene på vareleveranser og forbudet mot eksport er der fremdeles. Dette er det Israel som kontrollerer, og blokaden fortsetter. Det er en blokade som FNs høykommissær for menneskerettigheter har erklært ulovlig fordi kollektiv avstraffelse av et helt folk strider mot folkeretten.

Israel har satt i gang en intensiv diplomatisk innsats for å få stanset konvoien. De ønsker åpenbart ikke nok et blodbad i internasjonalt farvann, det ønsket deler jeg med Israel. Men de ønsker heller ikke den enorme oppmerksomheten konvoien får. Det er i Israels interesse at verden glemmer Gaza.


Konvoien er et uttrykk for at vi ikke har glemt Gaza. Solidaritetsfanen skal heises til topps og over 1500 mennesker skal aksjonere for menneskerettigheter. Dette er mennesker som ikke finner seg i at en hel befolkning lever under forhold som vi aldri ville ha akseptert. Dette er mennesker som nekter å tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer seg selv. Jeg håper å kunne være et av disse menneskene.

Det e itjnå som kjem tå sæ sjøl!

Norge har verdens beste foreldrepermisjonsordning. Og Norge er blitt et mer likestilt land fordi vi har hatt en egen fedrekvote. I dag gjør Stortinget nok et viktig vedtak i likestillingens navn. Landets pappaer får enda mer tid med sine barn når fedrekvoten blir økt med to uker fra 1. juli. Fedrekvoten på fire uker ble innført i 1993, og antall fedre som har tatt ut pappapermisjon har økt fra 900 til 40.000. Det er bra for barna, det er bra for mor og det er bra for far. Og det er også bra for likestillingen. I dag er det all grunn til å gratulerer landets pappaer, men også alle oss andre som nyter godt av likestilling.

Høyre og Fremskrittspartiet stemte imot fedrekvoten i 1993. Og til tross for at dette har vært en heidundranes suksess, stemmer de også i dag imot å gi fedre bedre rettigheter. De sier de gjør det i valgfrihetens navn, men dessverre stemmer ikke retorikken med virkeligheten. I det høyrestyrte Danmark ble pappakvoten fjernet i 2001. I dag er det kun 25 prosent av fedrene som tar ut pappakvoten, i Norge er det 90 prosent. Det er fristende å spørre høyresida om det er sånn at danske menn i mindre grad er glad i barna sine, eller er det heller sånn at når man fjerner rettigheter for fedre så fører det til mindre reell valgfrihet?

Men der all erfaring viser at rettigheter gir valgfrihet, så fortsetter høyresida sitt ideologiske korstog mot en offentlig likestillingspolitikk. Det er interessant å se at høyresiden angriper Arbeiderpartiet og kaller vår likestillingspolitikk for gammeldags. Det er fristende å si at man skal lytte til høyresiden når man snakker om gammeldags likestillingspolitikk, for det er de jammen eksperter på. Sannheten er nemlig at med høyresidens likestillingspolitikk ville vi gått tiår tilbake i tid: nedlegging av likestillings- og diskrimineringsombudet, bort med kvotering, og de har en skattelettepolitikk som vil tjene først og fremst rike menn.

Arbeiderpartiet vil sikre pappaers mulighet til å være sammen med barna. Vi vil styre mot mer likestilling, og historien viser at vi har brukt de riktige virkemidlene. «Det e itjnå som kjem tå sæ sjøl», heter det. Det gjelder også i likestillingspolitikken. Blir høyresidens politikk en realitet, betyr det slutten på en av Norges fineste eksportartikler, nemlig likestilling.

På tide å be gutta om å ta forhåndsregler!

Etter at Oslo Politidistrikt offentliggjorde sin undersøkelse om voldtekt i Oslo og Brennpunkt på tirsdag, har vi fått en ny debatt om voldtekt. Oslopolitiet har levert en viktig rapport som gir et godt utgangspunkt for en debatt om veien videre. Men da må vi holde oss på rett spor.

Brennpunkt, og til dels også Oslopolitiet, sitt hovedfokus var nemlig at 2/3 av jentene som blir utsatt for voldtekt er beruset. Og jeg må innrømme at jeg blir frustrert og forbanna når vi nå nok en gang får en debatt om hvilken tilstand ofrene er i. Det er totalt irrelevant. I denne debatten må vi være krystallklare, voldtekt er aldri offerets skyld. Ansvaret ligger alltid på gjerningspersonen.

Altfor ofte oppfordrer politi og politikere jenter om å ta forhåndsregler. Personlig har jeg så stor tillit til jenter at jeg tror de skjønner akkurat det selv. Og veldig mange jenter jeg kjenner tar sine forhåndsregler - de tar taxi hjem, snakker i mobiltelefon, tar den tryggeste veien hjem eller går med nøklene i hånda. Men vi kan aldri, og jeg gjentar aldri, komme dit at vi legger ansvaret på ofrene.

Når det er sagt tar jeg gjerne en debatt om sammenhengen mellom rus og voldtekt, men da må vi ta den på rette premisser. Statistikken fra Oslo viser nemlig at over halvparten av voldtektsmennene er beruset, og det tallet har doblet seg de siste ti årene. Det er på tide å ta debatten der den hører hjemme. Nå er det jommen meg på tide om å be gutta om å ta sine forhåndsregler på alvor. For hvis man er så full at man ikke skjønner at en jente sier nei, hvis man ikke skjønner at det ikke er greit å voldta jenter når de sover, ja da er det gutta som bør roe ned på drikkinga. Og akkurat som jenter passer på hverandre, så oppfordrer jeg gutta om å passe på at kompisene ikke går over streken. For voldtekt er og forblir et mannsproblem.

Når debatten tas på feil premisser, så ender vi opp med å ta ett skritt tilbake. For det er ikke tilfeldig at de eneste ofrene for kriminalitet som ikke står frem med navn og ansikt, er voldtektsofre. De eneste kriminalitetsofrene samfunnet stiller spørsmål ved om de var beruset eller lettkledd, er voldtektsofrene. Da er det kanskje ikke så rart at noen føler skam eller skyld. Og da er det kanskje ikke så rart at 90 prosent av voldtektene aldri blir anmeldt.

Kampen mot voldtekt må vi ta på mange fronter og med mange tiltak. Men i bunnen må det ligge et sett med riktige holdninger. Vi må aldri bevege oss vekk fra det prinsippet om at den som voldtar har det hele og fulle ansvaret.

Nei betyr nei.

Lett å få, lett å miste?

I går skrev Vårt Land om hvordan kommunene praktiserer skjenkereglene, og artikkelen viser at det er store forskjeller mellom kommunene. I Bergen kan et utested bli tatt for ulovlig skjenking hele åtte ganger før de mister bevilgningen. I Trondheim mister man bevilgningen første gang man blir tatt for lovbrudd.

Debatten om skjenketider har rast, og mange har hatt sterke meninger om saken. Mange har argumentert for at vi istedenfor å innskrenke skjenketidene, bør man gå etter de useriøse aktørene. Personlig er jeg en tilhenger av begge tiltakene, og ser ikke nødvendigvis noen motsetning. Men det er åpenbart et stort problem dersom useriøse aktører i noen av våre største byer ikke møter reaksjoner når de bryter loven.

Dessverre er det ofte helt uskyldige mennesker som blir ofre for volden på natterstid. Og du trenger ikke være veldig oppegående for å forstå at overskjenking ofte er en del av årsaken. Vårt Land skriver i dag på lederplass at ”politiet alene kan ikke stoppe utelivsvolden dersom utestedene ustraffet får skjenke sine kunder fra sans og samling”. Det er mye sant i akkurat det, og derfor må vi angripe problemet fra flere kanter.

Det er i dag kommunens ansvar å reagere på overskjenking, og dette praktiseres veldig ulikt fra kommune til kommune. Det er på tide at utsagnet "lett å få, lett å miste" blir en realitet. Dessverre viser artikkelen i Vårt Land at ikke alle kommunepolitikere tar dette ansvaret. Forskjellen mellom rødgrønne Trondheim og de blå byene Oslo og Bergen er store, og oppfordringen går derfor til byrådet i de blå byene om å være med å ta ansvar. Vi trenger flere kontroller og hyppigere sanksjoner. Det vil de useriøse aktørene tape på, og vinnerne vil bli de seriøse utestedene og samfunnet som helhet.

Kunnskapsløst av FrP

På TV2-nyhetene i dag tidlig prøver Sylvi Listhaug fra Fremskrittspartiet å være offensiv, uten stort hell. Hun vil nemlig straffe grov voldtekt som drap. Her slår Listhaug inn åpne dører, eller så har hun sovet i timen.

Den rødgrønne regjeringen fikk i 2005 vedtatt strengere straffenivå for voldtekt. Minimumsstraffen ble hevet til tre år, og for grove voldtekter er den øvre strafferammen satt til 21 år. Straffenivået er nå på vei opp, og fordi vi ønsker at straffenivået skal opp raskt, endret vi også Straffeloven 1902 i fjor sommer. For en grov voldtekt kan domstolene idømme lovens strengeste straff, og til Listhaugs orientering er den 21 år, og ikke 20 år. Vi har satt opp straffenivået for voldtekt, fordi vi anerkjenner at voldtekt i mange tilfeller kan være et nesten-drap. Det er bare å si: Velkommen etter oss i Arbeiderpartiet!

Men i motsetning til FrP er ikke vi i Arbeiderpartiet kun opptatt av strafferammene. Det viktigste vi kan gjøre er å forebygge bedre. Vi har sørget for tidenes budsjettløft for politiet, og i år har Oslo Politidistrikt fått i oppdrag å lage en forebyggingsstrategi for seksuelle overgrep, både overfallsvoldtekt, men også vold i nære relasjoner og såkalte nachspillvoldtekter. Det blir tryggere for alle, dersom vi blir bedre på forebygging. Og på det området har byrådet i Oslo også en jobb å gjøre!

Arbeid til alle - også ureturnerbare asylsøkere!

Landsmøtet i Arbeiderpartiet er Norges største og mektigste politiske verksted. Derfor blir vi også møtt med interesseorganisasjoner som ønsker å påvirke. Det er noe av det fineste med demokratiet i Norge, at veien til makta er ganske kort. Mange av de har gjort sin stemme hørt, og på landsmøtet er det mange som snakker deres sak. Jeg vil rette søkelyset mot palestinerne som sto utenfor i går, og som jeg har møtt og snakket med i dag.

Menneskene jeg har møtt har fått avslag på asylsøknadene sine, men de er ureturnerbare. For mange av disse er det umulig å reise tilbake. De er statsløse, og i Norge er de i tillegg blitt rettighetsløse. 1. januar i år ble de fratatt arbeidstillatelsen. Mange av de har vært i jobb, de har tjent egne penger og bidratt til samfunnet. Nå er de i en fortvilet situasjon, de er fanget i en rettighetsløs tilstand, og frustrasjonen er stor. Det er ikke vanskelig å forstå.

Inne i landsmøtesalen er det et slagord som sies om igjen og om igjen - arbeid til alle er jobb nummer en. Det er et godt slagord, det er selve kjernen i sosialdemokratiet. Men det er en slående ironi, at utenfor landsmøtesalen står det en gjeng med mennesker som vil jobbe, som vil bidra, men som ikke får lov. Lediggangen er roten til alt vondt, og det blir ekstra vondt når vi vet at dette er mennesker som i utgangspunktet er i en vanskelig situasjon.

Det er ønsket om en rettferdig asylpolitikk, som gjør at de som ikke har rett på asyl må forlate landet. Derfor ønsker ikke regjeringen å gi arbeidstillatelse til de som har fått avslag. Det er en slags logikk i den politikken. Men utfordringen kommer når vi behandler alle som har fått avslag helt likt. For det er ulike grunner til at folk ikke reiser hjem. Palestinerne er et godt eksempel på det. Noen av de vil reise hjem, men de kan ikke. Og mens vi venter på fred i Midtøsten og at Israels okkupasjon skal ta slutt, så er vi nødt til å gi disse menneskene en arbeidstillatelse. Freden i Midtøsten lar nemlig vente på seg...

Min utfordring til landsmøtet: bruk hodet og gi de ureturnerbare arbeidstillatelse!

En seier for studentkulturen

Som student på Lillehammer var jeg ofte på studentpuben Bingo'n. Og noe av det fine med stedet er drevet av Samskipnaden med studenter som frivillige. Bingo'n er blitt et av Lillehammers beste konsertsteder og gir kulturopplevelser som både studenter og andre setter stor pris på.

Men vi vet også at det er noen utfordringer knyttet til utelivsbransjen, og for Arbeiderpartiet er det viktig å jobbe for trygghet i samfunnet. Det gjelder også på utestedene utover i de små nattetimer. Derfor ønsket regjeringen å innføre krav om vekterutdanning. På den måten kan vi bedre rettssikkerheten for de som kommer i kontakt med vektere, mer seriøsitet i bransjen og også mer trygghet for de som utøver vaktholdet. Alt i alt, et godt tiltak.

Men underveis skjønte vi at forslaget ikke ville slå like godt ut for alle. Det ville bli en stor utfordring for nettopp studentstedene og andre som drev på frivillig basis. Kostnaden ville blitt høy, og det ville blitt en utfordring med å rekruttere frivillige som samtidig skulle bruke sin fritid på å ta vekterkurs. Og vi i Arbeiderpartiet ønsker å tilrettelegge for frivillighet og kultur, og ikke gjøre det vanskeligere. Vi har derfor jobbet for å finne en løsning som også var tilpasset frivilligheten, og gått flere runder med Justisdepartementet for å få til nettopp dette.

Fredag gikk den nye vaktvirksomhetsloven og forskriftene i statsråd, og resultatet er en seier for studentkulturen og for frivilligheten. Regjeringen legger opp til at studentstedene ikke trenger vekterutdannede, men kan drive egenopplæring av ordensvakter.

En stor takk til studentorganisasjonene og alle andre som har engasjert seg i saken.
Engasjement nytter, og med forslaget skaper vi mer trygghet og legger til rette for frivillighet og studentkultur!

Frøken sekretær

Etter halvannet år på Stortinget, er jeg opptil flere ganger blitt tatt for å være sekretær. Det er noe uvisst hvorfor så mange tenker det, men det synes altså som en naturlig konklusjon for mange at jeg altså er sekretær. Jeg har heldigvis møtt så mange flotte sekretærer til å ikke ta det som en fornærmelse. Men jeg spør meg ofte om unge mannlige stortingsrepresentanter også blir tatt for å være sekretærer?

Misforståelsen kan helt sikkert være min egen feil. Jeg tar meg ikke selv så innmari høytidelig, ikke opptatt av å flashe tittelen min til gud og hvermann og det er nok mulig at jeg kunne kledd meg noe mer formelt. Jeg tror heller ikke det er vond vilje eller hersketeknikker. Jeg tror det handler om at vi har fått et kjønnsrollemønster innprentet fra fødselen av. Et kjønnsrollemønster som byr på betraktelig større problemer enn at noen tror jeg er sekretær.

Mange unge jenter vokser opp med en tanke om at vi alle er likestilt. Selv var jeg mer eller mindre anti-feminist ganske lenge. Jeg tok mine egne valg og følte ingen begrensninger fordi jeg var jente. Men i møte med politikk, hersketeknikker og virkeligheten ble jeg feminist. Jeg forsto at det var noen strukturer som gjorde at vi jenter møtte på en del utfordringer som gutta ofte slapp. Det er et glasstak som gjør at vi jenter altfor ofte stanger hodet i taket på veien opp og frem. Dette gjelder ikke bare i politikken, men også i aller høyeste grad i arbeidslivet.

Vi skal for all del ikke gjøre oss jenter til ofre, men det er behov for mer bevissthet hos oss som er (relativt) unge. Det er for seint å oppdage at likestillingen ikke er reell når vi jenter sitter igjen med det meste av husarbeidet og gutta stikker av med forfremmelse og lønnsøkning. Illusjonen om at vi er likestilt er at av de største hindrene for å fullføre likestillingskampen. Søstre, foren eder!

Noen trenger hjelp for å innse at de trenger hjelp

Noen mennesker gjør mer inntrykk enn andre. På besøk i Bredtveit kvinnefengsel møtte jeg noen som jeg definitivt kommer til å huske lenge. Engasjerte ansatte, og en innsatt med en sterk historie.

Hun kunne fortelle en gripende og sjokkerende livshistorie, siden hun var 15 hadde hun levd et liv med grov vold. Volden var blitt en normal del av livet hennes, og hun fant en slags trygghet i å takle volden. Det ble en ond sirkel som det var vanskeligere og vanskeligere å bryte ut av.

I fengselet har hun og mange andre fått hjelp takket være et samarbeidsprosjekt mellom Bredtveit fengsel og Oslo Krisesenter. Tiltaket er en del av Handlingsplanen mot vold i nære relasjoner ”Vendepunkt”. Og her får mange hjelp til å erkjenne at volden aldri er offerets skyld, til å ta et oppgjør med fortida og planlegge for fremtida. Og i rapporten om prosjektet sier hun selv: "en stor takk til alle som har bistått meg i denne kampen for å finne tilbake til meg selv..."

Men hennes historie er på ingen måte unik. Undersøkelser viser at 80 % av kvinnene som soner dom på Bredtveit, har vært utsatt for vold eller overgrep enten i oppveksten eller i et parforhold. Besøket på Bredtveit viste at mange kriminelle faktisk også er ofre. Og det er ikke tilfeldig hvem som havner bak murene. Det er i mange tilfeller mennesker som har blitt utsatt for vold og overgrep, mennesker som er blitt sviktet av familie og det offentlige eller mennesker med rusproblemer.

Voldsprosjektet på Bredtveit er viktig og vi må sikre at prosjektet går over til en varig ordning. Det er faktisk mange mennesker som trenger hjelp til å innse at de trenger hjelp. Og den hjelpen kommer både enkeltmennesket og samfunnet til gode. For som kvinnen vi møtte selv sa det: ”Jeg har ikke noe annet å si enn at kvinner i fengsel og alle kvinner som har vært utsatt for overgrep har rett på ordentlig hjelp”.

Lik rett til gode helsetjenester

For Arbeiderpartiet er den det en grunnleggende verdi at alle skal ha lik rett til gode og trygge helsetjenester, uavhengig av økonomi, alder eller hvor du bor i landet. Den samme verdien må ligge til grunn for svangerskapsomsorgen.

Mange kvinner ønsker en ekstra trygghet under svangerskapet, og i dag får omtrent halvparten av gravide kvinner gjennomført ultralydundersøkelse før uke 18. Men utfordringen er at muligheten for tidlig ultralyd er forbeholdt de som har økonomi til å benytte seg av private løsninger, eller som bor på steder der slike tilbud gis. Den tryggheten mange kvinner ønsker, er altså ikke forbeholdt alle.

Vi kan ikke lukke øynene for medisinsk forskning som viser at viktig informasjon kan hentes inn ved bruk av ultralyd i uke 12. Vårt utgangspunkt er at dette kan redde liv. Og undersøkelsen kan også gi opp mot 6 ukers tidligere kunnskap om dødelig avvik, og denne informasjonen er det bedre å få etter tre måneder, enn etter nesten halvgått svangerskap. Arbeiderpartiet ønsker derfor å gi alle gravide kvinner retten til å velge om de ønsker tidlig ultralyd, uavhengig av størrelsen på lommeboka eller hvor du bor. Så må det være opp til hver enkelt kvinne om man ønsker å motta tilbudet eller ikke.

Tidlig ultralyd må ikke sammenlignes med den danske modellen som er spesielt innrettet mot å finne fostre med Down syndrom eller et ønske om et sorteringssamfunn. Det er også viktig å understreke at norske kvinner i stor grad er innstilt på å ta imot barn med utviklingsavvik, og at aborttallene har hold seg stabilt i mange år, selv med ultralyd.

Jeg har forståelse for at det i denne debatten er mange meninger og sterke følelser. Men akkurat som i abortspørsmålet, har jeg tillit til at kvinnen selv tar de rette valgene for seg og sin familie. Og som en ung kvinne fra distriktet, er jeg opptatt av at alle kvinner skal få kunnskap og trygghet i svangerskapet. For det er det forslaget om tidlig ultralyd egentlig dreier seg om, lik rett til gode helsetjenester.