Etter halvannet år på Stortinget, er jeg opptil flere ganger blitt tatt for å være sekretær. Det er noe uvisst hvorfor så mange tenker det, men det synes altså som en naturlig konklusjon for mange at jeg altså er sekretær. Jeg har heldigvis møtt så mange flotte sekretærer til å ikke ta det som en fornærmelse. Men jeg spør meg ofte om unge mannlige stortingsrepresentanter også blir tatt for å være sekretærer?
Misforståelsen kan helt sikkert være min egen feil. Jeg tar meg ikke selv så innmari høytidelig, ikke opptatt av å flashe tittelen min til gud og hvermann og det er nok mulig at jeg kunne kledd meg noe mer formelt. Jeg tror heller ikke det er vond vilje eller hersketeknikker. Jeg tror det handler om at vi har fått et kjønnsrollemønster innprentet fra fødselen av. Et kjønnsrollemønster som byr på betraktelig større problemer enn at noen tror jeg er sekretær.
Mange unge jenter vokser opp med en tanke om at vi alle er likestilt. Selv var jeg mer eller mindre anti-feminist ganske lenge. Jeg tok mine egne valg og følte ingen begrensninger fordi jeg var jente. Men i møte med politikk, hersketeknikker og virkeligheten ble jeg feminist. Jeg forsto at det var noen strukturer som gjorde at vi jenter møtte på en del utfordringer som gutta ofte slapp. Det er et glasstak som gjør at vi jenter altfor ofte stanger hodet i taket på veien opp og frem. Dette gjelder ikke bare i politikken, men også i aller høyeste grad i arbeidslivet.
Vi skal for all del ikke gjøre oss jenter til ofre, men det er behov for mer bevissthet hos oss som er (relativt) unge. Det er for seint å oppdage at likestillingen ikke er reell når vi jenter sitter igjen med det meste av husarbeidet og gutta stikker av med forfremmelse og lønnsøkning. Illusjonen om at vi er likestilt er at av de største hindrene for å fullføre likestillingskampen. Søstre, foren eder!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar