Du skal ikke tåle så inderlig vel...

I dag er det ett år siden Israels brutale angrep på fredsflåten som var på vei til Gaza. Når vi i dag minnes de som mistet livet, så gjør vi det ved å si at kampen mot blokaden må fortsette. Om noen uker setter 1500 menneskerettigsforkjempere seg på båter i Middelhavet med ett mål – nemlig å bryte Israels blokade av Gaza.

For meg er det åpenbart at denne grasrotaksjonen har vist seg å være effektiv. Både fordi den sørget for at en hel verden reiste seg i protest mot blokaden og sørget for at verdenssamfunnet ikke glemte Gaza. Men like viktig var det at det faktisk ble lettelser i blokaden. Det skjedde i juni 2010, bare noen uker etter at fredsflåten var blitt bordet. Jeg tror det neppe var en tilfeldighet.

Som i så mange andre saker er det uenigheter om hvilke virkemidler som er mest effektive. Og jeg registrerer at UD ikke mener det er behov for en konvoi fordi det ikke er noen humanitær krise på Gaza. Jeg må innrømme at jeg stiller meg det samme spørsmålet som Martin Rehman Gaarder gjør i en kronikk i Aftenposten i dag :

"Når begynte UD å fraråde solidaritetsarbeid ute i verden, fordi mottagerne av hjelpen ikke har det vondt nok?"

I mars i år kom FN-organisasjonen OCHA med en rapport som vurderte konsekvensene av lettelsene i blokaden. Det var ikke oppmuntrende lesing. Rapporten konkluderer med at lettelsene ”did not result in a significant improvement in people’s livelihoods.” Og fremdeles fører restriksjoner på innførsel av byggematerialer til at de fleste av de 40.000 boenhetene som ble ødelagt i krigen, fremdeles ligger i ruiner. Lettelser i blokaden er ikke nok. Vi krever at blokaden heves, derfor må presset mot Israel fortsette. Derfor er det nok en gang behov for en konvoi til Gaza.

Forrige uke kom den etterlengtede nyheten om at Egypt har åpnet grensene til Gaza. Det er nok et skritt i riktig retning. Men restriksjonene på vareleveranser og forbudet mot eksport er der fremdeles. Dette er det Israel som kontrollerer, og blokaden fortsetter. Det er en blokade som FNs høykommissær for menneskerettigheter har erklært ulovlig fordi kollektiv avstraffelse av et helt folk strider mot folkeretten.

Israel har satt i gang en intensiv diplomatisk innsats for å få stanset konvoien. De ønsker åpenbart ikke nok et blodbad i internasjonalt farvann, det ønsket deler jeg med Israel. Men de ønsker heller ikke den enorme oppmerksomheten konvoien får. Det er i Israels interesse at verden glemmer Gaza.


Konvoien er et uttrykk for at vi ikke har glemt Gaza. Solidaritetsfanen skal heises til topps og over 1500 mennesker skal aksjonere for menneskerettigheter. Dette er mennesker som ikke finner seg i at en hel befolkning lever under forhold som vi aldri ville ha akseptert. Dette er mennesker som nekter å tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer seg selv. Jeg håper å kunne være et av disse menneskene.