Nye eventyr i Damaskus

Damaskus, byen vi hadde hørt så mye om, og nå var vi endelig på vei dit. Turen over fjellene bød på mye latter, vårt selskap var nemlig en skranten taxi og fire menn som ikke snakket engelsk i det hele tatt. Vel fem timer senere inntok vi gamlebyen i Damaskus, og for en opplevelse. Den er storslått, vakker, travel, kriker og kroker overalt og de selger alt du kan tenke deg. Det meste er ting man sjelden får bruk for, men inni mellom alle jallabodene fant vi mange skatter.


Etter to dager i gamlebyen bestemte vi oss for å utforske resten av byen, men her fant vi ikke noe særlig å skrive hjem om. Til vår store skuffelse var militærmuseet stengt og vi endte etter en piknikk i parken med et kinobesøk. Vi ble huket inn fra gaten og eskortert inn til en film som allerede hadde begynt. Det oste røyk og vi hostet oss gjennom Transporter II. Merkelig opplevelse, men det var gratis. Og alt som er gratis er bra!

Vi bestemte oss for å ta en øl eller to på et lokalt sted, men fikk beskjed om at vi måtte ha med oss en mann dersom vi skulle komme inn. Det vekket frem en smule sinne hos norske feminister, men vi bet det i oss og gikk videre til neste utested. Muligens den minste puben jeg noensinne har besøkt, da vi var ti mennesker var det stapp fullt. Her hadde vi ikke noe annet valg, og vi måtte sosialisere, ikke det at det egentlig gjorde oss noe!

Verdt å tipse alle som har tenkt seg til Damaskus om følgende hotell. Sjarmerende, topp frokost, varmt vann og en fantastisk betjening. I tillegg topp beliggenhet og en tilknyttet lege som gjerne kommer på besøk, gir deg sprøyter og antibiotika for under 100-lappen!

Fra camping til tivoli

For en uke siden var vi en tur innom Libanon. Begynte å bli paranoide og trodde at krigen fulgte etter oss, da det ble skutt raketter fra Libanon og inn i nord i Israel. Men ble heldigvis ikke noe mer av det, og vi hadde noen strålende dager i Beirut og omegn.

Første kvelden gikk turen til Amshit, hvor vi også fikk oss noen nye venner. De kunne fortelle at alle arabiske stedsnavn hadde en mening, men ikke Amshit.. Bildet er tatt rett utenfor campinghytta, utrolig vakkert sted, til tross for det noe uheldige navnet. De nye vennene våre kjørte oss tilbake til Beirut, og jeg tror jeg aldri har vært så nær døden noen gang i hele mitt liv! De kjører som villmenn her nede, og vi pustet lettet ut da vi kom tilbake til rushtrafikk og kø.

Etter dager med dyster stemning, bestemte vi oss for å få opp stemningen noen hakk. Resultatet ble derfor besøk på et av Libanons mest slitne tivoli: Luna Park. Vi var de eneste besøkende, men i god Håheim/Brenna-stil ble det en høylydt opplevelse. Tonje skrek og jeg lo:)

Libanon er et land som alle må besøke, her er det noe for alle! For oss var det et tilfluktssted for å kunne koble litt av og nyte ferien. Tre dager var altfor lite, men Damaskus ventet og vi pakket sekkene og satte oss i en servicetaxi i retning Syria.

På evig reisefot

Vi har vært på reisefot et par dager og tilgang til internett har vært så som så. Velger derfor å gi dere noen høydepunkter fra de siste dagene.

Mandag forlot vi Nablus etter å ha vært med på demonstrasjoner, trasket i gamlebyen og vært med gode venner. På checkpointet utenfor Nablus så soldatene utrolig rart på ossg og spurte "what the hell are you doing in Nablus?!". Sjokkert, mest sannsynlig ikke så mange utlendinger som reiser mellom Nablus og Jenin hver dag. Vi smilte og sa vi var på ferie, og de slapp oss motvillig gjennom. Verre gikk det på grensekontrollen ut av Vestbredden. Vi er ikke så godt kjent, og greide selvfølgelig å gå inn i feil luke. Resultatet var at vi var innestengt, gitterhjulet går nemlig bare en vei. Etter mye roping fikk vi hjelp av noen palestinere, soldatene var lite gira på å hjelpe oss... Kom oss til slutt gjennom, mye grunnet soldatenes dårlige engelskkunnskaper. Det mest intelligente spørsmålet de greide å spørre var om vi var venner..

Kvelden endte i Nasaret, med vin og boblebad. Vi unte oss litt luksus etter en uke på iskalde hotell uten varmtvann! Så gikk turen til grensen, her fikk vi vår første internasjonale venn. Matthew fra Australia hadde backpakka i området i en måned og vi delte taxi med han til Irbid. Denne byen er ikke så mye å skrive hjem om, bortsett fra hotellservicen. Og vi fikk oss litt tid til å slikke sol på taket, stor bonus! Etter en ovetnatting tok vi bussen til Amman. Turen tok litt over en time og kostet den nette sum av fire kroner!

Downtown Amman er hyggelig nok, men en dag er nok. Nå sitter vi på flyplassen i Amman, klare til å reise til Beirut:)

Som man høster, sår man...

Mangt kan sies om staten Israel, særlig i dette øyeblikk. Men jeg nøyer meg med noen grunner til å gratulere landet med sine ”suksesser” oppgjennom årene.

Dere har fordrevet, drept og trakassert det palestinske folket siden staten ble opprettet. Senere har dere okkupert land og folk, og stadig sikret dere større deler av et land som ikke er deres.

Dere har greid å splitte det palestinske folket, fengslet deres folkevalgte og sørget for at det palestinske folket har mistet håp dag for dag.

Dere har isolert Gazastripen og laget verdens største fengsel. Samtidig som bosettere ble trukket ut, beholdt dere en jernhånd over området. Grensene er stengt, luftrom og farvann under full kontroll og nektet hjelpesendinger inn i området.

Dere har gang på gang satt verdenssamfunnet på sidelinjen og trumfet gjennom deres egen vilje. Nå har dere på en finurlig måte utnyttet det maktvakuum som er i USA, og resten av verdens ledere nøyer seg med å sende ut pressemeldinger.

Dere har skapt en apartheidstat som overgår Sør-Afrika og kamuflert det som et demokratisk fyrtårn i Midtøsten. Dere har riktignok fått sporadisk kjeft, men ingen boikott eller tiltak som har smertet. I dette øyeblikk massakrerer dere kvinner og barn på Gazastripen, med begrunnelse at dere bekjemper terror. I tillegg får dere støtte fra USA og EU, som mener dere bedriver defensiv krigføring.

Gratulerer, dere kunne i fjor feire 60 år med uavhengighet!
Gratulerer, dere som har fått frihet på palestinernes bekostning!
Gratulerer, dere som har skapt ekstremister, som etter 60 år med undertrykkelse begynner å gjøre livet surt for dere!

I all håpløshet...

Den verste følelsen i verden må være håpløshet. I kveld er den følelsen sterkere enn noen annen gang i hele mitt liv, og det er rett og slett jævlig. I kveld har vi sittet foran TVen hos en palestinsk familie i Nablus. De er noen av mine beste venner og som vanlig har vi spist mat og fortalt historier. Vi har ledd, men hele tiden har nyhetene fra Gaza lagt en demper på stemningen. Så kom nyheten vi alle fryktet: Israel har startet en bakkeinvasjon.

På TVen kunne vi se Hamas-ledere som advarte Israel, som sa at de ville møte helvete om de invaderte Gaza. Disse lederne satt i Syria i sine palasser, og de bruker Hamas på Gaza som sine marijonetter. Mange vi snakker med er frustrerte over Hamas, fordi de tenker mer på sine egne interesser enn på den palestinske sivilbefolkningen. Samtidig sier de at det er Israel sin skyld at Hamas nå sitter med makten på Gaza. Hamas er ikke noen enhetlig organisasjon, men det er ingen tvil om at de er styrt av kreften utenfor Gaza. Krefter som har interesse av anarki i området og krefter som ikke tjener interessene til det palestinske folk.

I Israel lader man opp til valgkamp, og i denne situasjonen er det en ting som vil avgjøre hvem som vinner: hvilket parti kan gi Israel sikkerhet? Sikkerhet er prioritet nummer en, koste hva det koste vil. Riktignok er det krefter i Israel som er kritiske til bakkeinvasjonen, fordi israelere vil miste liv. Men dette er en blodig valgkamp, og det beviser at fredskreftene i Israel er minimale.

Mens storpolitikken utspiller seg er det sivilbefolkningen som lider. Det første offeret for bakkeinvasjonen var et barn. Innbyggerne på Gaza får flyveblader som sier at de må forlate husene fordi Israel skal bombe. Men hvor i all verden skal de dra? Det finnes ikke tilfluktsrom, det finnes ikke kjellere, angrepene skjer over hele Gazastripen og grensene er stengt. Dette er en ond voldsspiral, men det er ingen tvil om at det er Israels okkupasjon som er det grunnleggende problemet. Israel er fremdeles den okkuperende makt, også over Gaza. De har stengt grensene, kontrollert luftrom og havner og til og med bestemt hva folk skal spise. Verden trenger et Israel som kan ta ansvar, ikke bare for egen befolkning, men for fred i området.

Jeg må innrømme at akkurat nå virker alt håpløst. Jeg sitter ikke med løsningen som alle vil være fornøyde med, jeg har få svar og det er lite jeg kan gjøre. Det eneste som er åpenbart er at det finnes mange krigstaktikker, men ingen strategi for fred…

En by, to verdener

Hvis jeg skulle beskrevet turen vår til nå, ville det blitt kontrastfullt. Og gårsdagen var virkelig nettopp det. Alle våre venner hadde avlyst feiringen og gatene var helt tomme i Øst-Jerusalem. Vi tok turen til Jerusalem Hotell, fikk punsj, middag og en flaske vin. Halv tolv var vi på plass utenfor Damaskusporten. Det var ikke så mange som hadde møtt opp, men vi som var der tente lys, sang og ropte slagord for Gaza. Det var helt spesielt og veldig sterkt! Klokka tolv smalt rakettene fra vestsiden, men vi lot oss ikke distrahere eller overdøve.

Men om palestinerne hadde avlyst feiringen, så hadde israelerne gjort det motsatte. På vestsiden smalt rakettene, fulle mennesker i gatene og knuste flasker. Overgangen var stor, og vi bestemte oss for å ta noen øl for det nye året. Turens absolutte blinkskudd ser dere her: Tonje og den glade jøde! Før på dagen falt det en tåre for Gaza, nå lo jeg så jeg gråt av Tonjes spørsmål om det var mulig å ta bilde av henne og han. Han snakket ikke engelsk, men lot seg velvillig fotografere. Ingen vi møtte denne kvelden var bekymret eller lei seg, de festet med godt humør.

Forskjellene denne kvelden beskriver godt hva som er realitetene. To sider som har helt forskjellig virkelighetsforståelse. For Israel handler bombene om sin egen sikkerhet, for palestinerne er det bomber som dreper deres slektninger og venner. Israel behandler palestinerne som dyr, for meg er de de mest gjestfrie menneskene jeg noen gang har møtt. Israel har sitt land, palestinerne kan bare drømme om det samme. Det verste er at håpløshetens klamme hånd har et fast grep om mange palestinere, frihetene er så langt borte, livet er ikke verdt å leve og ingenting gir mening...

Hverdagsliv for turkameratene

I går kveld ble vi kjent med utelivet i Vest-Jerusalem. Først en bedre (og dyr) middag på Gong, som uten tvil hadde det morsomste servitøren vi noen gang har møtt. Så videre til stedet Lonely Planet karakteriserer som veldig alternativt: Uganda. Var ikke mer alternativt enn Mono på dagtid, så vi tuslet fnisende videre med turistboka i hånda. Neste, og kveldens siste stopp, var Blue Hole. Om Justisen hadde hatt en kjeller, hadde dette vært stedet. Men de som jobbet der var palestinere, og det endte med at Tonje fikk styre musikken og vi fikk gratis drikke hele kvelden. Klokka fem tok vi taxi til hotellet, mens Bjørn Eidsvåg fremdeles jallet i lokalet.

For de av dere som lurer på hvordan vi bor, så kan vi avsløre at det er billig og enkelt. Hostellet ville fått Anker til å virke som et femstjernershotell. Vi bor på et åttemannsrom som er sykt kaldt, men vi klager ikke så altfor mye over det. Det vi klager mest over er den sure, tyske og gamle damen som bor i ene hjørnet. Hun har bestemt seg for å gjøre det hjemmekoslig og pynter med å legge undertøyet sitt på nattbordet. Nå er det bare oss tre som bor her, de andre har nok emigrert til finere hotell på nyttårsaften! Bildet er Tonje som er klar for å gå ut å kjøpe vin. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne!

Nå går vi snart for å ta noen øl på Hotel Jerusalem, før vi skal på lysmarkering utenfor Damaskusporten. Nyttår er ikke avlyst i Vest-Jerusalem og i går ble vi tipset om en fest med tekno og tysk DJ. Vi har bestemt oss for å ikke gå dit;)
Men vi får se hvor veien bringer oss, i mellomtiden bruker vi tiden til å ønske dere alle en riktig godt nyttår!

Nyttårsfeiringen er avlyst

I dag var dagen for å utforske gamlebyen, stedet for utallige historiske hendelser, shoppingmuligheter og flotte bygninger. Men det som skjer på Gaza la en demper på stemningen. I tre dager har palestinerne holdt stengt som en protest på israels massakre, men i dag var de fleste butikkene åpne. Vi ble invitert inn av en palestiner som bød oss på arabisk kaffe og en prat. Han var frustrert og sint, og sa blant annet at hvis palestinerne ikke hadde fred og israelerne ikke hadde fred, så var det ingen som kom til å få fred. Etter en lang prat og noen gaver til venner hjemme gikk vi videre i retning Haram Ash-Sharif. Her ble de obligatoriske turistbildene knipset før Tonje fikk behov for et dobesøk. Dette er selvfølgelig ikke verdt å fortelle hele verden, men at vi fikk personlig følge av to israelske politimenn hele veien til do var noget spesielt...

Ettermiddag ble tilbrakt med en venninne i Øst-Jerusalem. Hun kunne fortelle at hennes venninne ble hentet i sitt eget hjem for en måneds tid siden og fengslet. Hun vet enda ikke hva hun er beskyldt for å ha gjort.. Det skal visstnok være svært uvanlig at unge jenter blir hentet i sitt eget hjem, men israelerne kjenner ingen grenser!

I går fikk vi tips fra noen andre nordmenn om demonstrasjon rett siden av hostellet vårt. Vi ble enige om å gå ned for å se, men det var omtrent like mye israelsk politi som demonstranter, og vi ble nektet å gå ned til demonstrasjonen. Muligens like greit for vår del, vi har ikke noe mål om å bli arrestert med det første. Men det er et bevis på at den demokratiske staten Israel nekter palestinerne ytringsfrihet. I dag har det vært rolig, men lærere streiker i sympati med Gazas befolkning og all feiring i morra er avlyst. Det er ingenting og feire her nå, og i morgen kveld blir nok en rolig kveld for oss. Våre tanker går til palestinerne på Gaza!

Godt og vondt paa samme tid

Grytidlig i dag ankom vi Jerusalem, slitne og troette etter en lang reise. Bare timer unna raser krigen og bombene. Det var helt stille og rolig i gamlebyen i aattetida, og det var ganske saa surrealistisk aa vaere her igjen. Vi fant til slutt en liten shappe som var aapen og fikk oss hummus og falaffel til frokost, ingenting slaar akkurat det.

Men samtidig som vi spiste og koste oss, viste TV'en bilder av demonstrasjoner fra flere byer i Midtoesten. Det Israel bedriver er ren terror og maa paa det sterkeste fordoemmes. Verdenssamfunnet maa reagere og bombing av sivile maal maa ta slutt. Og jeg er glad for aa se at det det er demonstrasjoner hjemme i Norge ogsaa, men jeg maa innroemme at jeg reagerer litt paa et av kravene fra SU. De krever at den israelske ambassadoeren utvises fra Norge. Hva godt vil det egentlig foere til? Som svar vil vaar ambasse i Tel Aviv bli utvist og vi vil ikke ha diplomatisk kontakt med Israel. Det er her Norge kommer med kritikken mot Israels handlinger, det er en liten, men en likevel en mulighet til aa paavirke som jeg mener vi maa ha. Jeg liker aa demonstrere foran den israelske ambassaden i Oslo, jeg liker at de maa forholde seg til kritikk og jeg liker at vi har noen aa kjefte paa. Det i seg selv er nok kanskje ikke et argument for aa beholde ambassaden i Norge, men jeg ser heller ikke noen gode argument for aa utvise den. Er ogsaa interessant at de samme folkene som vil utvise ambassaden, ogsaa moeter opp foran ambassaden for aa demonstere...

Billig symbolpolitikk vil aldri foere fram til fred her nede. Men det Norge maa gjoere er aa slutte og finansiere Israels krigfoering og brutale okkupasjonspolitikk. Jeg er for oekonomisk boikott av Israel, og jeg oensker at Norge skal gaa foran. Samtidig som verdenssamfunnet maa toerre og kalle en spade for en spade. Naar Ehud Barak sier at de er i en "all out-war", saa er det for droyt. At USA paa sin side sier at de stoetter flyangrepene er like ille.

Ting virker haaloest akkurat naa! Saerlig her vi sitter midt oppe i det hele. I morra skal vi komme oss ut og faa snakket med vaare venner her nede. Vi kommer med oppdateringer underveis!

Endelig en slags julestemning

Så ble det jul i år også, den kom faktisk fortere i år enn tidligere. Julaften kom på en måte som en slags overraskelse, noe jeg ikke helt var forberedt på. Jeg må nok innrømme at julestemningen har latt vente på seg i år. Kan ha en sammenheng med at jeg ikke har vært like aktiv i AUFs verveinnspurt som tidligere. Er noe med det å trakse rundt på kjøpesentre i mange dager på jakt etter unge sosialdemokratiske sjeler, som gir meg en varm julefølelse. Pussig, men sant..

Kan også være fordi jeg i år ikke har kastet meg på trenden om å kjøpe julegaver til flest mulig. I år har jeg kjøpt minimalt med julegaver, og det føles egentlig bra. Jula handler jo heller ikke om gaver, selv om den nok gjorde det i yngre år. Nå handler den om fritid og tid til å gjøre ting som ikke er viktige eller nødvendige i det hele tatt. Drikke Håheims hjemmelagede rødvin, løse ubegrensede mengder kryssord og se alle filmene jeg ikke har hatt tid til å se på før nå. Det er jul det!

Men likevel er det noe som mangler i år. Min første jul uten lillebror i heimen blir ikke helt jul. Gleder meg allerede til han kommer hjem og kan le av de samme tingene som meg. For jula handler først og fremst om tid til å være med familien. Og i mangel på den riktige julestemningen satte jeg all min tiltro til NRK i dag klokken elleve. Og det hjalp, det blir liksom ikke jul før Tre nøtter til Askepott ruller over skjermen!

GOD JUL!