De siste dagene i Aten har vært en surrealistisk opplevelse. Israels stadig mer desperate trusler, trenering av godkjennelser fra greske havnemyndigheter og sabotasje på passasjerskipet vi eier sammen med svenskene og grekerne setter sitt preg på stemningen. Her er folk styrket i sin tro på at dette er en riktig og viktig aksjon, og jo mer vi blir motarbeidet, jo mer motiverte blir vi. Demonstrasjonene raser i sentrum av Aten og i går våknet jeg til Bella Ciao som runget fra gatene. Samtidig sitter vi i vår lille oase i et anarkiststrøk sammen med de andre aktivistene. Det er en herlig blanding av besteforeldre, poeter, musikere, leger, sykepleiere, oldemødre og parlamentarikere. En skjønn forening som smører seg med solkrem og tålmodighet i påvente av beslutningen om at vi er klare til å dra.
Freedom Flotilla II sine folk jobber iherdig med å få godkjent båtene, og det ser ut som de lykkes. Israel har trappet opp sin innsats, nå synes det som om målet er å true såkalte viktige folk fra å delta. Først var det journalistene sin tur, trusler om ti års utestengelse ble fremsatt. Selvfølgelig et uhørt angrep på ytringsfriheten, og etter kraftige reaksjoner uttalte Netanyahu at man skulle revurdere truslene mot journalistene.
Neste gruppe som sto for tur var parlamentarikerne. Israel truet i går med diplomatiske konsekvenser dersom parlamentarikere deltok på båtene. På konvoien skal det være parlamentarikere fra Norge, Sverige, Spania og Frankrike. I tillegg to EU-parlamentarikere. Truslene fra Israel kan derfor tolkes som et ønske om å isolere seg fra Europa. Det har lenge vært kjent at det skal være parlamentarikere om bord. Det visste også israelsk UD da de hadde møte med den norske ambassaden i Tel Aviv. I referatet som er offentliggjort, nevnes ikke dette med et eneste ord. Heller tvert imot, israelsk UD sier i møtet at de vurderer å gi parlamentarikere og kjendiser spesialbehandling. Det er en noe underlig måte å drive utenrikspolitikk, at pressetalsmenn i siste liten truer en rekke land og EU med diplomatiske sanksjoner. Jeg må innrømme at det lukter av desperasjon.
Israels militære strategi bygger på avskrekking, og sett fra Israels side har nok dette vært en effektiv strategi. Landet har begått brudd på folkeretten og menneskerettigheter gjentatte ganger. Men det har aldri fått noen konsekvenser. Verdenssamfunnet fordømmer handlingene i sterke ordelag, og Israel har fortsatt med sitt. Landet får som regel viljen sin, og med USA som trofast støttespiller er det dessverre ikke kommet på plass sanksjoner eller politisk press som har greid å stanse de.
Men i Aten er det samlet nesten 400 aktivister fra hele verden. Det er en imponerende grasrotbevegelse som har styrket seg etter angrepene på Freedom Flotilla I i fjor. Den fortsetter å vokse i styrke, og her er det få som kan trues til taushet til tross for at Israel gjør det de kan.
For ni år siden var jeg i Aten på IUSY-leir sammen med mange tusen ungdommer fra AUFs søsterorganisasjoner fra hele verden. Da gikk vi i demonstrasjonstog, sang kampsanger og ropte taktfast: There ain’t no power like the power of the people, cause the power of the people won’t stop. Ni år senere i Aten går det samme slagordet på repeat i hodet mitt.
28. juni 2011
Den egentlige provokasjonen
Konvoien er ingen trussel mot Israels sikkerhet. Vi har ingen vaapen og vi er ikke voldelige. Og etter aa ha moett de andre passasjerne, faar paastander om det motsatte meg til aa trekke paa smilebaandet. Om bord paa baaten er en 88 aar gammel israelsk sykepleier, en oldemor fra Norge, parlamentarikere, en tidligere oberst i det amerikanse forsvaret som trakk seg i protest mot Irak-krigen, forfattere, en borgerrettsaktivist fra USA, musikere og en gjeng med helt vanlige mennesker. Er vi en trussel, neppe..
Men konvoien er en trussel mot blokaden og Israels brudd paa folkerett og menneskerettigheter. Konvoien har foreloepig skapt en enorm mediaoppmerksomhet verden rundt og den gjoer at Gaza ikke blir glemt. Det er det Israel ikke oensker. Derfor opplever vi naa aa bli motarbeidet med alle virkemidler. Diplomatisk press, trusler mot enkeltpersoner, trusler mot journalister og en vannvittig skjoennmaling av situasjonen paa Gazastripen. I gaar ble det oppdaget sabotasje paa passasjerskipet som vi eier sammen med svenskene og grekerne. Det er en kriminell handling som maa etterforskes.
Vi faar mange spoersmaal om vi har mistet haapet om at vi faar sjoesatt konvoien. Jeg har vaert i Aten i tre dager. Palestinerne har ventet paa sin frihet adskillig lenger. Palestinerne har vaert okkupert i over 40 aar. Blokaden av Gaza gaar naa inn i sitt femte aar. Spoersmaalet er heller om naar palestinerne kommer til aa gi opp haapet.
Den siste tiden har frihetsrevolusjonene stormet i Midtoesten. Det var ingen som mente at demonstrantene i Libya, Tunisia, Egypt eller i Syria skulle jobbe gjennom "allerede etablerte kanaler". Heller tvert imot, en hel verden stoettet demonstrantene og deres kamp for frihet og demokrati. Til tross for det, er det mange som naa mener at palestinerne og deres stoettespillere skal bruke "etablerte kanaler".
Igjen hoerer vi oppfordringene om aa reise til Gaza via landeveien og at lasten kan faa komme inn dersom Israel kan inspisere lasten. Men konvoiens hovedmaal er aa bryte blokaden. Og ved aa la Israel styre hvilke varer som kommer inn, vil i realiteten kun bekrefte den folkerettsstridige blokaden. Det ville vaere en noe underlig aksjonsform.
Enkelte hevder at konvoien er en provokasjon. Men den virkelige provokasjonen er okkupasjonen og blokaden. Provokasjonen er at sivilbefolkningen er utsatt for humanitaere lidelser og fratatt sin frihet. Spoersmaalet er ikke om blokaden er ulovlig. Spoersmaalet er hvorfor verdenssamfunnet tillater at blokaden fortsetter. Verdens ledere burde konsentrere seg litt mer om blokaden, da hadde konvoien ikke vaert noedvendig.
Palestinerne har ventet lenge nok. De har maattet taale urettferdigheten lenge nok. Derfor seiler vi til Gaza, og vi lover at baatene vil fortsette aa komme helt til blokaden er hevet. I det minste kan det bidra til at palestinerne beholder haapet.
Men konvoien er en trussel mot blokaden og Israels brudd paa folkerett og menneskerettigheter. Konvoien har foreloepig skapt en enorm mediaoppmerksomhet verden rundt og den gjoer at Gaza ikke blir glemt. Det er det Israel ikke oensker. Derfor opplever vi naa aa bli motarbeidet med alle virkemidler. Diplomatisk press, trusler mot enkeltpersoner, trusler mot journalister og en vannvittig skjoennmaling av situasjonen paa Gazastripen. I gaar ble det oppdaget sabotasje paa passasjerskipet som vi eier sammen med svenskene og grekerne. Det er en kriminell handling som maa etterforskes.
Vi faar mange spoersmaal om vi har mistet haapet om at vi faar sjoesatt konvoien. Jeg har vaert i Aten i tre dager. Palestinerne har ventet paa sin frihet adskillig lenger. Palestinerne har vaert okkupert i over 40 aar. Blokaden av Gaza gaar naa inn i sitt femte aar. Spoersmaalet er heller om naar palestinerne kommer til aa gi opp haapet.
Den siste tiden har frihetsrevolusjonene stormet i Midtoesten. Det var ingen som mente at demonstrantene i Libya, Tunisia, Egypt eller i Syria skulle jobbe gjennom "allerede etablerte kanaler". Heller tvert imot, en hel verden stoettet demonstrantene og deres kamp for frihet og demokrati. Til tross for det, er det mange som naa mener at palestinerne og deres stoettespillere skal bruke "etablerte kanaler".
Igjen hoerer vi oppfordringene om aa reise til Gaza via landeveien og at lasten kan faa komme inn dersom Israel kan inspisere lasten. Men konvoiens hovedmaal er aa bryte blokaden. Og ved aa la Israel styre hvilke varer som kommer inn, vil i realiteten kun bekrefte den folkerettsstridige blokaden. Det ville vaere en noe underlig aksjonsform.
Enkelte hevder at konvoien er en provokasjon. Men den virkelige provokasjonen er okkupasjonen og blokaden. Provokasjonen er at sivilbefolkningen er utsatt for humanitaere lidelser og fratatt sin frihet. Spoersmaalet er ikke om blokaden er ulovlig. Spoersmaalet er hvorfor verdenssamfunnet tillater at blokaden fortsetter. Verdens ledere burde konsentrere seg litt mer om blokaden, da hadde konvoien ikke vaert noedvendig.
Palestinerne har ventet lenge nok. De har maattet taale urettferdigheten lenge nok. Derfor seiler vi til Gaza, og vi lover at baatene vil fortsette aa komme helt til blokaden er hevet. I det minste kan det bidra til at palestinerne beholder haapet.
26. juni 2011
Gaza on my mind...
Reisen til Aten var en eneste lang opptur. Paa flyplassen, paa flyet og paa veien til hotellet var det folk som ga oss klapp paa skulderen eller tommelen opp. Ikke fordi de visste hvem vi var, men fordi vi hadde Ship to Gaza t-skjorter.
Etter den tid har det vaert liten tid til aa oppdatere bloggen. Vi har vaert paa treninger for aa prente inn ikke-voldsprinsippet. Det er et veldig profesjonelt opplegg, og det er betryggende aa vite at alle passasjerene gaar gjennom det samme opplegget. Vi har ogsaa brukt tid paa aa bli bedre kjent med passasjerer fra Frankrike, Hellas, Italia, Sverige og USA. Det er vanskelig aa forklare stemningen her nede og det er umulig aa beskrive alle de utrolige menneskene jeg har moett. Men selv om baatturen enda ikke er igang, er jeg vannvittig mange opplevelser rikere allerede. (Muligens noen klisjeer her, men sannheten maa fram.)
I dag har tidligere erkebiskopen i Cape Town og fredsprisvinneren, Desmond Tutu, signert en offisiell stoetteerklaering til Freedom Flotilla II. Det er en god stoette aa ha i ryggen naar vi skal gaa ombord paa baatene. Takk ogsaa til alle dere som sender meldinger med stoetteerklaeringer, det betyr mye for oss aa vite at vi har mange med oss. Og det betyr enda mer at det er mange som mener at dette er en viktig aksjon for aa sette fokus paa blokaden, paa de humanitaere lidelsene og paa Israels brudd paa folkeretten og menneskerettighetene. Og at Gaza naa diskuteres over hele verden er i seg selv viktig.
Akkurat naa ser det ut som om vi blir lengre i Aten enn vi hadde planlagt. Det israelske diplomatiet jobber paa spreng for aa hindre at baatene forlater havna, og godkjenning av baatene trekker ut i tid. Men vi feirer at den franske baaten naa er paa vei til Middelhavet, en viktig seier for oss!
Registrerer at media hjemme skriver om oss som drar, og det er mange spoersmaal om hva vi gjoer i disse dager og om sikkerhetsopplegget. Jeg haaper folk ikke glemmer hvorfor vi gjoer dette, det handler strengt tatt ikke om oss. Det handler om aa heve blokaden av Gaza, det handler om aa kjempe for menneskerettigheter og frihet for palestinerne. Jeg blir nesten overrasket over den roerende omsorgen fra journalister som lurer paa hvordan vi har det og om vi er redde. Jeg kan garantere at palestinerne har maattet gaa gjennom mye mer enn oss. Det er ogsaa derfor vi gjoer dette, fordi vi ikke kan godt at andre mennesker befinner seg i en situasjon som vi selv aldri ville godtatt.
Etter den tid har det vaert liten tid til aa oppdatere bloggen. Vi har vaert paa treninger for aa prente inn ikke-voldsprinsippet. Det er et veldig profesjonelt opplegg, og det er betryggende aa vite at alle passasjerene gaar gjennom det samme opplegget. Vi har ogsaa brukt tid paa aa bli bedre kjent med passasjerer fra Frankrike, Hellas, Italia, Sverige og USA. Det er vanskelig aa forklare stemningen her nede og det er umulig aa beskrive alle de utrolige menneskene jeg har moett. Men selv om baatturen enda ikke er igang, er jeg vannvittig mange opplevelser rikere allerede. (Muligens noen klisjeer her, men sannheten maa fram.)
I dag har tidligere erkebiskopen i Cape Town og fredsprisvinneren, Desmond Tutu, signert en offisiell stoetteerklaering til Freedom Flotilla II. Det er en god stoette aa ha i ryggen naar vi skal gaa ombord paa baatene. Takk ogsaa til alle dere som sender meldinger med stoetteerklaeringer, det betyr mye for oss aa vite at vi har mange med oss. Og det betyr enda mer at det er mange som mener at dette er en viktig aksjon for aa sette fokus paa blokaden, paa de humanitaere lidelsene og paa Israels brudd paa folkeretten og menneskerettighetene. Og at Gaza naa diskuteres over hele verden er i seg selv viktig.
Akkurat naa ser det ut som om vi blir lengre i Aten enn vi hadde planlagt. Det israelske diplomatiet jobber paa spreng for aa hindre at baatene forlater havna, og godkjenning av baatene trekker ut i tid. Men vi feirer at den franske baaten naa er paa vei til Middelhavet, en viktig seier for oss!
Registrerer at media hjemme skriver om oss som drar, og det er mange spoersmaal om hva vi gjoer i disse dager og om sikkerhetsopplegget. Jeg haaper folk ikke glemmer hvorfor vi gjoer dette, det handler strengt tatt ikke om oss. Det handler om aa heve blokaden av Gaza, det handler om aa kjempe for menneskerettigheter og frihet for palestinerne. Jeg blir nesten overrasket over den roerende omsorgen fra journalister som lurer paa hvordan vi har det og om vi er redde. Jeg kan garantere at palestinerne har maattet gaa gjennom mye mer enn oss. Det er ogsaa derfor vi gjoer dette, fordi vi ikke kan godt at andre mennesker befinner seg i en situasjon som vi selv aldri ville godtatt.
23. juni 2011
Før avreise med Freedom Flotilla II
I dag reiser jeg og seks andre nordmenn til Athen. Der skal vi møte over 400 aktivister fra mer enn 30 nasjoner. I neste uke forlater vi en havn i Hellas med Freedom Flotilla II. Målet er Gaza havn og kravet er at blokaden av Gaza heves.
Hjemme i Norge argumenterer UD med at konvoien er unødvendig fordi det ikke er en humanitær katastrofe, folk sulter nemlig ikke i Gaza. 17. mai i år sa United Nations Under-Secretary-General and Emergency Relief Coordinator (USG/ERC), Valerie Amos, at Gazas befolkning lider under unødvendige humanitære lidelser. Amos krevde en slutt på blokaden for å bedre den humanitære situasjonen. Jeg er enig med sistnevnte.
FN-organisasjonen OCHA kom mars i år med en rapport som vurderte konsekvensene av lettelsene i blokaden som ble innført etter forrige flotilla. Rapporten konkluderer med at lettelsene ikke har ført til en betydelig forbedring i folks dagligliv. Fremdeles ligger mange av de 40.000 boenhetene som ble ødelagt under krigen, i ruiner.
Mangelen på medisiner øker, og alle helsetjenester er redusert, inkludert operasjoner og primærhelsetjenesten. Det er mangel på elektrisitet fordi innførsel av drivstoff er mangelfull. Befolkningen får ikke utnyttet naturressursene fordi store deler av landbruksarealet ligger i buffersonen mot Israel eller fordi import av utstyr ikke er lov. Og dersom fiskere beveger seg tre nautiske mil ut fra kysten er risikoen for å bli beskutt av den israelske marinen stor.
Tilnærmet ingen eksport som er tillatt. Siden november 2010 har 290 lastebiler fått lov til å kjøre ut av Gaza. Før blokaden ble innført i juni 2007 var det gjennomsnittlig 960 lastebiler hver måned. Blokaden fører til økonomisk stagnasjon på Gazastripen, arbeidsledigheten er høy og 1,1 millioner palestinere er avhengig av matforsyninger fra bistandsorganisasjoner for å overleve.
En hel verden fordømmer blokaden fordi den folkerettsstridig, bryter med menneskerettighetene og fordi den er en kollektiv avstraffelse av et helt folk. Men fire år etter at blokaden ble innført, eksisterer den fremdeles. Derfor reiser vi med konvoien til Gaza. Vi reiser i protest mot at et land kan isolere 1,5 millioner mennesker. Vi vil si klart ifra om at blokader og kollektiv avstraffelse aldri kan skape fred. Vi seiler i solidaritet med den palestinske sivilbefolkningen.
Gazas barn sulter ikke ihjel. Men jeg unnert Gazas barn større drømmer enn å unngå sult. De har like mye rett som andre barn til å gå på skole, til å oppleve frihet, til å leve verdige liv uten frykt og til å bo i hus og ikke teltleire. Den dagen de gir opp håpet om en bedre framtid, den dagen har vi alle tapt. Derfor står kravet om opphevelse av blokaden fast.
I juni i fjor skrev Sidsel Wold et korrespondentbrev fra Gaza. Hun beskrev hva som skjedde på Gaza mens flotillaen var på vei i fjor. «De jeg traff hadde en glød og en glede jeg ikke hadde opplevd i Gaza på flere år. Håpet var tent fordi det fantes folk der ute som ikke ville la dem i stikken.» I avslutningen skriver hun: «Den ulovlige kollektive straffen av Gazas befolkning fortsetter som før. For verdens politikere har vendt seg til blokaden, og tilpasser seg den også.»
Når vi i neste uke legger ut fra en havn i Hellas gjør vi det fordi vi ikke har glemt Gazas befolkning. Fordi vi ikke venner oss til eller tilpasser oss blokaden. Fordi vi er villige til å stå opp for de verdiene vi tror på. Vi drar med vind i seilene og håper konvoien bidrar til at frihetens revolusjoner i Midtøsten også når Gaza og det palestinske folket.
Oppdateringer følger når vi er fremme i Athen.
Hjemme i Norge argumenterer UD med at konvoien er unødvendig fordi det ikke er en humanitær katastrofe, folk sulter nemlig ikke i Gaza. 17. mai i år sa United Nations Under-Secretary-General and Emergency Relief Coordinator (USG/ERC), Valerie Amos, at Gazas befolkning lider under unødvendige humanitære lidelser. Amos krevde en slutt på blokaden for å bedre den humanitære situasjonen. Jeg er enig med sistnevnte.
FN-organisasjonen OCHA kom mars i år med en rapport som vurderte konsekvensene av lettelsene i blokaden som ble innført etter forrige flotilla. Rapporten konkluderer med at lettelsene ikke har ført til en betydelig forbedring i folks dagligliv. Fremdeles ligger mange av de 40.000 boenhetene som ble ødelagt under krigen, i ruiner.
Mangelen på medisiner øker, og alle helsetjenester er redusert, inkludert operasjoner og primærhelsetjenesten. Det er mangel på elektrisitet fordi innførsel av drivstoff er mangelfull. Befolkningen får ikke utnyttet naturressursene fordi store deler av landbruksarealet ligger i buffersonen mot Israel eller fordi import av utstyr ikke er lov. Og dersom fiskere beveger seg tre nautiske mil ut fra kysten er risikoen for å bli beskutt av den israelske marinen stor.
Tilnærmet ingen eksport som er tillatt. Siden november 2010 har 290 lastebiler fått lov til å kjøre ut av Gaza. Før blokaden ble innført i juni 2007 var det gjennomsnittlig 960 lastebiler hver måned. Blokaden fører til økonomisk stagnasjon på Gazastripen, arbeidsledigheten er høy og 1,1 millioner palestinere er avhengig av matforsyninger fra bistandsorganisasjoner for å overleve.
En hel verden fordømmer blokaden fordi den folkerettsstridig, bryter med menneskerettighetene og fordi den er en kollektiv avstraffelse av et helt folk. Men fire år etter at blokaden ble innført, eksisterer den fremdeles. Derfor reiser vi med konvoien til Gaza. Vi reiser i protest mot at et land kan isolere 1,5 millioner mennesker. Vi vil si klart ifra om at blokader og kollektiv avstraffelse aldri kan skape fred. Vi seiler i solidaritet med den palestinske sivilbefolkningen.
Gazas barn sulter ikke ihjel. Men jeg unnert Gazas barn større drømmer enn å unngå sult. De har like mye rett som andre barn til å gå på skole, til å oppleve frihet, til å leve verdige liv uten frykt og til å bo i hus og ikke teltleire. Den dagen de gir opp håpet om en bedre framtid, den dagen har vi alle tapt. Derfor står kravet om opphevelse av blokaden fast.
I juni i fjor skrev Sidsel Wold et korrespondentbrev fra Gaza. Hun beskrev hva som skjedde på Gaza mens flotillaen var på vei i fjor. «De jeg traff hadde en glød og en glede jeg ikke hadde opplevd i Gaza på flere år. Håpet var tent fordi det fantes folk der ute som ikke ville la dem i stikken.» I avslutningen skriver hun: «Den ulovlige kollektive straffen av Gazas befolkning fortsetter som før. For verdens politikere har vendt seg til blokaden, og tilpasser seg den også.»
Når vi i neste uke legger ut fra en havn i Hellas gjør vi det fordi vi ikke har glemt Gazas befolkning. Fordi vi ikke venner oss til eller tilpasser oss blokaden. Fordi vi er villige til å stå opp for de verdiene vi tror på. Vi drar med vind i seilene og håper konvoien bidrar til at frihetens revolusjoner i Midtøsten også når Gaza og det palestinske folket.
Oppdateringer følger når vi er fremme i Athen.
6. juni 2011
Politikkutforming på Se & hør-nivå
Jeg har sans for uredde kvinner som har mot til å reise debatter. Og jeg har enorm respekt for de menneskene som til tross for lang erfaring som ansvarlige politikere fremdeles greier å beholde samfunnskritikken. Men Karita Bekkemellems angrep på det hun kaller luksusforhold i norske fengsler er et totalt bomskudd.
Jeg må ærlig talt innrømme at jeg ikke har lest intervjuet med Veronica Ordrerud som Bekkemellem refererer til. Men på generelt grunnlag ville jeg vært noe skeptisk til å utforme politikk på bakgrunn av reportasjer om enkeltmennesker i Se & Hør. Personlig synes jeg Se & Hør hører best hjemme i underholdningskategorien på påskefjellet.
Trøsten er at VG tar sitt samfunnsansvar på alvor, følger opp saken over tre sider i gårsdagens VG. Her listes det opp tre såkalte goder de innsatte på Bredtveit kvinnefengsel har. De har mulighet til å ta utdanning, de har mulighet til å trene og de har mulighet for å dra på utflukter. Karita Bekkemellem er sterkt kritisk, og velger det klassiske grepet: nemlig å sette svake grupper opp mot hverandre. Vakkert..
Hvilke av disse godene Karita Bekkemellem er tilhenger av å fjerne, sier hun ikke noe om. Det kan være på sin plass å minne om at disse godene ikke bare er der for å glede de innsatte, det er faktisk politikk for å forebygge ny kriminalitet. Det er fornuftig at mennesker som er sperret inne, med de konsekvenser det kan ha for egen psyke, får muligheter til å være fysisk aktive. Det er fornuftig at mennesker får utdanning bak murene fordi det øker sannsynligheten for at man vender tilbake til et liv uten kriminalitet. Og det er fornuftig at mennesker som skal sone årevis i fengselet får mulighet til å gradvis venne seg til et liv utenfor murene igjen. Å hevde noe annet vil være både kunnskapsløst og ansvarsløst.
Bekkemellem er bekymret for at Frp får økt oppslutning, det er en bekymring jeg gjerne deler. Men ved å bruke Frps poplustiske og kunnskapsløse retorikk gjør hun seg selv egentlig bare en skikkelig bjørnetjeneste. Det vi derimot trenger er en debatt som er fundert på fornuft, og ikke bare følelser.
Jeg er stolt av å være med i et parti som har fokus på en human kriminalomsorg og en straff som virker. Alle som gjennomfører fengselsstraff i Norge skal nemlig tilbake til et liv utenfor murene. Utdanning, arbeidstrening og progresjon i soningen gir innsatte bedre muligheter til å starte et nytt liv den dagen de skal ut av fengselet. Kall det gjerne luksus, men i sum er vi alle tjent med at det fortsetter å være sånn.
Jeg må ærlig talt innrømme at jeg ikke har lest intervjuet med Veronica Ordrerud som Bekkemellem refererer til. Men på generelt grunnlag ville jeg vært noe skeptisk til å utforme politikk på bakgrunn av reportasjer om enkeltmennesker i Se & Hør. Personlig synes jeg Se & Hør hører best hjemme i underholdningskategorien på påskefjellet.
Trøsten er at VG tar sitt samfunnsansvar på alvor, følger opp saken over tre sider i gårsdagens VG. Her listes det opp tre såkalte goder de innsatte på Bredtveit kvinnefengsel har. De har mulighet til å ta utdanning, de har mulighet til å trene og de har mulighet for å dra på utflukter. Karita Bekkemellem er sterkt kritisk, og velger det klassiske grepet: nemlig å sette svake grupper opp mot hverandre. Vakkert..
Hvilke av disse godene Karita Bekkemellem er tilhenger av å fjerne, sier hun ikke noe om. Det kan være på sin plass å minne om at disse godene ikke bare er der for å glede de innsatte, det er faktisk politikk for å forebygge ny kriminalitet. Det er fornuftig at mennesker som er sperret inne, med de konsekvenser det kan ha for egen psyke, får muligheter til å være fysisk aktive. Det er fornuftig at mennesker får utdanning bak murene fordi det øker sannsynligheten for at man vender tilbake til et liv uten kriminalitet. Og det er fornuftig at mennesker som skal sone årevis i fengselet får mulighet til å gradvis venne seg til et liv utenfor murene igjen. Å hevde noe annet vil være både kunnskapsløst og ansvarsløst.
Bekkemellem er bekymret for at Frp får økt oppslutning, det er en bekymring jeg gjerne deler. Men ved å bruke Frps poplustiske og kunnskapsløse retorikk gjør hun seg selv egentlig bare en skikkelig bjørnetjeneste. Det vi derimot trenger er en debatt som er fundert på fornuft, og ikke bare følelser.
Jeg er stolt av å være med i et parti som har fokus på en human kriminalomsorg og en straff som virker. Alle som gjennomfører fengselsstraff i Norge skal nemlig tilbake til et liv utenfor murene. Utdanning, arbeidstrening og progresjon i soningen gir innsatte bedre muligheter til å starte et nytt liv den dagen de skal ut av fengselet. Kall det gjerne luksus, men i sum er vi alle tjent med at det fortsetter å være sånn.
31. mai 2011
Du skal ikke tåle så inderlig vel...
I dag er det ett år siden Israels brutale angrep på fredsflåten som var på vei til Gaza. Når vi i dag minnes de som mistet livet, så gjør vi det ved å si at kampen mot blokaden må fortsette. Om noen uker setter 1500 menneskerettigsforkjempere seg på båter i Middelhavet med ett mål – nemlig å bryte Israels blokade av Gaza.
For meg er det åpenbart at denne grasrotaksjonen har vist seg å være effektiv. Både fordi den sørget for at en hel verden reiste seg i protest mot blokaden og sørget for at verdenssamfunnet ikke glemte Gaza. Men like viktig var det at det faktisk ble lettelser i blokaden. Det skjedde i juni 2010, bare noen uker etter at fredsflåten var blitt bordet. Jeg tror det neppe var en tilfeldighet.
Som i så mange andre saker er det uenigheter om hvilke virkemidler som er mest effektive. Og jeg registrerer at UD ikke mener det er behov for en konvoi fordi det ikke er noen humanitær krise på Gaza. Jeg må innrømme at jeg stiller meg det samme spørsmålet som Martin Rehman Gaarder gjør i en kronikk i Aftenposten i dag :
Forrige uke kom den etterlengtede nyheten om at Egypt har åpnet grensene til Gaza. Det er nok et skritt i riktig retning. Men restriksjonene på vareleveranser og forbudet mot eksport er der fremdeles. Dette er det Israel som kontrollerer, og blokaden fortsetter. Det er en blokade som FNs høykommissær for menneskerettigheter har erklært ulovlig fordi kollektiv avstraffelse av et helt folk strider mot folkeretten.
Israel har satt i gang en intensiv diplomatisk innsats for å få stanset konvoien. De ønsker åpenbart ikke nok et blodbad i internasjonalt farvann, det ønsket deler jeg med Israel. Men de ønsker heller ikke den enorme oppmerksomheten konvoien får. Det er i Israels interesse at verden glemmer Gaza.
Konvoien er et uttrykk for at vi ikke har glemt Gaza. Solidaritetsfanen skal heises til topps og over 1500 mennesker skal aksjonere for menneskerettigheter. Dette er mennesker som ikke finner seg i at en hel befolkning lever under forhold som vi aldri ville ha akseptert. Dette er mennesker som nekter å tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer seg selv. Jeg håper å kunne være et av disse menneskene.
For meg er det åpenbart at denne grasrotaksjonen har vist seg å være effektiv. Både fordi den sørget for at en hel verden reiste seg i protest mot blokaden og sørget for at verdenssamfunnet ikke glemte Gaza. Men like viktig var det at det faktisk ble lettelser i blokaden. Det skjedde i juni 2010, bare noen uker etter at fredsflåten var blitt bordet. Jeg tror det neppe var en tilfeldighet.
Som i så mange andre saker er det uenigheter om hvilke virkemidler som er mest effektive. Og jeg registrerer at UD ikke mener det er behov for en konvoi fordi det ikke er noen humanitær krise på Gaza. Jeg må innrømme at jeg stiller meg det samme spørsmålet som Martin Rehman Gaarder gjør i en kronikk i Aftenposten i dag :
"Når begynte UD å fraråde solidaritetsarbeid ute i verden, fordi mottagerne av hjelpen ikke har det vondt nok?"I mars i år kom FN-organisasjonen OCHA med en rapport som vurderte konsekvensene av lettelsene i blokaden. Det var ikke oppmuntrende lesing. Rapporten konkluderer med at lettelsene ”did not result in a significant improvement in people’s livelihoods.” Og fremdeles fører restriksjoner på innførsel av byggematerialer til at de fleste av de 40.000 boenhetene som ble ødelagt i krigen, fremdeles ligger i ruiner. Lettelser i blokaden er ikke nok. Vi krever at blokaden heves, derfor må presset mot Israel fortsette. Derfor er det nok en gang behov for en konvoi til Gaza.
Forrige uke kom den etterlengtede nyheten om at Egypt har åpnet grensene til Gaza. Det er nok et skritt i riktig retning. Men restriksjonene på vareleveranser og forbudet mot eksport er der fremdeles. Dette er det Israel som kontrollerer, og blokaden fortsetter. Det er en blokade som FNs høykommissær for menneskerettigheter har erklært ulovlig fordi kollektiv avstraffelse av et helt folk strider mot folkeretten.
Israel har satt i gang en intensiv diplomatisk innsats for å få stanset konvoien. De ønsker åpenbart ikke nok et blodbad i internasjonalt farvann, det ønsket deler jeg med Israel. Men de ønsker heller ikke den enorme oppmerksomheten konvoien får. Det er i Israels interesse at verden glemmer Gaza.
Konvoien er et uttrykk for at vi ikke har glemt Gaza. Solidaritetsfanen skal heises til topps og over 1500 mennesker skal aksjonere for menneskerettigheter. Dette er mennesker som ikke finner seg i at en hel befolkning lever under forhold som vi aldri ville ha akseptert. Dette er mennesker som nekter å tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer seg selv. Jeg håper å kunne være et av disse menneskene.
30. mai 2011
Det e itjnå som kjem tå sæ sjøl!
Norge har verdens beste foreldrepermisjonsordning. Og Norge er blitt et mer likestilt land fordi vi har hatt en egen fedrekvote. I dag gjør Stortinget nok et viktig vedtak i likestillingens navn. Landets pappaer får enda mer tid med sine barn når fedrekvoten blir økt med to uker fra 1. juli. Fedrekvoten på fire uker ble innført i 1993, og antall fedre som har tatt ut pappapermisjon har økt fra 900 til 40.000. Det er bra for barna, det er bra for mor og det er bra for far. Og det er også bra for likestillingen. I dag er det all grunn til å gratulerer landets pappaer, men også alle oss andre som nyter godt av likestilling.Høyre og Fremskrittspartiet stemte imot fedrekvoten i 1993. Og til tross for at dette har vært en heidundranes suksess, stemmer de også i dag imot å gi fedre bedre rettigheter. De sier de gjør det i valgfrihetens navn, men dessverre stemmer ikke retorikken med virkeligheten. I det høyrestyrte Danmark ble pappakvoten fjernet i 2001. I dag er det kun 25 prosent av fedrene som tar ut pappakvoten, i Norge er det 90 prosent. Det er fristende å spørre høyresida om det er sånn at danske menn i mindre grad er glad i barna sine, eller er det heller sånn at når man fjerner rettigheter for fedre så fører det til mindre reell valgfrihet?
Men der all erfaring viser at rettigheter gir valgfrihet, så fortsetter høyresida sitt ideologiske korstog mot en offentlig likestillingspolitikk. Det er interessant å se at høyresiden angriper Arbeiderpartiet og kaller vår likestillingspolitikk for gammeldags. Det er fristende å si at man skal lytte til høyresiden når man snakker om gammeldags likestillingspolitikk, for det er de jammen eksperter på. Sannheten er nemlig at med høyresidens likestillingspolitikk ville vi gått tiår tilbake i tid: nedlegging av likestillings- og diskrimineringsombudet, bort med kvotering, og de har en skattelettepolitikk som vil tjene først og fremst rike menn.
Arbeiderpartiet vil sikre pappaers mulighet til å være sammen med barna. Vi vil styre mot mer likestilling, og historien viser at vi har brukt de riktige virkemidlene. «Det e itjnå som kjem tå sæ sjøl», heter det. Det gjelder også i likestillingspolitikken. Blir høyresidens politikk en realitet, betyr det slutten på en av Norges fineste eksportartikler, nemlig likestilling.
25. mai 2011
På tide å be gutta om å ta forhåndsregler!
Etter at Oslo Politidistrikt offentliggjorde sin undersøkelse om voldtekt i Oslo og Brennpunkt på tirsdag, har vi fått en ny debatt om voldtekt. Oslopolitiet har levert en viktig rapport som gir et godt utgangspunkt for en debatt om veien videre. Men da må vi holde oss på rett spor.
Brennpunkt, og til dels også Oslopolitiet, sitt hovedfokus var nemlig at 2/3 av jentene som blir utsatt for voldtekt er beruset. Og jeg må innrømme at jeg blir frustrert og forbanna når vi nå nok en gang får en debatt om hvilken tilstand ofrene er i. Det er totalt irrelevant. I denne debatten må vi være krystallklare, voldtekt er aldri offerets skyld. Ansvaret ligger alltid på gjerningspersonen.
Altfor ofte oppfordrer politi og politikere jenter om å ta forhåndsregler. Personlig har jeg så stor tillit til jenter at jeg tror de skjønner akkurat det selv. Og veldig mange jenter jeg kjenner tar sine forhåndsregler - de tar taxi hjem, snakker i mobiltelefon, tar den tryggeste veien hjem eller går med nøklene i hånda. Men vi kan aldri, og jeg gjentar aldri, komme dit at vi legger ansvaret på ofrene.
Når det er sagt tar jeg gjerne en debatt om sammenhengen mellom rus og voldtekt, men da må vi ta den på rette premisser. Statistikken fra Oslo viser nemlig at over halvparten av voldtektsmennene er beruset, og det tallet har doblet seg de siste ti årene. Det er på tide å ta debatten der den hører hjemme. Nå er det jommen meg på tide om å be gutta om å ta sine forhåndsregler på alvor. For hvis man er så full at man ikke skjønner at en jente sier nei, hvis man ikke skjønner at det ikke er greit å voldta jenter når de sover, ja da er det gutta som bør roe ned på drikkinga. Og akkurat som jenter passer på hverandre, så oppfordrer jeg gutta om å passe på at kompisene ikke går over streken. For voldtekt er og forblir et mannsproblem.
Når debatten tas på feil premisser, så ender vi opp med å ta ett skritt tilbake. For det er ikke tilfeldig at de eneste ofrene for kriminalitet som ikke står frem med navn og ansikt, er voldtektsofre. De eneste kriminalitetsofrene samfunnet stiller spørsmål ved om de var beruset eller lettkledd, er voldtektsofrene. Da er det kanskje ikke så rart at noen føler skam eller skyld. Og da er det kanskje ikke så rart at 90 prosent av voldtektene aldri blir anmeldt.
Kampen mot voldtekt må vi ta på mange fronter og med mange tiltak. Men i bunnen må det ligge et sett med riktige holdninger. Vi må aldri bevege oss vekk fra det prinsippet om at den som voldtar har det hele og fulle ansvaret.
Nei betyr nei.
Brennpunkt, og til dels også Oslopolitiet, sitt hovedfokus var nemlig at 2/3 av jentene som blir utsatt for voldtekt er beruset. Og jeg må innrømme at jeg blir frustrert og forbanna når vi nå nok en gang får en debatt om hvilken tilstand ofrene er i. Det er totalt irrelevant. I denne debatten må vi være krystallklare, voldtekt er aldri offerets skyld. Ansvaret ligger alltid på gjerningspersonen.
Altfor ofte oppfordrer politi og politikere jenter om å ta forhåndsregler. Personlig har jeg så stor tillit til jenter at jeg tror de skjønner akkurat det selv. Og veldig mange jenter jeg kjenner tar sine forhåndsregler - de tar taxi hjem, snakker i mobiltelefon, tar den tryggeste veien hjem eller går med nøklene i hånda. Men vi kan aldri, og jeg gjentar aldri, komme dit at vi legger ansvaret på ofrene.
Når det er sagt tar jeg gjerne en debatt om sammenhengen mellom rus og voldtekt, men da må vi ta den på rette premisser. Statistikken fra Oslo viser nemlig at over halvparten av voldtektsmennene er beruset, og det tallet har doblet seg de siste ti årene. Det er på tide å ta debatten der den hører hjemme. Nå er det jommen meg på tide om å be gutta om å ta sine forhåndsregler på alvor. For hvis man er så full at man ikke skjønner at en jente sier nei, hvis man ikke skjønner at det ikke er greit å voldta jenter når de sover, ja da er det gutta som bør roe ned på drikkinga. Og akkurat som jenter passer på hverandre, så oppfordrer jeg gutta om å passe på at kompisene ikke går over streken. For voldtekt er og forblir et mannsproblem.
Når debatten tas på feil premisser, så ender vi opp med å ta ett skritt tilbake. For det er ikke tilfeldig at de eneste ofrene for kriminalitet som ikke står frem med navn og ansikt, er voldtektsofre. De eneste kriminalitetsofrene samfunnet stiller spørsmål ved om de var beruset eller lettkledd, er voldtektsofrene. Da er det kanskje ikke så rart at noen føler skam eller skyld. Og da er det kanskje ikke så rart at 90 prosent av voldtektene aldri blir anmeldt.
Kampen mot voldtekt må vi ta på mange fronter og med mange tiltak. Men i bunnen må det ligge et sett med riktige holdninger. Vi må aldri bevege oss vekk fra det prinsippet om at den som voldtar har det hele og fulle ansvaret.
Nei betyr nei.
24. mai 2011
Lett å få, lett å miste?
I går skrev Vårt Land om hvordan kommunene praktiserer skjenkereglene, og artikkelen viser at det er store forskjeller mellom kommunene. I Bergen kan et utested bli tatt for ulovlig skjenking hele åtte ganger før de mister bevilgningen. I Trondheim mister man bevilgningen første gang man blir tatt for lovbrudd.
Debatten om skjenketider har rast, og mange har hatt sterke meninger om saken. Mange har argumentert for at vi istedenfor å innskrenke skjenketidene, bør man gå etter de useriøse aktørene. Personlig er jeg en tilhenger av begge tiltakene, og ser ikke nødvendigvis noen motsetning. Men det er åpenbart et stort problem dersom useriøse aktører i noen av våre største byer ikke møter reaksjoner når de bryter loven.
Dessverre er det ofte helt uskyldige mennesker som blir ofre for volden på natterstid. Og du trenger ikke være veldig oppegående for å forstå at overskjenking ofte er en del av årsaken. Vårt Land skriver i dag på lederplass at ”politiet alene kan ikke stoppe utelivsvolden dersom utestedene ustraffet får skjenke sine kunder fra sans og samling”. Det er mye sant i akkurat det, og derfor må vi angripe problemet fra flere kanter.
Det er i dag kommunens ansvar å reagere på overskjenking, og dette praktiseres veldig ulikt fra kommune til kommune. Det er på tide at utsagnet "lett å få, lett å miste" blir en realitet. Dessverre viser artikkelen i Vårt Land at ikke alle kommunepolitikere tar dette ansvaret. Forskjellen mellom rødgrønne Trondheim og de blå byene Oslo og Bergen er store, og oppfordringen går derfor til byrådet i de blå byene om å være med å ta ansvar. Vi trenger flere kontroller og hyppigere sanksjoner. Det vil de useriøse aktørene tape på, og vinnerne vil bli de seriøse utestedene og samfunnet som helhet.
Debatten om skjenketider har rast, og mange har hatt sterke meninger om saken. Mange har argumentert for at vi istedenfor å innskrenke skjenketidene, bør man gå etter de useriøse aktørene. Personlig er jeg en tilhenger av begge tiltakene, og ser ikke nødvendigvis noen motsetning. Men det er åpenbart et stort problem dersom useriøse aktører i noen av våre største byer ikke møter reaksjoner når de bryter loven.
Dessverre er det ofte helt uskyldige mennesker som blir ofre for volden på natterstid. Og du trenger ikke være veldig oppegående for å forstå at overskjenking ofte er en del av årsaken. Vårt Land skriver i dag på lederplass at ”politiet alene kan ikke stoppe utelivsvolden dersom utestedene ustraffet får skjenke sine kunder fra sans og samling”. Det er mye sant i akkurat det, og derfor må vi angripe problemet fra flere kanter.
Det er i dag kommunens ansvar å reagere på overskjenking, og dette praktiseres veldig ulikt fra kommune til kommune. Det er på tide at utsagnet "lett å få, lett å miste" blir en realitet. Dessverre viser artikkelen i Vårt Land at ikke alle kommunepolitikere tar dette ansvaret. Forskjellen mellom rødgrønne Trondheim og de blå byene Oslo og Bergen er store, og oppfordringen går derfor til byrådet i de blå byene om å være med å ta ansvar. Vi trenger flere kontroller og hyppigere sanksjoner. Det vil de useriøse aktørene tape på, og vinnerne vil bli de seriøse utestedene og samfunnet som helhet.
12. april 2011
Kunnskapsløst av FrP
På TV2-nyhetene i dag tidlig prøver Sylvi Listhaug fra Fremskrittspartiet å være offensiv, uten stort hell. Hun vil nemlig straffe grov voldtekt som drap. Her slår Listhaug inn åpne dører, eller så har hun sovet i timen.
Den rødgrønne regjeringen fikk i 2005 vedtatt strengere straffenivå for voldtekt. Minimumsstraffen ble hevet til tre år, og for grove voldtekter er den øvre strafferammen satt til 21 år. Straffenivået er nå på vei opp, og fordi vi ønsker at straffenivået skal opp raskt, endret vi også Straffeloven 1902 i fjor sommer. For en grov voldtekt kan domstolene idømme lovens strengeste straff, og til Listhaugs orientering er den 21 år, og ikke 20 år. Vi har satt opp straffenivået for voldtekt, fordi vi anerkjenner at voldtekt i mange tilfeller kan være et nesten-drap. Det er bare å si: Velkommen etter oss i Arbeiderpartiet!
Men i motsetning til FrP er ikke vi i Arbeiderpartiet kun opptatt av strafferammene. Det viktigste vi kan gjøre er å forebygge bedre. Vi har sørget for tidenes budsjettløft for politiet, og i år har Oslo Politidistrikt fått i oppdrag å lage en forebyggingsstrategi for seksuelle overgrep, både overfallsvoldtekt, men også vold i nære relasjoner og såkalte nachspillvoldtekter. Det blir tryggere for alle, dersom vi blir bedre på forebygging. Og på det området har byrådet i Oslo også en jobb å gjøre!
Den rødgrønne regjeringen fikk i 2005 vedtatt strengere straffenivå for voldtekt. Minimumsstraffen ble hevet til tre år, og for grove voldtekter er den øvre strafferammen satt til 21 år. Straffenivået er nå på vei opp, og fordi vi ønsker at straffenivået skal opp raskt, endret vi også Straffeloven 1902 i fjor sommer. For en grov voldtekt kan domstolene idømme lovens strengeste straff, og til Listhaugs orientering er den 21 år, og ikke 20 år. Vi har satt opp straffenivået for voldtekt, fordi vi anerkjenner at voldtekt i mange tilfeller kan være et nesten-drap. Det er bare å si: Velkommen etter oss i Arbeiderpartiet!
Men i motsetning til FrP er ikke vi i Arbeiderpartiet kun opptatt av strafferammene. Det viktigste vi kan gjøre er å forebygge bedre. Vi har sørget for tidenes budsjettløft for politiet, og i år har Oslo Politidistrikt fått i oppdrag å lage en forebyggingsstrategi for seksuelle overgrep, både overfallsvoldtekt, men også vold i nære relasjoner og såkalte nachspillvoldtekter. Det blir tryggere for alle, dersom vi blir bedre på forebygging. Og på det området har byrådet i Oslo også en jobb å gjøre!
Abonner på:
Innlegg (Atom)