Verdt å vente på

Kronikk som sto på trykk i GD 12/4-2010

Hva kommer vår generasjon til å bli målt på? Hvilke spørsmål vil de som kommer etter oss å stille oss? Jeg er overbevist om at våre barn og barnebarn kommer til å spørre oss om hva vi gjorde for å stanse klimaendringene. Gjorde vi alt som sto i vår makt?

Snart står slaget om oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja. Og det er mye som taler for å vente med å åpne områdene. Dette er gyteområde for verdens siste store bestand av torsk, og min fornuft tilsier at man ikke tuller med fødestuer. Dersom fisken forvaltes på en bærekraftig måte er det en evigvarende ressurs, som gir grunnlag for næringsvirksomhet og bosetting. Og det er ikke uten grunn at mange av fiskeriorganisasjonene sier nei til oljeboring. Da man sommeren 2008 skjøt med seismikk utenfor kysten av Lofoten og Vesterålen, ble fiskerne betalt for å holde seg unna fiskefeltene sine. Det kan neppe kalles sameksistens mellom fisk og olje.

Vi har i dag ikke teknologi som gjør det trygt å utvinne olje, og et uhell kan få katastrofale konsekvenser. I 2008 gikk Statens Forurensingstilsyn ut og var bekymret for det økende antall ulykker på norsk sokkel. Og dagens oljevernutstyr fungerer dårlig under værforhold som kulde, bølger og mørketid. Tør vi virkelig å ta sjansen?

Oljeindustrien har aldri fått et nei fra norske politikere, det kan man lett bli bortskjemt av. Og noen ganger er det på sin plass å sette ned foten. Petroleumssektoren har doblet sine utslipp siden 1990, og mer aktivitet i nye områder betyr mer utslipp. Det vil være å gå baklengs inn i fremtida å åpne for oljeboring i Lofoten og Vesterålen. I hvert fall hvis man mener alvor med å bekjempe klimaendringene.

Denne uka blir det faglige grunnlaget for den oppdaterte forvaltningsplanen for Barentshavet lagt fram i en ny rapport. Men det er lite trolig at den gir grønt lys for at oljeboring i nord er trygt. Fra før at Statens Forurensningstilsyn, Direktoratet for naturforvaltning, Norsk Polarinstitutt og Havforskningsinstituttet alle gått mot oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen.

Så er det noen som liker å hevde at Norge har verdenes reneste olje, og hvis vi produserer mer vil det erstatte skitten kullkraft i Europa. Det er i beste fall naivt. Det finnes ingen garantier for at oljeutvinning i ny områder utenfor norskekysten vil føre til nedleggelse av kullkraftverk ute i Europa. Aller mest sannsynlig vil oljeutvinningen komme i tillegg og utslippene vil øke.

Har vi virkelig samvittighet til å bidra ytterligere til klimaendringene? Vi vet at det er de fattigste som blir rammet hardest, og vi vet at de som kommer etter oss vil merke klimaendringene mer enn oss. Derfor er også spørsmålet om oljeboring i nord, også et spørsmål om solidaritet. Og i solidaritet med de fattige og generasjonene etter oss, må vi ta den riktige avgjørelsen. Så la oss spare beslutningen om oljeboring i nord til generasjonene etter oss. For alt vi vet har de teknologien vi ikke har i dag. Tålmodighet er en dyd. Selv om jeg på de aller fleste områdene i livet er en svært utålmodig sjel, kan jeg i denne saken smøre meg med en god dose tålmodighet.

Steinalderen tok ikke slutt fordi vi gikk tom for stein, men fordi vi fant på noe bedre. Og nå er det på tide at vi tar skrittet over fra oljealderen og inn i fornybaralderen. La oss bruke de kloke hodene og mer ressurser på å gjøre Norge til en grønn energinasjon. Bare på den måten kan vi fortelle våre barn og barnebarn at vi virkelig gjorde alt som sto i vår makt, og at det var vi som skapte et grønt eventyr.

Look to Dokka!

I dag er det et halvt år siden regjeringen ble utnevnt, og jeg ble fast møtende vara på Stortinget. Det halve året har gått usedvanlig fort. Læringskurven har vært stupbratt, jeg har reist mye, møtt nye mennesker og fått oppleve mye. Og nå tar jeg meg selv i nakkeskinnet og begynner med blogging igjen, slik at jeg kan dele alt dette med de av dere som er interessert.

Jeg elsker jobben min og jeg er enormt glad for den muligheten jeg har fått. Og selv om det er en fryd å gå inn på Løvebakken hver dag, synes jeg det er enda artigere å komme seg ut av huset og møte folk. I går var jeg på besøk hos Parken Ungdomsklubb på Dokka, sammen med Anne Marte Aslesen og en gjeng fra Søndre Land kommune.

Hvis det er en ting som kjennetegner alle møtene jeg har hatt som justispolitikere, så er det ildsjelene. Og ungdomsarbeid er uten tvil avhengig av ildsjelene som er oppriktig glad i ungdommer og gjerne ofrer fredagskveldene for å henge på klubben. Men ildsjeler alene er ikke nok, politikere må også prioritere ungdomsarbeid i budsjettene sine!

Og i Nordre Land har de prioritert ungdom, og det er Parken et levende bevis på. En ungdomsklubb laget for og av ungdom. Jeg har av naturlige grunner alltid vært opptatt av fritidstilbud til ungdom, og særlig den gruppa som faller litt utenfor det organiserte tilbudet. Og da jeg satt i kommunestyret hjemme i Nord-Aurdal, var jeg blant annet med på å arrangere fakkeltog for ungdomshuset.

Og som medlem av justiskomiteen, har jeg nok en gang sett viktigheten av ungdomsarbeid. Det at ungdom har et fritidstilbud er viktig forebygging, både i forhold til helse og kriminalitet. På klubben finner mange ungdommer en voksenperson som de kan snakke med om det meste, på sine egne premisser. Klubben er for mange et fristed hvor man ikke føler noe prestasjonspress, et sted hvor de bare kan være seg selv. Så min oppfordring er: Look to Dokka!

Var det noen som sa dobbeltmoral?

Israelsk politikk er fascinerende. Her sier man nemlig en ting, og gjør noe ganske så annet. Kanskje ikke så rart at FrP liker dette landet? Men tilbake til saken. Israel har sagt at de skal fryse byggingen av bosetninger på Vestbredden i 10 måneder. La meg først være så konstruktiv å si at dette selvfølgelig er en bra beslutning, før jeg sier at det skulle bare mangle. Bosetninger på okkupert land er ulovlig, og skal derfor egentlig ikke skje i det hele tatt. Og frysen av bosetninger er ikke absolutt, påbegynt bygging skal kunne fortsette og frysen gjelder overhode ikke i det okkuperte Øst-Jerusalem. Men likevel, hvis man skal være optimist kan man se det som et tegn på at Israel vil bremse nybyggingen av bosetninger.

Men hvis man skal være realist, er det ikke like lett å glede seg over beslutningen. Innenriksminister Elie Yashi uttalte på onsdag at planlegging av nye bosetninger fortsetter, og understreker at de er klare for byggestart så fort frysen er over. Også utenriksminister Avigdor Lieberman har vært tydelig på at byggingen vil fortsette: "It is clear to everyone that in 10 months, we will be building again in full force; anyone who understands anything knows this". Betryggende? Neppe...

Og det som er virkelig bekymringsfullt er Israels beslutning om å inkludere en rekke bosetninger i "National Priority Areas" program. Det bekrefter bare at Israel sier en ting og gjør noe annet. De sier de ønsker en tostatsløsning, men utvikler fakta på bakken som gjør en tostatsløsning enda mer umulig. EU reagerer kraftig, og det med full rett. En styrket satsning på bosetningene gir et sterkt signal om at de skal være der for all fremtid. Og samtidig sier Israel at de er villig til å forhandle uten betingelser, var det noen som sa dobbeltmoral?

Bethlehem ønsker seg fred til jul

Det er få dager jeg har hatt i Palestina som har vært utelukkende fylt av positive opplevelser, dagen i dag har vært en slik! Først på programmet sto åpningen av det første palestinske ungdomsparlamentet. Det har vært en lang prosess, men med støtte fra både Norsk Folkehjelp og president Abbas sitt kontor, er det blitt mulig å gjennomføre.

Salen var stappfull av ungdommer, en rekke konsulater og internasjonale gjester, presidenten selv og hele ledelsen av PLO. I underkant av 1000 mennesker var samlet, og det understreket alvoret i situasjonen. Og etter å ha hilst på Abbas og de deretter spilte den palestinske nasjonalsangen, reiste hårene i nakken seg.

Som den eneste internasjonale gjesten var jeg invitert til å hilse ungdomsparlamentet, og jeg må innrømme at det var en spesiell opplevelse. På første rad satt presidenten og smilte, og bakover i rekkene satt mange av mine nærmeste palestinske venner. Etterpå takket Abbas meg for de varme ordene og gratulerte meg med stortingsplass. Og de palestinske ungdommene takket for at noen var kommet helt fra Norge for å være med på denne viktige dagen. Jeg håper at ungdomsparlamentet faktisk får noe å si, og lover å følge med på prosessen videre!

Etter den obligatoriske dabka-oppvisningen, bar turen videre til Bethlehem. Og jommen kom vi ikke akkurat i tide til å få med oss tenningen av julegranen og begynnelsen på julefeiringen i Bethlehem. Området utenfor Fødselskirken var fullt av mennesker, det var julesanger og fyrverkeri. Ordene til den ene taleren vil jeg huske lenge og får æren av å avslutte dagens blogginnlegg.

For lenge siden kom vismenn til Bethlehem med gull, røkelse og myrra. Vi ønsker flere vismenn velkomne, men vi har kun et ønske om gave: fred!

Jeg fester min lit til ungdommen

Min første reise utenlands som stortingspolitiker er til Palestina og Israel. Akkurat nå sitter jeg på et hotellrom i Ramallah, og til tross for en lang reise og lite søvn det siste døgnet er jeg ikke trøtt. Jeg er lys våken og glad for å være tilbake.

Men det er noe merkelig med å reise fra Oslo til Ramallah akkurat i disse dager. Bare for noen dager siden fikk Obama fredsprisen, og her sitter jeg i et område som roper etter amerikansk handlekraft. Det er dessverre få ting som tyder på at change er like om hjørnet. Heisekranene ruver i bosetningene og i Øst-Jerusalem kastes palestinske familier på gata omtrent uten av verdenssamfunnet hever øyenbrynene. - Mr. President, we need some action!

Israeleren som kjørte meg fra flyplassen til Qalandyia checkpoint var lenge overbevist om at jeg ville til Colombia og insisterte på at det ikke lå i Israel. Han visste knapt at det fantes en checkpoint der, det eneste han hadde hørt var at det var farlig der. Han var oppriktig bekymret for meg der jeg tuslet mot checkpointen helt alene. For alt jeg vet er han tidenes familiefar som kun er redd for det han ikke kjenner. Men uvitenhet og frykt er en farlig kombinasjon. Og man finner den på begge sider.

Det er ikke så mange grunner til å være positiv når man ser utviklingen. Men heldigvis skal jeg få være med på noe positivt i morgen. Da markeres åpningen av det første palestinske ungdomsparlamentet med prominente gjester fra fjern og nær. Jeg skal snakke om hvordan det er å være ung politiker i Norge, og mitt råd til de palestinske ungdommene er å være utålmodige og sørge for at ungdommens stemme blir hørt. Det er tross alt de som er fremtida!

Jomfrutalen

I går var det altså min tur. Første innlegg fra Stortingets talerstol, som mange betegner som landets viktigste talerstol. Skal ikke legge skjul på at det kriblet litt i magen, men jeg var mest nervøs for tiltale fra presidenten. Jeg er nok kanskje ikke den som er kjent for en utpreget parlamentarisk språkbruk. Men heldigvis bikket jeg ikke over:)

Og her kommer jomfrutalen:

Det finnes ingen frihet større enn følelsen av trygghet, sa Tage Erlander. Og det er i fellesskap at vi skaper trygghet og frihet.

For de elevene som ikke takler skolehverdagen, gir det mer trygghet når regjeringen tar frafallet i videregående opplæring på alvor og bevilger 53 millioner mot frafall. Alle skal med i skolen, og når flere fullfører gir vi også flere ungdommer reell valgfrihet i livet. Og fordi vi veit at flere og bedre lærere i skolen er så viktig, så styrkes kommuneøkonomien med 8 milliarder.

Budsjettet skal trygge arbeidsplasser, fordi arbeid til alle er viktig for enkeltmennesket, og fordi det er med å finansiere velferdsstaten. Finanskrisa har vist oss hvor viktig det er at vi har et sikkerhetsnett for de som må møte ledighet og usikkerhet. Men FrP kutter i sitt alternative budsjett over 8 milliarder i Folketrygdens utgifter, og etter alle bortforklaringer i debatten som ikke ga noe mening, kan ikke jeg skjønne noe annet enn at det betyr kutt i dagpenger, sykelønn og uføretrygd. Disse kuttene er et brutalt signal om at i FrP-samfunnet, så er du virkelig din egen lykkes smed.

For alle de som lever av landbruket, så er det nok en trygghet å vite at vi har en regjering som ikke vil si opp jordbruksavtalen over natta. Jeg hører FrP argumentere med at de vil slippe bøndene fri, men man kan lure på om det de egentlig vil er å slippe bønder i det hele tatt. For med et kutt på 6 milliard til landbruket, så vil nok ikke det var langt unna sannheten.

De rødgrønnes budsjett er et budsjett for mer trygghet, fordi det er et budsjett for å bekjempe og forebygge kriminalitet. Politiet styrkes med 1,3 milliarder kroner og neste år økes opptaket på politihøyskolen til rekordhøye 720 studenter. Det er en dobling av opptaket siden siste året med Bondevik II-regjering. Fordi vi veit at man ikke bare kan gi folk et lynkurs og en sheriff-stjerner til folk, vi er faktisk nødt til å utdanne fagfolk. Og når opposisjonen snakker om bemanningskrise i politiet har de ikke troverdighet. Det er de rødgrønne som har gjennomført tidenes politisatsning, fordi trygghet er en bærebjelke i samfunnet vårt.

Høyresida har gjort valgfrihet til sitt honnørord. De sier valgfrihet for enkeltindividet, men resultatet av deres politikk er ofte frihet for enkelte individer, nemlig de som har råd til å betale for seg. Og med forslag om milliarder i skattekutt, vil de som har mye få enda mer. Samtidig kuttes det i viktige velferdsordninger og sikkerhetsnett. Det skaper mindre trygghet for folk flest.

President, jeg gleder meg til å stemme for regjeringens budsjettforslag. Et budsjett hvor ingen departement får kutt og et budsjett som har mange vinnere. Det er fordi vi bruker de store pengene på de store oppgavene. Og gjennom et sterkt fellesskap sørger vi for trygghet og frihet.

De tøffeste gutta slår ikke

Jeg har vokst opp i et trygt hjem og har aldri opplevd vold eller trusler. Dessverre er ikke alle kvinner like heldige som meg. En av fire kvinner verden over rammes av vold i familien. Ifølge tall fra Verdensbanken er faktisk risikoen for vold i nære relasjoner høyere enn for kreft hos unge kvinner. Likevel er vold mot kvinner fremdeles et skjult samfunnsproblem. Volden skjer innenfor husets fire vegger og det snakkes lite om det. På mange måter er denne volden dobbelt krenkende, nettopp fordi den skjer hjemme hos folk, et sted hvor man skal kunne forvente å være helt trygg.

Derfor er dagen i dag en viktig dag. I dag er det nemlig den Internasjonale dagen for avskaffelse av vold mot kvinner, og den offisielle FN-dagen markerer i år sitt 10 års-jubileum. Flere steder i landet skal det være markeringer, og jeg håper at denne dagen kan være med på å skape mer oppmerksomhet om et utrolig alvorlig problem. Men kampen mot vold må gjøres hver eneste dag.

Den rødgrønne regjeringa tar heldigvis problemet på alvor, og gjennom handlingsplanen "Vendepunkt" skal 50 ulike tiltak settes igang. Mange av tiltakene er allerede gjennomført og i juni la Justisdepartementet frem en statusrapport for arbeidet.

Vold mot kvinner er et av de tydeligste bevisene på manglende likestilling, både ute i verden og her hjemme. Og vi kommer ikke utenom at gutter og menn også må ta ansvar, og ta avstand. Det er også noe av bakgrunnen for at FNs generalsekretær Ban Ki-moon i går lanserte et nettverk med mannlige ledere mot vold som en del av FN-kampanjen UNiTE. Og ekstra bra var det selvfølgelig fordi Knut Storberget er en av mennene som er med i nettverket. Og han uttalte i går: "Internasjonalt jobber man sammen for å bekjempe terror. Nå må vi ta tak i terroren som skjer på hjemmebane også".

Det er sterke ord, og jeg er glad for hans tydelige holdninger. Og i min verden er det sånn at de tøffeste gutta er de som ikke slår!

Legebesøk med Waschera

Ingen dager er like, og heller ikke denne. Forrige uke ringte nemlig HIV Norge og lurte på om jeg kunne stille opp å ta en HIV-test i forbindelse med verdens AIDS-dag 1. desember. Og i dag har jeg vært hos legen sammen med gutta fra Waschera, Torbjørn Røe Isaksen og Gina Barstad.

Man kan jo kanskje spørre seg hvorfor i all verden jeg stiller opp, det spørsmålet stilte jeg meg selv når jeg satt i stolen med en nål i armen og et kamera opp i ansiktet. Men det handler om at hiv/aids er tabubelagt og har enormt mye fordommer knyttet til seg. Derfor er det viktig å spre kunnskap og bekjempe fordommer, og jeg håper at jeg kan bidra med noe.

Kunnskap om hiv/aids er skremmende lav blant ungdom, og vi i Norge er dårligst i Europa til å bruke kondom. Ikke akkurat en pallplassering å være stolt av, og en skremmende kombinasjon. Og i fjor var det rekordmange nordmenn som ble smittet. Vi har med andre ord en jobb å gjøre, og det viktigste vi kan gjøre, er å bruke kondom!

Mens jeg venter på testsvarene, trøstespiser jeg smågodt, leser merknader til justisbudsjettet og nynner med til lyden av P3. Det er en god kombinasjon det:)

Tilhører på bakerste benk

Jeg er fan av landsmøter, det er noe eget med stemninga som jeg liker utrolig godt. Det handler nok om følelsen av fellesskap, at alle i salen har noe til felles. Og i dag har jeg vært på landsmøte i Politiets Fellesforbund. Mye bra innlegg fra talerstolen, men jeg må i likhet med mange andre si at høydepunktet var den politiske debatten med Per Sandberg, Knut Storberget og Jan Bøhler. Og det var tydelig at i justispolitikken har FrP og Arbeiderpartiet noe forskjellig fokus.

Sandberg dro opp igjen debatten om UP, og sa på en finurlig måte at han ville legge ned både Uen og Pen i UP. For som han sa: "Det er misbruk av kompetanse i politiet å kjøre timesvis langs landeveien for å ta småkriminelle som meg som kjører litt for fort". Det ble ganske så stille i salen. Kanskje ikke så rart. Trafikksikkerhet tuller man nemlig ikke med. Og når vi samtidig vet at den mobil vinningskriminaliteten øker, er det helt bak mål å legge ned UP.

En av de store utfordringene i året som kommer er nettopp å bekjempe organisert kriminalitet. Dette er profesjonelle kriminelle som er en den av internasjonale nettverk. Det utfordrer tryggheten i samfunnet vårt, og det er kriminalitet som krever mye av politiet. Derfor kommer regjeringen til å legge frem en Stortingsmelding om organisert kriminalitet i 2010.

Det var uten tvil Jan Bøhler som fikk mest applaus og det var innlegget hans folk snakket om i gangene etterpå. Han snakket om behovet for nye målekriterier i politiet. I dag gjør politiet en viktig og omfattende jobb i forhold til forebygging, men politiet blir aldri målt på denne suksessen. Bøhler snakket om vold og trusler mot politiet, en tøff hverdag som mange politifolk kjenner på kroppen. Og det må være klinkende klart at vold mot politiet er et angrep på hele samfunnet.

Stemningen har vært utrolig god på årets landsmøte, og det har vært en fryd å være tilhører på bakerste benk. Nå går turen snart tilbake til Oslo for å være med på Advokatforeningens årsmiddag.

Falskt frieri

Mye kan nok sies om FrPs alternative statsbudsjett, men jeg skal velge å fatte meg i korthet. Siv Jensen valgte å fri til kvinnene på FrPs landsmøte tidligere i år. Mange av oss påpekte at det var et falskt frieri, og jommen fikk vi ikke rett!

I budsjettforslaget står det nemlig:

"Fremskrittspartiet er av den oppfatning at det er en for sterk vektlegging på tiltak for å fremme likestilling (...) Fremskrittspartiet finner det derfor ikke nødvendig å bruke store summer på likestillingsprosjekter i regi av det offentlige."