Klokken 06.00 begynner klokka på mobilen og ringe, og det eneste jeg greier å tenke er at jeg må slumre minst 9 minutter til. Etter ni minutter er det bare å hoppe rett i dusjen, så hopper jeg ut av dusjen og inn i den hvite hippie-kjolen som får meg til å se ut som et blomsterbarn av 70-tallet. Tydeligvis går det ingen trikker eller busser så tidlig om morgenen på arbeidernes internasjoale solidaritetsdag, så jeg tar taxi til Grünerløkka. Der står Astrid (bilen til Torunn og Marit, og ikke noen person) og venter, og jeg slenger meg inn og begynner den lange kjøreturen til Fåberg.
Etter to og en halv time kommer jeg fram til Fåberg og rundkjøringen hvor Gunnar lovte å møte meg. Gunnar er sekretær i Fåberg Arbeiderlag og en rett og slett hyggelig fyr. Jeg trodde at han ville stå i bilen sin siden av rundkjøringa, men neida, han har parkert bilen og står alene midt i rundkjøringa og venter trofast på meg. Idet jeg ruller ned bilvinduet smiler Gunnar og sier:
- Velkommen til distriktet, du lukter nok at du er kommet på bygda nå ja!
Jeg smiler og føler meg allerede hjemme.
På vei opp til misjonshuset møter vi 1. mai toget. Jeg kom tydeligvis for sent til det, men ingen sure miner i Fåberg, toget vinker og smiler. Jeg vinker, smiler tilbake og prøver å konsentrere meg om å holde Astrid på veien. Vel på plass i misjonshuset får jeg dagens første dose kaker og hører koret varme opp med Internasjonalen. Stemninga er på plass! Det er også dagens journalister, som av en eller annen merkelig grunn har forvirret seg opp i Fåberg. Noen bilder og intervju senere er jeg klar for å holde dagens første tale. Latter, anerkjennende nikk og lang applaus. Eneste som ikke så ut til å være fornøyde var de to FrP-folka som gikk rett etter talen var ferdig. En 80 år gammel mann som stiller på kommunestyrelista setter seg siden av meg og snakker om gamle dager. Jeg har bare to kroner, så han spleiser på ett lodd sammen med meg. Vi vnner ikke, men har det overraskende hyggelig alikevel. Så er det tid for den obligatoriske hilse og gratulerer med dagen runden, før jeg nok en gang kaster meg inn i Astrid og kjører mot Øyer.
På Øyer var det færre mennesker, mer laber stemning og mindre kaker. Men hyggelige folk og pizza fra den lokale shappa. Holdt talen min, og den jenta som gikk i fjerdeklasse hadde følgende kommentar:
- Du snakka veldig lenge.
- Ble det kanskje litt kjedelig, spør jeg tilbake.
- Ja, kommer det kort og kontant fra den lilla jenta som har fått ny kjole for anledningen.
Jaja, det er fra barn og fulle folk man skal høre sannheten.
Så bar det på veien igjen, og neste stopp var Jessheim. Noen kamerater av Tonje spilte knall musikk og Erling Borgen holdt dagens beste appell. Litt gratis solo senere hadde jeg fått pakka bilen full av mennesker og nå kjørte vi i retning Oslo. Det ble verandafylla hjemme hos meg, og da vi klokka halv tre hadde drukket opp all alkoholen, noen hadde gått og nye hadde kommet til, var det på tide å finne senga.
Sliten, men veldig godt fornøyd med dagen:)
Gleder meg allerede til neste 1. mai!
sparer krefter til neste ukes sommerleir på Utøya. En optimistisk AUF'er trøstet meg med at det var bra det regnet, for da kunne vi hvertfall ha bålkos under sommerleiren i år. I fjor var det nemlig for tørt til at vi kunne tenne bål. Men pessimisten i meg begynner å bli alvorlig redd for at blir for vått for bål i år...
