På TV2-nyhetene i dag tidlig prøver Sylvi Listhaug fra Fremskrittspartiet å være offensiv, uten stort hell. Hun vil nemlig straffe grov voldtekt som drap. Her slår Listhaug inn åpne dører, eller så har hun sovet i timen.
Den rødgrønne regjeringen fikk i 2005 vedtatt strengere straffenivå for voldtekt. Minimumsstraffen ble hevet til tre år, og for grove voldtekter er den øvre strafferammen satt til 21 år. Straffenivået er nå på vei opp, og fordi vi ønsker at straffenivået skal opp raskt, endret vi også Straffeloven 1902 i fjor sommer. For en grov voldtekt kan domstolene idømme lovens strengeste straff, og til Listhaugs orientering er den 21 år, og ikke 20 år. Vi har satt opp straffenivået for voldtekt, fordi vi anerkjenner at voldtekt i mange tilfeller kan være et nesten-drap. Det er bare å si: Velkommen etter oss i Arbeiderpartiet!
Men i motsetning til FrP er ikke vi i Arbeiderpartiet kun opptatt av strafferammene. Det viktigste vi kan gjøre er å forebygge bedre. Vi har sørget for tidenes budsjettløft for politiet, og i år har Oslo Politidistrikt fått i oppdrag å lage en forebyggingsstrategi for seksuelle overgrep, både overfallsvoldtekt, men også vold i nære relasjoner og såkalte nachspillvoldtekter. Det blir tryggere for alle, dersom vi blir bedre på forebygging. Og på det området har byrådet i Oslo også en jobb å gjøre!
12. april 2011
8. april 2011
Arbeid til alle - også ureturnerbare asylsøkere!
Landsmøtet i Arbeiderpartiet er Norges største og mektigste politiske verksted. Derfor blir vi også møtt med interesseorganisasjoner som ønsker å påvirke. Det er noe av det fineste med demokratiet i Norge, at veien til makta er ganske kort. Mange av de har gjort sin stemme hørt, og på landsmøtet er det mange som snakker deres sak. Jeg vil rette søkelyset mot palestinerne som sto utenfor i går, og som jeg har møtt og snakket med i dag.
Menneskene jeg har møtt har fått avslag på asylsøknadene sine, men de er ureturnerbare. For mange av disse er det umulig å reise tilbake. De er statsløse, og i Norge er de i tillegg blitt rettighetsløse. 1. januar i år ble de fratatt arbeidstillatelsen. Mange av de har vært i jobb, de har tjent egne penger og bidratt til samfunnet. Nå er de i en fortvilet situasjon, de er fanget i en rettighetsløs tilstand, og frustrasjonen er stor. Det er ikke vanskelig å forstå.
Inne i landsmøtesalen er det et slagord som sies om igjen og om igjen - arbeid til alle er jobb nummer en. Det er et godt slagord, det er selve kjernen i sosialdemokratiet. Men det er en slående ironi, at utenfor landsmøtesalen står det en gjeng med mennesker som vil jobbe, som vil bidra, men som ikke får lov. Lediggangen er roten til alt vondt, og det blir ekstra vondt når vi vet at dette er mennesker som i utgangspunktet er i en vanskelig situasjon.
Det er ønsket om en rettferdig asylpolitikk, som gjør at de som ikke har rett på asyl må forlate landet. Derfor ønsker ikke regjeringen å gi arbeidstillatelse til de som har fått avslag. Det er en slags logikk i den politikken. Men utfordringen kommer når vi behandler alle som har fått avslag helt likt. For det er ulike grunner til at folk ikke reiser hjem. Palestinerne er et godt eksempel på det. Noen av de vil reise hjem, men de kan ikke. Og mens vi venter på fred i Midtøsten og at Israels okkupasjon skal ta slutt, så er vi nødt til å gi disse menneskene en arbeidstillatelse. Freden i Midtøsten lar nemlig vente på seg...
Min utfordring til landsmøtet: bruk hodet og gi de ureturnerbare arbeidstillatelse!
Menneskene jeg har møtt har fått avslag på asylsøknadene sine, men de er ureturnerbare. For mange av disse er det umulig å reise tilbake. De er statsløse, og i Norge er de i tillegg blitt rettighetsløse. 1. januar i år ble de fratatt arbeidstillatelsen. Mange av de har vært i jobb, de har tjent egne penger og bidratt til samfunnet. Nå er de i en fortvilet situasjon, de er fanget i en rettighetsløs tilstand, og frustrasjonen er stor. Det er ikke vanskelig å forstå.Inne i landsmøtesalen er det et slagord som sies om igjen og om igjen - arbeid til alle er jobb nummer en. Det er et godt slagord, det er selve kjernen i sosialdemokratiet. Men det er en slående ironi, at utenfor landsmøtesalen står det en gjeng med mennesker som vil jobbe, som vil bidra, men som ikke får lov. Lediggangen er roten til alt vondt, og det blir ekstra vondt når vi vet at dette er mennesker som i utgangspunktet er i en vanskelig situasjon.
Det er ønsket om en rettferdig asylpolitikk, som gjør at de som ikke har rett på asyl må forlate landet. Derfor ønsker ikke regjeringen å gi arbeidstillatelse til de som har fått avslag. Det er en slags logikk i den politikken. Men utfordringen kommer når vi behandler alle som har fått avslag helt likt. For det er ulike grunner til at folk ikke reiser hjem. Palestinerne er et godt eksempel på det. Noen av de vil reise hjem, men de kan ikke. Og mens vi venter på fred i Midtøsten og at Israels okkupasjon skal ta slutt, så er vi nødt til å gi disse menneskene en arbeidstillatelse. Freden i Midtøsten lar nemlig vente på seg...
Min utfordring til landsmøtet: bruk hodet og gi de ureturnerbare arbeidstillatelse!
5. april 2011
En seier for studentkulturen
Som student på Lillehammer var jeg ofte på studentpuben Bingo'n. Og noe av det fine med stedet er drevet av Samskipnaden med studenter som frivillige. Bingo'n er blitt et av Lillehammers beste konsertsteder og gir kulturopplevelser som både studenter og andre setter stor pris på.
Men vi vet også at det er noen utfordringer knyttet til utelivsbransjen, og for Arbeiderpartiet er det viktig å jobbe for trygghet i samfunnet. Det gjelder også på utestedene utover i de små nattetimer. Derfor ønsket regjeringen å innføre krav om vekterutdanning. På den måten kan vi bedre rettssikkerheten for de som kommer i kontakt med vektere, mer seriøsitet i bransjen og også mer trygghet for de som utøver vaktholdet. Alt i alt, et godt tiltak.
Men underveis skjønte vi at forslaget ikke ville slå like godt ut for alle. Det ville bli en stor utfordring for nettopp studentstedene og andre som drev på frivillig basis. Kostnaden ville blitt høy, og det ville blitt en utfordring med å rekruttere frivillige som samtidig skulle bruke sin fritid på å ta vekterkurs. Og vi i Arbeiderpartiet ønsker å tilrettelegge for frivillighet og kultur, og ikke gjøre det vanskeligere. Vi har derfor jobbet for å finne en løsning som også var tilpasset frivilligheten, og gått flere runder med Justisdepartementet for å få til nettopp dette.
Fredag gikk den nye vaktvirksomhetsloven og forskriftene i statsråd, og resultatet er en seier for studentkulturen og for frivilligheten. Regjeringen legger opp til at studentstedene ikke trenger vekterutdannede, men kan drive egenopplæring av ordensvakter.
En stor takk til studentorganisasjonene og alle andre som har engasjert seg i saken.
Engasjement nytter, og med forslaget skaper vi mer trygghet og legger til rette for frivillighet og studentkultur!
Men vi vet også at det er noen utfordringer knyttet til utelivsbransjen, og for Arbeiderpartiet er det viktig å jobbe for trygghet i samfunnet. Det gjelder også på utestedene utover i de små nattetimer. Derfor ønsket regjeringen å innføre krav om vekterutdanning. På den måten kan vi bedre rettssikkerheten for de som kommer i kontakt med vektere, mer seriøsitet i bransjen og også mer trygghet for de som utøver vaktholdet. Alt i alt, et godt tiltak.
Men underveis skjønte vi at forslaget ikke ville slå like godt ut for alle. Det ville bli en stor utfordring for nettopp studentstedene og andre som drev på frivillig basis. Kostnaden ville blitt høy, og det ville blitt en utfordring med å rekruttere frivillige som samtidig skulle bruke sin fritid på å ta vekterkurs. Og vi i Arbeiderpartiet ønsker å tilrettelegge for frivillighet og kultur, og ikke gjøre det vanskeligere. Vi har derfor jobbet for å finne en løsning som også var tilpasset frivilligheten, og gått flere runder med Justisdepartementet for å få til nettopp dette.
Fredag gikk den nye vaktvirksomhetsloven og forskriftene i statsråd, og resultatet er en seier for studentkulturen og for frivilligheten. Regjeringen legger opp til at studentstedene ikke trenger vekterutdannede, men kan drive egenopplæring av ordensvakter.
En stor takk til studentorganisasjonene og alle andre som har engasjert seg i saken.
Engasjement nytter, og med forslaget skaper vi mer trygghet og legger til rette for frivillighet og studentkultur!
4. april 2011
Frøken sekretær
Etter halvannet år på Stortinget, er jeg opptil flere ganger blitt tatt for å være sekretær. Det er noe uvisst hvorfor så mange tenker det, men det synes altså som en naturlig konklusjon for mange at jeg altså er sekretær. Jeg har heldigvis møtt så mange flotte sekretærer til å ikke ta det som en fornærmelse. Men jeg spør meg ofte om unge mannlige stortingsrepresentanter også blir tatt for å være sekretærer?
Misforståelsen kan helt sikkert være min egen feil. Jeg tar meg ikke selv så innmari høytidelig, ikke opptatt av å flashe tittelen min til gud og hvermann og det er nok mulig at jeg kunne kledd meg noe mer formelt. Jeg tror heller ikke det er vond vilje eller hersketeknikker. Jeg tror det handler om at vi har fått et kjønnsrollemønster innprentet fra fødselen av. Et kjønnsrollemønster som byr på betraktelig større problemer enn at noen tror jeg er sekretær.
Mange unge jenter vokser opp med en tanke om at vi alle er likestilt. Selv var jeg mer eller mindre anti-feminist ganske lenge. Jeg tok mine egne valg og følte ingen begrensninger fordi jeg var jente. Men i møte med politikk, hersketeknikker og virkeligheten ble jeg feminist. Jeg forsto at det var noen strukturer som gjorde at vi jenter møtte på en del utfordringer som gutta ofte slapp. Det er et glasstak som gjør at vi jenter altfor ofte stanger hodet i taket på veien opp og frem. Dette gjelder ikke bare i politikken, men også i aller høyeste grad i arbeidslivet.
Vi skal for all del ikke gjøre oss jenter til ofre, men det er behov for mer bevissthet hos oss som er (relativt) unge. Det er for seint å oppdage at likestillingen ikke er reell når vi jenter sitter igjen med det meste av husarbeidet og gutta stikker av med forfremmelse og lønnsøkning. Illusjonen om at vi er likestilt er at av de største hindrene for å fullføre likestillingskampen. Søstre, foren eder!
Misforståelsen kan helt sikkert være min egen feil. Jeg tar meg ikke selv så innmari høytidelig, ikke opptatt av å flashe tittelen min til gud og hvermann og det er nok mulig at jeg kunne kledd meg noe mer formelt. Jeg tror heller ikke det er vond vilje eller hersketeknikker. Jeg tror det handler om at vi har fått et kjønnsrollemønster innprentet fra fødselen av. Et kjønnsrollemønster som byr på betraktelig større problemer enn at noen tror jeg er sekretær.
Mange unge jenter vokser opp med en tanke om at vi alle er likestilt. Selv var jeg mer eller mindre anti-feminist ganske lenge. Jeg tok mine egne valg og følte ingen begrensninger fordi jeg var jente. Men i møte med politikk, hersketeknikker og virkeligheten ble jeg feminist. Jeg forsto at det var noen strukturer som gjorde at vi jenter møtte på en del utfordringer som gutta ofte slapp. Det er et glasstak som gjør at vi jenter altfor ofte stanger hodet i taket på veien opp og frem. Dette gjelder ikke bare i politikken, men også i aller høyeste grad i arbeidslivet.
Vi skal for all del ikke gjøre oss jenter til ofre, men det er behov for mer bevissthet hos oss som er (relativt) unge. Det er for seint å oppdage at likestillingen ikke er reell når vi jenter sitter igjen med det meste av husarbeidet og gutta stikker av med forfremmelse og lønnsøkning. Illusjonen om at vi er likestilt er at av de største hindrene for å fullføre likestillingskampen. Søstre, foren eder!
30. mars 2011
Noen trenger hjelp for å innse at de trenger hjelp
Noen mennesker gjør mer inntrykk enn andre. På besøk i Bredtveit kvinnefengsel møtte jeg noen som jeg definitivt kommer til å huske lenge. Engasjerte ansatte, og en innsatt med en sterk historie.Hun kunne fortelle en gripende og sjokkerende livshistorie, siden hun var 15 hadde hun levd et liv med grov vold. Volden var blitt en normal del av livet hennes, og hun fant en slags trygghet i å takle volden. Det ble en ond sirkel som det var vanskeligere og vanskeligere å bryte ut av.
I fengselet har hun og mange andre fått hjelp takket være et samarbeidsprosjekt mellom Bredtveit fengsel og Oslo Krisesenter. Tiltaket er en del av Handlingsplanen mot vold i nære relasjoner ”Vendepunkt”. Og her får mange hjelp til å erkjenne at volden aldri er offerets skyld, til å ta et oppgjør med fortida og planlegge for fremtida. Og i rapporten om prosjektet sier hun selv: "en stor takk til alle som har bistått meg i denne kampen for å finne tilbake til meg selv..."
Men hennes historie er på ingen måte unik. Undersøkelser viser at 80 % av kvinnene som soner dom på Bredtveit, har vært utsatt for vold eller overgrep enten i oppveksten eller i et parforhold. Besøket på Bredtveit viste at mange kriminelle faktisk også er ofre. Og det er ikke tilfeldig hvem som havner bak murene. Det er i mange tilfeller mennesker som har blitt utsatt for vold og overgrep, mennesker som er blitt sviktet av familie og det offentlige eller mennesker med rusproblemer.
Voldsprosjektet på Bredtveit er viktig og vi må sikre at prosjektet går over til en varig ordning. Det er faktisk mange mennesker som trenger hjelp til å innse at de trenger hjelp. Og den hjelpen kommer både enkeltmennesket og samfunnet til gode. For som kvinnen vi møtte selv sa det: ”Jeg har ikke noe annet å si enn at kvinner i fengsel og alle kvinner som har vært utsatt for overgrep har rett på ordentlig hjelp”.
1. mars 2011
Lik rett til gode helsetjenester
For Arbeiderpartiet er den det en grunnleggende verdi at alle skal ha lik rett til gode og trygge helsetjenester, uavhengig av økonomi, alder eller hvor du bor i landet. Den samme verdien må ligge til grunn for svangerskapsomsorgen.
Mange kvinner ønsker en ekstra trygghet under svangerskapet, og i dag får omtrent halvparten av gravide kvinner gjennomført ultralydundersøkelse før uke 18. Men utfordringen er at muligheten for tidlig ultralyd er forbeholdt de som har økonomi til å benytte seg av private løsninger, eller som bor på steder der slike tilbud gis. Den tryggheten mange kvinner ønsker, er altså ikke forbeholdt alle.
Vi kan ikke lukke øynene for medisinsk forskning som viser at viktig informasjon kan hentes inn ved bruk av ultralyd i uke 12. Vårt utgangspunkt er at dette kan redde liv. Og undersøkelsen kan også gi opp mot 6 ukers tidligere kunnskap om dødelig avvik, og denne informasjonen er det bedre å få etter tre måneder, enn etter nesten halvgått svangerskap. Arbeiderpartiet ønsker derfor å gi alle gravide kvinner retten til å velge om de ønsker tidlig ultralyd, uavhengig av størrelsen på lommeboka eller hvor du bor. Så må det være opp til hver enkelt kvinne om man ønsker å motta tilbudet eller ikke.
Tidlig ultralyd må ikke sammenlignes med den danske modellen som er spesielt innrettet mot å finne fostre med Down syndrom eller et ønske om et sorteringssamfunn. Det er også viktig å understreke at norske kvinner i stor grad er innstilt på å ta imot barn med utviklingsavvik, og at aborttallene har hold seg stabilt i mange år, selv med ultralyd.
Jeg har forståelse for at det i denne debatten er mange meninger og sterke følelser. Men akkurat som i abortspørsmålet, har jeg tillit til at kvinnen selv tar de rette valgene for seg og sin familie. Og som en ung kvinne fra distriktet, er jeg opptatt av at alle kvinner skal få kunnskap og trygghet i svangerskapet. For det er det forslaget om tidlig ultralyd egentlig dreier seg om, lik rett til gode helsetjenester.
Mange kvinner ønsker en ekstra trygghet under svangerskapet, og i dag får omtrent halvparten av gravide kvinner gjennomført ultralydundersøkelse før uke 18. Men utfordringen er at muligheten for tidlig ultralyd er forbeholdt de som har økonomi til å benytte seg av private løsninger, eller som bor på steder der slike tilbud gis. Den tryggheten mange kvinner ønsker, er altså ikke forbeholdt alle.
Vi kan ikke lukke øynene for medisinsk forskning som viser at viktig informasjon kan hentes inn ved bruk av ultralyd i uke 12. Vårt utgangspunkt er at dette kan redde liv. Og undersøkelsen kan også gi opp mot 6 ukers tidligere kunnskap om dødelig avvik, og denne informasjonen er det bedre å få etter tre måneder, enn etter nesten halvgått svangerskap. Arbeiderpartiet ønsker derfor å gi alle gravide kvinner retten til å velge om de ønsker tidlig ultralyd, uavhengig av størrelsen på lommeboka eller hvor du bor. Så må det være opp til hver enkelt kvinne om man ønsker å motta tilbudet eller ikke.
Tidlig ultralyd må ikke sammenlignes med den danske modellen som er spesielt innrettet mot å finne fostre med Down syndrom eller et ønske om et sorteringssamfunn. Det er også viktig å understreke at norske kvinner i stor grad er innstilt på å ta imot barn med utviklingsavvik, og at aborttallene har hold seg stabilt i mange år, selv med ultralyd.
Jeg har forståelse for at det i denne debatten er mange meninger og sterke følelser. Men akkurat som i abortspørsmålet, har jeg tillit til at kvinnen selv tar de rette valgene for seg og sin familie. Og som en ung kvinne fra distriktet, er jeg opptatt av at alle kvinner skal få kunnskap og trygghet i svangerskapet. For det er det forslaget om tidlig ultralyd egentlig dreier seg om, lik rett til gode helsetjenester.
22. februar 2011
Fra handlingslammet til handlingsdyktig
Innlegg i Stortinget om utviklingshemmedes rettssikkerhet i overgrepssaker
Jeg har lyst til å takke interpellanten for å reise en veldig viktig debatt. Jeg har også lyst til å takke Dagbladet, som gjennom en artikkelserie har satt et viktig søkelys på rettssikkerheten for en sårbar gruppe. Det er også grunn til å rose Dagbladet for å drive grundig og viktig journalistikk. Som interpellanten også var inne på, har dette i enkelte kommuner allerede vært med på å skape endring.
Det er umulig å la være å bli berørt av disse historiene, for det er grusomme eksempler på at vi som samfunn har sviktet noen av dem som trenger oss aller mest. Det er uakseptabelt, og på dette området er vi nødt til å være utålmodige.
I Dagbladets undersøkelse var det i hele 11 av 15 saker andre enn kommunen som politianmeldte eller varslet politiet om overgrepene. Og når sakene først var blitt anmeldt, så har det i flere av tilfellene vist seg at ansatte eller kommunen har hatt mistanke om at noe har skjedd, men allikevel ikke gått til politiet.
Dette er noe av bakgrunnen for at det har vært viktig for Arbeiderpartiet og de rød-grønne partiene å styrke avvergingsplikten. For nå er det ikke lenger mulig å gjemme seg bak taushetsplikten. Avvergingsplikten er også utvidet til å gjelde flere lovbrudd, bl.a. vold i nære relasjoner og misbruk av overmaktsforhold.
Dette er en av mange lover og forskrifter som pålegger enkeltmennesker og offentlige og private virksomheter å ta ansvar. Det er nå helt avgjørende – som flere har vært inne på – at informasjonen om de pliktene når dem som jobber på det feltet. Jeg er også veldig glad for at statsråden tar initiativ til en landsomfattende formidling av kunnskapsmateriell, for økt kunnskap om utviklingshemning og seksualitet vil være med på å bidra til å forebygge at seksuelle overgrep skjer. Og mer kunnskap gir også trygghet til ansatte og pårørende, og kan i større grad gjøre at man blir handlingsdyktig i stedet for handlingslammet.
Dagbladets oppslag viser alvorlige svakheter i rettsvernet for utviklingshemmede. Dette er svakheter som er uakseptable. Rettssikkerheten må og skal gjelde for alle. De samme problemstillinger ble beskrevet i en forskningsrapport fra Nordlandsforskning i 2009. Det er viktig å understreke – i likhet med mange andre – at mennesker med utviklingshemninger er en sammensatt gruppe, og at ingen mennesker er like. Men rapporten fra Nordlandsforskning viser bl.a. at utviklingshemmede møter fordommer i rettssystemet, at språk kan være en barriere, og at vitnesbyrdene til ofrene ikke alltid vinner fram.
Derfor er det viktig å si at regjeringen ved Justisdepartementet allerede nå har igangsatt et arbeid for å styrke rettssikkerheten til denne gruppen. Det er bl.a. satt ned en arbeidsgruppe som skal se på mandatet for dommeravhør, og vi må også se på og gjennomføre tiltak for at kompetansen blant dem som gjennomfører de avhørene, blir styrket. Fram til nå har det vært slik at hensynet til offeret har gjort at man så langt som mulig har unngått å gjøre flere dommeravhør, men nå viser kunnskap at det kan være en fordel for å få oppklart saken at man nettopp gjennomfører flere dommeravhør. Det skal vi nå se på. Det vil også være med på å sikre at politi og påtalemyndighet får bedre bevis, slik at det blir lettere å iretteføre saken. Flere saker som ender med en dom, vil jo også ha en allmennpreventiv effekt, og kan bidra til å hindre nye overgrep. Kompetanse og kunnskap om utviklingshemmede i rettssystemet er helt avgjørende for at offeret skal bli hørt, tatt på alvor og trodd.
Som statsråden nevnte, viser studier fra Danmark at overgriperen i de fleste tilfeller er en person som offeret kjenner. Det er derfor naturlig at det nå kommer på plass flere tiltak i forbindelse med den nye handlingsplanen mot vold i nære relasjoner. Vi er nødt til å sikre bedre etterforskning, og vi skal bl.a. også vurdere om vi skal innføre nye beviskrav i straffesaker med utviklingshemmede, hvor man legger sterkere vekt på f.eks. atferdsendringer og sakkyndiges vurdering.
Alle som har vært utsatt for alvorlige seksuelle overgrep, har i dag krav på bistandsadvokat. Nå ønsker vi også å se på om vi skal presisere i lovverket at man i de sakene hvor man i utgangspunktet ikke har krav på bistandsadvokat, uansett skal ha det dersom offeret er utviklingshemmet. Men her er det en viktig balansegang. Det er viktig at vi ikke lager lover og forskrifter som stigmatiserer en hel gruppe, for dette er mennesker med ulike behov.
Så har jeg lyst til å avslutte med å si at den beste politikken på dette området er å forebygge. Det tror jeg vi gjør mye bedre med mer kunnskap og mer refleksjon hos dem som arbeider på dette feltet.
Jeg har lyst til å takke interpellanten for å reise en veldig viktig debatt. Jeg har også lyst til å takke Dagbladet, som gjennom en artikkelserie har satt et viktig søkelys på rettssikkerheten for en sårbar gruppe. Det er også grunn til å rose Dagbladet for å drive grundig og viktig journalistikk. Som interpellanten også var inne på, har dette i enkelte kommuner allerede vært med på å skape endring.
Det er umulig å la være å bli berørt av disse historiene, for det er grusomme eksempler på at vi som samfunn har sviktet noen av dem som trenger oss aller mest. Det er uakseptabelt, og på dette området er vi nødt til å være utålmodige.
I Dagbladets undersøkelse var det i hele 11 av 15 saker andre enn kommunen som politianmeldte eller varslet politiet om overgrepene. Og når sakene først var blitt anmeldt, så har det i flere av tilfellene vist seg at ansatte eller kommunen har hatt mistanke om at noe har skjedd, men allikevel ikke gått til politiet.
Dette er noe av bakgrunnen for at det har vært viktig for Arbeiderpartiet og de rød-grønne partiene å styrke avvergingsplikten. For nå er det ikke lenger mulig å gjemme seg bak taushetsplikten. Avvergingsplikten er også utvidet til å gjelde flere lovbrudd, bl.a. vold i nære relasjoner og misbruk av overmaktsforhold.
Dette er en av mange lover og forskrifter som pålegger enkeltmennesker og offentlige og private virksomheter å ta ansvar. Det er nå helt avgjørende – som flere har vært inne på – at informasjonen om de pliktene når dem som jobber på det feltet. Jeg er også veldig glad for at statsråden tar initiativ til en landsomfattende formidling av kunnskapsmateriell, for økt kunnskap om utviklingshemning og seksualitet vil være med på å bidra til å forebygge at seksuelle overgrep skjer. Og mer kunnskap gir også trygghet til ansatte og pårørende, og kan i større grad gjøre at man blir handlingsdyktig i stedet for handlingslammet.
Dagbladets oppslag viser alvorlige svakheter i rettsvernet for utviklingshemmede. Dette er svakheter som er uakseptable. Rettssikkerheten må og skal gjelde for alle. De samme problemstillinger ble beskrevet i en forskningsrapport fra Nordlandsforskning i 2009. Det er viktig å understreke – i likhet med mange andre – at mennesker med utviklingshemninger er en sammensatt gruppe, og at ingen mennesker er like. Men rapporten fra Nordlandsforskning viser bl.a. at utviklingshemmede møter fordommer i rettssystemet, at språk kan være en barriere, og at vitnesbyrdene til ofrene ikke alltid vinner fram.
Derfor er det viktig å si at regjeringen ved Justisdepartementet allerede nå har igangsatt et arbeid for å styrke rettssikkerheten til denne gruppen. Det er bl.a. satt ned en arbeidsgruppe som skal se på mandatet for dommeravhør, og vi må også se på og gjennomføre tiltak for at kompetansen blant dem som gjennomfører de avhørene, blir styrket. Fram til nå har det vært slik at hensynet til offeret har gjort at man så langt som mulig har unngått å gjøre flere dommeravhør, men nå viser kunnskap at det kan være en fordel for å få oppklart saken at man nettopp gjennomfører flere dommeravhør. Det skal vi nå se på. Det vil også være med på å sikre at politi og påtalemyndighet får bedre bevis, slik at det blir lettere å iretteføre saken. Flere saker som ender med en dom, vil jo også ha en allmennpreventiv effekt, og kan bidra til å hindre nye overgrep. Kompetanse og kunnskap om utviklingshemmede i rettssystemet er helt avgjørende for at offeret skal bli hørt, tatt på alvor og trodd.
Som statsråden nevnte, viser studier fra Danmark at overgriperen i de fleste tilfeller er en person som offeret kjenner. Det er derfor naturlig at det nå kommer på plass flere tiltak i forbindelse med den nye handlingsplanen mot vold i nære relasjoner. Vi er nødt til å sikre bedre etterforskning, og vi skal bl.a. også vurdere om vi skal innføre nye beviskrav i straffesaker med utviklingshemmede, hvor man legger sterkere vekt på f.eks. atferdsendringer og sakkyndiges vurdering.
Alle som har vært utsatt for alvorlige seksuelle overgrep, har i dag krav på bistandsadvokat. Nå ønsker vi også å se på om vi skal presisere i lovverket at man i de sakene hvor man i utgangspunktet ikke har krav på bistandsadvokat, uansett skal ha det dersom offeret er utviklingshemmet. Men her er det en viktig balansegang. Det er viktig at vi ikke lager lover og forskrifter som stigmatiserer en hel gruppe, for dette er mennesker med ulike behov.
Så har jeg lyst til å avslutte med å si at den beste politikken på dette området er å forebygge. Det tror jeg vi gjør mye bedre med mer kunnskap og mer refleksjon hos dem som arbeider på dette feltet.
18. februar 2011
Action speaks louder than words
Det kan virke som om høyresiden har gått på et avansert kommunikasjonskurs med tittelen ”Hvordan snakke om alt vi ikke mener”. På mange måter ligner de litt på ulven i eventyret om Rødhette. Kler seg ut og lurer folk. De snakker ikke lenger om å sette bestemor ut på anbud, de skal bare slippe henne fri og gi henne en etterlengtet valgfrihet. De snakker ikke lenger om at arbeidere skal få færre rettigheter, men at de skal få mer fleksibilitet.
Snakk om drømmer i det blå! I går sprakk nyheten om Ammerudlunden sykehjem i FrP og Høyre-styrte Oslo. Her jobber ansatte 84 timers arbeidsuke og sover i bomberom i kjelleren. Sykehjemmet bryter arbeidsmiljøloven på en rekke punkter, og det spilles nærmest russisk rullett med pasientsikkerheten.
I sin blogg, skryter Erna Solberg uhemmet av sykehjemmet som hun beskriver som en solskinnshistorie. Hun skriver også ”i tillegg får de mer igjen for ressursene enn andre sykehjem, slik at vi frigjør midler til å bygge flere sykehjemsplasser”. "Mer igjen for pengene" er blitt høyresidas slagord. Men det de glemmer å fortelle er at pengene som spares på grunn av en brutal utnytting av ansatte, går rett i lomma på private firmaer. Adecco Helse, som blant annet driver Ammerudlunden sykehjem, har de siste fire årene tjent 100 millioner kroner! Gjennom privatisering og konkurranseutsetting går penger rett fra ansattes lommer og over i kommersielle selskaper. Og det er vanlige folk og besteforeldrene våre som blir taperne.
Men det stopper ikke her, høyresida vil ha mer av det samme. I dag arrangerer Høyre en kommunalkomferanse, hvor NHO Service skal holde innledning om hvordan man kan privatisere og konkurranseutsette enda mer. Her skal ordførerkandidater for Høyre skoleres i hvordan man kan kutte mer i offentlige velferdstilbud og sørge for at private tjener penger på de ansattes og innbyggernes bekostning. Det er bare å ønske lykke til med spennende debatter om 80-timers arbeidsuke, ubetalt overtid og sovesaler i bomberom. Og hvis konferansen er vellykket hører vi sikkert champagneglassene klirre utover i nattetimene.
Høyresidas utstillingsvindu i Oslo har ikke bare fått seg noen skraper, det er fullstendig knust. De har kanskje sluttet å snakke om privatisering, konkurranseutsetting og skattelettelser, men de viser hva de står for i praksis handling. Action speaks louder than words!
Tenk på det når du slipper stemmeseddelen ned i urna ved høstens valg.
Snakk om drømmer i det blå! I går sprakk nyheten om Ammerudlunden sykehjem i FrP og Høyre-styrte Oslo. Her jobber ansatte 84 timers arbeidsuke og sover i bomberom i kjelleren. Sykehjemmet bryter arbeidsmiljøloven på en rekke punkter, og det spilles nærmest russisk rullett med pasientsikkerheten.
I sin blogg, skryter Erna Solberg uhemmet av sykehjemmet som hun beskriver som en solskinnshistorie. Hun skriver også ”i tillegg får de mer igjen for ressursene enn andre sykehjem, slik at vi frigjør midler til å bygge flere sykehjemsplasser”. "Mer igjen for pengene" er blitt høyresidas slagord. Men det de glemmer å fortelle er at pengene som spares på grunn av en brutal utnytting av ansatte, går rett i lomma på private firmaer. Adecco Helse, som blant annet driver Ammerudlunden sykehjem, har de siste fire årene tjent 100 millioner kroner! Gjennom privatisering og konkurranseutsetting går penger rett fra ansattes lommer og over i kommersielle selskaper. Og det er vanlige folk og besteforeldrene våre som blir taperne.
Men det stopper ikke her, høyresida vil ha mer av det samme. I dag arrangerer Høyre en kommunalkomferanse, hvor NHO Service skal holde innledning om hvordan man kan privatisere og konkurranseutsette enda mer. Her skal ordførerkandidater for Høyre skoleres i hvordan man kan kutte mer i offentlige velferdstilbud og sørge for at private tjener penger på de ansattes og innbyggernes bekostning. Det er bare å ønske lykke til med spennende debatter om 80-timers arbeidsuke, ubetalt overtid og sovesaler i bomberom. Og hvis konferansen er vellykket hører vi sikkert champagneglassene klirre utover i nattetimene.
Høyresidas utstillingsvindu i Oslo har ikke bare fått seg noen skraper, det er fullstendig knust. De har kanskje sluttet å snakke om privatisering, konkurranseutsetting og skattelettelser, men de viser hva de står for i praksis handling. Action speaks louder than words!
Tenk på det når du slipper stemmeseddelen ned i urna ved høstens valg.
30. november 2010
Smått alltid godt?
Været var ikke akkurat blidt da justiskomiteen mandag besøkte det blide sørland, men desto mer varmet møtene med engasjerte mennesker i barnevern, politi, barnehus, tingrett og tolletat. Det ble en lang og lærerrik dag i Kristiansand, og jeg ble særlig inspirert av møtet med politi og barnehus.
Agder er nemlig et av politidistriktene som har et eget team som jobber med seksualisert vold og overgrep. Dette teamet jobber mye med vold i nære relasjoner, en av hovedsatsningene til den rødgrønne regjeringen. Og det er ingen tvil om at kompetansen på dette feltet må bli bedre hos politiet.
Offerets første møte med politiet har mye å si, og kan være avgjørende for om man velger å anmelde eller ikke. Vi må gjøre mer for å øke tilliten til politiet i denne type saker, og politiet må få mer kunnskap og kompetanse til å gjennomføre god etterforskning i vanskelige saker. Jeg er overbevist om at egne team vil bidra til dette. Nettopp fordi menneskene som jobber med dette til daglig får mengdetrening og spisskompetanse.
Kriminaliteten ser annerledes ut i dag enn for bare noen tiår siden. Vi opplever flere profesjonelle kriminelle og mer grenseoverskridende kriminalitet. Agder politidistrikt fremstår som et distrikt som har spesialisert seg på flere områder, og de leverer gode resultater. Men årsaken til at de kan spesialisere seg, er blant annet sammenslåing av politidistrikt som har skapt en enhet som er stor nok til å spesialisere seg.
I debatten om fremtidig politistruktur er det vanskelig avveininger som skal tas. Besøket i Agder viste at smått ikke alltid er best, men kanskje vil besøk i andre distrikt vise det motsatte?
Agder er nemlig et av politidistriktene som har et eget team som jobber med seksualisert vold og overgrep. Dette teamet jobber mye med vold i nære relasjoner, en av hovedsatsningene til den rødgrønne regjeringen. Og det er ingen tvil om at kompetansen på dette feltet må bli bedre hos politiet.
Offerets første møte med politiet har mye å si, og kan være avgjørende for om man velger å anmelde eller ikke. Vi må gjøre mer for å øke tilliten til politiet i denne type saker, og politiet må få mer kunnskap og kompetanse til å gjennomføre god etterforskning i vanskelige saker. Jeg er overbevist om at egne team vil bidra til dette. Nettopp fordi menneskene som jobber med dette til daglig får mengdetrening og spisskompetanse.
Kriminaliteten ser annerledes ut i dag enn for bare noen tiår siden. Vi opplever flere profesjonelle kriminelle og mer grenseoverskridende kriminalitet. Agder politidistrikt fremstår som et distrikt som har spesialisert seg på flere områder, og de leverer gode resultater. Men årsaken til at de kan spesialisere seg, er blant annet sammenslåing av politidistrikt som har skapt en enhet som er stor nok til å spesialisere seg.
I debatten om fremtidig politistruktur er det vanskelig avveininger som skal tas. Besøket i Agder viste at smått ikke alltid er best, men kanskje vil besøk i andre distrikt vise det motsatte?
Mer innsats for de barna som trenger oss aller mest
Kronikk som sto på trykk i GD 30. november
Barnevern har sjeldent stått like høyt på den politiske dagsorden som nå, og all oppmerksomhet som rettes mot barnevernet er fullt fortjent. Barn som trenger hjelp og omsorg fra flere enn foreldrene er en av samfunnets mest utsatte grupper. Dessverre finnes det alt for mange historier om barn som først blir sviktet av sin egen familie og så blir sviktet av det offentlige.
Heldigvis er det nå flere barn som får hjelp av barnevernet, og det er grunn til å rose alle de som hver eneste dag gjør en uvurderlig innsats for de barna som trenger det aller mest. Og når antall meldinger til barnevernet nesten er doblet siden 2000, så vitner det også om at tilliten til barnevernet har økt i befolkningen. Paradokset er at godt arbeid i barnevernet og økt tillit fører til flere saker og mer å gjøre. Regjeringen tar derfor grep. I budsjettet for 2010 la regjeringen rette for 400 nye stillinger i det kommunale barnevernet, men dette målet når vi ikke i år. Derfor bevilges det i 2010 240 millioner øremerket til flere stillinger. Dette er det største løftet for det kommunale barnevernet siden tidlig på 90-tallet, og det er på høy tide med et nytt krafttak for barnevernet.
Når barn ikke lenger har mulighet til å bo hjemme, er det for de fleste bedre å vokse opp hos en annen familie. Norge er på topp i Norden når det gjelder bruk av fosterhjem som plasseringsalternativ, men det er et behov for flere fosterhjem. I dag står det nemlig over 170 barn i kø for å få en fosterfamilie. Mange av disse barna har allerede levd lenge i en vanskelig situasjon hvor de ikke vet hvor de skal bo eller gå på skole i dagene og ukene som kommer. Det er en utrygghet og en usikkerhet som ingen barn skal måtte leve med. Derfor er det en prioritert oppgave for de rødgrønne er å styrke fosterhjemstilbudet, og det er satt i gang flere tiltak for å øke rekrutteringen av fosterhjem.
Når de rødgrønne satser på barnevernet, så er det fordi vi veit at det er til det beste de som trenger oss aller mest, nemlig utsatte barn. Men det er også god politikk for å utjevne sosiale forskjeller. Tidligere barnevernsbarn er overrepresentert i frafallsstatistikken, og vi vet at de som faller utenfor i skolen får en vanskelig start i arbeidslivet. Frafall i den videregående skolen er en fattigdomsfelle, og derfor er satsning på barnevernet så viktig for Arbeiderpartiet. Hvis vi skal nå målet om et samfunn hvor alle er med, så er vi nødt til å gi alle barn et godt utgangspunkt i livet.
Til tross for at alle partier understreker viktigheten av å ta vare på utsatte barn, er det ikke alle partier som følger opp fagre ord med handling. I sitt alternative statsbudsjett for 2011 foreslår FrP å kutte 500 millioner i det statlige barnevernet. Dersom FrPs budsjett hadde blitt vedtatt, ville det ført til 830 færre stillinger eller en massiv nedleggelse av statlige barnevernsinstitusjoner. Jeg er enig i at det statlige barnevernet har utfordringer, men med FrPs dramatiske kutt vil vi få et dårligere barnevern.
Skal vi skape et bedre barnevern, er vi også nødt til å ta noen vanskelige debatter. For det er ingen tvil om at de ansatte i barnevernet står ovenfor vanskelige dilemmaer når det er tvil om foreldrene kan ivareta barnets beste. Og det er grunn til å spørre om det er slik at foreldrenes rettigheter går på bekostning av barnets beste og om terskelen for omsorgsovertakelse er for høy. Barne- og likestillingsminister, Audun Lysbakken, skal nå sette ned et utvalg som skal se nærmere på om det biologiske prinsipp tillegges for mye vekt. Det er en vanskelig, men viktig debatt fordi det i bunn og grunn handler om å hjelpe flere av de barna som trenger det.
Og jeg ønsker alle debatter om barnevern velkomne, fordi det bidrar til positiv endring og fordi barnevernet settes høyere på dagsorden. Jeg håper også det kan bidra til at barnevern og barns situasjon får sin rettmessige plass i kommunevalgkampen neste år. Og at lokale politikere kappes om å være de som vil satse mest på barn og unge, både når det gjelder barnevern, fritidstilbud, kultur og skole. Vi trenger flere lokalpolitikere som brenner for barnevernet og de utsatte barna. Det trenger de.
Barnevern har sjeldent stått like høyt på den politiske dagsorden som nå, og all oppmerksomhet som rettes mot barnevernet er fullt fortjent. Barn som trenger hjelp og omsorg fra flere enn foreldrene er en av samfunnets mest utsatte grupper. Dessverre finnes det alt for mange historier om barn som først blir sviktet av sin egen familie og så blir sviktet av det offentlige.
Heldigvis er det nå flere barn som får hjelp av barnevernet, og det er grunn til å rose alle de som hver eneste dag gjør en uvurderlig innsats for de barna som trenger det aller mest. Og når antall meldinger til barnevernet nesten er doblet siden 2000, så vitner det også om at tilliten til barnevernet har økt i befolkningen. Paradokset er at godt arbeid i barnevernet og økt tillit fører til flere saker og mer å gjøre. Regjeringen tar derfor grep. I budsjettet for 2010 la regjeringen rette for 400 nye stillinger i det kommunale barnevernet, men dette målet når vi ikke i år. Derfor bevilges det i 2010 240 millioner øremerket til flere stillinger. Dette er det største løftet for det kommunale barnevernet siden tidlig på 90-tallet, og det er på høy tide med et nytt krafttak for barnevernet.
Når barn ikke lenger har mulighet til å bo hjemme, er det for de fleste bedre å vokse opp hos en annen familie. Norge er på topp i Norden når det gjelder bruk av fosterhjem som plasseringsalternativ, men det er et behov for flere fosterhjem. I dag står det nemlig over 170 barn i kø for å få en fosterfamilie. Mange av disse barna har allerede levd lenge i en vanskelig situasjon hvor de ikke vet hvor de skal bo eller gå på skole i dagene og ukene som kommer. Det er en utrygghet og en usikkerhet som ingen barn skal måtte leve med. Derfor er det en prioritert oppgave for de rødgrønne er å styrke fosterhjemstilbudet, og det er satt i gang flere tiltak for å øke rekrutteringen av fosterhjem.
Når de rødgrønne satser på barnevernet, så er det fordi vi veit at det er til det beste de som trenger oss aller mest, nemlig utsatte barn. Men det er også god politikk for å utjevne sosiale forskjeller. Tidligere barnevernsbarn er overrepresentert i frafallsstatistikken, og vi vet at de som faller utenfor i skolen får en vanskelig start i arbeidslivet. Frafall i den videregående skolen er en fattigdomsfelle, og derfor er satsning på barnevernet så viktig for Arbeiderpartiet. Hvis vi skal nå målet om et samfunn hvor alle er med, så er vi nødt til å gi alle barn et godt utgangspunkt i livet.
Til tross for at alle partier understreker viktigheten av å ta vare på utsatte barn, er det ikke alle partier som følger opp fagre ord med handling. I sitt alternative statsbudsjett for 2011 foreslår FrP å kutte 500 millioner i det statlige barnevernet. Dersom FrPs budsjett hadde blitt vedtatt, ville det ført til 830 færre stillinger eller en massiv nedleggelse av statlige barnevernsinstitusjoner. Jeg er enig i at det statlige barnevernet har utfordringer, men med FrPs dramatiske kutt vil vi få et dårligere barnevern.
Skal vi skape et bedre barnevern, er vi også nødt til å ta noen vanskelige debatter. For det er ingen tvil om at de ansatte i barnevernet står ovenfor vanskelige dilemmaer når det er tvil om foreldrene kan ivareta barnets beste. Og det er grunn til å spørre om det er slik at foreldrenes rettigheter går på bekostning av barnets beste og om terskelen for omsorgsovertakelse er for høy. Barne- og likestillingsminister, Audun Lysbakken, skal nå sette ned et utvalg som skal se nærmere på om det biologiske prinsipp tillegges for mye vekt. Det er en vanskelig, men viktig debatt fordi det i bunn og grunn handler om å hjelpe flere av de barna som trenger det.
Og jeg ønsker alle debatter om barnevern velkomne, fordi det bidrar til positiv endring og fordi barnevernet settes høyere på dagsorden. Jeg håper også det kan bidra til at barnevern og barns situasjon får sin rettmessige plass i kommunevalgkampen neste år. Og at lokale politikere kappes om å være de som vil satse mest på barn og unge, både når det gjelder barnevern, fritidstilbud, kultur og skole. Vi trenger flere lokalpolitikere som brenner for barnevernet og de utsatte barna. Det trenger de.
Abonner på:
Innlegg (Atom)