
Inne i landsmøtesalen er det et slagord som sies om igjen og om igjen - arbeid til alle er jobb nummer en. Det er et godt slagord, det er selve kjernen i sosialdemokratiet. Men det er en slående ironi, at utenfor landsmøtesalen står det en gjeng med mennesker som vil jobbe, som vil bidra, men som ikke får lov. Lediggangen er roten til alt vondt, og det blir ekstra vondt når vi vet at dette er mennesker som i utgangspunktet er i en vanskelig situasjon.
Det er ønsket om en rettferdig asylpolitikk, som gjør at de som ikke har rett på asyl må forlate landet. Derfor ønsker ikke regjeringen å gi arbeidstillatelse til de som har fått avslag. Det er en slags logikk i den politikken. Men utfordringen kommer når vi behandler alle som har fått avslag helt likt. For det er ulike grunner til at folk ikke reiser hjem. Palestinerne er et godt eksempel på det. Noen av de vil reise hjem, men de kan ikke. Og mens vi venter på fred i Midtøsten og at Israels okkupasjon skal ta slutt, så er vi nødt til å gi disse menneskene en arbeidstillatelse. Freden i Midtøsten lar nemlig vente på seg...
Min utfordring til landsmøtet: bruk hodet og gi de ureturnerbare arbeidstillatelse!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar