Er jeg norsk nok?!

Frps forslag om at folk som skal få permanent oppholdstillatelse må ”leve som nordmenn” er for meg en smule uklart. Noen av kravene er at man må kle seg som en nordmann, respektere norsk kultur og væremåte og ha plettfri vandel.

Heldigvis for meg snakker jeg norsk, er på jobb akkurat nå og har ingen utestående barnebidrag. Men jeg må innrømme at jeg blir litt smånervøs her jeg sitter. Jeg spiste fetaost i salaten til frokost, hørte på svensk musikk på vei til jobb, på veggen henger det et palestinsk flagg og jeg må ærlig innrømme at jeg har en trafikkbot på samvittigheten.

Jeg lurer på hva Frp mener med det å ”leve som en nordmann”, og det hadde derfor vært fint om noen fra partiet kunne svart meg på følgende spørsmål:

• Hvor mange ganger i uka bør jeg spise grandis?
• Er det greit å spise kebab, og kan det være en formildende omstendighet hvis jeg bare gjør det når jeg er på den tradisjonelle norske helgefylla?
• Må jeg alltid ha sokker i sandalene?
• Hvor mye hud bør jeg vise for å være norsk nok?
• Bør jeg løpe å kjøpe grilldress, crocks og FK-caps så fort som mulig?
• Hvor stort problem er det at jeg ikke tror på Gud?
• Hva er viktigst: være med på Paradise eller bu en plass der ingen skulle tru at nokon kunne bu?
• Holder det at jeg har bunad, eller må jeg også skaffe meg en lusekofte?

Det er lett å harselere med Frps forslag om at folk må ”leve som nordmenn”. Men i bunn og grunn er det både trist og smålig av partiet å spille på fremmedfrykt hver gang det går dårlig på meningsmålingene. Dette er et forslag med mye dårlig retorikk og lite politikk. Og ekstra flaut blir det når Frp går høyt på banen med krav om norskopplæring samtidig som de konsekvent kutter i norskopplæring til asylsøkere og innvandrere!
 
Sannheten er at det er ingen oppskrift på det å være norsk. En av de fineste tingene ved Norge er at vi ikke er like, vi tror på forskjellige ting, vi kler oss ulikt, vi spiser mat fra hele verden og at vi har en vannvittig stor språkkompetanse i vårt lille land. Det er ulikhetene som gjør oss til et rikere samfunn.



Lagt til 21.21: Takker for konstruktive kommentarer, både de som er enige og uenige. Jeg har nok en gang lært at man skal være forsiktig med ironi i skriftlig form, og har notert meg det til en senere anledning. Etter litt for mange kommentarer som innholdt personsjikane, rasisme og hentydninger til at jeg burde vært død, har jeg nå stengt kommentarfeltet. 

Alvorlig kortslutning

I dagens Dagbladet kan man lese en artikkel om en mann som er dømt for voldtekt, og Dagbladet har valgt overskriften: to sekunders sex kostet 150.000. Her må et ha skjedd en alvorlig kortslutning i redaksjonen.

En av de store utfordringene når det gjelder voldtekt og overgrep er dårlige holdninger. Som jeg skrev i forrige blogginnlegg er det skremmende holdninger blant mange menn og i samfunnet for øvrig. Dette gjør at noen menn våkner opp som voldtektsmenn, det gjør at altfor mange kvinner føler en skam de aldri burde følt og det gjør at altfor ikke anmelder overgrepet.

Derfor er artikkelen i dagens Dagblad alvorlig, og det er kanskje på tide med litt voksenopplæring.
- voldtekt er ikke sex
- voldtekt er et alvorlig overgrep som kan sammenlignes med nesten-drap
- man betaler ikke for sex når man blir dømt til å betale erstatning
- at overgrepet varte i 2 sekunder er lite relevant

Jeg håper dette var en engangstabbe fra Dagbladet sin side, vi er nemlig avhengig av alle gode krefter for å bygge gode holdninger mot voldtekt!

Styrker seksualundervisningen

I går tok Hanne Kristin Rohde i Oslo-politiet til orde for å reformere seksualundervisningen i skolen for å forebygge voldtekt og seksuell trakassering. Bakgrunnen er at mange ikke anmelder voldtekt og at det er behov for en bevisstgjøring knyttet til hva som faktisk er en voldtekt.

Tallenes tale viser at det er behov for mer kunnskap og bedre holdninger. I en studie fra NTNU i 2007 sier en tredjedel av guttene som ble spurt seg enige i påstanden om at kvinner anmelder voldtekt fordi de angrer etter å ha hatt sex. En fjerdedel av guttene er enig i påstanden om at kvinner har en tendens til å overdrive hvor skadelig voldtekt er. I en undersøkelse Reform har gjort, sier 1 av 10 gutter at sex med en sovende jente ikke er et seksuelt overgrep.

Disse holdningene er farlige, og de fører dessverre til at mange gutter våkner opp som voldtektsmenn. Men de er også farlige fordi mange jenter føler en skam de aldri skulle følt, og de lar være å anmelde. En del av utfordringene når det gjelder voldtekt og overgrep lar seg ikke løse med politi og natteravner alene fordi de aller fleste voldtektene skjer i hjemmet og overgriperen er ofte en person offeret kjenner. Derfor må vi også bidra til holdningsendringer.

Derfor er jeg helt enig med Hanne Kristin Rohde, det er behov for bedre seksualundervisning i skolen. Vi trenger en seksualundervisning som ikke bare handler om prevensjon og praktiske tips, men som handler mer om holdninger, selvsikkerhet og trygghet til å sette egne grenser.

Og vi er allerede i gang. I morgen vil de rødgrønne partiene på Stortinget stemme for regjeringens forslag om å gi 1 million kroner til prosjektet ”Uke Sex”. De tilbyr gratis og oppdatert undervisningsmateriale til norske skoler og i år har over 40.000 elever i grunnskolen deltatt. Og med tilleggsbevilgningen i revidert nasjonalbudsjett vil enda flere elever få mulighet til å delta på opplegget. I 2013 planlegger ”Uke Sex” å utvikle materiale som handler om grensesetting og voldtekt, det vil være et viktig bidrag for å styrke seksualundervisningen og det holdningsskapende arbeidet.

Maktfordelingsprinsippet er en fin ting

I dag kom de sakkyndiges rapport som konkluderer med at siktede i 22. juli-saken er strafferettslige utilregnelig, og det ble nok en dag med mange følelser og blandede reaksjoner for min egen del. Men jeg har ikke noe grunnlag for å mene noe om innholdet i de sakkyndiges rapport, rett og slett fordi jeg ikke har tilgang på hele rapporten og fordi jeg heller ikke har noen psykiatrisk kompetanse av nevneverdig betydning.

Andre har derimot vært raskt ute med sine meninger. Det er noe grunnleggende bekymringsverdig når lederen av Stortingets justiskomie, Per Sandberg, setter maktfordelingsprinsippet til side og sier at han ikke kan godta rapporten . Det er mye som gjør Norge til et fantastisk sted å bo, en av de tingene er at vi har uavhengige domstoler og at Storting og regjering ikke skal overstyre rettsprosesser. Han sier videre at det er ingen som vil ha forståelse for denne konklusjonen. Det får stå for Sandbergs regning at han ikke vil forstå eller godta en rapport som han selv innrømmer å ikke ha lest, men at han i tillegg bedriver kollektiv tankelesning er hvertfall umulig for meg å forstå. At reaksjonene i dag har vært mange er fullt forståelig, men jeg hadde større forventninger til at stortingsrepresentanter var seg sitt ansvar bevisst og ikke blandet seg inn i en pågående rettsprosess.

Jeg er en av de som har en solid tillit til rettssystemet vårt. De sakkyndige har levert sin rapport som skal gjennomgås av rettsmedisinsk kommisjon. Så er det opp til den uavhengige domstolen å ta stilling til innholdet, med andre ord er det ikke Stortingets oppgave. Så skal jeg ikke utelukke at det kan komme frem ting i rettssaken som gjør at vi kan ha en debatt om rettens bruk av sakkyndige, det har vi hatt tidligere og disse debattene har ført til lovendringer for å bedre rettssikkerheten. Men det er nærmest umulig å ha fornuftige debatter om dette samtidig som rettsprosessen går sin gang. Vi må forholde oss til lovverket som er der i dag, et viktig prinsipp i rettsstaten er at vi ikke vedtar lover med tilbakevirkende kraft.

Men dagens største slag i magen var verken rapporten fra de sakkyndige eller Sandbergs uttalelser. Det var at jeg nok en gang fikk ny informasjon som fete overskrifter i tabloidavisene. Heller ikke denne gangen fikk jeg mulighet til å bli varslet av bistandsadvokaten min og rolig ta innover meg hva de sakkyndige hadde kommet frem til. Bare sånn at det er sagt, jeg hyller den frie pressen og mener at media ofte er sitt samfunnsansvar bevisst når de setter søkelys på viktige temaer. Men er kjennetegnet på en fri presse og gravende journalistikk at de kan trykke konklusjonen fra de sakkyndiges rapport med fete overskrifter en liten halvtime før pressekonferansen? For meg bærer det mer preg av en ustanselig jakt på sensasjoner og økte salgstall. Men de jeg blir mest frustrert av er likevel ikke pressen, men det er den eller de som til stadighet lekker informasjon til pressen. Det er en belastning å aldri være forberedt på hvilken informasjon som kommer når eller hvor. Jeg har ikke noe behov for å spekulere hvem som lekker informasjon, men jeg håper dette var siste gang. Det ville hvertfall gjort hverdagen min noe bedre.

Hvis domstolen kommer til at mannen som sto bak terrorhandlignene ikke er strafferettslig tilregnelig må vi akseptere det. Men det frikjenner oss ikke fra ansvaret med å ta debatten om hatideologien som sto bak handlingene og som fremdeles lever i beste velgående.

Mitt Utøya

Sommerleiren på Utøya skulle bli sommerens vakreste eventyr. Men fredag 22. juli havnet jeg i et mareritt som jeg sliter med å våkne opp fra. Men viktigere enn noen gang er det å minnes alt det fantastiske Utøya betyr for meg. Det er over ti år siden jeg dro til Utøya for første gang. Jeg var nervøs. Kjente bare noen få og var alvorlig bekymret for at jeg kunne for lite til å delta på en politisk sommerleir. Men jeg oppdaget fort at Utøya sto der med åpne armener og ønsket alle velkommen. Mitt første møte med allsang rundt leirbålet var magisk, og jeg sang med selv om jeg ikke kunne teksten. Jeg følte virkelig at jeg var en del av noe som var større enn meg selv.

I forkant av en av mine første sommerleire ringte en fyr fra AUF sentralt og ville ha meg med i lokallagslederutvalget. Det var stort. AUF sentralt på Youngstorget i Oslo visste hvem jeg var. Husker mitt første politiske møte i Oslo, sov hjemme hos eldre AUFere som jeg synes var de kuleste og smarteste jeg noen gang hadde møtt. Lurte meg med på mitt første nachspill. Der var det folk jeg ikke visste hvem var, men som jeg skjønte var viktige, som snakket til lille meg. Tror jeg vokste noen centimeter den helga. Og etter det har jeg vært på utallige nachspill hvor de politiske analysene har vært mange og debattene heftige. Og i mange år var jeg fast inventar på de fantastiske lokallagsledersamlingene på Utøya.

De første årene var Utøya en sosial og politisk tumleplass. Alltid redd for å stille spørsmål, virke dum eller si noe feil. Men jeg gikk på alle politiske verksteder jeg kunne få med meg og noterte ned alt som ble sagt i notatbøkene mine. Sirlige notater som fylte mange bøker med kunnskap som gjorde at jeg plasserte meg trygt på venstresida i moderpartiet. Det var i AUF og på Utøya at jeg etterhvert utviklet en sunn ryggmarksrefleks, nemlig at partiledelsen jeg beundret ikke alltid hadde rett. Jeg forsto hvor viktig det var at AUF var partiets salt, en politisk identitet som sikkert har vært både til glede og frustrasjon for andre. Og det var på Utøya at jeg fant to jenter som fremdeles betyr ufattelig mye for meg. Vi var bråkete, høylydte og tok nok ganske mye plass. Jeg hadde aldri lest feministisk litteratur og kunne ikke så mye om det mye omtalte glasstaket. Men den sommeren ble jeg for alvor feminist i praksis. Utøya har mer enn noe annet sted påvirket min politiske identitet.

Men Utøya er så mye mer enn politikk. Leirbål, forelskelse, samhold, latter og sang. Og det er det eneste stedet hvor fotball faktisk er artig. Fotballkampene på Utøya er nemlig i en egen klasse. Etter en uheldig episode hvor jeg krasjet med en eldre AUFer har kneet aldri blitt det samme igjen. Og etter en sommer på krykker, har jeg vært lagleder eller selvutnevnt heiagjengleder. Kampene mot Nord-Norge var de artigste. Ikke fordi fotballspillet var særlig vakkert, men fordi skjellsordene haglet mellom heiagjengene. Og siden den gang har jeg alltid mistet stemmen min en gang utpå lørdagskvelden. Det var vel også det året det ble en tradisjon at et av sentralstyrets mannlige og gladtjukke gutter stjal prikkeskjørtet fra teltet mitt, tok på seg en mopp på hodet og skrek seg gjennom en hel sketsj på sentralstyrets underholdning.

Etterhvert skulle det bli min tur til å stille som kandidat til sentralstyret, og det året fikk jeg taletid etter Jens sin tale i bakken. Husker at beina mine skalv ukontrollert, men med bakken fylt av AUFere fikk jeg nok selvtillit til å kline til med miljøbudskapet mitt. Ung, radikal og evig idealist. Glemmer ikke hvor godt det føltes da hele bakken reiste seg og trampeklappen ljomet over øya. Etter den sommeren har talerstolen blitt en god venn.

Som en av de mange oppgavene i sentralstyret var jeg så heldig å få lede AUFs regnskogskampanje. Jeg husker hvor glad jeg ble når folk gikk rundt i de fargerike kampanje t-skjortene. Og jeg husker at jeg ikke ble like glad når unge AUFere utfordret meg og Martin Henriksen til stand-up show. Men saken var god, så vi kunne ikke si nei. Avtalen var at så lenge folk puttet penger på bøssene, så måtte vi fortsette å fortelle dårlige vitser. Det var ulidelig flaut, og folk lo nok mer av oss enn med oss. Selvhøytidelighet er heldigvis noe av det jeg aldri lærte på Utøya.

Det eneste som er negativt med Utøya er at man blir et år eldre for hver sommerleir. Men på Utøya blir alder bare et tall, og Utøyamagien gjør alltid underverker. Jeg og den jevnaldrende og enda mer høylydte jenta fra nord nektet å innse at vi var for gamle til å døgne. Vi satt ved et leirbål og sang av full hals, og denne gangen kunne jeg alle sangene. Da sola var på vei opp igjen bestemte vi oss for å dra opp teltpluggene til de vi kjente. Vi lo av full hals der vi løp gjennom leirbyen og følte oss som tenåringer igjen.

Som fersk stortingsrepresentant har jeg kjent på følelsen av å bli revet mellom de store drømmene og dag-til-dag politikken. For meg er Utøya et fristed hvor ingen drømmer er for store. På bussen ut til Utøya torsdag gledet jeg meg til å fylle på med entusiasme, engasjement og pågangsmot foran en lang valgkamp. Ingenting er mer inspirerende enn å henge med de unge AUFerne. Og det er ingen som har gitt meg mer håp, inspirasjon og mot enn AUFerne i ukene etter terroren.

På lørdag skal mange av oss tusle ned bakken på landsia, gå om bord på MS Torbjørn og sette føttene på brygga etter en kort båttur over Tyrifjorden. Og jeg skal gjøre mitt beste for å minnes det Utøya jeg er så glad i. Stedet med alle de gode minnene om den bevegelsen som har lært meg så mye, som har vist meg enormt med tillit og gjort meg til den politikeren og mennesket jeg er i dag. Jeg er evig takknemlig. Men det gjør fysisk vondt å tenke på de menneskene jeg aldri mer skal få møte på Utøya og som aldri mer skal få oppleve Utøya-magien. Vi skal aldri glemme dere, og vi skal hedre våre fineste kamerater med et liv med kamp, og ved å ta Utøya tilbake. Vi kan aldri fylle tomrommet og savnet, men det er en trøst å vite at øya som har betydd mer for meg enn ord kan beskrive, skal fortsette å imponere, engasjere og inspirere fremtidas AUFere.

"Vi står rede til å anerkjenne den palestinske staten"

Den palestinske presidenten, Mahmoud Abbas, besøkte denne uka Norge. Anledningen var at palestinerne nå får sin egen ambassade i Oslo. Dette er en viktig politisk støtte til det palestinske statsbyggingsprosjektet. Men Abbas var her også for å be Norge stemme for anerkjennelse av en palestinsk stat til høstens generalforsamling i FN.

Det palestinske statsbyggingsprosjektet har bidratt til at den palestinske økonomien har styrket seg. Jeg er stolt over at den rødgrønne regjeringen har bidratt med omtrent 900 millioner kroner årlig til det palestinske statsbyggingsprosjektet. Når giverlandsgruppa møtes i september, vil de sannsynligvis konkludere med at reformene har ført til at statsinstitusjonene er godt nok utviklet til å drifte en stat. De palestinske selvstyremyndighetene vil i mindre grad være avhengig av økonomisk støtte fra det internasjonale samfunnet, det de nå ber om er at verden trapper opp den politiske støtten.

Reaksjonene har ikke latt vente på seg. KrF mener at en anerkjennelse av en palestinsk stat i FN er et blindspor. Høyre stiller spørsmålstegn ved om det er politisk klokt. Og Frp mener det vil være skadelig for fredsprosessen.

Sannheten er at det dessverre ikke er noen fredsprosess på gang. Det som derimot skjer er at den israelske okkupasjonen styrker seg, det skapes flere fakta på bakken, bosetningene utvides, Vestbredden ghettofiseres og Gaza er under blokade. Den eneste prosessen som skaper endring er okkupasjonsprosessen, og det er dessverre endring i negativ retning.

Høyresiden mener at det å anerkjenne en palestinsk stat vil ødelegge for fredsprosessen. Jeg mener de bommer på målet. For samtidig som Abbas besøkte Norge, ga israelske myndigheter tillatelse til 336 nye hus i bosetninger på Vestbredden. De siste ni årene har det blitt bygget 2000 folkerettsstridige bosetninger. Det er denne politikken som gjør at fredsprosessen i realiteten er død, og det er denne politikken som må endres slik at partene kan sette seg ved forhandlingsbordet. Det er helt legitimt at palestinerne krever at Israel må stanse en folkerettsstridig bosettingspolitikk og det er helt legitimt at palestinerne nå går til FN og ber verdens land om anerkjennelse av en palestinsk stat.

Det er kun forhandlinger som kan skape en varig og rettferdig fred. Men hvis det skal bli en realitet må Israel stanse bosettingsaktiviteten og respektere folkeretten, og palestinernes posisjon må styrkes. For til tross for forhandlinger, har palestinerne opplevd mur og bosetninger på okkupert land, flyktninger har levd i eksil i over 60 år og rivingen av palestinske hus i Øst-Jerusalem fortsetter. Det er en systematisk utvikling hvor palestinerne blir fratatt sin frihet, verdighet og sitt eget land. Det er på tide at utviklingen snur.

I 1947 vedtok FN delingsplanen. Året etter gikk Israel unilateralt ut og erklærte sin egen stat for opprettet. 63 år etter venter palestinerne fremdeles på sin stat. Derfor var Arbeiderpartiets landsmøtevedtak tidligere i år viktig og riktig:

"Vi støtter palestinernes kamp for en egen stat og står rede til å anerkjenne den palestinske staten."

There ain't no power like the power of the people

De siste dagene i Aten har vært en surrealistisk opplevelse. Israels stadig mer desperate trusler, trenering av godkjennelser fra greske havnemyndigheter og sabotasje på passasjerskipet vi eier sammen med svenskene og grekerne setter sitt preg på stemningen. Her er folk styrket i sin tro på at dette er en riktig og viktig aksjon, og jo mer vi blir motarbeidet, jo mer motiverte blir vi. Demonstrasjonene raser i sentrum av Aten og i går våknet jeg til Bella Ciao som runget fra gatene. Samtidig sitter vi i vår lille oase i et anarkiststrøk sammen med de andre aktivistene. Det er en herlig blanding av besteforeldre, poeter, musikere, leger, sykepleiere, oldemødre og parlamentarikere. En skjønn forening som smører seg med solkrem og tålmodighet i påvente av beslutningen om at vi er klare til å dra.

Freedom Flotilla II sine folk jobber iherdig med å få godkjent båtene, og det ser ut som de lykkes. Israel har trappet opp sin innsats, nå synes det som om målet er å true såkalte viktige folk fra å delta. Først var det journalistene sin tur, trusler om ti års utestengelse ble fremsatt. Selvfølgelig et uhørt angrep på ytringsfriheten, og etter kraftige reaksjoner uttalte Netanyahu at man skulle revurdere truslene mot journalistene.

Neste gruppe som sto for tur var parlamentarikerne. Israel truet i går med diplomatiske konsekvenser dersom parlamentarikere deltok på båtene. På konvoien skal det være parlamentarikere fra Norge, Sverige, Spania og Frankrike. I tillegg to EU-parlamentarikere. Truslene fra Israel kan derfor tolkes som et ønske om å isolere seg fra Europa. Det har lenge vært kjent at det skal være parlamentarikere om bord. Det visste også israelsk UD da de hadde møte med den norske ambassaden i Tel Aviv. I referatet som er offentliggjort, nevnes ikke dette med et eneste ord. Heller tvert imot, israelsk UD sier i møtet at de vurderer å gi parlamentarikere og kjendiser spesialbehandling. Det er en noe underlig måte å drive utenrikspolitikk, at pressetalsmenn i siste liten truer en rekke land og EU med diplomatiske sanksjoner. Jeg må innrømme at det lukter av desperasjon.

Israels militære strategi bygger på avskrekking, og sett fra Israels side har nok dette vært en effektiv strategi. Landet har begått brudd på folkeretten og menneskerettigheter gjentatte ganger. Men det har aldri fått noen konsekvenser. Verdenssamfunnet fordømmer handlingene i sterke ordelag, og Israel har fortsatt med sitt. Landet får som regel viljen sin, og med USA som trofast støttespiller er det dessverre ikke kommet på plass sanksjoner eller politisk press som har greid å stanse de.

Men i Aten er det samlet nesten 400 aktivister fra hele verden. Det er en imponerende grasrotbevegelse som har styrket seg etter angrepene på Freedom Flotilla I i fjor. Den fortsetter å vokse i styrke, og her er det få som kan trues til taushet til tross for at Israel gjør det de kan.

For ni år siden var jeg i Aten på IUSY-leir sammen med mange tusen ungdommer fra AUFs søsterorganisasjoner fra hele verden. Da gikk vi i demonstrasjonstog, sang kampsanger og ropte taktfast: There ain’t no power like the power of the people, cause the power of the people won’t stop. Ni år senere i Aten går det samme slagordet på repeat i hodet mitt.

Den egentlige provokasjonen

Konvoien er ingen trussel mot Israels sikkerhet. Vi har ingen vaapen og vi er ikke voldelige. Og etter aa ha moett de andre passasjerne, faar paastander om det motsatte meg til aa trekke paa smilebaandet. Om bord paa baaten er en 88 aar gammel israelsk sykepleier, en oldemor fra Norge, parlamentarikere, en tidligere oberst i det amerikanse forsvaret som trakk seg i protest mot Irak-krigen, forfattere, en borgerrettsaktivist fra USA, musikere og en gjeng med helt vanlige mennesker. Er vi en trussel, neppe..

Men konvoien er en trussel mot blokaden og Israels brudd paa folkerett og menneskerettigheter. Konvoien har foreloepig skapt en enorm mediaoppmerksomhet verden rundt og den gjoer at Gaza ikke blir glemt. Det er det Israel ikke oensker. Derfor opplever vi naa aa bli motarbeidet med alle virkemidler. Diplomatisk press, trusler mot enkeltpersoner, trusler mot journalister og en vannvittig skjoennmaling av situasjonen paa Gazastripen. I gaar ble det oppdaget sabotasje paa passasjerskipet som vi eier sammen med svenskene og grekerne. Det er en kriminell handling som maa etterforskes.

Vi faar mange spoersmaal om vi har mistet haapet om at vi faar sjoesatt konvoien. Jeg har vaert i Aten i tre dager. Palestinerne har ventet paa sin frihet adskillig lenger. Palestinerne har vaert okkupert i over 40 aar. Blokaden av Gaza gaar naa inn i sitt femte aar. Spoersmaalet er heller om naar palestinerne kommer til aa gi opp haapet.

Den siste tiden har frihetsrevolusjonene stormet i Midtoesten. Det var ingen som mente at demonstrantene i Libya, Tunisia, Egypt eller i Syria skulle jobbe gjennom "allerede etablerte kanaler". Heller tvert imot, en hel verden stoettet demonstrantene og deres kamp for frihet og demokrati. Til tross for det, er det mange som naa mener at palestinerne og deres stoettespillere skal bruke "etablerte kanaler".

Igjen hoerer vi oppfordringene om aa reise til Gaza via landeveien og at lasten kan faa komme inn dersom Israel kan inspisere lasten. Men konvoiens hovedmaal er aa bryte blokaden. Og ved aa la Israel styre hvilke varer som kommer inn, vil i realiteten kun bekrefte den folkerettsstridige blokaden. Det ville vaere en noe underlig aksjonsform.

Enkelte hevder at konvoien er en provokasjon. Men den virkelige provokasjonen er okkupasjonen og blokaden. Provokasjonen er at sivilbefolkningen er utsatt for humanitaere lidelser og fratatt sin frihet. Spoersmaalet er ikke om blokaden er ulovlig. Spoersmaalet er hvorfor verdenssamfunnet tillater at blokaden fortsetter. Verdens ledere burde konsentrere seg litt mer om blokaden, da hadde konvoien ikke vaert noedvendig.

Palestinerne har ventet lenge nok. De har maattet taale urettferdigheten lenge nok. Derfor seiler vi til Gaza, og vi lover at baatene vil fortsette aa komme helt til blokaden er hevet. I det minste kan det bidra til at palestinerne beholder haapet.

Gaza on my mind...

Reisen til Aten var en eneste lang opptur. Paa flyplassen, paa flyet og paa veien til hotellet var det folk som ga oss klapp paa skulderen eller tommelen opp. Ikke fordi de visste hvem vi var, men fordi vi hadde Ship to Gaza t-skjorter.

Etter den tid har det vaert liten tid til aa oppdatere bloggen. Vi har vaert paa treninger for aa prente inn ikke-voldsprinsippet. Det er et veldig profesjonelt opplegg, og det er betryggende aa vite at alle passasjerene gaar gjennom det samme opplegget. Vi har ogsaa brukt tid paa aa bli bedre kjent med passasjerer fra Frankrike, Hellas, Italia, Sverige og USA. Det er vanskelig aa forklare stemningen her nede og det er umulig aa beskrive alle de utrolige menneskene jeg har moett. Men selv om baatturen enda ikke er igang, er jeg vannvittig mange opplevelser rikere allerede. (Muligens noen klisjeer her, men sannheten maa fram.)

I dag har tidligere erkebiskopen i Cape Town og fredsprisvinneren, Desmond Tutu, signert en offisiell stoetteerklaering til Freedom Flotilla II. Det er en god stoette aa ha i ryggen naar vi skal gaa ombord paa baatene. Takk ogsaa til alle dere som sender meldinger med stoetteerklaeringer, det betyr mye for oss aa vite at vi har mange med oss. Og det betyr enda mer at det er mange som mener at dette er en viktig aksjon for aa sette fokus paa blokaden, paa de humanitaere lidelsene og paa Israels brudd paa folkeretten og menneskerettighetene. Og at Gaza naa diskuteres over hele verden er i seg selv viktig.

Akkurat naa ser det ut som om vi blir lengre i Aten enn vi hadde planlagt. Det israelske diplomatiet jobber paa spreng for aa hindre at baatene forlater havna, og godkjenning av baatene trekker ut i tid. Men vi feirer at den franske baaten naa er paa vei til Middelhavet, en viktig seier for oss!

Registrerer at media hjemme skriver om oss som drar, og det er mange spoersmaal om hva vi gjoer i disse dager og om sikkerhetsopplegget. Jeg haaper folk ikke glemmer hvorfor vi gjoer dette, det handler strengt tatt ikke om oss. Det handler om aa heve blokaden av Gaza, det handler om aa kjempe for menneskerettigheter og frihet for palestinerne. Jeg blir nesten overrasket over den roerende omsorgen fra journalister som lurer paa hvordan vi har det og om vi er redde. Jeg kan garantere at palestinerne har maattet gaa gjennom mye mer enn oss. Det er ogsaa derfor vi gjoer dette, fordi vi ikke kan godt at andre mennesker befinner seg i en situasjon som vi selv aldri ville godtatt.

Før avreise med Freedom Flotilla II

I dag reiser jeg og seks andre nordmenn til Athen. Der skal vi møte over 400 aktivister fra mer enn 30 nasjoner. I neste uke forlater vi en havn i Hellas med Freedom Flotilla II. Målet er Gaza havn og kravet er at blokaden av Gaza heves.

Hjemme i Norge argumenterer UD med at konvoien er unødvendig fordi det ikke er en humanitær katastrofe, folk sulter nemlig ikke i Gaza. 17. mai i år sa United Nations Under-Secretary-General and Emergency Relief Coordinator (USG/ERC), Valerie Amos, at Gazas befolkning lider under unødvendige humanitære lidelser. Amos krevde en slutt på blokaden for å bedre den humanitære situasjonen. Jeg er enig med sistnevnte.

FN-organisasjonen OCHA kom mars i år med en rapport som vurderte konsekvensene av lettelsene i blokaden som ble innført etter forrige flotilla. Rapporten konkluderer med at lettelsene ikke har ført til en betydelig forbedring i folks dagligliv. Fremdeles ligger mange av de 40.000 boenhetene som ble ødelagt under krigen, i ruiner.

Mangelen på medisiner øker, og alle helsetjenester er redusert, inkludert operasjoner og primærhelsetjenesten. Det er mangel på elektrisitet fordi innførsel av drivstoff er mangelfull. Befolkningen får ikke utnyttet naturressursene fordi store deler av landbruksarealet ligger i buffersonen mot Israel eller fordi import av utstyr ikke er lov. Og dersom fiskere beveger seg tre nautiske mil ut fra kysten er risikoen for å bli beskutt av den israelske marinen stor.

Tilnærmet ingen eksport som er tillatt. Siden november 2010 har 290 lastebiler fått lov til å kjøre ut av Gaza. Før blokaden ble innført i juni 2007 var det gjennomsnittlig 960 lastebiler hver måned. Blokaden fører til økonomisk stagnasjon på Gazastripen, arbeidsledigheten er høy og 1,1 millioner palestinere er avhengig av matforsyninger fra bistandsorganisasjoner for å overleve.

En hel verden fordømmer blokaden fordi den folkerettsstridig, bryter med menneskerettighetene og fordi den er en kollektiv avstraffelse av et helt folk. Men fire år etter at blokaden ble innført, eksisterer den fremdeles. Derfor reiser vi med konvoien til Gaza. Vi reiser i protest mot at et land kan isolere 1,5 millioner mennesker. Vi vil si klart ifra om at blokader og kollektiv avstraffelse aldri kan skape fred. Vi seiler i solidaritet med den palestinske sivilbefolkningen.

Gazas barn sulter ikke ihjel. Men jeg unnert Gazas barn større drømmer enn å unngå sult. De har like mye rett som andre barn til å gå på skole, til å oppleve frihet, til å leve verdige liv uten frykt og til å bo i hus og ikke teltleire. Den dagen de gir opp håpet om en bedre framtid, den dagen har vi alle tapt. Derfor står kravet om opphevelse av blokaden fast.

I juni i fjor skrev Sidsel Wold et korrespondentbrev fra Gaza. Hun beskrev hva som skjedde på Gaza mens flotillaen var på vei i fjor. «De jeg traff hadde en glød og en glede jeg ikke hadde opplevd i Gaza på flere år. Håpet var tent fordi det fantes folk der ute som ikke ville la dem i stikken.» I avslutningen skriver hun: «Den ulovlige kollektive straffen av Gazas befolkning fortsetter som før. For verdens politikere har vendt seg til blokaden, og tilpasser seg den også.»

Når vi i neste uke legger ut fra en havn i Hellas gjør vi det fordi vi ikke har glemt Gazas befolkning. Fordi vi ikke venner oss til eller tilpasser oss blokaden. Fordi vi er villige til å stå opp for de verdiene vi tror på. Vi drar med vind i seilene og håper konvoien bidrar til at frihetens revolusjoner i Midtøsten også når Gaza og det palestinske folket.

Oppdateringer følger når vi er fremme i Athen.