Mitt Utøya

Sommerleiren på Utøya skulle bli sommerens vakreste eventyr. Men fredag 22. juli havnet jeg i et mareritt som jeg sliter med å våkne opp fra. Men viktigere enn noen gang er det å minnes alt det fantastiske Utøya betyr for meg. Det er over ti år siden jeg dro til Utøya for første gang. Jeg var nervøs. Kjente bare noen få og var alvorlig bekymret for at jeg kunne for lite til å delta på en politisk sommerleir. Men jeg oppdaget fort at Utøya sto der med åpne armener og ønsket alle velkommen. Mitt første møte med allsang rundt leirbålet var magisk, og jeg sang med selv om jeg ikke kunne teksten. Jeg følte virkelig at jeg var en del av noe som var større enn meg selv.

I forkant av en av mine første sommerleire ringte en fyr fra AUF sentralt og ville ha meg med i lokallagslederutvalget. Det var stort. AUF sentralt på Youngstorget i Oslo visste hvem jeg var. Husker mitt første politiske møte i Oslo, sov hjemme hos eldre AUFere som jeg synes var de kuleste og smarteste jeg noen gang hadde møtt. Lurte meg med på mitt første nachspill. Der var det folk jeg ikke visste hvem var, men som jeg skjønte var viktige, som snakket til lille meg. Tror jeg vokste noen centimeter den helga. Og etter det har jeg vært på utallige nachspill hvor de politiske analysene har vært mange og debattene heftige. Og i mange år var jeg fast inventar på de fantastiske lokallagsledersamlingene på Utøya.

De første årene var Utøya en sosial og politisk tumleplass. Alltid redd for å stille spørsmål, virke dum eller si noe feil. Men jeg gikk på alle politiske verksteder jeg kunne få med meg og noterte ned alt som ble sagt i notatbøkene mine. Sirlige notater som fylte mange bøker med kunnskap som gjorde at jeg plasserte meg trygt på venstresida i moderpartiet. Det var i AUF og på Utøya at jeg etterhvert utviklet en sunn ryggmarksrefleks, nemlig at partiledelsen jeg beundret ikke alltid hadde rett. Jeg forsto hvor viktig det var at AUF var partiets salt, en politisk identitet som sikkert har vært både til glede og frustrasjon for andre. Og det var på Utøya at jeg fant to jenter som fremdeles betyr ufattelig mye for meg. Vi var bråkete, høylydte og tok nok ganske mye plass. Jeg hadde aldri lest feministisk litteratur og kunne ikke så mye om det mye omtalte glasstaket. Men den sommeren ble jeg for alvor feminist i praksis. Utøya har mer enn noe annet sted påvirket min politiske identitet.

Men Utøya er så mye mer enn politikk. Leirbål, forelskelse, samhold, latter og sang. Og det er det eneste stedet hvor fotball faktisk er artig. Fotballkampene på Utøya er nemlig i en egen klasse. Etter en uheldig episode hvor jeg krasjet med en eldre AUFer har kneet aldri blitt det samme igjen. Og etter en sommer på krykker, har jeg vært lagleder eller selvutnevnt heiagjengleder. Kampene mot Nord-Norge var de artigste. Ikke fordi fotballspillet var særlig vakkert, men fordi skjellsordene haglet mellom heiagjengene. Og siden den gang har jeg alltid mistet stemmen min en gang utpå lørdagskvelden. Det var vel også det året det ble en tradisjon at et av sentralstyrets mannlige og gladtjukke gutter stjal prikkeskjørtet fra teltet mitt, tok på seg en mopp på hodet og skrek seg gjennom en hel sketsj på sentralstyrets underholdning.

Etterhvert skulle det bli min tur til å stille som kandidat til sentralstyret, og det året fikk jeg taletid etter Jens sin tale i bakken. Husker at beina mine skalv ukontrollert, men med bakken fylt av AUFere fikk jeg nok selvtillit til å kline til med miljøbudskapet mitt. Ung, radikal og evig idealist. Glemmer ikke hvor godt det føltes da hele bakken reiste seg og trampeklappen ljomet over øya. Etter den sommeren har talerstolen blitt en god venn.

Som en av de mange oppgavene i sentralstyret var jeg så heldig å få lede AUFs regnskogskampanje. Jeg husker hvor glad jeg ble når folk gikk rundt i de fargerike kampanje t-skjortene. Og jeg husker at jeg ikke ble like glad når unge AUFere utfordret meg og Martin Henriksen til stand-up show. Men saken var god, så vi kunne ikke si nei. Avtalen var at så lenge folk puttet penger på bøssene, så måtte vi fortsette å fortelle dårlige vitser. Det var ulidelig flaut, og folk lo nok mer av oss enn med oss. Selvhøytidelighet er heldigvis noe av det jeg aldri lærte på Utøya.

Det eneste som er negativt med Utøya er at man blir et år eldre for hver sommerleir. Men på Utøya blir alder bare et tall, og Utøyamagien gjør alltid underverker. Jeg og den jevnaldrende og enda mer høylydte jenta fra nord nektet å innse at vi var for gamle til å døgne. Vi satt ved et leirbål og sang av full hals, og denne gangen kunne jeg alle sangene. Da sola var på vei opp igjen bestemte vi oss for å dra opp teltpluggene til de vi kjente. Vi lo av full hals der vi løp gjennom leirbyen og følte oss som tenåringer igjen.

Som fersk stortingsrepresentant har jeg kjent på følelsen av å bli revet mellom de store drømmene og dag-til-dag politikken. For meg er Utøya et fristed hvor ingen drømmer er for store. På bussen ut til Utøya torsdag gledet jeg meg til å fylle på med entusiasme, engasjement og pågangsmot foran en lang valgkamp. Ingenting er mer inspirerende enn å henge med de unge AUFerne. Og det er ingen som har gitt meg mer håp, inspirasjon og mot enn AUFerne i ukene etter terroren.

På lørdag skal mange av oss tusle ned bakken på landsia, gå om bord på MS Torbjørn og sette føttene på brygga etter en kort båttur over Tyrifjorden. Og jeg skal gjøre mitt beste for å minnes det Utøya jeg er så glad i. Stedet med alle de gode minnene om den bevegelsen som har lært meg så mye, som har vist meg enormt med tillit og gjort meg til den politikeren og mennesket jeg er i dag. Jeg er evig takknemlig. Men det gjør fysisk vondt å tenke på de menneskene jeg aldri mer skal få møte på Utøya og som aldri mer skal få oppleve Utøya-magien. Vi skal aldri glemme dere, og vi skal hedre våre fineste kamerater med et liv med kamp, og ved å ta Utøya tilbake. Vi kan aldri fylle tomrommet og savnet, men det er en trøst å vite at øya som har betydd mer for meg enn ord kan beskrive, skal fortsette å imponere, engasjere og inspirere fremtidas AUFere.