I'm lovin it!

Denne siste tiden har jeg tilbrakt en del tid på toget, noe jeg nok må vende meg til det framover. Er tross alt fylkestingspolitiker i Oppland, og det krever en del reising rundt i det vakre, vidstrakte fylket. Ikke det at det plager meg så mye heller, jeg liker nemlig å kjøre tog. Du tenker kanskje at som ung idealist elsker jeg naturlig nok å være politisk korrekt, og da er jo selvfølgelig tog å foretrekke fremfor andre transportmidler.

Men min forkjærlighet for tog har nok også andre årsaker. Minnene fra barndommen i Valdres spiller en viktig rolle. Valdresbanen ble nemlig lagt ned til fordel for den lille flyplassen vi har i Valdres. Ikke akkurat fremtidsrettet, men jeg var rett og slett for ung til å engasjere seg. Men jeg husker at det å kjøre tog var noe annerledes, og min første lange togtur var på skoleturen i sjetteklasse på barneskolen. Etter det reiste jeg ikke med tog før jeg 18 år gammel flyttet til Lillehammer, og da fikk jeg bekreftet minnene fra barnedommen, tog er rett og slett fantastisk.

Jeg blir ikke bilsjuk som jeg pleier å bli når jeg sitter i baksetet på en trang bil eller en overfylt buss. Man kan til og med gå inne på toget og det er til og med muligheter for å kjøpe seg en matbit. Det er lett å sove på toget, kan legge ned setet og lukke øynene og la drømmene fly.

En annen ting er alle de rare samtalene som foregår på et tog. Jeg vet det ikke er pent å lytte til andre sine samtaler, men noen ganger er det rett og slett umulig. Folk snakker så høyt at hele vogna hører hva som blir sagt, og av og til er det som blir sagt ganske så artig og interessant. I går var det en dame som tok den ene telefonen etter den andre, åpenbart til fremmede menn. Det ble stilt spørsmål om disse mennene kunne komme på besøk til henne og om de kunne sende bilder slik at hun fikk sett hvordan de så ut. Sånne samtaler får meg til å smile for meg selv, og jeg liker følelsen av å være sniklytter.

Etter jeg ble fylkespolitiker har jeg også oppdaget en ny herlighet, nemlig komfortavdelingen. Her snakker vi virkelig komfort, og kanskje viktigst av alt: strøm til pc. Så er det selvfølgelig gratis varm drikke og du kan lese så mange aviser du vil. Jeg simpelthen elsker det!

Rene galskapen

De siste dagene har vi vært vitne til noe jeg bare kan betegne som rene og skjære galskapen. På TV har vi sett fedre som må hjelpe barna sine med å puste fordi maskinene som gjør dette ikke lenger har strøm. Vi leser om hjertesyke gamle menn som ikke får forlate Gazastripen og få den behandlingen de er avhengig av. Vi ser mødre som ber om hjelp fordi deres barn ikke får den insulinen de er avhengige av for å overleve.

Nyhetene viser oss barn med små lys i hendene, en stille protest og en bønn om hjelp fra det internasjonale samfunnet. Hvorfor?
Fordi Israel har bestemt seg for at terrorismen skal bekjempes med alle mulig tenklige midler. "Vår fred er viktigere enn deres fred" sa en av Israels regjeringsmedlemmer. Men det Israel ikke skjønner er at ingen av partene kan få fred, før begge partene har fred. Israel vil ikke få sin etterlengtede sikkerhet, før palestinerne opplever sikkerhet.

Man bekjemper ikke terrorisme med kollektiv avstraffelse av en hel befolkning. Man stopper ikke raketter med bomber. Det Israel driver med er galskap og vil ikke føre til noe annet enn mer frustrasjon og mer ekstreme holdninger. For å ikke nevne en humanitær katastrofe.

Vis din avsky mot Israels beleiring av Gaza, møt opp på demonstrasjon i morra klokken 15.00 utenfor Stortinget!

"Som å be Paven utrede om Gud finnes"

Kampen mot EUs tjenestedirektiv har vært lang, men det var en stor seier da Nærings- og handelsdepartementet (NHD) bestemte seg for å utrede konsekvensene av det omstridte direktivet. Det var et av hovedkravene til AUF og sammen med krefter i fagbevegelsen og nei-sida har vi samlet inn underskrifter, delt ut informasjon, skrevet høringsbrev, demonstrert og skrevet utallige uttalelser.

Men gleden skulle vise seg å være kortvarig, dessverre.. I forrige uke ble det nemlig klart at det er FAFO som har fått oppdraget om å utrede konsekvensene i forhold til sosial dumping. Vi hadde nemlig håpet på en nøytral utredning, men den ser det ut til at vi må se langt etter. Hvis du lurer på hvorfor, skal du her få noen sitater som beviser at FAFO ikke akkurat er kritiske til EUs tjenestedirektiv:

"Hvis tjenestedirektivet blir vedtatt, vil vi ikke merke vesentlige endringer i Norge i det hele tatt."
- Jon Erik Dølvik, forskningssjef i FAFO til Nationon 16. februar 2006

"Tjenestedirektivet fører til at arbeidstakere fra andre EU-land kan jobbe for hjemlandets lønnsvilkår mens de er i Norge. Dette har ingenting med tjenestedirektivet å gjøre, men med den fire flyten av tjenester i det indre markedet. Tjenestedirektivet fører til at polske arbeidere ikke kan kreve norske lønns- og arbeidsvilkår i Norge. Dette er feil. Polske arbeidere har like stor eller liten rett til å kreve norsk lønn i Norge som nå."
- Debattinnlegg av Jon Erik Dølvik og Anne Matte Ødegård, FAFO i Dagsavisen
8. januar 2007

"Tjenestedirektivet er ikke en seier for markedsliberalismen, men en seier for demokratiet. Debatten om direktivet gir folkelig innflytelse på spørsmål som hittil har vært styrt av juristene."
- Hans Petter Graver i et debattinnlegg i Aftenposten 30. november 2006

Så mye for en nøytral gjennomgang av et direktiv som har skapt motstand i fagbevegelsen og venstresiden i norsk politikk. For å si det som Ungdomsalliansen mot Tjenestedirektivet sa det: "Det blir som å be Paven utrede om Gud finnes"
Det kan nok virke som om Nærings- og handelsministeren har bestemt for seg lenge siden, direktivet skal gjennomføres, koste hva det koste vil.

Nok et argument for Obama

På AUF sentralt går det heftige debatter om dagen hvem som bør bli demokratenes presidentkandidat, og jeg har selvfølgelig min mening om saken. Til tross for mye vakre ord og fagre løfter fra alle kandidatene, støtter jeg Barack Obama. Det er mange grunner til det, men jeg mener at NRKs tidligere USA-korrespondent Jan Espen Kruse sitt svar på kandidatenes forhold til Israel i et nettmøte i går var knakende godt.

Per fra Oslo stilte følgende spørsmål:
"Idag innleder president Bush et lengre besøk i Midtøsten. Da kan det passe å spørre om hvordan Israel og Israellobbyen i USA ser på å få Barack Obama som amerikansk president."

Svaret var kort og godt:
"Hei, de vil nok ha Hillary. De er skeptiske til en mann som har Hussein som mellomnavn, som trolig hadde muslimsk far og som gikk på muslimsk barneskole i Indonesia."

Pisk eller ikke?

Debatten har rast heftig om dagen, skal Arbeiderpartiets stortingspolitikere bli underlagt partipisken eller skal de få stemme etter sin egen overbevisning? Saken det handler om er endring av paragraf 93 i Grunnloven som bestemmer at Stortinget med 3/4 flertall kan vedta å overdra suverenitet på begrensede områder til internasjonale organisasjoner som Norge er medlem av. Partiledelsen ønsket å ta pisken i bruk for å sørge for at alle stortingsrepresentantene fra Arbeiderpartiet stemte for forslaget fra to profilerte Høyre-representanter og ja-folk.

For meg er det underlig at partiledelsen i det hele tatt har vurdert å bruke partipisken på stortingspolitikere som vil følge Soria Moria og sitt eget partiprogram. Det er merkelig at partiledelsen vurderte at det ville være riktig å piske Arbeiderpartiets stortingsfolk til å stemme for et høyreforslag. Og det er høyst unaturlig at partiledelsen ville bruke pisken for å unngå at valgløftene ble holdt.

Takhøyden i Arbeiderpartiet har vært høy når det gjelder EU-sak. Sosialdemokrater mot EU (SME) jobbet iherdig og prisverdig under forrige EU-kamp, og uten SME ville nok resultatet i folkeavstemmingen ha sett annerledes ut. Men det lover ikke godt når partiledelsen i AP vifter med pisken så fort et spørsmål om EU blir aktuelt. I dag er det gruppemøte i Arbeiderpartiet hvor saken skal bli diskutert, og ting tyder på at representantene blir stilt fritt under avstemmingen. La oss også håpe at alle de representantene som i 2005 sa til Nei til EU at de ville stemme mot en slik endring i Grunnloven, nå holder løftet sitt, reiser seg opp i stortingssalen og sier et høyt og tydelig nei!

Den obligatoriske ønskelista

Jess, da er det bare timer til familien Håheim skal feire jul. Som nevnt tidligere er vi litt forut for vår tid, og feirer julaften en dag før resten av Norge. Og da er det på tide å slenge inn en liten ønskeliste for årets julaften.

1) Fred på jord
Det kan være så mye klisje som det bare vil og så politisk korrekt at man blir kvalm av å lese det, men det må faktisk stå på toppen av lista. Ingen ønsker er viktigere, og det finnes nok dessverre ingen som er vanskeligere å få oppfylt. Men som AUFer tror jeg på en annen verden og jeg tror forandring er mulig. Men jeg er ikke så naiv at jeg tror ønsket blir oppfylt på julaften, så også i året som kommer er det nødvendig med en sterk og rakrygget fredsbevegelse som sier nei til krig.

2) At Jens Stoltenberg snart lander på månen
Dette månelandingsprosjektet synes jeg var skikkelig topp, men nå virker det som om jensemann er fornøyd å sveve litt uti atmosfæren. Opposisjonen godter seg og venstresida kjefter. Vi vil alle det samme, at jensemann skal lande med beina trygt planta på månen så fort som mulig!

3) En kjæreste
For å være litt vekstkritisk har jeg bestemt meg for å ikke ønske meg materialistiske gaver, og hva er vel bedre enn å ønske seg en gutt under juletreet. Men det kan ikke være en hvilken som helst gutt, han bør være like engasjert som Jan Fredrik Karlsen, like morsom som Jack Black og gjerne ha utseende til trommisen i Big Bang. Hvis han bare har litt av dette, skal jeg nok kunne vurdere det;)

4) Viljestyrke
Jess, jeg ønsker meg viljestyrke til jul i år. Slik at jeg har styrke til å si nei til ting jeg egentlig ikke må, men som jeg føler jeg må. Slik at jeg kan få mer fritid, og når jeg sier fritid mener jeg vel egentlig fri til å være litt på Blindern det neste halve året. Og når jeg sier det, mener jeg nok egentig viljestyrke til å prioritere kjedelig studier framfor artige møter, debatter, øl og venner. Jeg ønsker meg også viljestyrke til å la være å gjøre ting som skaffer meg angst på et senere tidspunkt. Og ikke minst viljestyrke til å ikke være så lat, jeg er nemlig ganske så lat når latskapen slår til for fullt..

Dett var dett for i år tror jeg, ellers har jeg det meste jeg trenger. Er ganske så priviligert egentlig:)

Jul i heimen

Et par måneder er gått siden forrige gang jeg nøt frisk og rein Valdresluft, og siden den gang har det kommet masse snø (ihvertfall i forhold til Oslo) og det er utrolig kaldt. Så kaldt at du puster frostrøyk og det knaker og knitrer når du går i snøen. Det er få ting som er så avslappende som å sitte på bussen over Tonsåsen, se på snøen som speiler seg i månelyset og lysene fra de små hyttene langs veien. Det er da du vet at du skal hjem.

I år har jeg virkelig ikke hatt julestemning, det har bare vært reising, vervemas og eksamensstress. Helt til jeg satte meg på bussen hjem. Hjemme i heimen ventet levende lys, julepynt, risengrynsgrøt og rød saft. Under juletreet ligger det julegaver og julestemninga har lagt seg i heimen. Vi pleier ikke å pynte treet før lille julaften, men fordi det jobbing på julaften, har familien Håheim lagt julaften til lille julaften. Ikke altfor mange av oss som er så opptatt av når Jesus faktisk ble født, så lenge vi kan være sammen hele familien. Så i dag er det egentlig lille julaften hos oss, og derfor er treet pyntet og det blir den tradisjonelle kveldsmaten med lefse og sylte i kveld. Og ettersom det egentlig er lille julaften, og vi alltid får lov til å åpne en gave på lille julaften, til tross for at både jeg og bruttern er over 20 år, så måtte vi jo få lov til det i dag også. Så hadde jeg så innmari lyst til å se Heroes, en serie jeg har hørt så altfor mye om, men aldri fått sjekke om ryktene faktisk var sanne. Så da løste jeg hele greia ved å kjøpe Heroes til meg selv og bruttern i lille julaftengave. Så holder vi ut spenninga til julaften, som her i hjemmet da altså er i morra. Det skal ikke være enkelt, men bra blir det nok helt sikkert!

Denne gangen har jeg planer om å være hjemme en stund, og jeg har foreløpig ikke planlagt så mye. Det eneste jeg har planer om er å lese alle bøkene jeg kjøpte i Jerusalem, sove masse, gå tur i den kalde lufta og komme inn igjen i varmen med roser i kinnene, spille poker, se hele første sesong av Heroes, drikke juleøl og muligens et par glass eller tre med Håheims hjemmelagde rødvin, spille Guitar Hero med bruttern og være masse sammen med resten av familien.

God jul!

Jeg undres

De siste dagene har jeg hatt tid til å undre meg over en del rare fenomener. Kom hjem fra Palestina, og så fort jeg slappet litt av ble jeg selvfølgelig sjuk. Hvorfor blir man bare sjuk når man slapper av? Er det kroppen som får en smak på det gode liv i sofaen og bestemmer seg for å bli syk sånn at den kan ligge der enda mer? Ikke vet jeg, men det skjer hver eneste gang jeg har litt fri...

I kveld skal jeg på 100-årsjubileum til AUF i Telemark, og som seg hør og bør, har jeg store planer om å dra på meg finstasen. Men den fine hvite kjolen min har rødvinsflekker etter forrige gang jeg pynta meg. Så da var eneste løsning å kjøpe seg ny kjole. Og her kommer det merkelige. Alle de gangene når jeg er blakk og egentlig ikke trenger noe nytt, da dukker det eneste fristende plagget etter det andre opp på stativene. Men når jeg har penger og trenger noe nytt, finner jeg noe da? Åneida... Merkelig? Åjada!

Og så den siste tingen jeg undres litt over om dagen er dette med eksamen. Det skjer hvert semester, eksamen kommer så innmari brått på. Jeg har siste eksamen om under en uke og har enda ikke begynt å lest. I stedet har jeg sett dårlige filmer, skrevet tull på bloggen, spilt ufattelig mye poker på nett (kun på facebook, altså uten pengeinnsats, men artig tidsfordriv), sett på håndballkamper (selv om jeg ikke egentlig er så veldig interessert) og i helga reiser jeg til Tromsø for å holde innledning om Midtøsten. Og på tirsdag kommer jeg til å sitte på lesesalen og undre meg over hvorfor jeg ikke begynt å lese før dagen før eksamen. Det skjer hvert år, men jeg lærer aldri. Hvorfor? Hvis noen kan hjelpe er det bare å ta kontakt!

Noen minner fra Palestina

Nå er vår tur i Palestina over for denne gang. Har kun vært der i en uke, men jeg er helt overbevist om at jeg kunne fylt side på side med alle opplevelsene våre.

Det hele begynte på vei inn, tusen spørsmål og full gjennomsøkning av all håndbagasje. De hadde til og med gått gjennom bagasjen jeg sjekket inn i Oslo. Og de hadde funnet mobilladeren min som en trussel for rikets sikkerhet, og den hadde de bare tatt. Dama på flyet lovde den skulle komme på rullebåndet i en konvolutt, men den kom aldri.. For alt jeg vet har de sprengt den i fillebiter, ingenting forundrer meg lenger over dette veldig merkelige landet.

Men vi kom oss da fram til Ramallah, og det er ingenting som slår synet av det palestinske flagget som veier i vinden etter en lang reise og plagsomme mennesker som snakker om "security". Vi hadde seminar i Ramallah i to dager sammen med Fateh Youth, og det som kanskje var mest gledelig var alle de tøffe og aktive jentene som deltok. Mange nye venner, som vi heldigvis skulle se igjen senere på turen.

Så gikk turen til Nablus. Litt ubehagelig på checkpoint, men sikkert ingenting til det palestinerne må forholde seg til hver dag. Gamlebyen i Nablus var veldig spesielt, for hvert gatehjørne var det minnesmerker over martyrer og merker etter en blodig okkupasjon. Stemningen her går veldig opp og ned. Jeg blir så sint når jeg står på checkpoint og ser fattige mennesker blir utsatt for noe som kun ligner nedverdigelse satt i system. Så møter vi palestinerne, og de har humor, et glimt av håp og en gjestfrihet jeg aldri har opplevd maken til. I Nablus var vi hjemme hos Alaa og besøkte hele familien hennes. Faren var et fyrverkeri og på turen til hotellet kunne han avsløre en ting: Nemlig at vi hadde et felles problem, vi lo for mye og for høyt. Jeg svarte at jeg ikke så på det som et problem og vi lo like høyt begge to. Da vi skulle si ha det sa han at jeg kunne kalle han onkel og at jeg når som helst var velkommen hjem til familien!

I Nablus fikk vi også besøke fabrikken som laget alt som finnes av palestina-stash i hele verden. Og det er faktisk ingen overdrivelse. Vi fikk med en bunke flagg, sjerf, buttons, smykker, pins og nøkkelbånd. Og på vei ut fra Nablus med bagasjen full av effekter, var nok ikke bare meg som tenkte at det hadde vært litt artig å bli stoppa av de israelske sikkerhetsvaktene...

Så skulle vi endelig til Jerusalem. Byen jeg aldri slutter å bli fasinert av og muligens en av mine favorittbyer her på jord. Vi kastet fra oss bagasjen og tok veien til Damaskusporten og inn i gamlebyen. Det ble julegavehandling til den store gullmedaljen, og jommen traff vi ikke på noen kjentfolk jeg møtte når jeg var i Jerusalem i sommer. Dagen etter hoppet vi på en guidet politisk tur i Jerusalem, og fikk med egne øyne se Israels dobbeltmoralisme. De sier stopp i byggingen av settlements, men bygger for full maskin i Øst-jerusalem. De snakker om fred, men stenger et helt folk inne bak murer. I en flyktningeleir i Øst-jerusalem bor det 30.000 mennesker og alle er stengt inne bak muren. De har ingen rettigheter og
husene ble bygd for snart 50 år siden, og de skulle de være en midlertidig løsning. Ikke akkurat velstand som preger husene nå. På andre siden av muren ser de rett inn i gedigen bosetning, hvor Israel subsidierer fattige mennesker slik at de skal bo i ulovlige bosetninger. Folk er tvunget til å gå gjennom kloakkrør for å komme seg på jobb eller skole og muren ruver i landsskapet. Hus står tomme fordi muren går rett gjennom hagen.

Ingen tvil i at okkupasjonen er brutal, bosetningene utvides, checkpointene blir bygd om til faste terminaler, egne veier bygges kun for okkupantene og muren er i ferd med å ferdigstilles. Man kunne blitt deprimert av mindre. Men palestinerne imponerer meg hver eneste gang, en gavmildhet, humor og gjestfrihet som jeg aldri har opplevd maken til!

Flukten fra hverdagen

Første søndag i advent, og jeg kjenner at jeg gleder meg enormt til jul. Ikke fordi vi skal feire fødselen til en fyr jeg strengt tatt ikke tror på, ikke fordi jeg egentlig trenger så mye nytt, men jeg kjenner at det jeg trenger er litt fri! Sitter i 8. etasje på Youngstorget og gjør unna siste forberedelsene til neste ukes tur til Palestina. Ute spilles det julesanger på tidenes mest tacky juletorg, og det blir litt godt å komme seg vekk fra en travel hverdagen her hjemme.

De siste ukene har gått altfor fort og jeg har reist masse. En dagstur til Bergen, en ettdøgnstur til Namsos, dagsturer til Vestfold, Oppland og Telemark for å verve nye ungdommer til bevegelsen. I går rakk jeg både å være på internasjonale konferanse i AP på Gardermoen før jeg dro til Østfold for å holde innledning om EUs tjenestedirektiv. Frykter at jeg er i ferd med å bevege meg altfor langt unna det som er vanlige ungdommers liv. Men alt det endret seg da jeg endte opp på skikkelig fjortissfyll i går kveld. Jeg har kul på armen, noen meldinger som godt kunne vært usendt og noen samtaler som kanskje var litt preget av en anelse for mye hvitvin. Det er på dager som i dag at jeg virkelig er glad i hun jeg bor med. For hva er vel bedre enn å bli vekket med pizza og champagnebrus? Faktisk ingenting som overgår det når angsten presser seg på:)

I morgen tidlig setter jeg meg altså på flyet til Tel Aviv, og før morgendagen er omme skal jeg være framme i Ramallah. Krysser fingrene for at jeg slipper dumme spørsmål i sikkerhetskontrollen og at vi kommer oss greit fram. Lover å holde dere oppdatert:)