Det palestinske statsbyggingsprosjektet har bidratt til at den palestinske økonomien har styrket seg. Jeg er stolt over at den rødgrønne regjeringen har bidratt med omtrent 900 millioner kroner årlig til det palestinske statsbyggingsprosjektet. Når giverlandsgruppa møtes i september, vil de sannsynligvis konkludere med at reformene har ført til at statsinstitusjonene er godt nok utviklet til å drifte en stat. De palestinske selvstyremyndighetene vil i mindre grad være avhengig av økonomisk støtte fra det internasjonale samfunnet, det de nå ber om er at verden trapper opp den politiske støtten.
Reaksjonene har ikke latt vente på seg. KrF mener at en anerkjennelse av en palestinsk stat i FN er et blindspor. Høyre stiller spørsmålstegn ved om det er politisk klokt. Og Frp mener det vil være skadelig for fredsprosessen.
Sannheten er at det dessverre ikke er noen fredsprosess på gang. Det som derimot skjer er at den israelske okkupasjonen styrker seg, det skapes flere fakta på bakken, bosetningene utvides, Vestbredden ghettofiseres og Gaza er under blokade. Den eneste prosessen som skaper endring er okkupasjonsprosessen, og det er dessverre endring i negativ retning.
Høyresiden mener at det å anerkjenne en palestinsk stat vil ødelegge for fredsprosessen. Jeg mener de bommer på målet. For samtidig som Abbas besøkte Norge, ga israelske myndigheter tillatelse til 336 nye hus i bosetninger på Vestbredden. De siste ni årene har det blitt bygget 2000 folkerettsstridige bosetninger. Det er denne politikken som gjør at fredsprosessen i realiteten er død, og det er denne politikken som må endres slik at partene kan sette seg ved forhandlingsbordet. Det er helt legitimt at palestinerne krever at Israel må stanse en folkerettsstridig bosettingspolitikk og det er helt legitimt at palestinerne nå går til FN og ber verdens land om anerkjennelse av en palestinsk stat.
Det er kun forhandlinger som kan skape en varig og rettferdig fred. Men hvis det skal bli en realitet må Israel stanse bosettingsaktiviteten og respektere folkeretten, og palestinernes posisjon må styrkes. For til tross for forhandlinger, har palestinerne opplevd mur og bosetninger på okkupert land, flyktninger har levd i eksil i over 60 år og rivingen av palestinske hus i Øst-Jerusalem fortsetter. Det er en systematisk utvikling hvor palestinerne blir fratatt sin frihet, verdighet og sitt eget land. Det er på tide at utviklingen snur.
I 1947 vedtok FN delingsplanen. Året etter gikk Israel unilateralt ut og erklærte sin egen stat for opprettet. 63 år etter venter palestinerne fremdeles på sin stat. Derfor var Arbeiderpartiets landsmøtevedtak tidligere i år viktig og riktig:
"Vi støtter palestinernes kamp for en egen stat og står rede til å anerkjenne den palestinske staten."
