Kamerat Håheim

Maktfordelingsprinsippet er en fin ting

2011-11-29T07:46:00.000-08:00

I dag kom de sakkyndiges rapport som konkluderer med at siktede i 22. juli-saken er strafferettslige utilregnelig, og det ble nok en dag med mange følelser og blandede reaksjoner for min egen del. Men jeg har ikke noe grunnlag for å mene noe om innholdet i de sakkyndiges rapport, rett og slett fordi jeg ikke har tilgang på hele rapporten og fordi jeg heller ikke har noen psykiatrisk kompetanse av nevneverdig betydning.

Andre har derimot vært raskt ute med sine meninger. Det er noe grunnleggende bekymringsverdig når lederen av Stortingets justiskomie, Per Sandberg, setter maktfordelingsprinsippet til side og sier at han ikke kan godta rapporten . Det er mye som gjør Norge til et fantastisk sted å bo, en av de tingene er at vi har uavhengige domstoler og at Storting og regjering ikke skal overstyre rettsprosesser. Han sier videre at det er ingen som vil ha forståelse for denne konklusjonen. Det får stå for Sandbergs regning at han ikke vil forstå eller godta en rapport som han selv innrømmer å ikke ha lest, men at han i tillegg bedriver kollektiv tankelesning er hvertfall umulig for meg å forstå. At reaksjonene i dag har vært mange er fullt forståelig, men jeg hadde større forventninger til at stortingsrepresentanter var seg sitt ansvar bevisst og ikke blandet seg inn i en pågående rettsprosess.

Jeg er en av de som har en solid tillit til rettssystemet vårt. De sakkyndige har levert sin rapport som skal gjennomgås av rettsmedisinsk kommisjon. Så er det opp til den uavhengige domstolen å ta stilling til innholdet, med andre ord er det ikke Stortingets oppgave. Så skal jeg ikke utelukke at det kan komme frem ting i rettssaken som gjør at vi kan ha en debatt om rettens bruk av sakkyndige, det har vi hatt tidligere og disse debattene har ført til lovendringer for å bedre rettssikkerheten. Men det er nærmest umulig å ha fornuftige debatter om dette samtidig som rettsprosessen går sin gang. Vi må forholde oss til lovverket som er der i dag, et viktig prinsipp i rettsstaten er at vi ikke vedtar lover med tilbakevirkende kraft.

Men dagens største slag i magen var verken rapporten fra de sakkyndige eller Sandbergs uttalelser. Det var at jeg nok en gang fikk ny informasjon som fete overskrifter i tabloidavisene. Heller ikke denne gangen fikk jeg mulighet til å bli varslet av bistandsadvokaten min og rolig ta innover meg hva de sakkyndige hadde kommet frem til. Bare sånn at det er sagt, jeg hyller den frie pressen og mener at media ofte er sitt samfunnsansvar bevisst når de setter søkelys på viktige temaer. Men er kjennetegnet på en fri presse og gravende journalistikk at de kan trykke konklusjonen fra de sakkyndiges rapport med fete overskrifter en liten halvtime før pressekonferansen? For meg bærer det mer preg av en ustanselig jakt på sensasjoner og økte salgstall. Men de jeg blir mest frustrert av er likevel ikke pressen, men det er den eller de som til stadighet lekker informasjon til pressen. Det er en belastning å aldri være forberedt på hvilken informasjon som kommer når eller hvor. Jeg har ikke noe behov for å spekulere hvem som lekker informasjon, men jeg håper dette var siste gang. Det ville hvertfall gjort hverdagen min noe bedre.

Hvis domstolen kommer til at mannen som sto bak terrorhandlignene ikke er strafferettslig tilregnelig må vi akseptere det. Men det frikjenner oss ikke fra ansvaret med å ta debatten om hatideologien som sto bak handlingene og som fremdeles lever i beste velgående.

Mitt Utøya

2011-08-15T06:12:00.000-07:00

Sommerleiren på Utøya skulle bli sommerens vakreste eventyr. Men fredag 22. juli havnet jeg i et mareritt som jeg sliter med å våkne opp fra. Men viktigere enn noen gang er det å minnes alt det fantastiske Utøya betyr for meg. Det er over ti år siden jeg dro til Utøya for første gang. Jeg var nervøs. Kjente bare noen få og var alvorlig bekymret for at jeg kunne for lite til å delta på en politisk sommerleir. Men jeg oppdaget fort at Utøya sto der med åpne armener og ønsket alle velkommen. Mitt første møte med allsang rundt leirbålet var magisk, og jeg sang med selv om jeg ikke kunne teksten. Jeg følte virkelig at jeg var en del av noe som var større enn meg selv.

I forkant av en av mine første sommerleire ringte en fyr fra AUF sentralt og ville ha meg med i lokallagslederutvalget. Det var stort. AUF sentralt på Youngstorget i Oslo visste hvem jeg var. Husker mitt første politiske møte i Oslo, sov hjemme hos eldre AUFere som jeg synes var de kuleste og smarteste jeg noen gang hadde møtt. Lurte meg med på mitt første nachspill. Der var det folk jeg ikke visste hvem var, men som jeg skjønte var viktige, som snakket til lille meg. Tror jeg vokste noen centimeter den helga. Og etter det har jeg vært på utallige nachspill hvor de politiske analysene har vært mange og debattene heftige. Og i mange år var jeg fast inventar på de fantastiske lokallagsledersamlingene på Utøya.

De første årene var Utøya en sosial og politisk tumleplass. Alltid redd for å stille spørsmål, virke dum eller si noe feil. Men jeg gikk på alle politiske verksteder jeg kunne få med meg og noterte ned alt som ble sagt i notatbøkene mine. Sirlige notater som fylte mange bøker med kunnskap som gjorde at jeg plasserte meg trygt på venstresida i moderpartiet. Det var i AUF og på Utøya at jeg etterhvert utviklet en sunn ryggmarksrefleks, nemlig at partiledelsen jeg beundret ikke alltid hadde rett. Jeg forsto hvor viktig det var at AUF var partiets salt, en politisk identitet som sikkert har vært både til glede og frustrasjon for andre. Og det var på Utøya at jeg fant to jenter som fremdeles betyr ufattelig mye for meg. Vi var bråkete, høylydte og tok nok ganske mye plass. Jeg hadde aldri lest feministisk litteratur og kunne ikke så mye om det mye omtalte glasstaket. Men den sommeren ble jeg for alvor feminist i praksis. Utøya har mer enn noe annet sted påvirket min politiske identitet.

Men Utøya er så mye mer enn politikk. Leirbål, forelskelse, samhold, latter og sang. Og det er det eneste stedet hvor fotball faktisk er artig. Fotballkampene på Utøya er nemlig i en egen klasse. Etter en uheldig episode hvor jeg krasjet med en eldre AUFer har kneet aldri blitt det samme igjen. Og etter en sommer på krykker, har jeg vært lagleder eller selvutnevnt heiagjengleder. Kampene mot Nord-Norge var de artigste. Ikke fordi fotballspillet var særlig vakkert, men fordi skjellsordene haglet mellom heiagjengene. Og siden den gang har jeg alltid mistet stemmen min en gang utpå lørdagskvelden. Det var vel også det året det ble en tradisjon at et av sentralstyrets mannlige og gladtjukke gutter stjal prikkeskjørtet fra teltet mitt, tok på seg en mopp på hodet og skrek seg gjennom en hel sketsj på sentralstyrets underholdning.

Etterhvert skulle det bli min tur til å stille som kandidat til sentralstyret, og det året fikk jeg taletid etter Jens sin tale i bakken. Husker at beina mine skalv ukontrollert, men med bakken fylt av AUFere fikk jeg nok selvtillit til å kline til med miljøbudskapet mitt. Ung, radikal og evig idealist. Glemmer ikke hvor godt det føltes da hele bakken reiste seg og trampeklappen ljomet over øya. Etter den sommeren har talerstolen blitt en god venn.

Som en av de mange oppgavene i sentralstyret var jeg så heldig å få lede AUFs regnskogskampanje. Jeg husker hvor glad jeg ble når folk gikk rundt i de fargerike kampanje t-skjortene. Og jeg husker at jeg ikke ble like glad når unge AUFere utfordret meg og Martin Henriksen til stand-up show. Men saken var god, så vi kunne ikke si nei. Avtalen var at så lenge folk puttet penger på bøssene, så måtte vi fortsette å fortelle dårlige vitser. Det var ulidelig flaut, og folk lo nok mer av oss enn med oss. Selvhøytidelighet er heldigvis noe av det jeg aldri lærte på Utøya.

Det eneste som er negativt med Utøya er at man blir et år eldre for hver sommerleir. Men på Utøya blir alder bare et tall, og Utøyamagien gjør alltid underverker. Jeg og den jevnaldrende og enda mer høylydte jenta fra nord nektet å innse at vi var for gamle til å døgne. Vi satt ved et leirbål og sang av full hals, og denne gangen kunne jeg alle sangene. Da sola var på vei opp igjen bestemte vi oss for å dra opp teltpluggene til de vi kjente. Vi lo av full hals der vi løp gjennom leirbyen og følte oss som tenåringer igjen.

Som fersk stortingsrepresentant har jeg kjent på følelsen av å bli revet mellom de store drømmene og dag-til-dag politikken. For meg er Utøya et fristed hvor ingen drømmer er for store. På bussen ut til Utøya torsdag gledet jeg meg til å fylle på med entusiasme, engasjement og pågangsmot foran en lang valgkamp. Ingenting er mer inspirerende enn å henge med de unge AUFerne. Og det er ingen som har gitt meg mer håp, inspirasjon og mot enn AUFerne i ukene etter terroren.

På lørdag skal mange av oss tusle ned bakken på landsia, gå om bord på MS Torbjørn og sette føttene på brygga etter en kort båttur over Tyrifjorden. Og jeg skal gjøre mitt beste for å minnes det Utøya jeg er så glad i. Stedet med alle de gode minnene om den bevegelsen som har lært meg så mye, som har vist meg enormt med tillit og gjort meg til den politikeren og mennesket jeg er i dag. Jeg er evig takknemlig. Men det gjør fysisk vondt å tenke på de menneskene jeg aldri mer skal få møte på Utøya og som aldri mer skal få oppleve Utøya-magien. Vi skal aldri glemme dere, og vi skal hedre våre fineste kamerater med et liv med kamp, og ved å ta Utøya tilbake. Vi kan aldri fylle tomrommet og savnet, men det er en trøst å vite at øya som har betydd mer for meg enn ord kan beskrive, skal fortsette å imponere, engasjere og inspirere fremtidas AUFere.

"Vi står rede til å anerkjenne den palestinske staten"

2011-07-19T12:00:00.000-07:00

Den palestinske presidenten, Mahmoud Abbas, besøkte denne uka Norge. Anledningen var at palestinerne nå får sin egen ambassade i Oslo. Dette er en viktig politisk støtte til det palestinske statsbyggingsprosjektet. Men Abbas var her også for å be Norge stemme for anerkjennelse av en palestinsk stat til høstens generalforsamling i FN.

Det palestinske statsbyggingsprosjektet har bidratt til at den palestinske økonomien har styrket seg. Jeg er stolt over at den rødgrønne regjeringen har bidratt med omtrent 900 millioner kroner årlig til det palestinske statsbyggingsprosjektet. Når giverlandsgruppa møtes i september, vil de sannsynligvis konkludere med at reformene har ført til at statsinstitusjonene er godt nok utviklet til å drifte en stat. De palestinske selvstyremyndighetene vil i mindre grad være avhengig av økonomisk støtte fra det internasjonale samfunnet, det de nå ber om er at verden trapper opp den politiske støtten.

Reaksjonene har ikke latt vente på seg. KrF mener at en anerkjennelse av en palestinsk stat i FN er et blindspor. Høyre stiller spørsmålstegn ved om det er politisk klokt. Og Frp mener det vil være skadelig for fredsprosessen.

Sannheten er at det dessverre ikke er noen fredsprosess på gang. Det som derimot skjer er at den israelske okkupasjonen styrker seg, det skapes flere fakta på bakken, bosetningene utvides, Vestbredden ghettofiseres og Gaza er under blokade. Den eneste prosessen som skaper endring er okkupasjonsprosessen, og det er dessverre endring i negativ retning.

Høyresiden mener at det å anerkjenne en palestinsk stat vil ødelegge for fredsprosessen. Jeg mener de bommer på målet. For samtidig som Abbas besøkte Norge, ga israelske myndigheter tillatelse til 336 nye hus i bosetninger på Vestbredden. De siste ni årene har det blitt bygget 2000 folkerettsstridige bosetninger. Det er denne politikken som gjør at fredsprosessen i realiteten er død, og det er denne politikken som må endres slik at partene kan sette seg ved forhandlingsbordet. Det er helt legitimt at palestinerne krever at Israel må stanse en folkerettsstridig bosettingspolitikk og det er helt legitimt at palestinerne nå går til FN og ber verdens land om anerkjennelse av en palestinsk stat.

Det er kun forhandlinger som kan skape en varig og rettferdig fred. Men hvis det skal bli en realitet må Israel stanse bosettingsaktiviteten og respektere folkeretten, og palestinernes posisjon må styrkes. For til tross for forhandlinger, har palestinerne opplevd mur og bosetninger på okkupert land, flyktninger har levd i eksil i over 60 år og rivingen av palestinske hus i Øst-Jerusalem fortsetter. Det er en systematisk utvikling hvor palestinerne blir fratatt sin frihet, verdighet og sitt eget land. Det er på tide at utviklingen snur.

I 1947 vedtok FN delingsplanen. Året etter gikk Israel unilateralt ut og erklærte sin egen stat for opprettet. 63 år etter venter palestinerne fremdeles på sin stat. Derfor var Arbeiderpartiets landsmøtevedtak tidligere i år viktig og riktig:

"Vi støtter palestinernes kamp for en egen stat og står rede til å anerkjenne den palestinske staten."

There ain't no power like the power of the people

2011-06-29T01:15:00.000-07:00

De siste dagene i Aten har vært en surrealistisk opplevelse. Israels stadig mer desperate trusler, trenering av godkjennelser fra greske havnemyndigheter og sabotasje på passasjerskipet vi eier sammen med svenskene og grekerne setter sitt preg på stemningen. Her er folk styrket i sin tro på at dette er en riktig og viktig aksjon, og jo mer vi blir motarbeidet, jo mer motiverte blir vi. Demonstrasjonene raser i sentrum av Aten og i går våknet jeg til Bella Ciao som runget fra gatene. Samtidig sitter vi i vår lille oase i et anarkiststrøk sammen med de andre aktivistene. Det er en herlig blanding av besteforeldre, poeter, musikere, leger, sykepleiere, oldemødre og parlamentarikere. En skjønn forening som smører seg med solkrem og tålmodighet i påvente av beslutningen om at vi er klare til å dra.

Freedom Flotilla II sine folk jobber iherdig med å få godkjent båtene, og det ser ut som de lykkes. Israel har trappet opp sin innsats, nå synes det som om målet er å true såkalte viktige folk fra å delta. Først var det journalistene sin tur, trusler om ti års utestengelse ble fremsatt. Selvfølgelig et uhørt angrep på ytringsfriheten, og etter kraftige reaksjoner uttalte Netanyahu at man skulle revurdere truslene mot journalistene.

Neste gruppe som sto for tur var parlamentarikerne. Israel truet i går med diplomatiske konsekvenser dersom parlamentarikere deltok på båtene. På konvoien skal det være parlamentarikere fra Norge, Sverige, Spania og Frankrike. I tillegg to EU-parlamentarikere. Truslene fra Israel kan derfor tolkes som et ønske om å isolere seg fra Europa. Det har lenge vært kjent at det skal være parlamentarikere om bord. Det visste også israelsk UD da de hadde møte med den norske ambassaden i Tel Aviv. I referatet som er offentliggjort, nevnes ikke dette med et eneste ord. Heller tvert imot, israelsk UD sier i møtet at de vurderer å gi parlamentarikere og kjendiser spesialbehandling. Det er en noe underlig måte å drive utenrikspolitikk, at pressetalsmenn i siste liten truer en rekke land og EU med diplomatiske sanksjoner. Jeg må innrømme at det lukter av desperasjon.

Israels militære strategi bygger på avskrekking, og sett fra Israels side har nok dette vært en effektiv strategi. Landet har begått brudd på folkeretten og menneskerettigheter gjentatte ganger. Men det har aldri fått noen konsekvenser. Verdenssamfunnet fordømmer handlingene i sterke ordelag, og Israel har fortsatt med sitt. Landet får som regel viljen sin, og med USA som trofast støttespiller er det dessverre ikke kommet på plass sanksjoner eller politisk press som har greid å stanse de.

Men i Aten er det samlet nesten 400 aktivister fra hele verden. Det er en imponerende grasrotbevegelse som har styrket seg etter angrepene på Freedom Flotilla I i fjor. Den fortsetter å vokse i styrke, og her er det få som kan trues til taushet til tross for at Israel gjør det de kan.

For ni år siden var jeg i Aten på IUSY-leir sammen med mange tusen ungdommer fra AUFs søsterorganisasjoner fra hele verden. Da gikk vi i demonstrasjonstog, sang kampsanger og ropte taktfast: There ain’t no power like the power of the people, cause the power of the people won’t stop. Ni år senere i Aten går det samme slagordet på repeat i hodet mitt.

Den egentlige provokasjonen

2011-06-28T01:35:00.000-07:00

Konvoien er ingen trussel mot Israels sikkerhet. Vi har ingen vaapen og vi er ikke voldelige. Og etter aa ha moett de andre passasjerne, faar paastander om det motsatte meg til aa trekke paa smilebaandet. Om bord paa baaten er en 88 aar gammel israelsk sykepleier, en oldemor fra Norge, parlamentarikere, en tidligere oberst i det amerikanse forsvaret som trakk seg i protest mot Irak-krigen, forfattere, en borgerrettsaktivist fra USA, musikere og en gjeng med helt vanlige mennesker. Er vi en trussel, neppe..

Men konvoien er en trussel mot blokaden og Israels brudd paa folkerett og menneskerettigheter. Konvoien har foreloepig skapt en enorm mediaoppmerksomhet verden rundt og den gjoer at Gaza ikke blir glemt. Det er det Israel ikke oensker. Derfor opplever vi naa aa bli motarbeidet med alle virkemidler. Diplomatisk press, trusler mot enkeltpersoner, trusler mot journalister og en vannvittig skjoennmaling av situasjonen paa Gazastripen. I gaar ble det oppdaget sabotasje paa passasjerskipet som vi eier sammen med svenskene og grekerne. Det er en kriminell handling som maa etterforskes.

Vi faar mange spoersmaal om vi har mistet haapet om at vi faar sjoesatt konvoien. Jeg har vaert i Aten i tre dager. Palestinerne har ventet paa sin frihet adskillig lenger. Palestinerne har vaert okkupert i over 40 aar. Blokaden av Gaza gaar naa inn i sitt femte aar. Spoersmaalet er heller om naar palestinerne kommer til aa gi opp haapet.

Den siste tiden har frihetsrevolusjonene stormet i Midtoesten. Det var ingen som mente at demonstrantene i Libya, Tunisia, Egypt eller i Syria skulle jobbe gjennom "allerede etablerte kanaler". Heller tvert imot, en hel verden stoettet demonstrantene og deres kamp for frihet og demokrati. Til tross for det, er det mange som naa mener at palestinerne og deres stoettespillere skal bruke "etablerte kanaler".

Igjen hoerer vi oppfordringene om aa reise til Gaza via landeveien og at lasten kan faa komme inn dersom Israel kan inspisere lasten. Men konvoiens hovedmaal er aa bryte blokaden. Og ved aa la Israel styre hvilke varer som kommer inn, vil i realiteten kun bekrefte den folkerettsstridige blokaden. Det ville vaere en noe underlig aksjonsform.

Enkelte hevder at konvoien er en provokasjon. Men den virkelige provokasjonen er okkupasjonen og blokaden. Provokasjonen er at sivilbefolkningen er utsatt for humanitaere lidelser og fratatt sin frihet. Spoersmaalet er ikke om blokaden er ulovlig. Spoersmaalet er hvorfor verdenssamfunnet tillater at blokaden fortsetter. Verdens ledere burde konsentrere seg litt mer om blokaden, da hadde konvoien ikke vaert noedvendig.

Palestinerne har ventet lenge nok. De har maattet taale urettferdigheten lenge nok. Derfor seiler vi til Gaza, og vi lover at baatene vil fortsette aa komme helt til blokaden er hevet. I det minste kan det bidra til at palestinerne beholder haapet.

Gaza on my mind...

2011-06-26T08:14:00.000-07:00

Reisen til Aten var en eneste lang opptur. Paa flyplassen, paa flyet og paa veien til hotellet var det folk som ga oss klapp paa skulderen eller tommelen opp. Ikke fordi de visste hvem vi var, men fordi vi hadde Ship to Gaza t-skjorter.

Etter den tid har det vaert liten tid til aa oppdatere bloggen. Vi har vaert paa treninger for aa prente inn ikke-voldsprinsippet. Det er et veldig profesjonelt opplegg, og det er betryggende aa vite at alle passasjerene gaar gjennom det samme opplegget. Vi har ogsaa brukt tid paa aa bli bedre kjent med passasjerer fra Frankrike, Hellas, Italia, Sverige og USA. Det er vanskelig aa forklare stemningen her nede og det er umulig aa beskrive alle de utrolige menneskene jeg har moett. Men selv om baatturen enda ikke er igang, er jeg vannvittig mange opplevelser rikere allerede. (Muligens noen klisjeer her, men sannheten maa fram.)

I dag har tidligere erkebiskopen i Cape Town og fredsprisvinneren, Desmond Tutu, signert en offisiell stoetteerklaering til Freedom Flotilla II. Det er en god stoette aa ha i ryggen naar vi skal gaa ombord paa baatene. Takk ogsaa til alle dere som sender meldinger med stoetteerklaeringer, det betyr mye for oss aa vite at vi har mange med oss. Og det betyr enda mer at det er mange som mener at dette er en viktig aksjon for aa sette fokus paa blokaden, paa de humanitaere lidelsene og paa Israels brudd paa folkeretten og menneskerettighetene. Og at Gaza naa diskuteres over hele verden er i seg selv viktig.

Akkurat naa ser det ut som om vi blir lengre i Aten enn vi hadde planlagt. Det israelske diplomatiet jobber paa spreng for aa hindre at baatene forlater havna, og godkjenning av baatene trekker ut i tid. Men vi feirer at den franske baaten naa er paa vei til Middelhavet, en viktig seier for oss!

Registrerer at media hjemme skriver om oss som drar, og det er mange spoersmaal om hva vi gjoer i disse dager og om sikkerhetsopplegget. Jeg haaper folk ikke glemmer hvorfor vi gjoer dette, det handler strengt tatt ikke om oss. Det handler om aa heve blokaden av Gaza, det handler om aa kjempe for menneskerettigheter og frihet for palestinerne. Jeg blir nesten overrasket over den roerende omsorgen fra journalister som lurer paa hvordan vi har det og om vi er redde. Jeg kan garantere at palestinerne har maattet gaa gjennom mye mer enn oss. Det er ogsaa derfor vi gjoer dette, fordi vi ikke kan godt at andre mennesker befinner seg i en situasjon som vi selv aldri ville godtatt.

Før avreise med Freedom Flotilla II

2011-06-23T15:31:00.000-07:00

I dag reiser jeg og seks andre nordmenn til Athen. Der skal vi møte over 400 aktivister fra mer enn 30 nasjoner. I neste uke forlater vi en havn i Hellas med Freedom Flotilla II. Målet er Gaza havn og kravet er at blokaden av Gaza heves.

Hjemme i Norge argumenterer UD med at konvoien er unødvendig fordi det ikke er en humanitær katastrofe, folk sulter nemlig ikke i Gaza. 17. mai i år sa United Nations Under-Secretary-General and Emergency Relief Coordinator (USG/ERC), Valerie Amos, at Gazas befolkning lider under unødvendige humanitære lidelser. Amos krevde en slutt på blokaden for å bedre den humanitære situasjonen. Jeg er enig med sistnevnte.

FN-organisasjonen OCHA kom mars i år med en rapport som vurderte konsekvensene av lettelsene i blokaden som ble innført etter forrige flotilla. Rapporten konkluderer med at lettelsene ikke har ført til en betydelig forbedring i folks dagligliv. Fremdeles ligger mange av de 40.000 boenhetene som ble ødelagt under krigen, i ruiner.

Mangelen på medisiner øker, og alle helsetjenester er redusert, inkludert operasjoner og primærhelsetjenesten. Det er mangel på elektrisitet fordi innførsel av drivstoff er mangelfull. Befolkningen får ikke utnyttet naturressursene fordi store deler av landbruksarealet ligger i buffersonen mot Israel eller fordi import av utstyr ikke er lov. Og dersom fiskere beveger seg tre nautiske mil ut fra kysten er risikoen for å bli beskutt av den israelske marinen stor.

Tilnærmet ingen eksport som er tillatt. Siden november 2010 har 290 lastebiler fått lov til å kjøre ut av Gaza. Før blokaden ble innført i juni 2007 var det gjennomsnittlig 960 lastebiler hver måned. Blokaden fører til økonomisk stagnasjon på Gazastripen, arbeidsledigheten er høy og 1,1 millioner palestinere er avhengig av matforsyninger fra bistandsorganisasjoner for å overleve.

En hel verden fordømmer blokaden fordi den folkerettsstridig, bryter med menneskerettighetene og fordi den er en kollektiv avstraffelse av et helt folk. Men fire år etter at blokaden ble innført, eksisterer den fremdeles. Derfor reiser vi med konvoien til Gaza. Vi reiser i protest mot at et land kan isolere 1,5 millioner mennesker. Vi vil si klart ifra om at blokader og kollektiv avstraffelse aldri kan skape fred. Vi seiler i solidaritet med den palestinske sivilbefolkningen.

Gazas barn sulter ikke ihjel. Men jeg unnert Gazas barn større drømmer enn å unngå sult. De har like mye rett som andre barn til å gå på skole, til å oppleve frihet, til å leve verdige liv uten frykt og til å bo i hus og ikke teltleire. Den dagen de gir opp håpet om en bedre framtid, den dagen har vi alle tapt. Derfor står kravet om opphevelse av blokaden fast.

I juni i fjor skrev Sidsel Wold et korrespondentbrev fra Gaza. Hun beskrev hva som skjedde på Gaza mens flotillaen var på vei i fjor. «De jeg traff hadde en glød og en glede jeg ikke hadde opplevd i Gaza på flere år. Håpet var tent fordi det fantes folk der ute som ikke ville la dem i stikken.» I avslutningen skriver hun: «Den ulovlige kollektive straffen av Gazas befolkning fortsetter som før. For verdens politikere har vendt seg til blokaden, og tilpasser seg den også.»

Når vi i neste uke legger ut fra en havn i Hellas gjør vi det fordi vi ikke har glemt Gazas befolkning. Fordi vi ikke venner oss til eller tilpasser oss blokaden. Fordi vi er villige til å stå opp for de verdiene vi tror på. Vi drar med vind i seilene og håper konvoien bidrar til at frihetens revolusjoner i Midtøsten også når Gaza og det palestinske folket.

Oppdateringer følger når vi er fremme i Athen.

Politikkutforming på Se & hør-nivå

2011-06-06T09:53:00.000-07:00

Jeg har sans for uredde kvinner som har mot til å reise debatter. Og jeg har enorm respekt for de menneskene som til tross for lang erfaring som ansvarlige politikere fremdeles greier å beholde samfunnskritikken. Men Karita Bekkemellems angrep på det hun kaller luksusforhold i norske fengsler er et totalt bomskudd.

Jeg må ærlig talt innrømme at jeg ikke har lest intervjuet med Veronica Ordrerud som Bekkemellem refererer til. Men på generelt grunnlag ville jeg vært noe skeptisk til å utforme politikk på bakgrunn av reportasjer om enkeltmennesker i Se & Hør. Personlig synes jeg Se & Hør hører best hjemme i underholdningskategorien på påskefjellet.

Trøsten er at VG tar sitt samfunnsansvar på alvor, følger opp saken over tre sider i gårsdagens VG. Her listes det opp tre såkalte goder de innsatte på Bredtveit kvinnefengsel har. De har mulighet til å ta utdanning, de har mulighet til å trene og de har mulighet for å dra på utflukter. Karita Bekkemellem er sterkt kritisk, og velger det klassiske grepet: nemlig å sette svake grupper opp mot hverandre. Vakkert..

Hvilke av disse godene Karita Bekkemellem er tilhenger av å fjerne, sier hun ikke noe om. Det kan være på sin plass å minne om at disse godene ikke bare er der for å glede de innsatte, det er faktisk politikk for å forebygge ny kriminalitet. Det er fornuftig at mennesker som er sperret inne, med de konsekvenser det kan ha for egen psyke, får muligheter til å være fysisk aktive. Det er fornuftig at mennesker får utdanning bak murene fordi det øker sannsynligheten for at man vender tilbake til et liv uten kriminalitet. Og det er fornuftig at mennesker som skal sone årevis i fengselet får mulighet til å gradvis venne seg til et liv utenfor murene igjen. Å hevde noe annet vil være både kunnskapsløst og ansvarsløst.

Bekkemellem er bekymret for at Frp får økt oppslutning, det er en bekymring jeg gjerne deler. Men ved å bruke Frps poplustiske og kunnskapsløse retorikk gjør hun seg selv egentlig bare en skikkelig bjørnetjeneste. Det vi derimot trenger er en debatt som er fundert på fornuft, og ikke bare følelser.

Jeg er stolt av å være med i et parti som har fokus på en human kriminalomsorg og en straff som virker. Alle som gjennomfører fengselsstraff i Norge skal nemlig tilbake til et liv utenfor murene. Utdanning, arbeidstrening og progresjon i soningen gir innsatte bedre muligheter til å starte et nytt liv den dagen de skal ut av fengselet. Kall det gjerne luksus, men i sum er vi alle tjent med at det fortsetter å være sånn.

Du skal ikke tåle så inderlig vel...

2011-05-31T06:14:00.000-07:00

I dag er det ett år siden Israels brutale angrep på fredsflåten som var på vei til Gaza. Når vi i dag minnes de som mistet livet, så gjør vi det ved å si at kampen mot blokaden må fortsette. Om noen uker setter 1500 menneskerettigsforkjempere seg på båter i Middelhavet med ett mål – nemlig å bryte Israels blokade av Gaza.

For meg er det åpenbart at denne grasrotaksjonen har vist seg å være effektiv. Både fordi den sørget for at en hel verden reiste seg i protest mot blokaden og sørget for at verdenssamfunnet ikke glemte Gaza. Men like viktig var det at det faktisk ble lettelser i blokaden. Det skjedde i juni 2010, bare noen uker etter at fredsflåten var blitt bordet. Jeg tror det neppe var en tilfeldighet.

Som i så mange andre saker er det uenigheter om hvilke virkemidler som er mest effektive. Og jeg registrerer at UD ikke mener det er behov for en konvoi fordi det ikke er noen humanitær krise på Gaza. Jeg må innrømme at jeg stiller meg det samme spørsmålet som Martin Rehman Gaarder gjør i en kronikk i Aftenposten i dag :

"Når begynte UD å fraråde solidaritetsarbeid ute i verden, fordi mottagerne av hjelpen ikke har det vondt nok?"

I mars i år kom FN-organisasjonen OCHA med en rapport som vurderte konsekvensene av lettelsene i blokaden. Det var ikke oppmuntrende lesing. Rapporten konkluderer med at lettelsene ”did not result in a significant improvement in people’s livelihoods.” Og fremdeles fører restriksjoner på innførsel av byggematerialer til at de fleste av de 40.000 boenhetene som ble ødelagt i krigen, fremdeles ligger i ruiner. Lettelser i blokaden er ikke nok. Vi krever at blokaden heves, derfor må presset mot Israel fortsette. Derfor er det nok en gang behov for en konvoi til Gaza.

Forrige uke kom den etterlengtede nyheten om at Egypt har åpnet grensene til Gaza. Det er nok et skritt i riktig retning. Men restriksjonene på vareleveranser og forbudet mot eksport er der fremdeles. Dette er det Israel som kontrollerer, og blokaden fortsetter. Det er en blokade som FNs høykommissær for menneskerettigheter har erklært ulovlig fordi kollektiv avstraffelse av et helt folk strider mot folkeretten.

Israel har satt i gang en intensiv diplomatisk innsats for å få stanset konvoien. De ønsker åpenbart ikke nok et blodbad i internasjonalt farvann, det ønsket deler jeg med Israel. Men de ønsker heller ikke den enorme oppmerksomheten konvoien får. Det er i Israels interesse at verden glemmer Gaza.

Konvoien er et uttrykk for at vi ikke har glemt Gaza. Solidaritetsfanen skal heises til topps og over 1500 mennesker skal aksjonere for menneskerettigheter. Dette er mennesker som ikke finner seg i at en hel befolkning lever under forhold som vi aldri ville ha akseptert. Dette er mennesker som nekter å tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer seg selv. Jeg håper å kunne være et av disse menneskene.

Det e itjnå som kjem tå sæ sjøl!

2011-05-30T04:00:00.000-07:00

Norge har verdens beste foreldrepermisjonsordning. Og Norge er blitt et mer likestilt land fordi vi har hatt en egen fedrekvote. I dag gjør Stortinget nok et viktig vedtak i likestillingens navn. Landets pappaer får enda mer tid med sine barn når fedrekvoten blir økt med to uker fra 1. juli. Fedrekvoten på fire uker ble innført i 1993, og antall fedre som har tatt ut pappapermisjon har økt fra 900 til 40.000. Det er bra for barna, det er bra for mor og det er bra for far. Og det er også bra for likestillingen. I dag er det all grunn til å gratulerer landets pappaer, men også alle oss andre som nyter godt av likestilling.

Høyre og Fremskrittspartiet stemte imot fedrekvoten i 1993. Og til tross for at dette har vært en heidundranes suksess, stemmer de også i dag imot å gi fedre bedre rettigheter. De sier de gjør det i valgfrihetens navn, men dessverre stemmer ikke retorikken med virkeligheten. I det høyrestyrte Danmark ble pappakvoten fjernet i 2001. I dag er det kun 25 prosent av fedrene som tar ut pappakvoten, i Norge er det 90 prosent. Det er fristende å spørre høyresida om det er sånn at danske menn i mindre grad er glad i barna sine, eller er det heller sånn at når man fjerner rettigheter for fedre så fører det til mindre reell valgfrihet?

Men der all erfaring viser at rettigheter gir valgfrihet, så fortsetter høyresida sitt ideologiske korstog mot en offentlig likestillingspolitikk. Det er interessant å se at høyresiden angriper Arbeiderpartiet og kaller vår likestillingspolitikk for gammeldags. Det er fristende å si at man skal lytte til høyresiden når man snakker om gammeldags likestillingspolitikk, for det er de jammen eksperter på. Sannheten er nemlig at med høyresidens likestillingspolitikk ville vi gått tiår tilbake i tid: nedlegging av likestillings- og diskrimineringsombudet, bort med kvotering, og de har en skattelettepolitikk som vil tjene først og fremst rike menn.

Arbeiderpartiet vil sikre pappaers mulighet til å være sammen med barna. Vi vil styre mot mer likestilling, og historien viser at vi har brukt de riktige virkemidlene. «Det e itjnå som kjem tå sæ sjøl», heter det. Det gjelder også i likestillingspolitikken. Blir høyresidens politikk en realitet, betyr det slutten på en av Norges fineste eksportartikler, nemlig likestilling.

På tide å be gutta om å ta forhåndsregler!

2011-05-25T11:05:00.000-07:00

Etter at Oslo Politidistrikt offentliggjorde sin undersøkelse om voldtekt i Oslo og Brennpunkt på tirsdag, har vi fått en ny debatt om voldtekt. Oslopolitiet har levert en viktig rapport som gir et godt utgangspunkt for en debatt om veien videre. Men da må vi holde oss på rett spor.

Brennpunkt, og til dels også Oslopolitiet, sitt hovedfokus var nemlig at 2/3 av jentene som blir utsatt for voldtekt er beruset. Og jeg må innrømme at jeg blir frustrert og forbanna når vi nå nok en gang får en debatt om hvilken tilstand ofrene er i. Det er totalt irrelevant. I denne debatten må vi være krystallklare, voldtekt er aldri offerets skyld. Ansvaret ligger alltid på gjerningspersonen.

Altfor ofte oppfordrer politi og politikere jenter om å ta forhåndsregler. Personlig har jeg så stor tillit til jenter at jeg tror de skjønner akkurat det selv. Og veldig mange jenter jeg kjenner tar sine forhåndsregler - de tar taxi hjem, snakker i mobiltelefon, tar den tryggeste veien hjem eller går med nøklene i hånda. Men vi kan aldri, og jeg gjentar aldri, komme dit at vi legger ansvaret på ofrene.

Når det er sagt tar jeg gjerne en debatt om sammenhengen mellom rus og voldtekt, men da må vi ta den på rette premisser. Statistikken fra Oslo viser nemlig at over halvparten av voldtektsmennene er beruset, og det tallet har doblet seg de siste ti årene. Det er på tide å ta debatten der den hører hjemme. Nå er det jommen meg på tide om å be gutta om å ta sine forhåndsregler på alvor. For hvis man er så full at man ikke skjønner at en jente sier nei, hvis man ikke skjønner at det ikke er greit å voldta jenter når de sover, ja da er det gutta som bør roe ned på drikkinga. Og akkurat som jenter passer på hverandre, så oppfordrer jeg gutta om å passe på at kompisene ikke går over streken. For voldtekt er og forblir et mannsproblem.

Når debatten tas på feil premisser, så ender vi opp med å ta ett skritt tilbake. For det er ikke tilfeldig at de eneste ofrene for kriminalitet som ikke står frem med navn og ansikt, er voldtektsofre. De eneste kriminalitetsofrene samfunnet stiller spørsmål ved om de var beruset eller lettkledd, er voldtektsofrene. Da er det kanskje ikke så rart at noen føler skam eller skyld. Og da er det kanskje ikke så rart at 90 prosent av voldtektene aldri blir anmeldt.

Kampen mot voldtekt må vi ta på mange fronter og med mange tiltak. Men i bunnen må det ligge et sett med riktige holdninger. Vi må aldri bevege oss vekk fra det prinsippet om at den som voldtar har det hele og fulle ansvaret.

Nei betyr nei.

Lett å få, lett å miste?

2011-05-24T05:51:00.000-07:00

I går skrev Vårt Land om hvordan kommunene praktiserer skjenkereglene, og artikkelen viser at det er store forskjeller mellom kommunene. I Bergen kan et utested bli tatt for ulovlig skjenking hele åtte ganger før de mister bevilgningen. I Trondheim mister man bevilgningen første gang man blir tatt for lovbrudd.

Debatten om skjenketider har rast, og mange har hatt sterke meninger om saken. Mange har argumentert for at vi istedenfor å innskrenke skjenketidene, bør man gå etter de useriøse aktørene. Personlig er jeg en tilhenger av begge tiltakene, og ser ikke nødvendigvis noen motsetning. Men det er åpenbart et stort problem dersom useriøse aktører i noen av våre største byer ikke møter reaksjoner når de bryter loven.

Dessverre er det ofte helt uskyldige mennesker som blir ofre for volden på natterstid. Og du trenger ikke være veldig oppegående for å forstå at overskjenking ofte er en del av årsaken. Vårt Land skriver i dag på lederplass at ”politiet alene kan ikke stoppe utelivsvolden dersom utestedene ustraffet får skjenke sine kunder fra sans og samling”. Det er mye sant i akkurat det, og derfor må vi angripe problemet fra flere kanter.

Det er i dag kommunens ansvar å reagere på overskjenking, og dette praktiseres veldig ulikt fra kommune til kommune. Det er på tide at utsagnet "lett å få, lett å miste" blir en realitet. Dessverre viser artikkelen i Vårt Land at ikke alle kommunepolitikere tar dette ansvaret. Forskjellen mellom rødgrønne Trondheim og de blå byene Oslo og Bergen er store, og oppfordringen går derfor til byrådet i de blå byene om å være med å ta ansvar. Vi trenger flere kontroller og hyppigere sanksjoner. Det vil de useriøse aktørene tape på, og vinnerne vil bli de seriøse utestedene og samfunnet som helhet.

Kunnskapsløst av FrP

2011-04-12T03:40:00.000-07:00

På TV2-nyhetene i dag tidlig prøver Sylvi Listhaug fra Fremskrittspartiet å være offensiv, uten stort hell. Hun vil nemlig straffe grov voldtekt som drap. Her slår Listhaug inn åpne dører, eller så har hun sovet i timen.

Den rødgrønne regjeringen fikk i 2005 vedtatt strengere straffenivå for voldtekt. Minimumsstraffen ble hevet til tre år, og for grove voldtekter er den øvre strafferammen satt til 21 år. Straffenivået er nå på vei opp, og fordi vi ønsker at straffenivået skal opp raskt, endret vi også Straffeloven 1902 i fjor sommer. For en grov voldtekt kan domstolene idømme lovens strengeste straff, og til Listhaugs orientering er den 21 år, og ikke 20 år. Vi har satt opp straffenivået for voldtekt, fordi vi anerkjenner at voldtekt i mange tilfeller kan være et nesten-drap. Det er bare å si: Velkommen etter oss i Arbeiderpartiet!

Men i motsetning til FrP er ikke vi i Arbeiderpartiet kun opptatt av strafferammene. Det viktigste vi kan gjøre er å forebygge bedre. Vi har sørget for tidenes budsjettløft for politiet, og i år har Oslo Politidistrikt fått i oppdrag å lage en forebyggingsstrategi for seksuelle overgrep, både overfallsvoldtekt, men også vold i nære relasjoner og såkalte nachspillvoldtekter. Det blir tryggere for alle, dersom vi blir bedre på forebygging. Og på det området har byrådet i Oslo også en jobb å gjøre!

Arbeid til alle - også ureturnerbare asylsøkere!

2011-04-08T03:18:00.000-07:00

Landsmøtet i Arbeiderpartiet er Norges største og mektigste politiske verksted. Derfor blir vi også møtt med interesseorganisasjoner som ønsker å påvirke. Det er noe av det fineste med demokratiet i Norge, at veien til makta er ganske kort. Mange av de har gjort sin stemme hørt, og på landsmøtet er det mange som snakker deres sak. Jeg vil rette søkelyset mot palestinerne som sto utenfor i går, og som jeg har møtt og snakket med i dag.

Menneskene jeg har møtt har fått avslag på asylsøknadene sine, men de er ureturnerbare. For mange av disse er det umulig å reise tilbake. De er statsløse, og i Norge er de i tillegg blitt rettighetsløse. 1. januar i år ble de fratatt arbeidstillatelsen. Mange av de har vært i jobb, de har tjent egne penger og bidratt til samfunnet. Nå er de i en fortvilet situasjon, de er fanget i en rettighetsløs tilstand, og frustrasjonen er stor. Det er ikke vanskelig å forstå.

Inne i landsmøtesalen er det et slagord som sies om igjen og om igjen - arbeid til alle er jobb nummer en. Det er et godt slagord, det er selve kjernen i sosialdemokratiet. Men det er en slående ironi, at utenfor landsmøtesalen står det en gjeng med mennesker som vil jobbe, som vil bidra, men som ikke får lov. Lediggangen er roten til alt vondt, og det blir ekstra vondt når vi vet at dette er mennesker som i utgangspunktet er i en vanskelig situasjon.

Det er ønsket om en rettferdig asylpolitikk, som gjør at de som ikke har rett på asyl må forlate landet. Derfor ønsker ikke regjeringen å gi arbeidstillatelse til de som har fått avslag. Det er en slags logikk i den politikken. Men utfordringen kommer når vi behandler alle som har fått avslag helt likt. For det er ulike grunner til at folk ikke reiser hjem. Palestinerne er et godt eksempel på det. Noen av de vil reise hjem, men de kan ikke. Og mens vi venter på fred i Midtøsten og at Israels okkupasjon skal ta slutt, så er vi nødt til å gi disse menneskene en arbeidstillatelse. Freden i Midtøsten lar nemlig vente på seg...

Min utfordring til landsmøtet: bruk hodet og gi de ureturnerbare arbeidstillatelse!

En seier for studentkulturen

2011-04-05T03:11:00.000-07:00

Som student på Lillehammer var jeg ofte på studentpuben Bingo'n. Og noe av det fine med stedet er drevet av Samskipnaden med studenter som frivillige. Bingo'n er blitt et av Lillehammers beste konsertsteder og gir kulturopplevelser som både studenter og andre setter stor pris på.

Men vi vet også at det er noen utfordringer knyttet til utelivsbransjen, og for Arbeiderpartiet er det viktig å jobbe for trygghet i samfunnet. Det gjelder også på utestedene utover i de små nattetimer. Derfor ønsket regjeringen å innføre krav om vekterutdanning. På den måten kan vi bedre rettssikkerheten for de som kommer i kontakt med vektere, mer seriøsitet i bransjen og også mer trygghet for de som utøver vaktholdet. Alt i alt, et godt tiltak.

Men underveis skjønte vi at forslaget ikke ville slå like godt ut for alle. Det ville bli en stor utfordring for nettopp studentstedene og andre som drev på frivillig basis. Kostnaden ville blitt høy, og det ville blitt en utfordring med å rekruttere frivillige som samtidig skulle bruke sin fritid på å ta vekterkurs. Og vi i Arbeiderpartiet ønsker å tilrettelegge for frivillighet og kultur, og ikke gjøre det vanskeligere. Vi har derfor jobbet for å finne en løsning som også var tilpasset frivilligheten, og gått flere runder med Justisdepartementet for å få til nettopp dette.

Fredag gikk den nye vaktvirksomhetsloven og forskriftene i statsråd, og resultatet er en seier for studentkulturen og for frivilligheten. Regjeringen legger opp til at studentstedene ikke trenger vekterutdannede, men kan drive egenopplæring av ordensvakter.

En stor takk til studentorganisasjonene og alle andre som har engasjert seg i saken.
Engasjement nytter, og med forslaget skaper vi mer trygghet og legger til rette for frivillighet og studentkultur!

Frøken sekretær

2011-04-04T07:50:00.000-07:00

Etter halvannet år på Stortinget, er jeg opptil flere ganger blitt tatt for å være sekretær. Det er noe uvisst hvorfor så mange tenker det, men det synes altså som en naturlig konklusjon for mange at jeg altså er sekretær. Jeg har heldigvis møtt så mange flotte sekretærer til å ikke ta det som en fornærmelse. Men jeg spør meg ofte om unge mannlige stortingsrepresentanter også blir tatt for å være sekretærer?

Misforståelsen kan helt sikkert være min egen feil. Jeg tar meg ikke selv så innmari høytidelig, ikke opptatt av å flashe tittelen min til gud og hvermann og det er nok mulig at jeg kunne kledd meg noe mer formelt. Jeg tror heller ikke det er vond vilje eller hersketeknikker. Jeg tror det handler om at vi har fått et kjønnsrollemønster innprentet fra fødselen av. Et kjønnsrollemønster som byr på betraktelig større problemer enn at noen tror jeg er sekretær.

Mange unge jenter vokser opp med en tanke om at vi alle er likestilt. Selv var jeg mer eller mindre anti-feminist ganske lenge. Jeg tok mine egne valg og følte ingen begrensninger fordi jeg var jente. Men i møte med politikk, hersketeknikker og virkeligheten ble jeg feminist. Jeg forsto at det var noen strukturer som gjorde at vi jenter møtte på en del utfordringer som gutta ofte slapp. Det er et glasstak som gjør at vi jenter altfor ofte stanger hodet i taket på veien opp og frem. Dette gjelder ikke bare i politikken, men også i aller høyeste grad i arbeidslivet.

Vi skal for all del ikke gjøre oss jenter til ofre, men det er behov for mer bevissthet hos oss som er (relativt) unge. Det er for seint å oppdage at likestillingen ikke er reell når vi jenter sitter igjen med det meste av husarbeidet og gutta stikker av med forfremmelse og lønnsøkning. Illusjonen om at vi er likestilt er at av de største hindrene for å fullføre likestillingskampen. Søstre, foren eder!

Noen trenger hjelp for å innse at de trenger hjelp

2011-03-30T02:00:00.000-07:00

Noen mennesker gjør mer inntrykk enn andre. På besøk i Bredtveit kvinnefengsel møtte jeg noen som jeg definitivt kommer til å huske lenge. Engasjerte ansatte, og en innsatt med en sterk historie.

Hun kunne fortelle en gripende og sjokkerende livshistorie, siden hun var 15 hadde hun levd et liv med grov vold. Volden var blitt en normal del av livet hennes, og hun fant en slags trygghet i å takle volden. Det ble en ond sirkel som det var vanskeligere og vanskeligere å bryte ut av.

I fengselet har hun og mange andre fått hjelp takket være et samarbeidsprosjekt mellom Bredtveit fengsel og Oslo Krisesenter. Tiltaket er en del av Handlingsplanen mot vold i nære relasjoner ”Vendepunkt”. Og her får mange hjelp til å erkjenne at volden aldri er offerets skyld, til å ta et oppgjør med fortida og planlegge for fremtida. Og i rapporten om prosjektet sier hun selv: "en stor takk til alle som har bistått meg i denne kampen for å finne tilbake til meg selv..."

Men hennes historie er på ingen måte unik. Undersøkelser viser at 80 % av kvinnene som soner dom på Bredtveit, har vært utsatt for vold eller overgrep enten i oppveksten eller i et parforhold. Besøket på Bredtveit viste at mange kriminelle faktisk også er ofre. Og det er ikke tilfeldig hvem som havner bak murene. Det er i mange tilfeller mennesker som har blitt utsatt for vold og overgrep, mennesker som er blitt sviktet av familie og det offentlige eller mennesker med rusproblemer.

Voldsprosjektet på Bredtveit er viktig og vi må sikre at prosjektet går over til en varig ordning. Det er faktisk mange mennesker som trenger hjelp til å innse at de trenger hjelp. Og den hjelpen kommer både enkeltmennesket og samfunnet til gode. For som kvinnen vi møtte selv sa det: ”Jeg har ikke noe annet å si enn at kvinner i fengsel og alle kvinner som har vært utsatt for overgrep har rett på ordentlig hjelp”.

Lik rett til gode helsetjenester

2011-03-01T04:21:00.000-08:00

For Arbeiderpartiet er den det en grunnleggende verdi at alle skal ha lik rett til gode og trygge helsetjenester, uavhengig av økonomi, alder eller hvor du bor i landet. Den samme verdien må ligge til grunn for svangerskapsomsorgen.

Mange kvinner ønsker en ekstra trygghet under svangerskapet, og i dag får omtrent halvparten av gravide kvinner gjennomført ultralydundersøkelse før uke 18. Men utfordringen er at muligheten for tidlig ultralyd er forbeholdt de som har økonomi til å benytte seg av private løsninger, eller som bor på steder der slike tilbud gis. Den tryggheten mange kvinner ønsker, er altså ikke forbeholdt alle.

Vi kan ikke lukke øynene for medisinsk forskning som viser at viktig informasjon kan hentes inn ved bruk av ultralyd i uke 12. Vårt utgangspunkt er at dette kan redde liv. Og undersøkelsen kan også gi opp mot 6 ukers tidligere kunnskap om dødelig avvik, og denne informasjonen er det bedre å få etter tre måneder, enn etter nesten halvgått svangerskap. Arbeiderpartiet ønsker derfor å gi alle gravide kvinner retten til å velge om de ønsker tidlig ultralyd, uavhengig av størrelsen på lommeboka eller hvor du bor. Så må det være opp til hver enkelt kvinne om man ønsker å motta tilbudet eller ikke.

Tidlig ultralyd må ikke sammenlignes med den danske modellen som er spesielt innrettet mot å finne fostre med Down syndrom eller et ønske om et sorteringssamfunn. Det er også viktig å understreke at norske kvinner i stor grad er innstilt på å ta imot barn med utviklingsavvik, og at aborttallene har hold seg stabilt i mange år, selv med ultralyd.

Jeg har forståelse for at det i denne debatten er mange meninger og sterke følelser. Men akkurat som i abortspørsmålet, har jeg tillit til at kvinnen selv tar de rette valgene for seg og sin familie. Og som en ung kvinne fra distriktet, er jeg opptatt av at alle kvinner skal få kunnskap og trygghet i svangerskapet. For det er det forslaget om tidlig ultralyd egentlig dreier seg om, lik rett til gode helsetjenester.

Fra handlingslammet til handlingsdyktig

2011-02-22T02:44:00.000-08:00

Innlegg i Stortinget om utviklingshemmedes rettssikkerhet i overgrepssaker

Jeg har lyst til å takke interpellanten for å reise en veldig viktig debatt. Jeg har også lyst til å takke Dagbladet, som gjennom en artikkelserie har satt et viktig søkelys på rettssikkerheten for en sårbar gruppe. Det er også grunn til å rose Dagbladet for å drive grundig og viktig journalistikk. Som interpellanten også var inne på, har dette i enkelte kommuner allerede vært med på å skape endring.

Det er umulig å la være å bli berørt av disse historiene, for det er grusomme eksempler på at vi som samfunn har sviktet noen av dem som trenger oss aller mest. Det er uakseptabelt, og på dette området er vi nødt til å være utålmodige.

I Dagbladets undersøkelse var det i hele 11 av 15 saker andre enn kommunen som politianmeldte eller varslet politiet om overgrepene. Og når sakene først var blitt anmeldt, så har det i flere av tilfellene vist seg at ansatte eller kommunen har hatt mistanke om at noe har skjedd, men allikevel ikke gått til politiet.

Dette er noe av bakgrunnen for at det har vært viktig for Arbeiderpartiet og de rød-grønne partiene å styrke avvergingsplikten. For nå er det ikke lenger mulig å gjemme seg bak taushetsplikten. Avvergingsplikten er også utvidet til å gjelde flere lovbrudd, bl.a. vold i nære relasjoner og misbruk av overmaktsforhold.

Dette er en av mange lover og forskrifter som pålegger enkeltmennesker og offentlige og private virksomheter å ta ansvar. Det er nå helt avgjørende – som flere har vært inne på – at informasjonen om de pliktene når dem som jobber på det feltet. Jeg er også veldig glad for at statsråden tar initiativ til en landsomfattende formidling av kunnskapsmateriell, for økt kunnskap om utviklingshemning og seksualitet vil være med på å bidra til å forebygge at seksuelle overgrep skjer. Og mer kunnskap gir også trygghet til ansatte og pårørende, og kan i større grad gjøre at man blir handlingsdyktig i stedet for handlingslammet.

Dagbladets oppslag viser alvorlige svakheter i rettsvernet for utviklingshemmede. Dette er svakheter som er uakseptable. Rettssikkerheten må og skal gjelde for alle. De samme problemstillinger ble beskrevet i en forskningsrapport fra Nordlandsforskning i 2009. Det er viktig å understreke – i likhet med mange andre – at mennesker med utviklingshemninger er en sammensatt gruppe, og at ingen mennesker er like. Men rapporten fra Nordlandsforskning viser bl.a. at utviklingshemmede møter fordommer i rettssystemet, at språk kan være en barriere, og at vitnesbyrdene til ofrene ikke alltid vinner fram.

Derfor er det viktig å si at regjeringen ved Justisdepartementet allerede nå har igangsatt et arbeid for å styrke rettssikkerheten til denne gruppen. Det er bl.a. satt ned en arbeidsgruppe som skal se på mandatet for dommeravhør, og vi må også se på og gjennomføre tiltak for at kompetansen blant dem som gjennomfører de avhørene, blir styrket. Fram til nå har det vært slik at hensynet til offeret har gjort at man så langt som mulig har unngått å gjøre flere dommeravhør, men nå viser kunnskap at det kan være en fordel for å få oppklart saken at man nettopp gjennomfører flere dommeravhør. Det skal vi nå se på. Det vil også være med på å sikre at politi og påtalemyndighet får bedre bevis, slik at det blir lettere å iretteføre saken. Flere saker som ender med en dom, vil jo også ha en allmennpreventiv effekt, og kan bidra til å hindre nye overgrep. Kompetanse og kunnskap om utviklingshemmede i rettssystemet er helt avgjørende for at offeret skal bli hørt, tatt på alvor og trodd.

Som statsråden nevnte, viser studier fra Danmark at overgriperen i de fleste tilfeller er en person som offeret kjenner. Det er derfor naturlig at det nå kommer på plass flere tiltak i forbindelse med den nye handlingsplanen mot vold i nære relasjoner. Vi er nødt til å sikre bedre etterforskning, og vi skal bl.a. også vurdere om vi skal innføre nye beviskrav i straffesaker med utviklingshemmede, hvor man legger sterkere vekt på f.eks. atferdsendringer og sakkyndiges vurdering.

Alle som har vært utsatt for alvorlige seksuelle overgrep, har i dag krav på bistandsadvokat. Nå ønsker vi også å se på om vi skal presisere i lovverket at man i de sakene hvor man i utgangspunktet ikke har krav på bistandsadvokat, uansett skal ha det dersom offeret er utviklingshemmet. Men her er det en viktig balansegang. Det er viktig at vi ikke lager lover og forskrifter som stigmatiserer en hel gruppe, for dette er mennesker med ulike behov.

Så har jeg lyst til å avslutte med å si at den beste politikken på dette området er å forebygge. Det tror jeg vi gjør mye bedre med mer kunnskap og mer refleksjon hos dem som arbeider på dette feltet.

Action speaks louder than words

2011-02-18T01:56:00.000-08:00

Det kan virke som om høyresiden har gått på et avansert kommunikasjonskurs med tittelen ”Hvordan snakke om alt vi ikke mener”. På mange måter ligner de litt på ulven i eventyret om Rødhette. Kler seg ut og lurer folk. De snakker ikke lenger om å sette bestemor ut på anbud, de skal bare slippe henne fri og gi henne en etterlengtet valgfrihet. De snakker ikke lenger om at arbeidere skal få færre rettigheter, men at de skal få mer fleksibilitet.

Snakk om drømmer i det blå! I går sprakk nyheten om Ammerudlunden sykehjem i FrP og Høyre-styrte Oslo. Her jobber ansatte 84 timers arbeidsuke og sover i bomberom i kjelleren. Sykehjemmet bryter arbeidsmiljøloven på en rekke punkter, og det spilles nærmest russisk rullett med pasientsikkerheten.

I sin blogg, skryter Erna Solberg uhemmet av sykehjemmet som hun beskriver som en solskinnshistorie. Hun skriver også ”i tillegg får de mer igjen for ressursene enn andre sykehjem, slik at vi frigjør midler til å bygge flere sykehjemsplasser”. "Mer igjen for pengene" er blitt høyresidas slagord. Men det de glemmer å fortelle er at pengene som spares på grunn av en brutal utnytting av ansatte, går rett i lomma på private firmaer. Adecco Helse, som blant annet driver Ammerudlunden sykehjem, har de siste fire årene tjent 100 millioner kroner! Gjennom privatisering og konkurranseutsetting går penger rett fra ansattes lommer og over i kommersielle selskaper. Og det er vanlige folk og besteforeldrene våre som blir taperne.

Men det stopper ikke her, høyresida vil ha mer av det samme. I dag arrangerer Høyre en kommunalkomferanse, hvor NHO Service skal holde innledning om hvordan man kan privatisere og konkurranseutsette enda mer. Her skal ordførerkandidater for Høyre skoleres i hvordan man kan kutte mer i offentlige velferdstilbud og sørge for at private tjener penger på de ansattes og innbyggernes bekostning. Det er bare å ønske lykke til med spennende debatter om 80-timers arbeidsuke, ubetalt overtid og sovesaler i bomberom. Og hvis konferansen er vellykket hører vi sikkert champagneglassene klirre utover i nattetimene.

Høyresidas utstillingsvindu i Oslo har ikke bare fått seg noen skraper, det er fullstendig knust. De har kanskje sluttet å snakke om privatisering, konkurranseutsetting og skattelettelser, men de viser hva de står for i praksis handling. Action speaks louder than words!

Tenk på det når du slipper stemmeseddelen ned i urna ved høstens valg.

Smått alltid godt?

2010-11-30T23:35:00.000-08:00

Været var ikke akkurat blidt da justiskomiteen mandag besøkte det blide sørland, men desto mer varmet møtene med engasjerte mennesker i barnevern, politi, barnehus, tingrett og tolletat. Det ble en lang og lærerrik dag i Kristiansand, og jeg ble særlig inspirert av møtet med politi og barnehus.

Agder er nemlig et av politidistriktene som har et eget team som jobber med seksualisert vold og overgrep. Dette teamet jobber mye med vold i nære relasjoner, en av hovedsatsningene til den rødgrønne regjeringen. Og det er ingen tvil om at kompetansen på dette feltet må bli bedre hos politiet.

Offerets første møte med politiet har mye å si, og kan være avgjørende for om man velger å anmelde eller ikke. Vi må gjøre mer for å øke tilliten til politiet i denne type saker, og politiet må få mer kunnskap og kompetanse til å gjennomføre god etterforskning i vanskelige saker. Jeg er overbevist om at egne team vil bidra til dette. Nettopp fordi menneskene som jobber med dette til daglig får mengdetrening og spisskompetanse.

Kriminaliteten ser annerledes ut i dag enn for bare noen tiår siden. Vi opplever flere profesjonelle kriminelle og mer grenseoverskridende kriminalitet. Agder politidistrikt fremstår som et distrikt som har spesialisert seg på flere områder, og de leverer gode resultater. Men årsaken til at de kan spesialisere seg, er blant annet sammenslåing av politidistrikt som har skapt en enhet som er stor nok til å spesialisere seg.

I debatten om fremtidig politistruktur er det vanskelig avveininger som skal tas. Besøket i Agder viste at smått ikke alltid er best, men kanskje vil besøk i andre distrikt vise det motsatte?

Mer innsats for de barna som trenger oss aller mest

2010-11-30T10:26:00.000-08:00

Kronikk som sto på trykk i GD 30. november

Barnevern har sjeldent stått like høyt på den politiske dagsorden som nå, og all oppmerksomhet som rettes mot barnevernet er fullt fortjent. Barn som trenger hjelp og omsorg fra flere enn foreldrene er en av samfunnets mest utsatte grupper. Dessverre finnes det alt for mange historier om barn som først blir sviktet av sin egen familie og så blir sviktet av det offentlige.

Heldigvis er det nå flere barn som får hjelp av barnevernet, og det er grunn til å rose alle de som hver eneste dag gjør en uvurderlig innsats for de barna som trenger det aller mest. Og når antall meldinger til barnevernet nesten er doblet siden 2000, så vitner det også om at tilliten til barnevernet har økt i befolkningen. Paradokset er at godt arbeid i barnevernet og økt tillit fører til flere saker og mer å gjøre. Regjeringen tar derfor grep. I budsjettet for 2010 la regjeringen rette for 400 nye stillinger i det kommunale barnevernet, men dette målet når vi ikke i år. Derfor bevilges det i 2010 240 millioner øremerket til flere stillinger. Dette er det største løftet for det kommunale barnevernet siden tidlig på 90-tallet, og det er på høy tide med et nytt krafttak for barnevernet.

Når barn ikke lenger har mulighet til å bo hjemme, er det for de fleste bedre å vokse opp hos en annen familie. Norge er på topp i Norden når det gjelder bruk av fosterhjem som plasseringsalternativ, men det er et behov for flere fosterhjem. I dag står det nemlig over 170 barn i kø for å få en fosterfamilie. Mange av disse barna har allerede levd lenge i en vanskelig situasjon hvor de ikke vet hvor de skal bo eller gå på skole i dagene og ukene som kommer. Det er en utrygghet og en usikkerhet som ingen barn skal måtte leve med. Derfor er det en prioritert oppgave for de rødgrønne er å styrke fosterhjemstilbudet, og det er satt i gang flere tiltak for å øke rekrutteringen av fosterhjem.

Når de rødgrønne satser på barnevernet, så er det fordi vi veit at det er til det beste de som trenger oss aller mest, nemlig utsatte barn. Men det er også god politikk for å utjevne sosiale forskjeller. Tidligere barnevernsbarn er overrepresentert i frafallsstatistikken, og vi vet at de som faller utenfor i skolen får en vanskelig start i arbeidslivet. Frafall i den videregående skolen er en fattigdomsfelle, og derfor er satsning på barnevernet så viktig for Arbeiderpartiet. Hvis vi skal nå målet om et samfunn hvor alle er med, så er vi nødt til å gi alle barn et godt utgangspunkt i livet.

Til tross for at alle partier understreker viktigheten av å ta vare på utsatte barn, er det ikke alle partier som følger opp fagre ord med handling. I sitt alternative statsbudsjett for 2011 foreslår FrP å kutte 500 millioner i det statlige barnevernet. Dersom FrPs budsjett hadde blitt vedtatt, ville det ført til 830 færre stillinger eller en massiv nedleggelse av statlige barnevernsinstitusjoner. Jeg er enig i at det statlige barnevernet har utfordringer, men med FrPs dramatiske kutt vil vi få et dårligere barnevern.

Skal vi skape et bedre barnevern, er vi også nødt til å ta noen vanskelige debatter. For det er ingen tvil om at de ansatte i barnevernet står ovenfor vanskelige dilemmaer når det er tvil om foreldrene kan ivareta barnets beste. Og det er grunn til å spørre om det er slik at foreldrenes rettigheter går på bekostning av barnets beste og om terskelen for omsorgsovertakelse er for høy. Barne- og likestillingsminister, Audun Lysbakken, skal nå sette ned et utvalg som skal se nærmere på om det biologiske prinsipp tillegges for mye vekt. Det er en vanskelig, men viktig debatt fordi det i bunn og grunn handler om å hjelpe flere av de barna som trenger det.

Og jeg ønsker alle debatter om barnevern velkomne, fordi det bidrar til positiv endring og fordi barnevernet settes høyere på dagsorden. Jeg håper også det kan bidra til at barnevern og barns situasjon får sin rettmessige plass i kommunevalgkampen neste år. Og at lokale politikere kappes om å være de som vil satse mest på barn og unge, både når det gjelder barnevern, fritidstilbud, kultur og skole. Vi trenger flere lokalpolitikere som brenner for barnevernet og de utsatte barna. Det trenger de.

Sommerens vakreste eventyr

2010-07-12T06:48:00.000-07:00

Nå har jeg pakket ned solkrem, notatbok, kamera, støvler, varme klær og sommerklær, myggspray og solbriller. Jeg er med andre ord klar for nok en uke på AUFs sommerleir.

Tradisjonen tro blir jeg å finne på kjøkkenet. Egentlig greit å hvertfall kunne lage sin egen middag en uke i året. Og uten mat og drikke, duger de andre heltene heller ikke! Men jeg håper jeg får med meg hvertfall en av de politiske innledningene. Og jeg gleder meg aller mest til å høre Thorvald Stoltenberg snakke om ruspolitikk, og jeg håper han vil engasjere enda flere AUFere til å jobbe med ruspolitikk når de reiser hjem.

Andre høydepunkt blir asylpolitikk, Lars Vaular, La olja ligge-kampanje, sladder i Planet Utøya, karaoke og gjensyn med gamle kjente! Jeg skjønner godt at andre ungdomsorganisasjoner er misunnelige på AUF og Utøya:)

Urettferdighet under blå regjering i Sverige

2010-07-09T01:49:00.000-07:00

I går la OECD frem sin årlige rapport om sysselsetting, og det er alvorlige tall som legges frem. Ungdomsledigheten er skyhøy, og konsekvensene kan bli enda mer alvorlige på lang sikt. Unge under 25 år uten jobb risikerer å bli stående utenfor arbeidsmarkedet for alltid. Og i Europa snakkes det om den tapte generasjonen.
Vi trenger ikke å se lengre enn til Sverige for å se alvoret i situasjonen. I vårt naboland er en av fire ungdommer arbeidsledige. Statsminister Reinfeldt ser ut til å være fullstendig likegyldig, til tross for at han gikk til valg på å skape flere arbeidsplasser. I valgkampen for fire år siden snakket nemlig Høyres svenske søsterparti om velferd og kampen mot utenforskap. De tok på seg sosialdemokratiske klær og sjarmerte velgerne, fire år etter er de totalt avkledd!

Samtidig som arbeidsledigheten har økt, har regjeringen prioritert å gi 100 milliarder svenske kroner i skattelettelser. Og det er de rikeste som har fått mest i skattelettelser. Og mens de rikeste blir rikere, har høyresiden gjennomført kutt til de arbeidsledige og til de syke. Og mens arbeidsledige blir henvist til Arbetsförmedlingen med en utrygg fremtid i møte, kan de rikeste gå i banken med et bredt smil.

Fremtiden for ungdom i Sverige er ikke like optimistisk som her hjemme. Vi vet at sjansen for å bli varig utestengt fra arbeidsmarkedet, øker jo lenger du er arbeidsledig. Det er jo nettopp grunnen til at vi har gjeninnført ungdomsgarantien, som skal sikre unge arbeidsledige ekstra oppfølging.

Og her ser vi klart og tydelig forskjellen mellom det blå Sverige og det rødgrønne Norge. For mens høyresida alltid prioriterer skattelettelser til de som har mest fra før, prioriterer Arbeiderpartiet arbeid til alle og fellesskapsløsninger. Det er god grunn til å mene at høyresida i Norge vil prioritere på samme måte som Moderaterna har gjort i Sverige, nemlig mer til de som har mest fra før!

En utstrakt hånd

2010-07-08T05:33:00.001-07:00

Et samfunn måles på hvordan vi tar vare på de svakeste blant oss og hele arbeiderbevegelsens historie har handlet om å løfte folk ut av fattigdom. Men fremdeles er det for mange som faller utenfor og som ikke får ta del i velstandsutviklingen. Det er derfor på tide å få en grunnleggende debatt om rusomsorgen og om hvordan vi som samfunn tar vare på de rusavhengige.

Rapporten fra Stoltenbergutvalget er derfor et viktig bidrag, og Bjarne Håkon Hansens utspill om heroinassistert behandling har bidratt til å sette ruspolitikk på dagsorden. Rusavhengige er ingen homogen gruppe, men forskjellige mennesker med ulike behov og sammensatte problemer. Derfor må også tiltakene og behandlingstilbudene være mangfoldige.

Jeg er positiv til et prøveprosjekt med heroinassistert behandling. Hvert år dør det 200 mennesker av overdose, det er 200 for mange. Argumentene mot heroin, er de samme som vi hørte under debatten om innføring av LAR-programmet. Det ble hevdet at man ga opp de narkomane og deres fremtid. Men erfaringene har tvert imot vist at det har bidratt til å redde liv. Når vi vet at metadon og subutex ikke fungerer for alle og har ulike bivirkninger for forskjellige mennesker, mener jeg det er fornuftig å utvide ordningen til også å gjelde heroin.

Formålet med legemiddelassistert behandling er ikke alltid et rusfritt liv og noen vil dessverre være avhengige av medisin livet ut. Men det kan forbedre livskvaliteten, gi verdigheten tilbake og i ytterste konsekvens være livreddende. For mange av de tyngste narkomane består dagen av en evig jakt på dagens dose. I en desperat kamp for å tilfredsstille abstinenser blir mange kriminelle, altfor mange lever et uverdig liv på gata og tvinges til å prostituere seg og selge kroppen sin. Med et forpliktende opplegg med heroinassistert behandling kan disse menneskene få tid til rehabilitering og bygge opp igjen et nettverk utenom rusmiljøet.

Men i debatten om ruspolitikken, må vi ikke glemme alle de som ønsker å bli rusfrie uten å bruke medikamenter. Det er her vi finner det store flertallet av rusmisbrukerne, og her er dagens hjelpetilbud ikke godt nok. Forslaget om egne mottaks- og oppfølgingssentre fra Stoltenbergutvalget er derfor godt og interessant. Her skal ansvaret for langsiktig oppfølging og koordinering av behandlingen for den enkelte samles på ett sted.

Som justispolitiker har jeg det siste halvåret besøkt mange fengsler, og godt over halvparten av de innsatte har et rusproblem. Mye av vinningskriminaliteten henger direkte sammen med et rusproblem, og spørsmålet er om vi har vært for flinke til å straffe symptomene enn å behandle sykdommen. Syke mennesker trenger en utstrakt hånd og et behandlingstilbud. Vi må derfor satse mer på alternative straffeformer og behandling istedenfor fengsel. På den måten kan vi spare enkeltmennesket og samfunnet for mye.

Heldigvis finnes det noen lyspunkter på rusfeltet. Antall unge som har prøvd narkotika viser en svak nedgang og overdosedødsfallene ser ut til å ha stabilisert seg. Men etter 40 års erfaring med behandling av rusavhengige er det på tide å tenke nytt, utnytte ressursene bedre og ha en fordomsfri debatt. Jeg er glad for at Stoltenbergutvalget har lagt lista høyt, og jeg håper og tror at vi politikere kan leve opp til forventningene. Det fortjener alle de menneskene som sliter med et rusproblem.

Colombia - med livet som innsats

2010-06-02T09:39:00.000-07:00

I går møtte jeg Guillermo Baquero. Han leder den største studentorganisasjonen i Colombia (ACEU), og er i Norge for å snakke om situasjonen i hjemlandet og om frihandelsavtalen mellom Colombia og EFTA-landene.

Studenter, bønder, fagforeningsaktivister og urbefolkning lever livsfarlig i Colombia. ACEU har dokumenter 600 overgrep mot studenter i perioden 2002-2006, og i samme periode er 14 studenter myrdet. Min naturlige reaksjon var selvfølgelig å spørre om hva som skjer med gjerningsmennene. Da smilte Guillermo ironisk og svarte: ingenting.

Siden 2002 har det vært 3.500 utenomrettslige drap av unge mennesker. Og Colombia er det landet i verden hvor det er farligst å være medlem i fagbevegelsen. Og ifølge Human Rights Watch har situasjonen forverret seg de siste årene.
Det er sterkt å møte mennesker som er så modige. Guillermo Baquero er bare en av så utrolig mange som mottar drapstrusler for å kjempe for demokrati og menneskerettigheter. Mange ender med å ofre livet i kampen for noe vi tar som en selvfølge.

24. november 2008 signerte Norge og EFTA en frihandelsavtale med Colombia. Avtalen skulle etter planen ratifiseres i Stortinget i juni 2009, men etter massivt press fra LO og solidaritetsbevegelse, ble ratifiseringen utsatt. Motstanden mot avtalen er stor, både i Norge og blant opposisjonen i Colombia.

Jeg er en tilhenger av handel, og rettferdig handel er sammen med bistand det viktigste virkemiddelet for utvikling og fattigdomsbekjempelse. Men med denne avtalen kan Colombia fort havne i den velkjente råvarefella, og det er også grunnen til at bønder, fagbevegelse, urbefolkning og studentene i Colombia advarer mot avtalen.

Jeg er utrolig skeptisk til avtalen, både fordi jeg mener den ikke tjener folk i Colombia, men også fordi den er inngått med et regime som jeg på ingen måter ønsker at Norge skal legitimere. Et regime som ikke viser noen respekt for arbeiderrettigheter eller for menneskerettigheter.

Vi må derfor få en konsekvensanalyse av effekten på økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter som følger av avtalen. Og i denne prosessen må sivilt samfunn i Colombia inkluderes.

Det er det minste vi kan gjøre for de som hver dag kjemper for demokratiet med livet som innsats!

Israel driver piratvirksomhet og dreper sivile. Verden må reagere!

2010-05-30T23:54:00.000-07:00

Israel bordet i dag tidlig den internasjonale hjelpekonvoien som var på vei til Gaza med humanitær bistand. Et titalls mennesker er drept av israelske soldater, og mange er såret.

Skipet skal være bordet i internasjonalt farvann, noe som bryter klart med internasjonal rett. "Det demokratiske fyrtårnet" Israel befinner seg nå på nivå med piratene langs Afrikas kyst.

Når Israel går til så ekstreme metoder for å hindre en nødhjelpssending til palestinerne, er det helt uakseptabelt. Jeg finner rett og slett ikke ord for hvor jævlig det er!

Det er flere hundre modige mennesker ombord på skipene. Mennesker som nekter å godta at et folk sperres inne og isoleres fra resten av verden. Det er disse menneskene historiebøkene kommer til å omtale i fremtiden, mennesker som gjør noe, og ikke bare snakker.

Nå må verden reagerer! Jonas Gahr Støre må kalle inn den israelske ambassadøren på teppet, slik Tyrkia har gjort tidligere i dag. Verdenssamfunnet må gi et klart og tydelig signal om at slik oppførsel finner vi oss ikke i!

Kanskje blir dette dagen verden igjen åpner øynene for Gaza. Det skulle bare mangle, etter tre år med blokade!

Det blir demonstrasjon utenfor den israelske ambassaden i dag kl. 17.00. Spre ordet og møt opp!

Frp vil straffe kvinner i burka

2010-05-28T01:43:00.000-07:00

Innlegg holdt i Stortinget 27. mai.

Heldekkende plagg er et hinder for inkludering, og det representerer også et kvinnesyn og menneskesyn som jeg klart tar avstand fra. Derfor er jeg også villig til å vurdere alle gode tiltak som kan hjelpe kvinner som er undertrykt eller utsatt for tvang.

Det er gledelig hvis FrP er blitt opptatt av kvinners rettigheter og likestilling, men jeg finner argumentasjonen i forslaget noe merkelig. Det argumenteres med at burka er en sikkerhetstrussel som gjør det lettere å begå kriminalitet og bankran, og først i siste avsnitt i forslaget kommer det en setning om at kvinner og jenter kan være utsatt for tvang.

Tvang skal vi ta klart avstand fra, og det er jo også derfor det er forbudt i dagens straffelov å true eller tvinge noen til å gjøre noe de ikke vil. Det handler om å kriminalisere den som utsetter noen for tvang, og ikke kriminalisere offeret. Vi hjelper ikke disse kvinnene ved å tillegge dem enda en ekstra byrde. Vi hjelper ikke disse kvinne ved å stemple dem som kriminelle.

Jeg er også redd for at dette forslaget vil gjøre situasjonen vondt verre for de kvinnene det gjelder. Jeg er redd for at jentene og kvinnene som i dag går med heldekkende plagg, vil bli ytterligere stigmatisert og isolert fra resten av samfunnet.

Det mest alvorlige ved forslaget er likevel at Fremskrittspartiet, i tillegg til et forbud, foreslår å nekte offentlige ytelser til personer som opptrer i heldekkende plagg. Det er blitt stilt spørsmål ved hva det betyr. Jeg har enda ikke fått et godt svar i denne debatten. Jeg skulle ønske at vi får noen svar. Er det også sånn at Fremskrittspartiet kan nekte andre kriminelle å få offentlige ytelser? Eller er det bare muslimske kvinner dette skal gjelde?

Så må jeg få si at det er veldig interessant at Fremskrittspariet bruker professor Tariq Ramadan som et sannhetsvitne for å forsvare sitt standpunkt i merknadene. Ramadan er som kjent omdiskutert og kontroversiell, både blant muslimer og ikke-muslimer. Under Verdenskonferansen for ytringsfrihet i Oslo i fjor ble Ramadan kraftig utfordret på sitt standpunkt om dødsstraff og steining. Det kunne vært fristende å spørre om Fremskrittspartiet også vil bruke Ramadan som sannhetsvitne og autoritet når de ønsker seg strengere straffer i Norge, men jeg skal la være.

Integrering når vi aller best gjennom fellesskapet. At barn går i barnehage, at ulike mennesker møtes i fellesskolen, ved at vi styrker norskopplæring og arbeid til alle. Vi må spille på lag med alle de gode kreftene som finnes i de muslimske miljøene i dag, og vi må støtte de kvinnene som kjemper for frigjøring, og ikke straffe dem. Det skaper kanskje ikke like store overskrifter i avisene, og det er kanskje ikke like enkle forslag. Men det gjør det ikke mindre klokt av den grunn.

Kan vi bekjempe sosiale problemer med lovverk alene?

2010-05-22T08:30:00.000-07:00

Denne uka har justiskomiteen vært på studietur i Stockholm, og i løpet av to hektiske dager har vi besøkt politi, domstoler, Riksdagen og den nasjonale innsatsstyrken. Det har vært interessant og lærerikt, og særlig var det nyttig å utveksle erfaringer med våre svenske kollegaer.

Sexkjøpsloven ble naturlig nok en debatt i møtet med det justisutskottet. Loven har vært i kraft lengre i Sverige, og i dag er det ingen partier i Svergie som går inn for å avskaffe loven. Og i et møte med politikere fra forskjellige partier og forskjellige land, ble det naturlig nok en debatt om loven virket eller ikke. Personlig mener jeg det er for tidlig å konkludere i Norge. Antall prostituerte går i bølger, og er i stor grad avhengig av politiets innsats. Men hovedtendensen er at både innemarkedet og utemarkedet er redusert. Men vi vet også at mange prostituerte har fått et enda vanskeligere liv med mer vold og trusler.

Jeg er glad for at debatten om sexkjøpsloven kommer opp både titt og ofte. En av grunnene til at jeg var imot loven, var nettopp at jeg var redd det ville bli en sovepute og jeg mente at loven måtte komme etter at vi hadde fått på plass de sosiale tiltakene som skulle hjelpe de prostituerte over i et annet liv. Mange tiltak er på plass i dag, men langt ifra mange nok. Derfor er debatten om sexkjøpsloven så viktig, fordi den minner oss på den fortvilte livssituasjonen mange prostituerte lever i. Og den minner oss om at vi må gjøre så mye mer enn å bare vedta en lov.

Ingenting hadde gledet meg mer enn om loven virket, men jeg er generelt ingen tilhenger av å løse sosiale problemer med loven i hånd. Nettopp derfor var debatten som ble arrangert av den norske ambassaden så interessant. En jurist og en avgått redaktør i en av Sveriges aviser snakket nettopp om dette og mente det var justispolitikkens store utfordring. De hevdet at politikere hadde overdreven tro på straff som virkemiddel, og jeg er på mange måter enig. Straff som virkemiddel alene har ikke vist seg å fungere, det er forebygging og rehabilitering som reduserer kriminaliteten. Og mot sosiale problemer må vi i større grad bruke sosiale tiltak.

På besøk hos vitnestøtteprogrammet i Oslo

2010-05-18T08:19:00.000-07:00

Forrige uke deltok jeg som observatør for vitnestøtter i Oslo Tingrett. Vitnestøtteprogrammet er et samarbeid mellom domstolene og Røde Kors, og en vitnestøtte skal gi vitner praktisk infomasjon og medmenneskelig støtte i det som kan være en fremmed situasjon for mange.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke hadde satt foten innenfor dørene i en rettssal, før jeg havnet i justiskomiteen. Og jeg har stor forståelse for at mange føler seg utrygge og usikre i en situasjon hvor du skal vitne i en rettssak. Derfor bidrar vitnestøtteordningen til å gjøre vitnene bedre, og dermed også bedre rettssikkerheten.

Alle vitnestøttene er frivillige. De tjener ingenting, rent bortsett fra erfaringene de tar med seg. Og det er viktig å rose de som gjør en viktig jobb, derfor satte jeg av dagen til å lære mer om deres jobb og engasjement. Dagen etter besøket i Oslo Tingrett, ble revidert nasjonalbudsjett lagt fram, og domstolene fikk en budsjettøkning på 15 millioner. Det betyr at domstolene kan utvide ordningen med vitnestøtte til flere domstoler, og etter dagen i Oslo Tingrett er jeg glad for at flere vitner kan få en hjelpende hånd!

Stopp belønningen av Israels menneskerettighetsbrudd!

2010-05-11T04:52:00.000-07:00

Mandag ble Israel ønsket velkommen til OECD med åpne armer, og også Norge som tidligere har uttalt seg svært kritisk, stemte for israelsk medlemskap. Det er rett og slett skuffende! En okkupasjonsmakt belønnes og ønskes inn det gode selskap. Netanyahu sa det ganske så godt til Haaretz tidligere i uka.

"Joining the OECD is like receiving a university degree. Just as it is significant to have a degree from the Technion, for example, when entering the job market, entering the OECD will open doors and provide access to many fields. It's a seal of approval."

Norge har altså bidratt til å stemple Israel som "godkjent", og for meg virker det riv ruskende galt. Israel er en okkupasjonsmakt som konsekvent ikke bryr seg om folkeretten, menneskerettigheter eller kritikk fra det internasjonale samfunnet. Det kan nesten virke som om det skal lønne seg å være et land som okkuperer et folk og ikke bryr seg om internasjonale spilleregler...

Jeg er ikke prinsippielt imot at Israel skal få bli medlem av OECD. Men nå hadde verdenssamfunnet en unik mulighet til å bruke medlemsskapsdebatten til å legge et press på Israel. Vi kunne krevd at Israel må stanse de ulovlige bosettingene, vi kunne krevd at de løftet blokkaden av Gaza og vi kunne krevd en rettferdig behandling av minoritetene i Israel. Etter min mening er dette virkelig ikke urimlige krav å stille, det skulle faktisk bare mangle!

Men Norge valgte altså å stemme for medlemskap og vi har kastet en unik mulighet rett ut av vinduet. Riktignok fremmet Norge forslag om Israel kun skal gjelde 67-grensene, men ikke en gang dette forslaget fikk gjennomslag.

I Norges innlegg på OECD-møtet ble dette uttalt: "Norway welcomes the many and positive commitments that Israel has made throughout the OECD accession process." Å joda, Israel har forpliktet seg i forhold til korrupsjon. Og det er sikkert både vel og bra. Men for de mange palestinerne som opplever undertrykking og okkupasjon hver eneste dag, er dette milevis unna et fremskritt! Det oppfattes nok heller tvert imot som at Israels politikk blir legitimert.

På rundtur i Nord-Dalen

2010-05-10T00:50:00.000-07:00

Som representant for Opplands befolkning er det viktig å bli enda bedre kjent med hvilke utfordringer og muligheter vi har i fylket vårt. Og i helga reiste jeg derfor på en kombinert studie- og hyggetur til Vågå.

Jeg er nok ikke den eneste som er imponert over Vågå-ordfører Rune Øygard. Jeg har stor sans for politikere med store visjoner og pågangsmot, og jeg mener at distrikta er helt avhengig av ildsjelene for å skape utvikling. Og prosjektet "Noregs beste skule" er et kroneksempel på kombinasjonen god skolepolitikk og bolyst.

Men Rune Øygard er langt fra den eneste ildsjelen i Vågå, og i løpet av helga møtte vi rektorer, folkehøyskoleentusiaster og jurister. Alle med et engasjement for kommunen og med tanker om hvordan man kan skape mer utvikling. Jeg blir inspirert av slike møter!

Høydepunktet var likevel møtet med tre elever på Vågåmo Skule. De var mer reflekterte enn de fleste politikere jeg kjenner. De innrømmet at det var en del bråk i klasserommet, men trodde ikke på noen quick fix. De mente at de som bråkte, sleit med fagene og at de trengte mer oppfølging, og ikke mer disiplin. Det var positive og negative sider ved det meste, men en ting var de helt klare på: De ville ha litt lenger skoledag og mindre lekser. Det er fra barn man skal høre sannheten:)

Vold mot barn et alvorlig samfunnsproblem

2010-05-06T03:30:00.000-07:00

Arbeid med vold mot barn og vold i nære relasjoner har vært et av de største satsingsområdene på justisfeltet for den rødgrønne regjeringa. Altfor lenge har det som skjer innenfor husets fire vegger vært tabubelagt. Og fremdeles er det et paradoks at den volden som skjer i det offentlige rom får enorm oppmerksomhet, til tross for at det er vold hjemme hos folk som er mest utbredt.

Heldigvis har vi greid å sette søkelyset på vold i nære relasjoner. Og de siste årene er det gjort mye i kampen mot vold og overgrep. Straffene er blitt strengere, vi har etablert Barnehus i alle helseregioner hvor barn som er utsatt for overgrep får et helhetlig tilbud og det er på plass familievoldskoordinatorer i alle politidistrikt med ansvar for vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep.

Men debatten om overgrep og vold mot barn den siste tiden viser at det er behov for ytterligere innsats. Og jeg er nå blitt saksordfører for en sak som handler om å skjerpe og klargjøre plikten til å avverge alvorlige forbrytelser. Vi har alle en plikt til å se barna rundt oss, og kontakte barnevern, politi eller øvrige hjelpeapparat hvis vi er bekymret for at et barn kan være utsatt for vold eller andre former for overgrep, samt omsorgssvikt. Og med lovforslaget holder det nå å mene at det er mest sannsynlig at det vil bli begått eller det pågår en straffbar hendelse.

Det er et samfunnsansvar å avdekke vold mot barn, og å hindre at barn utsettes for vold – og i ytterste konsekvens; at barn dør som følge av vold, mishandling eller omsorgssvikt. Som politikere har vi et ansvar for å vedta lover som styrker barns rettsvern og sikkerhet og sette igang tiltak som forebygger og hjelper barn. Og som medmennesker har vi alle et ansvar for å si ifra!

Verdt å vente på

2010-04-20T04:51:00.000-07:00

Kronikk som sto på trykk i GD 12/4-2010

Hva kommer vår generasjon til å bli målt på? Hvilke spørsmål vil de som kommer etter oss å stille oss? Jeg er overbevist om at våre barn og barnebarn kommer til å spørre oss om hva vi gjorde for å stanse klimaendringene. Gjorde vi alt som sto i vår makt?

Snart står slaget om oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja. Og det er mye som taler for å vente med å åpne områdene. Dette er gyteområde for verdens siste store bestand av torsk, og min fornuft tilsier at man ikke tuller med fødestuer. Dersom fisken forvaltes på en bærekraftig måte er det en evigvarende ressurs, som gir grunnlag for næringsvirksomhet og bosetting. Og det er ikke uten grunn at mange av fiskeriorganisasjonene sier nei til oljeboring. Da man sommeren 2008 skjøt med seismikk utenfor kysten av Lofoten og Vesterålen, ble fiskerne betalt for å holde seg unna fiskefeltene sine. Det kan neppe kalles sameksistens mellom fisk og olje.

Vi har i dag ikke teknologi som gjør det trygt å utvinne olje, og et uhell kan få katastrofale konsekvenser. I 2008 gikk Statens Forurensingstilsyn ut og var bekymret for det økende antall ulykker på norsk sokkel. Og dagens oljevernutstyr fungerer dårlig under værforhold som kulde, bølger og mørketid. Tør vi virkelig å ta sjansen?

Oljeindustrien har aldri fått et nei fra norske politikere, det kan man lett bli bortskjemt av. Og noen ganger er det på sin plass å sette ned foten. Petroleumssektoren har doblet sine utslipp siden 1990, og mer aktivitet i nye områder betyr mer utslipp. Det vil være å gå baklengs inn i fremtida å åpne for oljeboring i Lofoten og Vesterålen. I hvert fall hvis man mener alvor med å bekjempe klimaendringene.

Denne uka blir det faglige grunnlaget for den oppdaterte forvaltningsplanen for Barentshavet lagt fram i en ny rapport. Men det er lite trolig at den gir grønt lys for at oljeboring i nord er trygt. Fra før at Statens Forurensningstilsyn, Direktoratet for naturforvaltning, Norsk Polarinstitutt og Havforskningsinstituttet alle gått mot oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen.

Så er det noen som liker å hevde at Norge har verdenes reneste olje, og hvis vi produserer mer vil det erstatte skitten kullkraft i Europa. Det er i beste fall naivt. Det finnes ingen garantier for at oljeutvinning i ny områder utenfor norskekysten vil føre til nedleggelse av kullkraftverk ute i Europa. Aller mest sannsynlig vil oljeutvinningen komme i tillegg og utslippene vil øke.

Har vi virkelig samvittighet til å bidra ytterligere til klimaendringene? Vi vet at det er de fattigste som blir rammet hardest, og vi vet at de som kommer etter oss vil merke klimaendringene mer enn oss. Derfor er også spørsmålet om oljeboring i nord, også et spørsmål om solidaritet. Og i solidaritet med de fattige og generasjonene etter oss, må vi ta den riktige avgjørelsen. Så la oss spare beslutningen om oljeboring i nord til generasjonene etter oss. For alt vi vet har de teknologien vi ikke har i dag. Tålmodighet er en dyd. Selv om jeg på de aller fleste områdene i livet er en svært utålmodig sjel, kan jeg i denne saken smøre meg med en god dose tålmodighet.

Steinalderen tok ikke slutt fordi vi gikk tom for stein, men fordi vi fant på noe bedre. Og nå er det på tide at vi tar skrittet over fra oljealderen og inn i fornybaralderen. La oss bruke de kloke hodene og mer ressurser på å gjøre Norge til en grønn energinasjon. Bare på den måten kan vi fortelle våre barn og barnebarn at vi virkelig gjorde alt som sto i vår makt, og at det var vi som skapte et grønt eventyr.

Look to Dokka!

2010-04-20T03:53:00.000-07:00

I dag er det et halvt år siden regjeringen ble utnevnt, og jeg ble fast møtende vara på Stortinget. Det halve året har gått usedvanlig fort. Læringskurven har vært stupbratt, jeg har reist mye, møtt nye mennesker og fått oppleve mye. Og nå tar jeg meg selv i nakkeskinnet og begynner med blogging igjen, slik at jeg kan dele alt dette med de av dere som er interessert.

Jeg elsker jobben min og jeg er enormt glad for den muligheten jeg har fått. Og selv om det er en fryd å gå inn på Løvebakken hver dag, synes jeg det er enda artigere å komme seg ut av huset og møte folk. I går var jeg på besøk hos Parken Ungdomsklubb på Dokka, sammen med Anne Marte Aslesen og en gjeng fra Søndre Land kommune.

Hvis det er en ting som kjennetegner alle møtene jeg har hatt som justispolitikere, så er det ildsjelene. Og ungdomsarbeid er uten tvil avhengig av ildsjelene som er oppriktig glad i ungdommer og gjerne ofrer fredagskveldene for å henge på klubben. Men ildsjeler alene er ikke nok, politikere må også prioritere ungdomsarbeid i budsjettene sine!

Og i Nordre Land har de prioritert ungdom, og det er Parken et levende bevis på. En ungdomsklubb laget for og av ungdom. Jeg har av naturlige grunner alltid vært opptatt av fritidstilbud til ungdom, og særlig den gruppa som faller litt utenfor det organiserte tilbudet. Og da jeg satt i kommunestyret hjemme i Nord-Aurdal, var jeg blant annet med på å arrangere fakkeltog for ungdomshuset.

Og som medlem av justiskomiteen, har jeg nok en gang sett viktigheten av ungdomsarbeid. Det at ungdom har et fritidstilbud er viktig forebygging, både i forhold til helse og kriminalitet. På klubben finner mange ungdommer en voksenperson som de kan snakke med om det meste, på sine egne premisser. Klubben er for mange et fristed hvor man ikke føler noe prestasjonspress, et sted hvor de bare kan være seg selv. Så min oppfordring er: Look to Dokka!

Var det noen som sa dobbeltmoral?

2009-12-19T05:39:00.000-08:00

Israelsk politikk er fascinerende. Her sier man nemlig en ting, og gjør noe ganske så annet. Kanskje ikke så rart at FrP liker dette landet? Men tilbake til saken. Israel har sagt at de skal fryse byggingen av bosetninger på Vestbredden i 10 måneder. La meg først være så konstruktiv å si at dette selvfølgelig er en bra beslutning, før jeg sier at det skulle bare mangle. Bosetninger på okkupert land er ulovlig, og skal derfor egentlig ikke skje i det hele tatt. Og frysen av bosetninger er ikke absolutt, påbegynt bygging skal kunne fortsette og frysen gjelder overhode ikke i det okkuperte Øst-Jerusalem. Men likevel, hvis man skal være optimist kan man se det som et tegn på at Israel vil bremse nybyggingen av bosetninger.

Men hvis man skal være realist, er det ikke like lett å glede seg over beslutningen. Innenriksminister Elie Yashi uttalte på onsdag at planlegging av nye bosetninger fortsetter, og understreker at de er klare for byggestart så fort frysen er over. Også utenriksminister Avigdor Lieberman har vært tydelig på at byggingen vil fortsette: "It is clear to everyone that in 10 months, we will be building again in full force; anyone who understands anything knows this". Betryggende? Neppe...

Og det som er virkelig bekymringsfullt er Israels beslutning om å inkludere en rekke bosetninger i "National Priority Areas" program. Det bekrefter bare at Israel sier en ting og gjør noe annet. De sier de ønsker en tostatsløsning, men utvikler fakta på bakken som gjør en tostatsløsning enda mer umulig. EU reagerer kraftig, og det med full rett. En styrket satsning på bosetningene gir et sterkt signal om at de skal være der for all fremtid. Og samtidig sier Israel at de er villig til å forhandle uten betingelser, var det noen som sa dobbeltmoral?

Bethlehem ønsker seg fred til jul

2009-12-15T13:01:00.000-08:00

Det er få dager jeg har hatt i Palestina som har vært utelukkende fylt av positive opplevelser, dagen i dag har vært en slik! Først på programmet sto åpningen av det første palestinske ungdomsparlamentet. Det har vært en lang prosess, men med støtte fra både Norsk Folkehjelp og president Abbas sitt kontor, er det blitt mulig å gjennomføre.

Salen var stappfull av ungdommer, en rekke konsulater og internasjonale gjester, presidenten selv og hele ledelsen av PLO. I underkant av 1000 mennesker var samlet, og det understreket alvoret i situasjonen. Og etter å ha hilst på Abbas og de deretter spilte den palestinske nasjonalsangen, reiste hårene i nakken seg.

Som den eneste internasjonale gjesten var jeg invitert til å hilse ungdomsparlamentet, og jeg må innrømme at det var en spesiell opplevelse. På første rad satt presidenten og smilte, og bakover i rekkene satt mange av mine nærmeste palestinske venner. Etterpå takket Abbas meg for de varme ordene og gratulerte meg med stortingsplass. Og de palestinske ungdommene takket for at noen var kommet helt fra Norge for å være med på denne viktige dagen. Jeg håper at ungdomsparlamentet faktisk får noe å si, og lover å følge med på prosessen videre!

Etter den obligatoriske dabka-oppvisningen, bar turen videre til Bethlehem. Og jommen kom vi ikke akkurat i tide til å få med oss tenningen av julegranen og begynnelsen på julefeiringen i Bethlehem. Området utenfor Fødselskirken var fullt av mennesker, det var julesanger og fyrverkeri. Ordene til den ene taleren vil jeg huske lenge og får æren av å avslutte dagens blogginnlegg.

For lenge siden kom vismenn til Bethlehem med gull, røkelse og myrra. Vi ønsker flere vismenn velkomne, men vi har kun et ønske om gave: fred!

Jeg fester min lit til ungdommen

2009-12-14T13:34:00.000-08:00

Min første reise utenlands som stortingspolitiker er til Palestina og Israel. Akkurat nå sitter jeg på et hotellrom i Ramallah, og til tross for en lang reise og lite søvn det siste døgnet er jeg ikke trøtt. Jeg er lys våken og glad for å være tilbake.

Men det er noe merkelig med å reise fra Oslo til Ramallah akkurat i disse dager. Bare for noen dager siden fikk Obama fredsprisen, og her sitter jeg i et område som roper etter amerikansk handlekraft. Det er dessverre få ting som tyder på at change er like om hjørnet. Heisekranene ruver i bosetningene og i Øst-Jerusalem kastes palestinske familier på gata omtrent uten av verdenssamfunnet hever øyenbrynene. - Mr. President, we need some action!

Israeleren som kjørte meg fra flyplassen til Qalandyia checkpoint var lenge overbevist om at jeg ville til Colombia og insisterte på at det ikke lå i Israel. Han visste knapt at det fantes en checkpoint der, det eneste han hadde hørt var at det var farlig der. Han var oppriktig bekymret for meg der jeg tuslet mot checkpointen helt alene. For alt jeg vet er han tidenes familiefar som kun er redd for det han ikke kjenner. Men uvitenhet og frykt er en farlig kombinasjon. Og man finner den på begge sider.

Det er ikke så mange grunner til å være positiv når man ser utviklingen. Men heldigvis skal jeg få være med på noe positivt i morgen. Da markeres åpningen av det første palestinske ungdomsparlamentet med prominente gjester fra fjern og nær. Jeg skal snakke om hvordan det er å være ung politiker i Norge, og mitt råd til de palestinske ungdommene er å være utålmodige og sørge for at ungdommens stemme blir hørt. Det er tross alt de som er fremtida!

Jomfrutalen

2009-11-27T01:50:00.000-08:00

I går var det altså min tur. Første innlegg fra Stortingets talerstol, som mange betegner som landets viktigste talerstol. Skal ikke legge skjul på at det kriblet litt i magen, men jeg var mest nervøs for tiltale fra presidenten. Jeg er nok kanskje ikke den som er kjent for en utpreget parlamentarisk språkbruk. Men heldigvis bikket jeg ikke over:)

Og her kommer jomfrutalen:

Det finnes ingen frihet større enn følelsen av trygghet, sa Tage Erlander. Og det er i fellesskap at vi skaper trygghet og frihet.

For de elevene som ikke takler skolehverdagen, gir det mer trygghet når regjeringen tar frafallet i videregående opplæring på alvor og bevilger 53 millioner mot frafall. Alle skal med i skolen, og når flere fullfører gir vi også flere ungdommer reell valgfrihet i livet. Og fordi vi veit at flere og bedre lærere i skolen er så viktig, så styrkes kommuneøkonomien med 8 milliarder.

Budsjettet skal trygge arbeidsplasser, fordi arbeid til alle er viktig for enkeltmennesket, og fordi det er med å finansiere velferdsstaten. Finanskrisa har vist oss hvor viktig det er at vi har et sikkerhetsnett for de som må møte ledighet og usikkerhet. Men FrP kutter i sitt alternative budsjett over 8 milliarder i Folketrygdens utgifter, og etter alle bortforklaringer i debatten som ikke ga noe mening, kan ikke jeg skjønne noe annet enn at det betyr kutt i dagpenger, sykelønn og uføretrygd. Disse kuttene er et brutalt signal om at i FrP-samfunnet, så er du virkelig din egen lykkes smed.

For alle de som lever av landbruket, så er det nok en trygghet å vite at vi har en regjering som ikke vil si opp jordbruksavtalen over natta. Jeg hører FrP argumentere med at de vil slippe bøndene fri, men man kan lure på om det de egentlig vil er å slippe bønder i det hele tatt. For med et kutt på 6 milliard til landbruket, så vil nok ikke det var langt unna sannheten.

De rødgrønnes budsjett er et budsjett for mer trygghet, fordi det er et budsjett for å bekjempe og forebygge kriminalitet. Politiet styrkes med 1,3 milliarder kroner og neste år økes opptaket på politihøyskolen til rekordhøye 720 studenter. Det er en dobling av opptaket siden siste året med Bondevik II-regjering. Fordi vi veit at man ikke bare kan gi folk et lynkurs og en sheriff-stjerner til folk, vi er faktisk nødt til å utdanne fagfolk. Og når opposisjonen snakker om bemanningskrise i politiet har de ikke troverdighet. Det er de rødgrønne som har gjennomført tidenes politisatsning, fordi trygghet er en bærebjelke i samfunnet vårt.

Høyresida har gjort valgfrihet til sitt honnørord. De sier valgfrihet for enkeltindividet, men resultatet av deres politikk er ofte frihet for enkelte individer, nemlig de som har råd til å betale for seg. Og med forslag om milliarder i skattekutt, vil de som har mye få enda mer. Samtidig kuttes det i viktige velferdsordninger og sikkerhetsnett. Det skaper mindre trygghet for folk flest.

President, jeg gleder meg til å stemme for regjeringens budsjettforslag. Et budsjett hvor ingen departement får kutt og et budsjett som har mange vinnere. Det er fordi vi bruker de store pengene på de store oppgavene. Og gjennom et sterkt fellesskap sørger vi for trygghet og frihet.

De tøffeste gutta slår ikke

2009-11-25T04:06:00.000-08:00

Jeg har vokst opp i et trygt hjem og har aldri opplevd vold eller trusler. Dessverre er ikke alle kvinner like heldige som meg. En av fire kvinner verden over rammes av vold i familien. Ifølge tall fra Verdensbanken er faktisk risikoen for vold i nære relasjoner høyere enn for kreft hos unge kvinner. Likevel er vold mot kvinner fremdeles et skjult samfunnsproblem. Volden skjer innenfor husets fire vegger og det snakkes lite om det. På mange måter er denne volden dobbelt krenkende, nettopp fordi den skjer hjemme hos folk, et sted hvor man skal kunne forvente å være helt trygg.

Derfor er dagen i dag en viktig dag. I dag er det nemlig den Internasjonale dagen for avskaffelse av vold mot kvinner, og den offisielle FN-dagen markerer i år sitt 10 års-jubileum. Flere steder i landet skal det være markeringer, og jeg håper at denne dagen kan være med på å skape mer oppmerksomhet om et utrolig alvorlig problem. Men kampen mot vold må gjøres hver eneste dag.

Den rødgrønne regjeringa tar heldigvis problemet på alvor, og gjennom handlingsplanen "Vendepunkt" skal 50 ulike tiltak settes igang. Mange av tiltakene er allerede gjennomført og i juni la Justisdepartementet frem en statusrapport for arbeidet.

Vold mot kvinner er et av de tydeligste bevisene på manglende likestilling, både ute i verden og her hjemme. Og vi kommer ikke utenom at gutter og menn også må ta ansvar, og ta avstand. Det er også noe av bakgrunnen for at FNs generalsekretær Ban Ki-moon i går lanserte et nettverk med mannlige ledere mot vold som en del av FN-kampanjen UNiTE. Og ekstra bra var det selvfølgelig fordi Knut Storberget er en av mennene som er med i nettverket. Og han uttalte i går: "Internasjonalt jobber man sammen for å bekjempe terror. Nå må vi ta tak i terroren som skjer på hjemmebane også".

Det er sterke ord, og jeg er glad for hans tydelige holdninger. Og i min verden er det sånn at de tøffeste gutta er de som ikke slår!

Legebesøk med Waschera

2009-11-24T04:05:00.000-08:00

Ingen dager er like, og heller ikke denne. Forrige uke ringte nemlig HIV Norge og lurte på om jeg kunne stille opp å ta en HIV-test i forbindelse med verdens AIDS-dag 1. desember. Og i dag har jeg vært hos legen sammen med gutta fra Waschera, Torbjørn Røe Isaksen og Gina Barstad.

Man kan jo kanskje spørre seg hvorfor i all verden jeg stiller opp, det spørsmålet stilte jeg meg selv når jeg satt i stolen med en nål i armen og et kamera opp i ansiktet. Men det handler om at hiv/aids er tabubelagt og har enormt mye fordommer knyttet til seg. Derfor er det viktig å spre kunnskap og bekjempe fordommer, og jeg håper at jeg kan bidra med noe.

Kunnskap om hiv/aids er skremmende lav blant ungdom, og vi i Norge er dårligst i Europa til å bruke kondom. Ikke akkurat en pallplassering å være stolt av, og en skremmende kombinasjon. Og i fjor var det rekordmange nordmenn som ble smittet. Vi har med andre ord en jobb å gjøre, og det viktigste vi kan gjøre, er å bruke kondom!

Mens jeg venter på testsvarene, trøstespiser jeg smågodt, leser merknader til justisbudsjettet og nynner med til lyden av P3. Det er en god kombinasjon det:)

Tilhører på bakerste benk

2009-11-18T09:42:00.000-08:00

Jeg er fan av landsmøter, det er noe eget med stemninga som jeg liker utrolig godt. Det handler nok om følelsen av fellesskap, at alle i salen har noe til felles. Og i dag har jeg vært på landsmøte i Politiets Fellesforbund. Mye bra innlegg fra talerstolen, men jeg må i likhet med mange andre si at høydepunktet var den politiske debatten med Per Sandberg, Knut Storberget og Jan Bøhler. Og det var tydelig at i justispolitikken har FrP og Arbeiderpartiet noe forskjellig fokus.

Sandberg dro opp igjen debatten om UP, og sa på en finurlig måte at han ville legge ned både Uen og Pen i UP. For som han sa: "Det er misbruk av kompetanse i politiet å kjøre timesvis langs landeveien for å ta småkriminelle som meg som kjører litt for fort". Det ble ganske så stille i salen. Kanskje ikke så rart. Trafikksikkerhet tuller man nemlig ikke med. Og når vi samtidig vet at den mobil vinningskriminaliteten øker, er det helt bak mål å legge ned UP.

En av de store utfordringene i året som kommer er nettopp å bekjempe organisert kriminalitet. Dette er profesjonelle kriminelle som er en den av internasjonale nettverk. Det utfordrer tryggheten i samfunnet vårt, og det er kriminalitet som krever mye av politiet. Derfor kommer regjeringen til å legge frem en Stortingsmelding om organisert kriminalitet i 2010.

Det var uten tvil Jan Bøhler som fikk mest applaus og det var innlegget hans folk snakket om i gangene etterpå. Han snakket om behovet for nye målekriterier i politiet. I dag gjør politiet en viktig og omfattende jobb i forhold til forebygging, men politiet blir aldri målt på denne suksessen. Bøhler snakket om vold og trusler mot politiet, en tøff hverdag som mange politifolk kjenner på kroppen. Og det må være klinkende klart at vold mot politiet er et angrep på hele samfunnet.

Stemningen har vært utrolig god på årets landsmøte, og det har vært en fryd å være tilhører på bakerste benk. Nå går turen snart tilbake til Oslo for å være med på Advokatforeningens årsmiddag.

Falskt frieri

2009-11-17T00:02:00.000-08:00

Mye kan nok sies om FrPs alternative statsbudsjett, men jeg skal velge å fatte meg i korthet. Siv Jensen valgte å fri til kvinnene på FrPs landsmøte tidligere i år. Mange av oss påpekte at det var et falskt frieri, og jommen fikk vi ikke rett!

I budsjettforslaget står det nemlig:

"Fremskrittspartiet er av den oppfatning at det er en for sterk vektlegging på tiltak for å fremme likestilling (...) Fremskrittspartiet finner det derfor ikke nødvendig å bruke store summer på likestillingsprosjekter i regi av det offentlige."

Straff som virker

2009-11-13T03:58:00.000-08:00

Beklager en laber bloggoppdatering, men livet på Stortinget er hektisk. Særlig når du er helt ny, ukjent i gangene og med systemet. Og til tross for at hverdagen kan være noe forvirrende, så trives jeg utrolig godt med livet på Løvebakken.

Jeg har havnet i Justiskomiteen, og det er ingen hemmelighet at læringskurven er bratt. For justisfeltet er omfattende og spennende. Jeg er en av de mange som har vært imponert over justissatningen. Her er det bare å vise til Arne Johannessen sin uttalelse:

"Han har levert mer i denne perioden enn jeg har opplevd at noe annen justisminister har gjort. Rekordopptak på Politihøgskolen, en DNA-reform som det også fulgte penger med, utstyr, nye våpen og ikke minst nye fengselsplasser som nesten har fjernet soningskøen. Også nødnettet fikk penger først når Storberget kom."

Denne regjeringen har fjernet soningskøene, nå skal vi fjerne køene ut av fengselet. For et av de viktigste tiltakene for et tryggere samfunn er nemlig å hindre at domfelte havner tilbake i fengselet igjen. Derfor innfører regjeringen nå tilbakeføringsgarantien for å lette overgangen fra fengsel tilbake til samfunnet. I 2010 skal 25 nye stillinger på plass for å følge opp de løslatte bedre enn i dag.

Mange av de innsatte i norske fengsler har sammensatte problemer, og vi må derfor sette igang flere tiltak. Vi veit at rus i fengslene er en stor utfordring, godt over halvparten av de innsatte har et rusproblem. Skal disse menneskene få en bedre mulighet til å takle livet utenfor murene, er det helt nødvendig at de får hjelp mot avhengigheten. Derfor etablerer regjeringen nye rusmestringsenheter ved Halden og Hustad fengsel. I 2010 vil det være 11 rusmestringsenheter i Norge, mot bare to i 2006.

Fire av ti innsatte har ikke fullført videregående opplæring, og svært få har høyere utdanning. Det er blitt gjennomført et krafttak for å styrke undervisningstilbudet, og alle fengsler har nå undervisningstilbud. Og siden 2005 er budsjettet for undervisningstilbudet økt med 50 millioner kroner.

Å bekjempe kriminalitet handler om helhetlig tenkning. Det hjelper ikke å bare rope om høyere straffenivå, vi må også sørge for at innholdet i soningen er god og gir de innsatte bedre verktøy for å takle livet utenfor murene. Vi må ha straff som faktisk virker. Der har denne regjeringen gjort mye, og de neste fire årene skal vi gjøre enda mer.

Skjult kamera?

2009-10-31T09:05:00.000-07:00

Noen ganger tar jeg meg selv i å tenke at jeg er med på skjult kamera. Sånn som da den lille gutten på Gardermoen stoppet, pekte på meg og ropte høyt: "Se mamma, et troll". Eller da en eldre mann stoppet meg utenfor leiligheten min, og spurte om det ikke stemte at Postman Pat var fra Tøyen. Jeg måtte le litt, før jeg svarte at nok ikke var fra Norge, men at vi godt kunne late som.

Og på torsdag er jeg overbevist om at jeg var med på skjult kamera. Litt over seks tok jeg taxi til togstasjonen (jeg innrømmer det, jeg elsker å ta taxi...), jeg var altfor trøtt og satt litt i min egen verden. Så begynte sjåføren med en lang remse med sitater. Her er et lite utvalg:
- Det ordner seg, sa dritten.
- Det løser seg, sa Timbuktu.
- Jeg har en plan, sa Egon.

Slik fortsatte det, og jeg valgte å tolke det som oppmuntrende ord. Helt til det smalt: Alle som tror på gud må hoppe om bord i båten, sa Noah. På det tidspunktet var vi heldigvis fremme på Oslo S, og jeg hoppet om bord på toget mot Gjøvik. Der tilbrakte jeg en hel dag på politistasjonen, og ble noen tanker klokere i mitt liv som justispolitiker.

Comeback

2009-10-27T00:42:00.000-07:00

I forbindelse med min noe overraskende inntreden på Stortinget forrige uke, føler jeg det er på tide å gjøre comeback på den gode gamle bloggen min.

Tirsdagen var en vill dag. Først noen timer med neglbiting og desperate telefonsamtaler, så noen timer hvor jeg svevde på skyene og utpå kvelden slo alvoret meg. Jeg er stortingsrepresentant. Noe uventet etter en valgvake hvor jubelen ikke akkurat sto i taket, men desto mer fantastisk når det endelig slo til.

De neste dagene har gått fort. Jeg mistenker litt at noen har satt klokka på speed for å forvirre meg. Jeg har gått meg vill i tusen ganger, og hver gang har jeg bestemt latet som om jeg var på vei et sted når jeg møtte de mer erfarne traverne i gangene. Jeg har satt norgesrekord i dumme spørsmål. Ok, jeg vet det ikke finnes dumme spørsmål, bare dumme svar. Men her får man heldigvis ingen dumme svar, foreløpig!

Mange har vært utrolig interessert i slottsballet. Må innrømme at jeg er overrasket over at journalister er mer opptatt av slottsballet, enn av politikken. Eller, egentlig er jeg ikke veldig overrasket. Men det er ingen som kan beskrive ballet bedre enn min kollega Jette, så herved er denne bloggposten anbefalt.

Etter fire dager i justiskomiteen tok NRK det som en selvfølge at jeg allerede hadde oversikt over justispolitikken og inviterte meg til debatt. Ikke til å legge skjul på at jeg var ganske så klam i henda (sorry, Christian Strand!). Nå er jeg virkelig ikke lenger en hobbypolitiker som kan si litt det jeg føler, nå er det en serøis politiker som prøver å bryte seg ut av et skall som ikke akkurat lyser seriøs.

Men nå har jeg inntatt stortingskostymet mitt (vil nok imponere mange at jeg har hatt opptil flere dager i pumps) og er klar for en ny dag på verdens beste arbeidsplass!

Bloggen er flytta

2009-06-29T09:05:00.000-07:00

I forbindelse med valgkampen, har noen flotte AUFere laget en egen hjemmeside til meg. Mine meninger, sleivspark og gladnyheter vil derfor være å finne på www.stinerenate.no frem til 14. september. Håper du tar en tur innom, og legg gjerne igjen en kommentar!

www.stinerenate.no

Grumsete fordommer!

2009-06-26T00:41:00.000-07:00

FrP kunne like gjerne hatt navnet Fordomspartiet, og vi kommer til å se mye grumsete utspill i løpet av valgkampen. Til og med FrP har innsett at de ikke kan vinne valget på sin markedsøkonomiske politikk, og spiller heller ut sitt sterkeste kort: fordommer og fremmedfrykt.

Denne gang er det Sylvi Listhaug som greier å lirer av seg ekle utsagn. FrP vil ikke ha halvnakne homodansere i Oslo, og ber homsene i årets homoparade roe seg ned. Det hele unnskylder hun med at hun tror det vil skape økte fordommer.

Makan til frekkhet skal du lete lenge etter. Hun sier jo faktisk at når homofile lever slikt de vil, så er det deres egen skyld at folk får fordommer. Sylvi Listhaug og FrP er altså ikke mot homofile, så lenge de ikke synes for mye. Skal vi også bekjempe rasisme ved å gi svarte mennesker beskjed om å tone ned hudfargen sin litt? Eller bekjempe voldtekt ved å be jenter om å kle seg skikkelig og ikke være fulle?

Det er ikke homoparaden som skaper fordommer mot homofile, det greier Sylvi Listhaug helt fint selv!

Hva er viktig for deg?

2009-06-24T06:31:00.000-07:00

Arbeiderpartiet har lansert en del av sin nettkampanje i dag, og hele poenget er at du sier din mening om hva som er viktig i dette valget. Du kan lage din egen plakat med ditt slagord, og selveste statsministeren lover å lese alle.

Jeg valgte følgende plakat: En skole hvor alle kan lykkes. Vi står nemlig ovenfor store utfordringer i dagens skole. En av fem går ut av skolen uten å kunne lese og skrive skikkelig, og en av tre fullfører ikke videregående opplæring. Vi har en skole som i for stor grad er tilpasset de teoristerke elevene, og det fører til at mange ikke greier å henge med. Vi trenger en skole hvor alle elevene føler mestring, og da trenger vi mer praksis i skolen. Vi trenger en skole der alle elevene kan lykkes på sin egen måte, og da trenger vi mer tilpasset opplæring.

Vi skal ha store ambisjoner for fellesskolen, og vi skal ikke bare ha som mål at alle fullfører. Jeg vil kjempe for en skole der alle elever føler at de blir sett, at alle elever får den undervisningen de trenger og at alle elever skal kunne lykkes!

Jeg håper du lager din egen plakat, lykke til:)

Arbeiderpartiet heier på de frivillige!

2009-06-17T02:03:00.000-07:00

Som en Gerhardsen-ungdom er jeg forpliktet til å elske dugnad, og jeg synes det nesten er litt leit at jeg må sitte på fylkestingsmøte i morgen istedenfor å delta på dugnad i borettslaget. Jeg liker at folk bidrar til fellesskapet på frivillig basis, og det er ekstra hyggelig å gjøre ting sammen.

I 2004 ble ordet dugnad kåret til Norges nasjonalord, og vi ligger på topp i verden når det gjelder frivillighet. Men skal det fortsette er det avgjørende at politikere legger til rette for frivillighet.

Mange har ment at det er urettferdig at frivillige organisasjoner må betale moms på tjenester og varer. Urettferdig fordi de må betale en avgift til staten som takk for den frivillige innsatsen. Men i går la kulturminister Trond Giske frem forslag til en momskompensasjonsordning. Frivilligheten skal få 1 milliard kroner, og ingen regjering har noen gang satset like mye på frivilligheten som den rødgrønne!

Venstre på villspor

2009-06-06T04:57:00.000-07:00

Det har gått sport i å stille krav til innvandrere, og partiene kappes om å være de strengeste og de som stiller flest krav. Og det er trist å se at Venstre nå har kastet seg på bølgen, og Abid Raja vil at innvandrere skal sverge troskap til det norske flagget og grunnloven.

En seremoni der folk sverger troskap vil ha minimal effekt, og er nok et eksempel på billig symbolpolitikk. Og vi trenger ikke mer symbolpolitikk i integreringsdebatten. Det er ikke antall krav som er det viktigste, men at kravene vi stiller fører til bedre integrering. Et av de viktigste kravene vi kan stille er at de som kommer til Norge lærer seg norsk. Uten språk er integrering umulig. Derfor er det er paradoks at høyresida snakker om å lære seg språket, samtidig som de kuttet i norskopplæring da de satt ved makta. Det er en politikk for dårligere integrering. Derfor vil Arbeiderpartiet doble plikten og retten til norskopplæring, fra 300 til 600 timer.

Jeg mener vi må diskutere hvordan integreringen kan bli bedre, men debatten er på villspor når det er snakk om at innvandrere må holde hånda på hjertet og sverge troskap til det norske flagget. Vi må heller diskutere hvordan vi sørger for at innvandrere lærer seg norsk, hvordan vi sørger for at de fullfører videregående opplæring og hvordan vi sørger for at de får en jobb å gå til. Derfor mener jeg at det er den sosialdemokratiske politikken som sørger for best integrering!

Benjamin Netanyahu, du lyver!

2009-05-28T00:59:00.000-07:00

Bildet er av bosetningen Har Homa, på norsk "Murfjellet". Bildet er tatt tidligere i år da jeg besøkte Palestina. Israelske myndigheter vedtok byggingen i 1997 og målet er at den skal gi plass til 25.000 nye bosettere. Med dette monumentet av en bosetning, er ringen sluttet. Øst-Jerusalem er omkranset av ulovlige bosetninger og isolerer det som skulle være den palestinske delen av Jerusalem fra Vestbredden. Over 200.000 bosettere har lagt sine klamme hender rundt Øst-Jerusalem.

Jeg har vært i Bethlehem mange ganger de siste årene, og hver gang blir jeg like provosert av Har Homa. Bosetningen er enorm og ligger som en festning over den palestinske byen. Om kvelden er det mørkt i Bethlehem by, men bosetningen er flombelyst. Og hver gang jeg har vært der, ser man heisekranene, som er et bevis på at det fortsatt bygges ivrig. Men det verste er at det knapt bor mennesker i denne bosetningen. Derfor blir jeg så sint, når Israels statsminister snakker om naturlig vekst og nekter å stanse nybyggingen av bosetninger.

For det er ikke snakk om en naturlig vekst. I 1993 var det 100.500 bosettere på Vestbredden, i dag er det over 400.000. En firedobling på 16 år er langt ifra naturlig vekst. Og Har Homa er bare et av mange eksempler på den unaturlige veksten. Israel bygger enorme bosetninger, men mangler mennesker som vil bo i de store festningene. Løsningen er subsidier, særlig i bosetningen i og utenfor Jerusalem. Rentefrie lån, skattelettelser og en bil med på kjøpet når du kjøper hus, er noen av eksemplene.

Det er åpenbart at dette er dyrt for Israel, men de hemmeligholder tallene over hvor mye de bruker på bosetningene. Peace Now og Ha'artez anslår at staten bruker over en milliard norske kroner i året på de sivile bosetningene. I tillegg kommer utgifter til de 10.000 soldatene som befinner seg i de okkuperte områdene, som dreier seg om over 6 milliarder kroner i året.

Benjamin Netanyahu, ikke kom her og snakk om naturlig vekst. Det er direkte løgn! Sannheten er at staten Israel alltid har lagt til rette for flere bosetninger, og langt flere enn det som kvalifiserer til naturlig vekst. Og når ikke engang USAs president når igjennom, er det lite å håpe på. Jeg tror det eneste som kan sette en stopper for settlerprosjektet, er at det blir for dyrt. Israel var en gang et sosialistisk fyrtårn, men er nå blitt et av de landene hvor forskjellene øker mest. Forhåpentligvis innser folket i Israel at bosetningene koster de mye, ikke bare i penger, men også tapet av en varig fred!

Studenter stemmer rødt

2009-05-27T08:02:00.000-07:00

Hvis det hadde vært opp til norske studenter, hadde Stortinget vært knallrødt. Sosial- og velferdspolitikk er den desidert viktigste saken for norske studenter, og da er det kanskje ikke heller ikke så rart at de heller til venstre.

I løpet av denne regjeringsperioden har vi økt stipend og lån med 7.600 kroner. Riktignok er dette kun en prisjustering, men i forhold til den borgerlige regjeringen er dette et fremskritt. Den borgerlige regjeringen indeksregulerte ikke studiestøtten, noe som faktisk førte til at studentene ble fattigere mens de borgerlige satt ved makten. Men fremdeles er inntekten til studentene under det vi regner som fattigdomsgrensen, derfor går Arbeiderpartiet på valg på 11 måneders studiefinansiering. Det betyr økt studiestøtte, og sikrer også at studenter skal ha rett på ferie.

Mens den borgerlige regjeringen kuttet i bevilgningene til nye studentboliger, har vi bygd rekordmange studentboliger i denne perioden. Bare i 2009 har regjeringen bevilget penger til å bygge 1300 nye studentboliger. Vi har også økt kostnadsrammen, slik at det skal være mulig å bygge flere studentboliger.

Vår politikk har alltid handlet om å gi flere mulighet til høyere utdanning. Derfor sier vi et krystallklart nei til egenbetaling på høyere utdanning. Og hvis du mener det ikke er lommeboka di som skal få bestemme om du får mulighet til å studere, så må du stemme på venstresida ved høstens valg!

FrPs likestillingsbløff

2009-05-25T23:59:00.000-07:00

Siv Jensen fridde til kvinnene under sin åpningstale på landsmøte, og jeg tror hun overrasket oss alle. Og det er litt av problemet med Jensen og Frp, du vet liksom aldri helt hvor du har de.

FrP har lenge snakket om at vi har likestilling i Norge (selvfølgelig ikke blant innvandrermiljøene) og at den store likestillingskampen ligger utenfor Norges grenser. De har kritisert venstresiden for vår feministiske politikk og at vi er for opptatt av det som skjer her hjemme. Men nok en gang snur de kappa etter vinden og snakker stolt om partiets likelønnsforslag.

Et problem er at FrP ikke helt skjønner at det ikke er politikerne som fastsetter lønnsnivået i Norge alene, men at det er et resultat av forhandlinger mellom arbeidsgivere og arbeidstakerorganisasjonene. Samtidig vet vi at de største utfordringene er i offentlig sektor, hvor kvinner utgjør det store flertallet. FrP vil ha mer konkurranse, privatisering og markedsorientering inn i offentlig sektor. Og når dette skjer, er det ofte lønns- og arbeidsvilkår det går utover.

Og når FrP samtidig vil fjerne det kollektive avtaleverket, så kan damer i offentlig sektor se langt etter likelønn. Min påstand er at de faktisk vil få det verre enn i dag. Fagforeningenes styrke er jo nettopp at arbeidstakere står sterkere sammen enn hver for seg. Dessuten ville partiet også rasere arbeidsmiljøloven og åpne for flere midlertidige ansettelser. Kvinner som har jobbet med midlertidige kontrakter hele livet har ikke de samme pensjonsrettighetene som andre, og ender ofte opp som minstepensjonister.

Og for å ikke glemme at FrP er for å fjerne hele virkemiddelapparatet for likestilling. De vil fjerne kvoteringsregler, avvikle diskrimineringsombudet og oppheve Likestillingsloven. Nei, da kan de ikke snakke om likestilling med særlig troverdighet!

Frihet eller belastning?

2009-05-25T10:52:00.001-07:00

FrP vil tillate aktiv dødshjelp og bruker argumentasjonen om frihet til å bestemme over eget liv. I prinsippet er jeg enig i at folk burde få lov til å bestemme når de selv ikke vil leve lenger, men jeg mener det blir for enkelt å hoppe på forslaget om aktiv dødshjelp.

Fordi det er mange alvorlig tankekors ved aktiv dødshjelp. Problemstillinger som ingen foreløpig har kunnet gi gode nok svar på. Hvem skal bestemme hvem som er kvalifierst til dødshjelp? Og hvor skal grensen egentlig gå? Nederland legaliserte aktiv dødshjelp i 2002, og siden den gang har terskelen stadig blitt lavere. Nå kan barn helt ned i 12 år få aktiv dødshjelp med foreldrenes godkjenning. Også mennesker med psykiske lidelser kvalifiserer til aktiv dødshjelp. Jeg frykter at det i disse spørsmålene ikke finnes noen klar grense, og at ingen egentlig er kvalifisert til å ta slike avgjørelser.

Likevel er det jeg frykter mest, at eldre og syke skal føle seg som en belastning for familie og samfunnet. At de skal føle at det beste er å avslutte livet, ikke for sin egen del, men for andre sin del. Undersøkelser viser at 1 av 5 pasienter som fikk dødshjelp i Nederland, egentlig ikke ønsket å dø. De ba ikke engang om det. Tall fra Oregon viser at halvparten av de som benyttet seg av aktiv dødshjelp gjorde det fordi de følte seg som en belastning for samfunnet.

Derfor har jeg tvilt meg fram til at det ikke er riktig å gå inn for aktiv dødshjelp. Jeg er redd for at det som vil være frihet for noen, vil kunne bli en belastning for mange.

Fant denne bloggposten og vil anbefale den for alle!

Husbesøk-suksess!

2009-05-24T08:54:00.000-07:00

Jeg innrømmer det, jeg er nå nærmere 30 enn 20. Men så lenge jeg kan smykke meg med tittelen ungdomskandidat er jeg fornøyd med alderen. Og en helg på valgkampskolering med fantastiske AUFere er en vitamininnsprøytning. Og selv om energien etter to netter på gulvet i en gymsal, er litt redusert, begynner jeg å bli klar for valgkamp.

Lørdag var over 60 AUFere på husbesøk på Hadeland, og for en mottakelse vi fikk. Folk var blide og glade for at vi kom, mange lovde å sette et ekstra kryss ved navnet mitt når de skulle stemme og jommen vanket det ikke en klem fra en som lovde å vurdere Arbeiderpartiet seriøst ved høstens valg. Riktignok var det noen som innrømte at de skulle stemme på andre partier, men min oppfatning er at folk setter pris på politikere som snakker med folk, og ikke bare til folk.

Jeg gleder meg til å gå få hundrevis av flere husbesøk i løpet av den lange valgkampen!

Billigere buss og tog!

2009-05-22T05:30:00.000-07:00

Natur og Ungdom har hatt en kampanje om billigere kollektivtrafikk for ungdom og over 18.000 er medlem i støttegruppa på Facebook. Det er en viktig kampanje av flere grunner. Både fordi ungdom ikke har noe annet alternativ enn å bruke buss og tog og også fordi det er miljøvennlig.

I Oppland har vi derfor satset på nettopp dette. Med Innlandskortet kan ungdom kjøre ubegrenset i hele Innlandet for bare 200 kroner i måneden. Det er med andre ord landets billigste ungdomskort. Neste steg må være å gjøre noe for studentene, og jeg må ærlig talt si at det er skuffende at regjeringa ikke har gjort noe med kollektivrabatten for studenter. Bondevik II-regjeringen halverte studentrabatten fra 50 % til 25 % og i tillegg kuttet de drastisk i reisestipendet for studentene. Regjeringen lovde i Soria Moria-erklæringen å reversere kuttene, men har ikke gjort noe med det. Det eneste man kan trøste seg med er at vi ikke har gjort det samme som den forrige regjeringen, nemlig å gi studentene dårligere økonomi for å finansiere skattelettelser!

Jeg lover at dette er en sak jeg skal jobbe for, uavhengig om jeg kommer inn på Stortinget eller ikke til høsten. Målet må i første omgang være 50% rabatt for studenter og elever!

Verden skal reddes med kuler og krutt

2009-05-21T14:59:00.000-07:00

FrPs programkomite forslår å ta i bruk leiesoldater i internasjonale operasjoner. Jeg er en sterk tilhenger av folkeforsvaret og ikke et forsvar der de ivrigste våpentilhengerne slippes løs i fri desur. For det andre er dette ikke en ny idê, og det mest kjente eksempelet er Blackwater som ble kastet ut av Irak etter mordtiltale mot flere soldater. Med andre ord, intet hell, bare helvete... Men så er det heller ikke første gang FrP dilter etter amerikanerne.

Men det jeg synes det er artigste med artikkelen i Dagbladet er Per Sandberg sin begrunnelse for forslaget. "Er det noe vi har manko på, er det menneskelige ressurser. Det vi har, er økonomi." Så når det gjelder kuler, krutt og soldater så kan vi plutselig bidra med masse utenlands. Men når det er snakk om å bruke penger på i tillegg å bygge opp land etter krig, så er det sløsing med ressurser. Det er åpenbart at FrP mener at verdens problemer kan løses på en måte: nemlig mer krig. Jommen tror jeg ikke også denne ideen er prøvd ut av USA, nok en gang uten hell.

Jeg må innrømme at jeg gleder meg til å følge denne debatten og flere på FrPs landsmøte de neste dagene. Her blir det åpenbart mye godt bloggmateriale!

Et ørlite glimt av håp

2009-05-21T01:44:00.000-07:00

Jeg ble så utrolig rørt av bildene fra den palestinske flyktningleiren, Rashidieh, i VG i dag. Bildene er en del av et prosjekt hvor vi ser livet i en flyktningleir gjennom barn sine øyne, og bildene fikk frem mange minner.

Det er snart to år siden jeg første gang besøkte Libanon, og kontrastene mellom partylivet i Beirut og flyktningleiren Shatila var enorm. I flyktningleirene møtte jeg barn som ikke så noe poeng i å fullføre utdanningen, fordi de visste at de aldri kom til å få noen jobb. De palestinske flyktningene i Libanon har ingen rettigheter og få muligheter. Fattigdom og arbeidsledighet preget den kaotiske flyktningleiren, og det var en ekkel følelse av å gå rundt å se på elendigheten uten å kunne gjøre noe. Man føler seg nesten litt slem når man går rundt som eneste hvite, rike kvinne i all elendigheten.

Men overalt hvor jeg gikk kom barn løpende mot meg. Gamle menn bød meg på te og kvinnene ville kjenne på håret mitt. Og de ville at jeg skulle ta bilder, mange bilder. Kanskje fordi de visste at disse bildene ville bli vist til andre og på den måten kunne de fortelle sin historie. En historie fylt av lidelse og undertrykkelse, men også en historie med et glimt av håp.

Også i bildene fra Rashidieh kan man ane håp, en ung gutt har valgt å fullføre utdanningen for å bli bilmekaniker. Da jeg var i flyktningleiren Shatila besøkte jeg også en skole, den var drevet av Norsk Folkehjelp. De palestinske barna har nemlig ikke rett til å gå på de libanesiske skolene, og alle skolene er drevet av hjelpeorganisasjoner og bistandspenger. Disse skolene gir barn en mulighet de ellers aldri ville fått, nemlig utdanning og et glimt av håp. Det er for meg alene et fantastisk argument for mer solidaritet og bistand!

Flaut lavmål av Rødt

2009-05-09T04:18:00.000-07:00

Mine spark går vanligvis til høyresida, og det med god grunn. Men jeg greier ikke å la være å bli provosert av Rødt sin sammenligning av norske soldater i Afghanistan og nazistenes okkupasjon av Norge. I en film partiet har laget spør de også hva Max Manus ville gjort, og sidestiller norske motstandsmenn/kvinner med opprørerne i Afghanistan. Jeg er hjertens enig med Kjakan som sier "Det der må de holde opp med. Det er en merkelig idé".

Rødt må gjerne mene at Norge er med på en blodig okkupasjon og at løsningen ikke er militær. Jeg kan på mange måter være enig i en del av kritikken, men virkemidlene de bruker er tragiske. For når Erling Folkevord sier at Norge er med i en operasjon som er verre enn nazistenes okkupasjon av Norge, så setter han seg selv og partiet sitt på sidelinjene i debatten. Og det er egentlig litt synd, fordi vi trenger en kritisk debatt om fremtiden til Afghanistan. Men det er få som vil være med på Rødt sine premisser.

Sammenligningen til Rødt er søkt og egentlig litt meningsløs. Og jeg mener konklusjonen deres er feil. Hvem er det som vil tjene på at Norge trekker ut sine styrker ensidig? Norge er de eneste som vil tjene på det, og ikke den afghanske sivilbefolkningen.

Jeg er veldig skeptisk til den militære innsatsen i Afghanistan og jeg mener heller det ikke finnes en ensidig militær løsning. Men nettopp derfor har Norges bidrag vært viktig. Vi bidrar nå 50/50 til humanitær oppbygging og militær innsats. Og når samtlige norske bistandsorganisasjoner sier at de ikke kan gjøre jobben, dersom de militære styrkene ikke er til stede, så er det et argument for at vi fortsatt skal være der. Og når Dagsavisen nå melder at NATO ikke lenger får lov til å kjøre med hvite kjøretøy, så er det et skritt i riktig retning.

Det er slike ting debatten bør dreie seg om. Hvordan vi best kan bidra til afghanske barn går en trygg fremtid i møte. Jeg tror ikke løsningen er at Norge trekker seg ut, Norge må heller bruke de mulighetene vi har til å endre strategien i Afghanistan. Så får heller Rødt sysle med sine aksjoner og til dels latterlige utslipp alene. De er jo tross alt ikke så mange!

Høyre sitt sanne ansikt

2009-05-08T02:06:00.000-07:00

Oslo Høyre vil at de som stryker på ungdomsskolen ikke skal ha rett til videregående opplæring. Kanskje ikke så rart, Høyre stemte også imot retten til videregående utdanning når det ble vedtatt i 1994. Nestleder, Nikolai Astrup, sier til NRK at han tror forslaget vil få skoleelevene til å skjerpe seg. I VG følger han opp med at det gå ett år om igjen kan være den beste løsningen for de svakeste elevene.

Oslo Høyre viser sitt sanne ansikt. I høyresamfunnet skal det være lov å lykkes, men det er ditt eget ansvar. Og henger du ikke med i svingene, så får du greie deg selv. Og blir du arbeidsledig (sjansen er jo stor når du ikke har utdanning), så har du nok et ansvar for det selv også, Høyre kuttet nemlig også i arbeidsledighetstrygden da de satt i regjering.

Jeg tror ikke løsningen på frafallsproblemet er å nekte folk å gå på videregående. Innskrenking av rettigheter vil ikke føre til at flere fullfører. I motsetning til Høyre så vil ikke jeg legge all skylden på elevene. Her må skolen, lærere og politikere også ta et ansvar. Skoleleie elever skal ikke plasseres på sommerskole med beskjed om at hvis du ikke skjerper deg, så må du gå et år om igjen. Nettopp fordi vi vet at årsakene til frafall er mange. Ikke alle har det samme utgangspunktet, ikke alle har noen til å hjelpe seg med leksene når de kommer hjem og mange får ikke den hjelpen og tilpasningen som de trenger. Løsningen er heller mer praksis inn i skolen, flere og bedre lærere, tidlig innsats, leksehjelp og mer tilrettelegging.

Oslo Høyre skal ha ros for en ting, nemlig at de setter en viktig sak på dagsorden. Fordi vi vet at frafallet reproduserer sosiale forskjeller og vi vet at blant de som ikke fullfører mangedobles sjansen for å bli arbeidsledig. Men det er bare så synd at de bommer totalt og nok en gang skriver ut feil medisin..

Arbeiderpartiet vil at alle skal med, også i skolen! Det er ikke nok at de noen eller de fleste fullfører videregående utdanning. Men i motsetning til Høyre så mener jeg at politikerne også har et ansvar for at alle er med i skolen.

Du Erna, du Erna...

2009-05-04T07:32:00.000-07:00

Høyre har åpenbare problemer om dagen og sliter på meningsmålingene. Og det er kanskje ikke så rart, alle undersøkelser viser at folk flest velger velferd og ikke skattelettelser. For meg er valget åpenbart, jeg vil heller at bestemor får omsorg og hjelp når hun trenger det, enn at jeg skal få noen hundrelapper mer i måneden. Jeg vil heller ha en offentlig og gratis skole, enn at de som har mest skal få enda mer.

Men for noen mennesker er ikke valget like åpenbart. Milliardærene Ola Mæle og Stein Erik Hagen er redd for at Høyre skal bli et mini-parti. Og den frykten er nok berettiget, for Høyre er det partiet som best ivaretar interessene til milliardærene i Norge. Bare så synd for Høyre at Norges befolkning ikke består av bare aksjespekulanter, bedriftseiere og rike arvinger...

Erna Solberg kan ikke ha det så lett om dagen, og ordtaket sier jo at i nøden lærer naken kvinne og spinne. Men Erna har ikke lært å spinne enda, for fra den kanten kommer det gode gamle forslaget om mer skattelettelser. Ikke akkurat nyskapende...

Høyre skriver ut den samme medisinen i både krisetider og oppgangstider: mer skattelettelser. Problemet er at skattelettelser ikke vil skape flere arbeidsplasser. Det er et lite målretta tiltak dersom bedrifter som går godt og bedrifter som går dårlig får samme lettelsene. Og det er også høyst tvilsomt at det å redusere arveavgift og formueskatt for familibedrifter vil skape nye arbeidsplasser. Og når Høyre vil øke minstefradraget, så er det folk uten store boliglån som vil tjene på det.

Høyre er på den ideologiske krigsstien og slagordet er det samme som alltid: skattelettelser og atter skattelettelser. Kanskje på tide å tenke litt nytt?

I ytringsfrihetens navn?

2009-04-26T11:23:00.000-07:00

Debatten har rast de siste dagene om Fritt Ord-vinner Nina Karin Monsen, og debatten er på sin plass. Stiftelsen begrunner tildelingen med hennes «gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt». Jeg kunne ikke vært mer uenig. For hva er gjennomreflektert ved å sammenligne homofile med psykisk utviklingshemmede? Og skaper det virkelig en friere debatt ved å stemple en hel gruppe som mindre ærefulle? Og når var det mobbing ble en verdig del av en offentlig debatt?

Nina Karin Monsen fremstilles som ytringsfrihetens forsvarer, og jeg synes det er drøyt. Hennes holdninger minner stygt om ting jeg lærte om på videregående, en tid da man klassifiserte mennesker og behandlet folk som undermennesker. Og hvilket signal sender Fritt Ord til alle de menneskene som sliter på grunn av sin legning? At mennesker som bedriver mobbing av en hel gruppe skal bli subsidiert? At mennesker som bygger opp under hat skal tiljubles? Jeg får rett og slett vondt inni meg!

Hvis vi setter det på spissen, så er jo Vigrid også utrolig tøffe som tør og si sin mening om raseteorier. De stempler jo også en hel gruppe som undermenneker og mindreverdige. De blir også mislikt av mange, men står standhaftig på sin mening. Eller hva med Mahmoud Ahmadinejad som benekter Holocaust? Det kan ikke være lett å stå oppreist med sånne meninger. Fortjener han kanskje et klapp på skuldra i ytringsfrihetens navn? Og hva med alle mobberne ute i vårt langstrakte land? Alle de som erter de svakeste i skolegården, de som fryser andre ute av gjengen og slenger dritt? Kanskje de burde bli frontfigurer i Fritt Ords neste kampanje om ytringsfrihet?

Når Fritt Ord velger å hylle en dame med grumsete holdninger, en dame som sprer holdninger som gjør at unge mennesker tar sitt eget liv og en dame som bedriver mobbing - ja, da har de virkelig feilet! Det er ikke snakk om å kneble alle homohatere, men vi trenger vel heller ikke legge ut den røde løperen når de skal spre sitt hat!

Mannen som gå meg gåsehud

2009-04-19T09:09:00.001-07:00

Ibrahim Baylan entrer talerstolen. Han er Socialdemokratenes partisekretær og den første som får hårene til å reise seg. Han forteller sin personlige historie, en historie om en tiårig gutt som kom til Sverige og opplevde den nordiske modellen på sitt beste. Og snakker varmt og troverdig om hva sosialdemokratiet faktisk handler om.

- Politikk spiller en rolle og hvilken vei man velger har noe å si. Se over grensa, i Sverige driver regjeringen med privatisering og skattekutt. Mens Jens Stoltenberg har som mål å holde den laveste arbeidsledigheten i Europa, så varsler høyreregjeringa at man må forvente at arbeidsledigheten i Sverige vil ligge på toppen i Europa, sier Baylan og jeg kjenner jeg er glad jeg bor i Norge.

Han tar også et knallhardt oppgjør med rasismen.
- Grunnen til at vi er sosialdemokratier, er fordi vi setter menneskeverdet først. La oss sammen stå sammen i kampen mot rasismen. Hva sier min hårfarge om hva som er her inne, sier han og peker på hodet. Hva sier hudfargen min og hva som er her inne, og peker på hjertet.
Svaret er selvfølgelig at det ikke spiller noen rolle.

- Vi må være de som hever mennekeverdet høyest. Hvis USA kan velge en svart mann som president, må vi, i åpne og demokratiske Europa kunne være de første til å stå opp i kampen mot rasisme.

Jeg blir engasjert og rørt av mennesker som Baylan, mennesker som snakker om hva politikken betyr for menneskene. Mennesker som snakker om med hjertet og forteller de små historiene om hvorfor sosialdemokratiet er så fantastisk.

Helga: trygghet, tenner, mangfold og olje

2009-04-19T07:05:00.000-07:00

Helga Pedersen legger nå frem programkomiteens innstilling og oppsummerer programmet med et ord: Trygghet. Trygghet for arbeidsplasser, trygghet for en verdig alderdom og trygghet for en god skole. Trygghet skaper frihet, og solidariteten er selve fundamentet for begge disse tingene. Med andre ord mange gode ord fra partiets nestleder.

Tenna skal bli en del av kroppen, sier Helga til stormende jubel i salen.
Arbeiderpartiet skal innføre et barnas kulturløft, alle som vil skal få plass i kulturskolen. Og Arbeiderpartiet må løfte rusomsorgen, behandlingskøene må bort og ettervernet styrkes. Norge trenger mer solidaritet, ikke mindre. Kampen for at alle skal med i samfunnet fortsetter.

Nå skryter hun av Vågå, en av Arbeiderpartiets fyrtårn i Oppland. Hun forteller om møte med damer fra Afrika, Russland og Thailand. Det er det som er det typisk norske og det flerkulturelle samfunnet er kommet for å bli, sier hun med stolthet i stemmen. Jeg blir så glad når jeg hører Arbeiderpartiets nestleder omfavne mangfoldet, og stolt av at hun trekker frem Vågå!

Ikke overraskende har hun også snakket om oljeboring i Lofoten og Vesterålen, og heller ikke overraskende er jeg ikke enig i konklusjonen hennes. Vi trenger ikke å vente med å ta en beslutning for hva vi vil i neste stortingsperiode, vi har nok kunnskap og vi vet at risikoen er høy. Denne videoen forklarer deg hvorfor jeg, Martin Henriksen, Torgeir Michaelsen og Eva-Kristin Hansen sier nei til oljeboring i nord.

Dag 1: jeg kom sent, men godt

2009-04-18T12:12:00.000-07:00

Jeg gikk glipp av åpninga av landsmøtet i dag. Ikke fordi jeg forsov meg eller drev med annet tull, men fordi jeg var hos LOungdom i Buskerud, Telemark og Vestfold for å holde innledning om Midtøsten.

Når man gikk glipp av åpningen, er det greit å vite at mamma følger med på hva som skjer hjemme i Aurdal. Hun skrøt av Martin Henriksen, og hun var ikke den eneste. Gerd-Liv Valla ga også rosende ord til vår kjære leder. Godt å se at to tøffe damer er enige!

Nå sitter jeg bakerst i landsmøtesalen og følger ivrig med på de mange innleggene, med kaffekoppen trygt plassert ved siden av tastaturet. Line Vennesland snakket knakende godt om tannhelse, og sa hun var glad for at hun hadde arvet to egenskaper fra moren sin: et godt sosialdemokratisk hjerte og solide tenner. Hun er en av de ivrige forkjemperne for at tenna skal bli en del av kroppen, og jeg håper hun får gjennomslag på landsmøtet!

Liv Solveig Alfstad fra Nordre Land snakket om kommuneøkonomi, velferd og distrikt. Trygt og godt fra ordføreren, men så ufattelig viktig. Som gammel formannskapspolitiker vet jeg hvor viktig det er å ha nok penger i kommunekassa, og jeg husker hvordan det var å være ung kommunepolitiker under Jern-Ernas harde hånd. Den oppgaven unner jeg ingen..

Gleder meg allerede til morgendagen, da skal AUF i Opplands leder, Pål Helle, på talerstolen. Det er grunn nok til å stå opp tidlig på en søndagsmorgen:)

Min ønskeliste til APLM

2009-04-17T08:57:00.000-07:00

I morgen braker det løs.
Det vi alle har ventet på.
Stedet hvor viktige beslutninger for hele Oppland, Norge og Verden skal tas.
Lansmøtet i Arbeiderpartiet!

Jeg er for første gang siden landsmøtet i 2005 ikke delegat, men en lydhør observatør. Men selv om jeg ikke har taletid eller retten til å stemme, har jeg likevel mine forventninger til dette politiske verkstedet.

Nei til olje i Lofoten og Vesterålen
Som Norges største og mest ansvarlige parti, er det på tide å si et klart nei til oljeindustrien, et klart ja til fisk og en politikk som gjør jorda vår levelig for våre barnebarn. Les tidligere blogginnlegg om samme sak.

Forpliktende vedtak for likelønn
Likelønn har stått på dagsorden i flere tiår, alikevel tjener kvinner kun 84 prosent av menn. Noe av det viktigste og mest konkrete vi kan gjøre er tredeling av fødselspermisjon og realisere retten til heltid for de som ønsker det.

Nasjonalt grep for flere lærere i skolen.
Her er det bare å vise til Jan Christian Vestre og Khamshajiny Gunaratnams glimrende forslag.

En mer rettferdig skattepolitikk
Undersøkelser viser at folk flest er villig til å betale mer skatt, dersom det går direkte til bedre velferd. Og skal velferden i Norge bli bedre, må vi også ha mer i felleskassa. Men skatten må være mer rettferdig fordelt, og jeg mener vi med fordel kan gi letteler til de som har minst fra før.

At Norge skal øke antall kvoteflyktninger til 2500
Det er ti millioner flyktninger i verden i dag, og de flyktningene FN har utpekt som trenger vår hjelp aller mest. Som et av verdens rikeste land har vi råd til å ta imot flere, og gjennom våre klimagassutslipp har vi også vært med på å skape flyktningstrømmer som rømmer på grunn av klimaendringene.

En konstruktiv debatt om inkludering
Debatten om islamisering er en skremmende debatt å høre på. Ikke fordi jeg er en av de som er redd for at muslimene skal ta over Norge, men fordi den avslører så mye fremmedfrykt og grumsete holdninger at jeg blir skremt. Jeg håper på mange gode innlegg og vedtak som setter solidariteten i høysete. En debatt som faktisk diskuterer hvordan vi kan bli bedre på inkludering, og ikke en debatt som maler fanden på veggen.

I tillegg håper jeg landsmøtet vedtar økonomiske sanksjoner mot Israel, at debatten om pelsdyr ikke overskygger alle de andre og mer viktige debattene, at AUF markerer seg på talerstolen og snakker om de viktige tingene og at vi alle får en vitamininnsprøytning foran den viktige valgkampen!

La elva leve!

2009-04-15T03:25:00.000-07:00

Etter noen fantastiske dager på hytta på Aurdalsåsen, venter hverdagen og påskeferien er over for denne gang. Med rød nesetipp, oppladede batterier og en søvnkvote i pluss er jeg klar for å begynne valgkampen.

I går var vi på en snarvisit på Otta videregående, hvor Otta AUF samlet inn underskrifter mot utbygging av Nedre Otta. Deretter gikk turen ned til elva for grilling i sola, og det var en strålende ettermiddag. Naturlig nok gikk praten mye om utbygging, og jeg må innrømme at jeg er svært skeptisk. For det første vil enda en utbygging få store konsekvenser for det lokale miljøet og livet i og ved elva.

For det andre er det på høy tid at vi tar en debatt om vårt eget energiforbruk. Jeg mener oppriktig talt at vi ikke har en energikrise i Norge, men en forbrukskrise. Vi må begynne å ta innover oss at løsningen er energisparing, og ikke flere store miljøinngrep for å skaffe oss mer energi. Jorda vår har begrensede ressurser, og har vi virkelig samvittighet til å si til den fattige delen av verden at de ikke kan øke sitt forbruk, fordi vi vil fortsette å bruke mer, forrurense mer og kaste enda mer?

Jeg håper virkelig at miljøbevegelse, fylkesmann, AUF og mange andre får viljen sin denne gangen. Tida for de store vannkraftutbyggingene er over!

Noen sosialdemokratiske bloggere jeg anbefaler

2009-04-06T05:18:00.000-07:00

Bernt Sønvisen, BGLsunivERS, Bjarne Håkon Hansens samhandlingsblogg, Bjørn Jarle, Eli Anne Hole, Gunn Karin Gjul, Hadia Tajik, Helga Pedersen, Kan du fatte og begripe?, Kjetil Klakegg Bergheim, Lille-rød, Line sin tur, Marianne Aasen, Rina Mariann Hansen, Robert Hansen, Lo-Johan Melinder, Sett fra Nordområdet!, Sett fra Sverresborg, Sosialdemokratisk analyse, Tore Eikeland, Terje Erik Granberg, Tomsnakk, Tore O. Sandvik, Trond Jensrud, Ødegårdens friske fraspark, Fredrikk Mellem

Buskerud AP tar ansvar for fremtida!

2009-03-27T09:32:00.000-07:00

I dag er dagen for å skryte av partikamerater, og jeg vil rett og slett dedikere dagens blogginnlegg til Buskerud Arbeiderparti. I går vant nemlig oljemotstanderne i fylkespartiet en viktig kamp, fylkeslaget sier nå nei til oljeboring i Lofoten og Vesterålen.

Leder i Buskerud Arbeiderparti, Bjørn Tore Ødegården, sier følgende om saken: "Vi kan ikke gamble med miljøet, og her snakker vi faktisk om selve fødestua til torskestammen." Jeg kunne ikke sagt det bedre selv. Hurra for Buskerud Arbeiderparti og alle AUFerne som tok kampen og vant!

Og som en avslutning på en fredags ettermiddag, passer ingenting bedre enn Inger Hagerups dikt, Vær utålmodig menneske. Et av mine absolutte favoritter!

Det haster, det haster idag!
Vær utålmodig, menneske! Sett dine egne spor!
Det gjelder vårt evige, korte liv.
Det gjelder vår jord.

En krigsregjering med store ambisjoner

2009-03-25T02:03:00.000-07:00

Jeg må innrømme at israelsk politikk facinerer meg. For det første er det antall partier som er nærmest uendelig, og som gjør det nærmest umulig for de store partiene å få flertall i Knesset. Resultatet er at små særinteresse partier får mer makt enn valgresultatet skulle tilsi. Det politiske landskapet er så høyrevridd at det er vanskelig å sammenligne med det her hjemme, og venstresiden er omtrent ikke-eksisterende.

Helt siden valget i Israel har jeg fulgt spent med, fordi det er så avgjørende for freden hvem som danner regjering. Og jeg er ikke akkurat oppløftet. Netanyahu har fått med seg det ultraortodokse Shas-pariet i regjering og Avigdor Lierberman fra Yisrael Beiteinu er blitt tilbudt utenriksposten. Vi snakker her om en mann som tar til orde å tvangsflytte palestinere som bor i Israel, som har sagt at han heller vil drukne palestinske fanger i Dødehavet enn å inngå fangeforhandlinger med palestinerne og som mener at Knesset-medlemmer som snakker med PLO-representanter er landssvikere.

I dag ble det klart at Ehud Barak har latt seg overtale til å bli med i Netanyahus regjering. Og det er ikke akkurat en lystig fredsgjeng Arbeiderpartiet nå skal menge seg med. Hemmelige planer om å bygge 3000 nye boenheter i Ma'aleh Adumim er en av avtalene mellom Avigdor Lieberman og Netanyahu. Og de er ikke tilfeldig plassert, men er et middel for å skille Øst-Jerusalem fra Ramallah og for at Israel kan sikre seg hele Jerusalem som sin hovedstad.

Israel har nå en rasist som utenriksminister, store planer om å utvide de ulovlige bosetningene og et Arbeiderparti uten troverdighet. Og samtidig som en FN-rapport konkluderer med at Israel brøt Folkeretten og menneskerettighetene på Gaza, får vi nyheten om at IDF har brukt 11-åringer som levende skjold. Soldatene svarer på tiltale med t-skjorter hvor det står "Jo mindre de er, jo vanskeligere er det."

Argumentene for en boikott av Israel har aldri vært sterkere enn nå!

Noen må stille opp for Tibet

2009-03-22T01:56:00.000-07:00

10. mars var det 50 år siden det tibetanske frihetsoppgjøret som kostet 80.000 tibetanere livet. Siden den gang har tibetanerne opplevd okkupasjonens jernhånd. Dalai Lama sier til CNN at "China makes life hell on earth for Tibetans".

Kina bosetter bevisst det okkuperte området, dumper radioaktivt avfall og stjeler naturressurser. Til tross for store menneskelige lidelser, er oppmerksomheten om Tibet-spørsmålet liten. Mange hadde håp om at OL i Kina skulle føre til endringer, jeg var ikke en av de. Okkupasjonen fortsetter og verdenssamfunnet er stille som i graven.

Riktignok melder VG om at Obama har fortalt Kinas utenriksminister Yang Jiechi at han har forventninger om at dialogen skal gjøre fremskritt. Den norske menneskerettighetsdialogen med Kina har mye av det samme preget: mye dialog, men lite konkrete resultater.

Til tross for dette insisterer Dalai Lama fremdeles på den gyldne middelvei og ikke-vold. Men tibetanernes ikke-vold blir møtt med brutal vold fra kinesiske myndigheter. Derfor er tibetanernes standhaftiget imponerende og beundringsverdig. Men det stiller også krav til verdenssamfunnet om at de må stille opp, stille krav og presse Kina. For jeg er redd det er grenser for hva et folk kan gå gjennom før de gir ikke opp ikke-voldslinja, og den yngre generasjonen i Tibet er utålmodige nå!

Ja takk til prøveforsøk!

2009-03-21T11:44:00.000-07:00

Jeg er for å prøve nye ting, både i livet og i politikken. At ting alltid har vært på en eller annen måte, er ikke alltid et argument for at det skal fortsette sånn. Denne uka lanserte Bård Vegard Solhjell nyheten om prøveprosjekt med mappeevaluering, og jeg ønsker prosjektet hjertelig velkommen.

Evalueringsformen vi har i dag har klare svakheter. En dags innsats teller like mye som standpunktkarakteren du har jobbet for et helt år. Dessuten er det mange som ikke greier å prestere maks under eksamen, nervene tar overhånd og hjerneteppet legger seg. Det er rett og slett en vurderingsform som passer bedre for noen enn for andre, og det er ikke noe annet enn urettferdig.

Det er usikkerhet knyttet til mappeevaluering, det skal jeg ikke benekte. Men det er jo nettopp derfor vi trenger et prøveprosjekt, slik at vi får kartlagt styrker og svakheter. Derfor synes jeg det er trist at FpU kategorisk avviser alle forsøk på å gjøre evalueringen i skolen bedre for elevene...

Det er ingen skam å snu

2009-03-18T10:17:00.001-07:00

Fjellvettreglene er nyttig til så mangt, også i politikken. En av mine favoritter er nummer 8: Det er ingen skam å snu. Det kan virke som regjeringen har tatt en tur på Norsk Turistforening sine hjemmesider, når de i dag sier at MUFerne skal få ny behandling. Regjeringen viser handlekraft i en sak som har pågått altfor lenge, de viser at i saker som omhandler mennesker må vi vise solidaritet og ta oss råd til å være rause når det er på sin plass.

MUFerne er ikke som alle andre asylsaker, det er mennesker som har vært bosatt i Norge i over ti år. De har fått vekslende beskjeder fra ulike regjeringer og har opplevd å ikke vite hva fremtiden vil bringe. Det er en utenkelig situasjon å ikke vite noe om fremtiden og det er en gledelig nyhet for alle de som nå kan få verdigheten tilbake og kontroll over eget liv. Det er også en viktig seier for AUF, som alltid har kjempet for en solidarisk og human asyl- og flyktningpolitikk.

Høyres innvandringspolitiske talsmann, Bent Høie, mener at regjeringen belønner de lovløse og FrP roper skandale. Ingen av utspillene er akkurat overraskende, men det er deilig å konstantere at Arbeiderpartiet er der vi hører hjemme i asylpolitikken!

Politisk kortslutning fra FrP

2009-03-16T05:15:00.001-07:00

FrP synes det er for lang telefonkø hos Lånekassa og har lansert sin løsning på problemet, nemlig å privatisere Lånekassa og slippe markedet til. Maken til politisk kortslutning skal du lete lenge etter, men det er ikke akkurat en overraskende løsning som kommer fra FrP. De har nemlig en løsning på de aller fleste utfordringer: mer marked, privatisering og konkurranseutsetting.

Jeg kan være enig i at det er en utfordring med lange telefonkøer hos Lånekassen, og har selv irritert meg over venting et par ganger. Det må vi gjøre noe med, men løsningen er ikke å legge ned Lånekassa. Jeg mener det er en mye større utfordring at studenter fremdeles lever 2000 kroner under SIFOs minimumsberegning per måned. Arbeiderpartiet har i regjering sørget for økt stipend og lån ved å prisjustere hvert eneste år. Det eneste Bondevik II-regjeringen sørget for var å halvere studentrabatten og rasere reisestipendet.

Hanne Maren Blåfjelldal, FrPs andrekandidat i Oppland, deltok på I Kveld på NRK forrige uke med budskapet om at alt ville bli så mye bedre hvis man bare tillot konkurranse. Jeg mener det er naivt å tro at kommersielle aktører kan løse utfordringene i Lånekassen og jeg frykter studenttilværelsen hvis FrP kommer til makten. Ved å legge ned Lånekassen får studentene en mer usikker hverdag, det vil bli mer byråkrati og de gode ordningene vi har i dag kan bli satt på prøve.

Det var Einar Gerhardsen og Arbeiderpartiet som opprettet Lånekassa i 1947 fordi man hadde ambisjoner om at alle skulle få mulighet til å studere. Ved å gi flere tilgang på kunnskap utjevner vi sosiale forskjeller, det har vært en av Arbeiderpartiets viktigste oppgaver. Men vi er ikke fornøye, Oppland Arbeiderparti vil utvide studiestøtten til å gjelde 11 måneder. På den måten hever vi den samlede studiestøtten og sørger samtidig for at også studenter skal få mulighet til å ha ferie. Det er slik vi gjør studenthverdagen bedre, ikke ved å la markedet overta ansvaret for studentvelferden!

Partiet som ropte ulv

2009-03-15T06:30:00.001-07:00

Da jeg var liten fikk jeg høre historien om gutten som ropte ulv uten at det var sant. Når ulven til slutt kom, var det ingen som trodde på han. Jeg må innrømme at FrP minner meg mye om denne gutten, uansett hva regjeringen gjør så er det katastrofalt, naivt eller tiltaksløst. Jeg lurer på om velgeren kommer til å avsløre de til slutt...

Siste nummer ut i rekken av kriseutspill fra FrP var fredag. Regjeringen legger frem tidenes samferdselsløft, og FrP svarer med at dette er den store samferdselsbløffen. De har selvfølgelig mer penger i sin alternative transportplan. Ikke at det er så veldig overraskende, hadde det vært opp til FrP hadde vi over flere år brukt enorme summer av oljefondet. Da hadde vi vært ille ute og kjørt når finanskrisen kom. Styrken ved en ansvarlig økonomisk politikk er nemlig at vi sparer i gode tider og bruker i dårlige tider.

En ting er at FrP har en uansvarlig økonomisk politikk, en annen ting er at de kritiserer regjeringen for ting denne regjeringen faktisk gjør mye bedre enn den forrige regjeringen. Og la oss bare minne oss selv om at FrP faktisk var med på 3 av 4 statsbudsjett under den forrige regjeringen. Og da FrP satt med en hånd på rattet, greide de ikke engang å oppfylle sin egen nasjonale transportplan!

Denne regjeringen har gitt mer enn planlagt i den nasjonale transportplanen, og nå legger den frem en transportplan som bevilger 45 % mer til samferdsel. Jeg er storfornøyd med at nye E16 gjennom Valdres har fått 2,5 milliarder kroner. Av disse pengene blir det bedre og mer trafikksikker vei og en bedre vei gjennom øst og vest i landet er også et distrikspolitisk virkemiddel.

Men FrP jubler ikke, de roper at regjeringen bløffer. Det minner meg bare om gutten som ropte ulv, ulv. For dette er ingen bløff, det blir mer penger til jernbane, rassikring og midtdelere! FrP bør for sin egen del slutte å krisemaksimere, for når det virkelig er noe å kritisere vil ikke folk lenger tro de...

Monster-Håheim bak rattet

2009-03-10T03:20:00.000-07:00

Jeg liker å tenke på meg selv som en relativt humørfylt jente. Men det er noen ting her i livet som gjør meg til et dårligere menneske, en av de tingene er bilkjøring. Dette er ikke et forsøk på å være politisk korrekt og ikke et forsøk på å si at alle som kjører bil er dårligere mennesker. Men monsteret i meg dukker frem når jeg sitter bak rattet..

Har kjørt mange mil i helga, og det er lenge siden jeg irriterte meg så grenseløst som timene langs E16. Jeg irriterer meg ikke over glatt og svingete vei, men alle de idiotiske sjåførene som finnes.

Den første er køskaperen, de som bevisst ligger å snirkler seg fram langt under fartsgrensa. Ikke fordi det er glatt eller noe, veien er finfin og legger til rette for at trafikken skal flyte bra. Men dere lager kø, dere skaper farlige forbikjøringer fordi noen her i verden faktisk har dårlig tid. Men greit, jeg skjønner at du ikke synes det er artig å kjøre for fort. Det eneste jeg ber om er at du skaffer deg vett nok til å slippe oss andre forbi!

Den andre er bremseren, de som er så livredde for fotoboksens skarpe blink at de må bremse ned i sneglefart. Hallo! Du trenger bare å holde fartsgrensa, du trenger faktisk ikke å bremse ned ved hver eneste fotoboks. Flate, jeg kjenner jeg blir irritert bare jeg tenker på det.

Så har du de som ikke evner å parkere skikkelig. De har gjerne små og snertne biler, men greier likevel å okkupere to parkeringsplasser. Hvis du ikke har evne til å lukeparkere eller ikke ser de hvite strekene, så kan du like gjerne la være å kjøre bil. Det er nå hvertfall min mening!

Joda, jeg innser at jeg ikke er noe hyggelig og at jeg nok kan være et skremmende syn når skriker bak rattet. Men jeg har i det minste selvinnsikt nok til å se det selv. La denne bloggposten være et argument for bedre buss og tog, slik at Kamerat Håheim slipper å kjøre bil noensinne igjen:)

Mitt hjem fritt for telefonkataloger

2009-03-05T09:51:00.000-08:00

Verden må reddes skritt for skritt, og er utvilsomt et langsiktig og vanskelig prosjekt. Men noen tiltak burde virkelig være enklere enn andre å gjennomføre.

I dag tidlig ble jeg nok en gang minnet om det. Utenfor døra til borettslaget på Tøyen lå det et lass med telefonkataloger. Og jeg fikk med en gang dårlig samvittighet, jeg har rett og slett glemt å reservere meg. Men så leste jeg VG, og skjønte at det nok ikke hadde hatt så mye å si. Her i byen jobber man åpenbart etter slagordet: vil du ikke, skal skal du!

Hvert eneste år deles det ut 9,2 millioner kilo med telefonkataloger, og ni av ti som får den blar ikke engang litt i den. Selv har jeg har ikke brukt telefonkatalog på mange år, faktisk ikke siden den fantastiske oppfinnelsen internett så dagens lys. Men dersom det er noen der ute som har et desperat behov for å ha oversikt over alle landets telefonnumre, så burde de være såpass interessert at de ber om å få den.

Heldigvis har regjeringen tatt tak, og Liv Signe Naversete varslet i februar at det kommer en endring.

Alle monner drar, er det noe som heter. Jeg gleder meg til et telefonkatalog-fritt 2010!

Råttent valgflesk

2009-02-22T11:54:00.000-08:00

Desperasjon er aldri pent, og særlig ikke når det kommer fra Siv Jensen.

Nå advarer hun mot snikislamisering av Norge, og hun kan berolige alle bekymrede sjeler om at hvis hun får styre landet, ja da skal norske lover styre landet! Jeg er usikker på om slike utspill fortjener oppmerksomhet, men slikt fremmedfiendtlig oppgulp må besvares.

Og jeg velger å gjøre det kort og greit:
1) I Norge gjelder norske lover (egentlig skremmende at den ledende opposisjonspolitikeren ikke vet dette...)
2) Det finnes ingen islamisering i Norge (vi har en statskirke, du får kjøpt pølser på hvert hjørne og i vårt vakre demokrati kan folk til og med ha på seg miniskjørt)
3) Snikinnføring? Hvem, hva og hvor?!

Kjære Siv Jensen, jeg har gjennomskuet deg! Dette er valgflesk det stinker råttent av. FrP gjør det dårlig på meningsmålinger fordi folk har skjønt at partiet og dets økonomiske politikk ville vært døden for Norge. Nå tyr Siv Jensen til det partiet kan aller best, nemlig å spille på fremmedfrykt.

Politikere i Malmö reagerer på utspillet, og til og med de skjønner at dette har noe med valget til høsten å gjøre. Illmar Reepalu, bystyreleder i Malmö avkrefter at kriminaliteten har noe med islame å gjøre og har invitert FrP til å ta en titt på virkeligheten. Jeg håper de tar seg en tur, de må jo gjerne kombinere det med en harrytur hvis motivasjonen er litt laber!

Barn og oljeindustrien trenger grensesetting!

2009-02-17T07:08:00.000-08:00

Jeg er ikke så glad i bortskjemte unger. De får det alltid som de vil og hvis de får et nei, så maser de til de får et ja, gjerne med begrunnelse om at alle andre får lov. Akkurat slik er oljeindustrien i Norge. De har aldri fått et nei fra Stortinget, de har fått lete etter olje og gass akkurat der de vil og dagens regjering har rekord i utdelelse av nye områder. Problemet er at oljeindustrien ikke er små barn, men en mektig industri med kontakter i byråkrati og et enormt lobbyapparat.

StatoilHydro melder i dag om at de finner for lite olje og Helge Lund sier at de har det høyeste leteprogrammet noensinne. Det til tross for at de i går sendte ut pressemelding hvor de skryter av økt produksjon i forhold til 2007. Mye vil altså ha mer!

Petroleumssektoren har nesten doblet sine klimagassutslipp siden 1990, og nå presser oljeindustrien på for å åpne Lofoten og Barentshavet. Et av våre mest sårbare havområder og er oppvekstområde for flere av våre viktigste kommersielle fiskeslag. Når næringa selv sier at man kan utvinne områdene men nullutslipp, er det like troverdig som en 14-åringer som sier at alle andre får lov til dra på hjemme-alene-fest.

Problemet er jo egentlig ikke de bortskjemte ungene, problemet er de ansvarlige som ikke setter grenser. På samme måten er det i forhold til oljeindustrien, de trenger politikere som setter ned foten, som sier at nok er nok.

Klimaet vårt trenger modige politikere som setter grenser for en stadig mer storkrevende industri. De fattige som blir rammet hardest av klimaendringene trenger sårt at verdens rikeste land setter solidariteten i høysete. Og fremtidige generasjoner er avhengige av at vår generasjon ikke ødelegger jorda de skal overta etter oss.

Jeg har et inderlig håp om at delegatene på landsmøtet i Arbeiderpartiet skal være disse menneskene!

Fredag den trettende

2009-02-14T09:24:00.000-08:00

Dagen noen elsker å frykte, kommer om man vil eller ikke. Min fredag begynte strålende med øl, venner og allsang ut i de sene nattetimer. Morgenen derpå begynte med sjokkoppvåkning med det resultat at jeg var lovlig sent ute til flytoget. Jeg hadde også selvfølgelig helt glemt at det var starten på vinterferien...

Gardermoen var fylt av folk i kø som kikket utålmodig på klokkene hvert femte minutt. Jeg var nok hakket mer stressa enn gjennomsnittet, og da jeg fikk beskjed om at jeg bare kunne glemme å nå flyet mitt av en halvstreng SAS-dame, raknet det litt inni meg. Men jeg stilte meg opp i køen, og som god sosialdemokrat hadde jeg ikke samvittighet til å snike heller..

Det gikk akkurat på minuttet og jeg var sistemann som heseblesende løp inn på flyet. Har nok ikke løpt så mye siden kuppertesten på videregående, men litt løping har vel aldri skadet noen. Og med flaks i uhell havnet jeg tilslutt opp i Kirkenes og på årsmøtet til AUF i Finnmark.

Fredag den trettende var rett og slett en bra dag, og resten av helga blir nok enda bedre hvis jeg kjenner AUFerne i Finnmark rett:)

Hvor er alle kvinnene i FrP?

2009-02-09T05:24:00.000-08:00

Etter helgens to nominasjonsmøter i FrP og AP er valgkampen offisielt i gang, og FrPs førstekandidat, Morten Ørsal Johansen, har allerede startet valgkampen med å si at "AP-kandidat bra for FrP" og fortsetter med at kvotering har ført til at en at svakere kandidat fikk fjerdeplassen. Partiets andrekandidat, Hanne Maren Blåfjelldal, følger opp med å si til Opplandssendinga i dag at hun er stolt å være med i et parti som ikke kvoterer inn folk på bakgrunn av kjønn. I hennes parti er det de dyktigste som blir nominert.

- Av FrPs 39 stortingsrepresentanter er bare 6 kvinner. Ifølge FrPs logikk er det bare de flinkeste som blir valgt, er det sånn å forstå at kvinnene i FrP er dårligere enn mennene?
- På fylkestinget i Oppland er det seks fra FrP, kun en av de er kvinne. Har ikke Fremskrittspartiet flere dyktige kvinner?
- FpUs sentralstyre består av syv medlemmer, kun en av de er kvinne. Fantes det ingen flere kvalifiserte kvinnelige medlemmer hos FpU?

Jeg tror ikke at manglende kvotering er hele svaret på at det er så få kvinner i FrP. Jeg tror det også handler om at FrP har en likestillingspolitikk og et kvinnesyn som hører mer hjemme på 30-tallet.

"Jeg råder menn som vet hva de går til å finne seg ektefeller i Asia. Samfunnet vårt trenger reserverte og høflige kvinner som ser en verdi i å ta seg av hjemmet og holde familien samlet", sier Frp-politikeren Per Bjørnar Rødde til VG.

"Det er klart at det er lov å flørte, men på noen kan slik atferd være provoserende, særlig i et flerkulturelt samfunn. Det er folk som driver risikosport, og noen som dør av det. Kvinner må selv ta ansvaret for hvilke signaler de sender ut" sa Jan Arild Ellingsen til VG for halvannet år siden om kvinner som var blitt utsatt for voldtekt.

"Det er så mye halvfleskete jenter, og det er ikke noe pent å se på", sa bystyrerepresentant i Drammen, Kjell Jensen, som begrunnelse for at han ville forby unge jenter å ga med bar mage.

Jeg skjønner godt hvorfor FrP ikke driver med kjønnskvotering. De sier jo selv at de dyktigste blir valgt, og da har de jo åpenbart ikke nok dyktige kvinner. Eller er det sånn at de fleste kvinner gjerne vil være med i partier som tar de seriøst?

Personlig er jeg stolt av å få lov til å representere et parti som tar kvinner på alvor, som gjennom tiår har pushet på for mer likestilling og kvinners rettigheter og som nå er det første politiske partiet i Norge som følger 50/50-regelen. Det kan Arbeiderpartiet gjøre fordi vi har mange dyktige folk å velge mellom, både kvinner og menn.

Nye eventyr i Damaskus

2009-01-20T02:07:00.000-08:00

Damaskus, byen vi hadde hørt så mye om, og nå var vi endelig på vei dit. Turen over fjellene bød på mye latter, vårt selskap var nemlig en skranten taxi og fire menn som ikke snakket engelsk i det hele tatt. Vel fem timer senere inntok vi gamlebyen i Damaskus, og for en opplevelse. Den er storslått, vakker, travel, kriker og kroker overalt og de selger alt du kan tenke deg. Det meste er ting man sjelden får bruk for, men inni mellom alle jallabodene fant vi mange skatter.

Etter to dager i gamlebyen bestemte vi oss for å utforske resten av byen, men her fant vi ikke noe særlig å skrive hjem om. Til vår store skuffelse var militærmuseet stengt og vi endte etter en piknikk i parken med et kinobesøk. Vi ble huket inn fra gaten og eskortert inn til en film som allerede hadde begynt. Det oste røyk og vi hostet oss gjennom Transporter II. Merkelig opplevelse, men det var gratis. Og alt som er gratis er bra!

Vi bestemte oss for å ta en øl eller to på et lokalt sted, men fikk beskjed om at vi måtte ha med oss en mann dersom vi skulle komme inn. Det vekket frem en smule sinne hos norske feminister, men vi bet det i oss og gikk videre til neste utested. Muligens den minste puben jeg noensinne har besøkt, da vi var ti mennesker var det stapp fullt. Her hadde vi ikke noe annet valg, og vi måtte sosialisere, ikke det at det egentlig gjorde oss noe!

Verdt å tipse alle som har tenkt seg til Damaskus om følgende hotell. Sjarmerende, topp frokost, varmt vann og en fantastisk betjening. I tillegg topp beliggenhet og en tilknyttet lege som gjerne kommer på besøk, gir deg sprøyter og antibiotika for under 100-lappen!

Fra camping til tivoli

2009-01-20T01:57:00.000-08:00

For en uke siden var vi en tur innom Libanon. Begynte å bli paranoide og trodde at krigen fulgte etter oss, da det ble skutt raketter fra Libanon og inn i nord i Israel. Men ble heldigvis ikke noe mer av det, og vi hadde noen strålende dager i Beirut og omegn.

Første kvelden gikk turen til Amshit, hvor vi også fikk oss noen nye venner. De kunne fortelle at alle arabiske stedsnavn hadde en mening, men ikke Amshit.. Bildet er tatt rett utenfor campinghytta, utrolig vakkert sted, til tross for det noe uheldige navnet. De nye vennene våre kjørte oss tilbake til Beirut, og jeg tror jeg aldri har vært så nær døden noen gang i hele mitt liv! De kjører som villmenn her nede, og vi pustet lettet ut da vi kom tilbake til rushtrafikk og kø.

Etter dager med dyster stemning, bestemte vi oss for å få opp stemningen noen hakk. Resultatet ble derfor besøk på et av Libanons mest slitne tivoli: Luna Park. Vi var de eneste besøkende, men i god Håheim/Brenna-stil ble det en høylydt opplevelse. Tonje skrek og jeg lo:)

Libanon er et land som alle må besøke, her er det noe for alle! For oss var det et tilfluktssted for å kunne koble litt av og nyte ferien. Tre dager var altfor lite, men Damaskus ventet og vi pakket sekkene og satte oss i en servicetaxi i retning Syria.

På evig reisefot

2009-01-08T00:31:00.000-08:00

Vi har vært på reisefot et par dager og tilgang til internett har vært så som så. Velger derfor å gi dere noen høydepunkter fra de siste dagene.

Mandag forlot vi Nablus etter å ha vært med på demonstrasjoner, trasket i gamlebyen og vært med gode venner. På checkpointet utenfor Nablus så soldatene utrolig rart på ossg og spurte "what the hell are you doing in Nablus?!". Sjokkert, mest sannsynlig ikke så mange utlendinger som reiser mellom Nablus og Jenin hver dag. Vi smilte og sa vi var på ferie, og de slapp oss motvillig gjennom. Verre gikk det på grensekontrollen ut av Vestbredden. Vi er ikke så godt kjent, og greide selvfølgelig å gå inn i feil luke. Resultatet var at vi var innestengt, gitterhjulet går nemlig bare en vei. Etter mye roping fikk vi hjelp av noen palestinere, soldatene var lite gira på å hjelpe oss... Kom oss til slutt gjennom, mye grunnet soldatenes dårlige engelskkunnskaper. Det mest intelligente spørsmålet de greide å spørre var om vi var venner..

Kvelden endte i Nasaret, med vin og boblebad. Vi unte oss litt luksus etter en uke på iskalde hotell uten varmtvann! Så gikk turen til grensen, her fikk vi vår første internasjonale venn. Matthew fra Australia hadde backpakka i området i en måned og vi delte taxi med han til Irbid. Denne byen er ikke så mye å skrive hjem om, bortsett fra hotellservicen. Og vi fikk oss litt tid til å slikke sol på taket, stor bonus! Etter en ovetnatting tok vi bussen til Amman. Turen tok litt over en time og kostet den nette sum av fire kroner!

Downtown Amman er hyggelig nok, men en dag er nok. Nå sitter vi på flyplassen i Amman, klare til å reise til Beirut:)

Som man høster, sår man...

2009-01-04T14:09:00.000-08:00

Mangt kan sies om staten Israel, særlig i dette øyeblikk. Men jeg nøyer meg med noen grunner til å gratulere landet med sine ”suksesser” oppgjennom årene.

Dere har fordrevet, drept og trakassert det palestinske folket siden staten ble opprettet. Senere har dere okkupert land og folk, og stadig sikret dere større deler av et land som ikke er deres.

Dere har greid å splitte det palestinske folket, fengslet deres folkevalgte og sørget for at det palestinske folket har mistet håp dag for dag.

Dere har isolert Gazastripen og laget verdens største fengsel. Samtidig som bosettere ble trukket ut, beholdt dere en jernhånd over området. Grensene er stengt, luftrom og farvann under full kontroll og nektet hjelpesendinger inn i området.

Dere har gang på gang satt verdenssamfunnet på sidelinjen og trumfet gjennom deres egen vilje. Nå har dere på en finurlig måte utnyttet det maktvakuum som er i USA, og resten av verdens ledere nøyer seg med å sende ut pressemeldinger.

Dere har skapt en apartheidstat som overgår Sør-Afrika og kamuflert det som et demokratisk fyrtårn i Midtøsten. Dere har riktignok fått sporadisk kjeft, men ingen boikott eller tiltak som har smertet. I dette øyeblikk massakrerer dere kvinner og barn på Gazastripen, med begrunnelse at dere bekjemper terror. I tillegg får dere støtte fra USA og EU, som mener dere bedriver defensiv krigføring.

Gratulerer, dere kunne i fjor feire 60 år med uavhengighet!
Gratulerer, dere som har fått frihet på palestinernes bekostning!
Gratulerer, dere som har skapt ekstremister, som etter 60 år med undertrykkelse begynner å gjøre livet surt for dere!

I all håpløshet...

2009-01-03T14:03:00.000-08:00

Den verste følelsen i verden må være håpløshet. I kveld er den følelsen sterkere enn noen annen gang i hele mitt liv, og det er rett og slett jævlig. I kveld har vi sittet foran TVen hos en palestinsk familie i Nablus. De er noen av mine beste venner og som vanlig har vi spist mat og fortalt historier. Vi har ledd, men hele tiden har nyhetene fra Gaza lagt en demper på stemningen. Så kom nyheten vi alle fryktet: Israel har startet en bakkeinvasjon.

På TVen kunne vi se Hamas-ledere som advarte Israel, som sa at de ville møte helvete om de invaderte Gaza. Disse lederne satt i Syria i sine palasser, og de bruker Hamas på Gaza som sine marijonetter. Mange vi snakker med er frustrerte over Hamas, fordi de tenker mer på sine egne interesser enn på den palestinske sivilbefolkningen. Samtidig sier de at det er Israel sin skyld at Hamas nå sitter med makten på Gaza. Hamas er ikke noen enhetlig organisasjon, men det er ingen tvil om at de er styrt av kreften utenfor Gaza. Krefter som har interesse av anarki i området og krefter som ikke tjener interessene til det palestinske folk.

I Israel lader man opp til valgkamp, og i denne situasjonen er det en ting som vil avgjøre hvem som vinner: hvilket parti kan gi Israel sikkerhet? Sikkerhet er prioritet nummer en, koste hva det koste vil. Riktignok er det krefter i Israel som er kritiske til bakkeinvasjonen, fordi israelere vil miste liv. Men dette er en blodig valgkamp, og det beviser at fredskreftene i Israel er minimale.

Mens storpolitikken utspiller seg er det sivilbefolkningen som lider. Det første offeret for bakkeinvasjonen var et barn. Innbyggerne på Gaza får flyveblader som sier at de må forlate husene fordi Israel skal bombe. Men hvor i all verden skal de dra? Det finnes ikke tilfluktsrom, det finnes ikke kjellere, angrepene skjer over hele Gazastripen og grensene er stengt. Dette er en ond voldsspiral, men det er ingen tvil om at det er Israels okkupasjon som er det grunnleggende problemet. Israel er fremdeles den okkuperende makt, også over Gaza. De har stengt grensene, kontrollert luftrom og havner og til og med bestemt hva folk skal spise. Verden trenger et Israel som kan ta ansvar, ikke bare for egen befolkning, men for fred i området.

Jeg må innrømme at akkurat nå virker alt håpløst. Jeg sitter ikke med løsningen som alle vil være fornøyde med, jeg har få svar og det er lite jeg kan gjøre. Det eneste som er åpenbart er at det finnes mange krigstaktikker, men ingen strategi for fred…

En by, to verdener

2009-01-01T05:45:00.000-08:00

Hvis jeg skulle beskrevet turen vår til nå, ville det blitt kontrastfullt. Og gårsdagen var virkelig nettopp det. Alle våre venner hadde avlyst feiringen og gatene var helt tomme i Øst-Jerusalem. Vi tok turen til Jerusalem Hotell, fikk punsj, middag og en flaske vin. Halv tolv var vi på plass utenfor Damaskusporten. Det var ikke så mange som hadde møtt opp, men vi som var der tente lys, sang og ropte slagord for Gaza. Det var helt spesielt og veldig sterkt! Klokka tolv smalt rakettene fra vestsiden, men vi lot oss ikke distrahere eller overdøve.

Men om palestinerne hadde avlyst feiringen, så hadde israelerne gjort det motsatte. På vestsiden smalt rakettene, fulle mennesker i gatene og knuste flasker. Overgangen var stor, og vi bestemte oss for å ta noen øl for det nye året. Turens absolutte blinkskudd ser dere her: Tonje og den glade jøde! Før på dagen falt det en tåre for Gaza, nå lo jeg så jeg gråt av Tonjes spørsmål om det var mulig å ta bilde av henne og han. Han snakket ikke engelsk, men lot seg velvillig fotografere. Ingen vi møtte denne kvelden var bekymret eller lei seg, de festet med godt humør.

Forskjellene denne kvelden beskriver godt hva som er realitetene. To sider som har helt forskjellig virkelighetsforståelse. For Israel handler bombene om sin egen sikkerhet, for palestinerne er det bomber som dreper deres slektninger og venner. Israel behandler palestinerne som dyr, for meg er de de mest gjestfrie menneskene jeg noen gang har møtt. Israel har sitt land, palestinerne kan bare drømme om det samme. Det verste er at håpløshetens klamme hånd har et fast grep om mange palestinere, frihetene er så langt borte, livet er ikke verdt å leve og ingenting gir mening...

Hverdagsliv for turkameratene

2008-12-31T10:56:00.000-08:00

I går kveld ble vi kjent med utelivet i Vest-Jerusalem. Først en bedre (og dyr) middag på Gong, som uten tvil hadde det morsomste servitøren vi noen gang har møtt. Så videre til stedet Lonely Planet karakteriserer som veldig alternativt: Uganda. Var ikke mer alternativt enn Mono på dagtid, så vi tuslet fnisende videre med turistboka i hånda. Neste, og kveldens siste stopp, var Blue Hole. Om Justisen hadde hatt en kjeller, hadde dette vært stedet. Men de som jobbet der var palestinere, og det endte med at Tonje fikk styre musikken og vi fikk gratis drikke hele kvelden. Klokka fem tok vi taxi til hotellet, mens Bjørn Eidsvåg fremdeles jallet i lokalet.

For de av dere som lurer på hvordan vi bor, så kan vi avsløre at det er billig og enkelt. Hostellet ville fått Anker til å virke som et femstjernershotell. Vi bor på et åttemannsrom som er sykt kaldt, men vi klager ikke så altfor mye over det. Det vi klager mest over er den sure, tyske og gamle damen som bor i ene hjørnet. Hun har bestemt seg for å gjøre det hjemmekoslig og pynter med å legge undertøyet sitt på nattbordet. Nå er det bare oss tre som bor her, de andre har nok emigrert til finere hotell på nyttårsaften! Bildet er Tonje som er klar for å gå ut å kjøpe vin. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne!

Nå går vi snart for å ta noen øl på Hotel Jerusalem, før vi skal på lysmarkering utenfor Damaskusporten. Nyttår er ikke avlyst i Vest-Jerusalem og i går ble vi tipset om en fest med tekno og tysk DJ. Vi har bestemt oss for å ikke gå dit;)
Men vi får se hvor veien bringer oss, i mellomtiden bruker vi tiden til å ønske dere alle en riktig godt nyttår!

Nyttårsfeiringen er avlyst

2008-12-30T08:48:00.000-08:00

I dag var dagen for å utforske gamlebyen, stedet for utallige historiske hendelser, shoppingmuligheter og flotte bygninger. Men det som skjer på Gaza la en demper på stemningen. I tre dager har palestinerne holdt stengt som en protest på israels massakre, men i dag var de fleste butikkene åpne. Vi ble invitert inn av en palestiner som bød oss på arabisk kaffe og en prat. Han var frustrert og sint, og sa blant annet at hvis palestinerne ikke hadde fred og israelerne ikke hadde fred, så var det ingen som kom til å få fred. Etter en lang prat og noen gaver til venner hjemme gikk vi videre i retning Haram Ash-Sharif. Her ble de obligatoriske turistbildene knipset før Tonje fikk behov for et dobesøk. Dette er selvfølgelig ikke verdt å fortelle hele verden, men at vi fikk personlig følge av to israelske politimenn hele veien til do var noget spesielt...

Ettermiddag ble tilbrakt med en venninne i Øst-Jerusalem. Hun kunne fortelle at hennes venninne ble hentet i sitt eget hjem for en måneds tid siden og fengslet. Hun vet enda ikke hva hun er beskyldt for å ha gjort.. Det skal visstnok være svært uvanlig at unge jenter blir hentet i sitt eget hjem, men israelerne kjenner ingen grenser!

I går fikk vi tips fra noen andre nordmenn om demonstrasjon rett siden av hostellet vårt. Vi ble enige om å gå ned for å se, men det var omtrent like mye israelsk politi som demonstranter, og vi ble nektet å gå ned til demonstrasjonen. Muligens like greit for vår del, vi har ikke noe mål om å bli arrestert med det første. Men det er et bevis på at den demokratiske staten Israel nekter palestinerne ytringsfrihet. I dag har det vært rolig, men lærere streiker i sympati med Gazas befolkning og all feiring i morra er avlyst. Det er ingenting og feire her nå, og i morgen kveld blir nok en rolig kveld for oss. Våre tanker går til palestinerne på Gaza!

Godt og vondt paa samme tid

2008-12-29T05:53:00.000-08:00

Grytidlig i dag ankom vi Jerusalem, slitne og troette etter en lang reise. Bare timer unna raser krigen og bombene. Det var helt stille og rolig i gamlebyen i aattetida, og det var ganske saa surrealistisk aa vaere her igjen. Vi fant til slutt en liten shappe som var aapen og fikk oss hummus og falaffel til frokost, ingenting slaar akkurat det.

Men samtidig som vi spiste og koste oss, viste TV'en bilder av demonstrasjoner fra flere byer i Midtoesten. Det Israel bedriver er ren terror og maa paa det sterkeste fordoemmes. Verdenssamfunnet maa reagere og bombing av sivile maal maa ta slutt. Og jeg er glad for aa se at det det er demonstrasjoner hjemme i Norge ogsaa, men jeg maa innroemme at jeg reagerer litt paa et av kravene fra SU. De krever at den israelske ambassadoeren utvises fra Norge. Hva godt vil det egentlig foere til? Som svar vil vaar ambasse i Tel Aviv bli utvist og vi vil ikke ha diplomatisk kontakt med Israel. Det er her Norge kommer med kritikken mot Israels handlinger, det er en liten, men en likevel en mulighet til aa paavirke som jeg mener vi maa ha. Jeg liker aa demonstrere foran den israelske ambassaden i Oslo, jeg liker at de maa forholde seg til kritikk og jeg liker at vi har noen aa kjefte paa. Det i seg selv er nok kanskje ikke et argument for aa beholde ambassaden i Norge, men jeg ser heller ikke noen gode argument for aa utvise den. Er ogsaa interessant at de samme folkene som vil utvise ambassaden, ogsaa moeter opp foran ambassaden for aa demonstere...

Billig symbolpolitikk vil aldri foere fram til fred her nede. Men det Norge maa gjoere er aa slutte og finansiere Israels krigfoering og brutale okkupasjonspolitikk. Jeg er for oekonomisk boikott av Israel, og jeg oensker at Norge skal gaa foran. Samtidig som verdenssamfunnet maa toerre og kalle en spade for en spade. Naar Ehud Barak sier at de er i en "all out-war", saa er det for droyt. At USA paa sin side sier at de stoetter flyangrepene er like ille.

Ting virker haaloest akkurat naa! Saerlig her vi sitter midt oppe i det hele. I morra skal vi komme oss ut og faa snakket med vaare venner her nede. Vi kommer med oppdateringer underveis!

Endelig en slags julestemning

2008-12-24T03:50:00.000-08:00

Så ble det jul i år også, den kom faktisk fortere i år enn tidligere. Julaften kom på en måte som en slags overraskelse, noe jeg ikke helt var forberedt på. Jeg må nok innrømme at julestemningen har latt vente på seg i år. Kan ha en sammenheng med at jeg ikke har vært like aktiv i AUFs verveinnspurt som tidligere. Er noe med det å trakse rundt på kjøpesentre i mange dager på jakt etter unge sosialdemokratiske sjeler, som gir meg en varm julefølelse. Pussig, men sant..

Kan også være fordi jeg i år ikke har kastet meg på trenden om å kjøpe julegaver til flest mulig. I år har jeg kjøpt minimalt med julegaver, og det føles egentlig bra. Jula handler jo heller ikke om gaver, selv om den nok gjorde det i yngre år. Nå handler den om fritid og tid til å gjøre ting som ikke er viktige eller nødvendige i det hele tatt. Drikke Håheims hjemmelagede rødvin, løse ubegrensede mengder kryssord og se alle filmene jeg ikke har hatt tid til å se på før nå. Det er jul det!

Men likevel er det noe som mangler i år. Min første jul uten lillebror i heimen blir ikke helt jul. Gleder meg allerede til han kommer hjem og kan le av de samme tingene som meg. For jula handler først og fremst om tid til å være med familien. Og i mangel på den riktige julestemningen satte jeg all min tiltro til NRK i dag klokken elleve. Og det hjalp, det blir liksom ikke jul før Tre nøtter til Askepott ruller over skjermen!

GOD JUL!

Et flerkulturelt Oppland

2008-12-10T14:00:00.000-08:00

Etniske minoriteter er omtrent fraværende i folkevalgte organ. Det er en udiskutabel utfordring for demokratiet. Fylkestinget i Oppland er blendahvitt, til tross for at 5,2 prosent av befolkningen i Oppland har minoritetsbakgrunn. Dette har et stort flertall av politikerne tatt inn over seg og dag ble saken om "Et flerkulturelt Oppland" tatt opp til diskusjon. Saken ble ypperlig lagt frem av Signe von Streng fra SV, og hun kunne også fortelle at FrP hadde tatt ut dissens på et punkt. FrP ville nemlig ikke ha noe Flerkulturelt Råd. Begrunnelsen? Det bor mennesker fra 104 forskjellige navn, og ikke alle de kunne være representert i rådet. Dessuten var innvandrerbefolkningen sammensatt og hadde ulike interesser og synspunkter. Et råd ville derfor ikke representere alle, og derfor var FrP ikke for å opprette et slikt råd.

Fremskrittspartiet er altså mot rådet fordi innvandrerbefolkningen er en sammensatt gruppe. Men de er positive til Eldreråd, som er en like sammensatt gruppe. På spørsmål om hvorfor, svarte representanten fra FrP at Eldrerådet tross alt besto av etniske nordmenn. Noe som skurrer?

Jeg håper det Flerkulturelle rådet blir en stor suksess, jeg håper det bidrar til å få perspektiver og innspill på viktige politikkområder og jeg håper at rådet også kan bli en rekrutteringsarena for kommunestyrer og fylkestinget i Oppland. Det er vi alle tjent med!

Gratulerer!

2008-12-03T05:34:00.000-08:00

Utenriksminister Jonas Gahr Støre skal i dag undertegne et internasjonal forbud mot klasevåpen sammen med kollegaer fra hele verden. 109 land er enige om å forby dette brutale og inhumane våpenet, mye grunnet initiativet fra Norges utenriksminister.

Forbudet er en virkelig seier, og i dag er det folkefest på rådhusplassen. Ikke bare skal vi feire forbudet, men i tillegg kommer Åge, Mikael Wiehe og Ingrid Olava! Her blir det allsang, førjulsstemning med snø og folkefest på en gang.

Men det er noen skår i gleden. Det er fremdeles noen viktige land som ikke vil være med på forbudet, blant annet Russland, Kina, USA og Israel. Men med Obamas valgseier får vi håpe at det blir en change også på dette området. Da Senatet stemte over resolusjonsforslag om klasevåpen i 2006 var Obama en av fire senatorer som støttet et forbud. Både McCain og Clinton stemte imot.

Men i dag er det lov å feire. Dette er en historisk dag, en dag vi kan fortelle barnebarna om når vi var gamle. Vi kan fortelle at vi var der da forbudet ble undertegnet, at vi klappet og jublet og sang for full hals. Jeg gleder meg allerede!

Metode schmode...

2008-12-01T07:09:00.001-08:00

Følelsen av å våkne klokken fire og vite at det er noe du har glemt er i utgangspunktet en kjip følelse. Når du så innser at det du har glemt er å kjøpe en kalkulator til dagens metodeeksamen, begynner livet å rakne litt. Slik startet min dag i dag. Halvfebrilsk går jeg inn på internett for å sjekke når Akademika åpner, slik at jeg kan kjøpe en ny kalkulator. Men der åpner det ikke før ni, og min eksamen begynner klokka ni. Jeg tenker for meg selv, at dette ordner seg nok og legger meg til å sove litt til.

Klokka sju løper jeg ut døra på vill jakt etter kalkulatoren, som jeg har overbevist meg selv om at kommer til å redde eksamen. På Nei til EU sitt kontor finner jeg heldigvis noen som kan hjelpe meg og jeg setter meg lettet på t-banen til Blindern. Den lettelsen forsvinner totalt når jeg leser eksamensoppgava. Jeg forsøker og skrive meg bort fra de fleste spørsmålene, men det er vanskelig å stappe inn fyllord når svaret skal være tall.

Ikke overraskende er jeg førstemann til å levere, og det er ikke uten grunn at jeg føler at alle de andre i gymsalen ser på meg og tenker "hun er ikke så smart...". Eneste høydepunktet er eksamensvaktene som tar oppdraget dødsalvorlig, de teller ark som om livet sto på spill og advarer med streng stemme at vi kun har fire timer på oss. Jo takk, tenker jeg, trenger nok ikke all den tida...

Når jeg leverer sitter de to søte damene bakerst og smiler trøstende til meg. Den ene dama smiler bredt og skryter uhemmet av den meget pene skjønnskriften min. Men denne gangen tror jeg verken kalkulator eller skjønnskrift kan redde meg...

Senterungdommen på tur:)

2008-11-28T16:36:00.000-08:00

Dagens absolutte anbefaling er Senterungdommens reiseblogg. De er nemlig på tur i Tanzania og oppdaterer hver eneste dag om sine gjøremål.

Jeg er veldig for demokratiprosjekt, og særlig knyttet til ungdom. Men jeg kan ikke annet enn å stusse litt over hva de velger å fortelle om på en fullt offentlig blogg. Noen høyedepunkter:

"Sumayi er overraskende bra, det ser ut som man har prøvd med litt vedlikehold her."

"Det ble også litt tid til bading og soling innemellom. Ingen er solbrente enda, noen har lært fra sist gang!"

"Så det ble en litt dramatisk start der vi faktisk mista ei før vi hadde kommet frem!"

Skippertak og tjenestedirektivet

2008-11-27T09:24:00.001-08:00

Det er kanskje ikke overraskende at jeg sitter med voldsom panikk akkurat nå og prøver å lære meg fag før eksamen. Jeg lærer aldri og jeg har innsett at jeg for all fremtid kommer til å være et skippertaksmenneske...

Hadde store planer om å begynne eksamenslesinga litt før i år, men så ble det kamp om tjenestedirektivet. Underskrifter skulle samles inn, mennesker skulle ringes, innledninger skulle holdes og gode krefter skulle mobiliseres. Som et resultat ble eksamenslesinga utsatt.

Da LO-lederen gikk med på Arbeiderpartiets opplegg, trodde jeg slaget var tapt. Men i dag skriver ABCnyheter at Fellesforbundet og Fagforbundet fremdeles står på sitt krav om veto. Det er de to største forbundene i LO og bak kravet står nesten en halv million medlemmer. Dette beviser at hele LO ikke er betrygget av Jens sine garantier. Kanskje vi skulle latt LO-kongressen si sin mening?

Skippertakmetoden fungerer kanskje i studentlivet, jeg håper hvertfall at den slår til også denne gangen. Men skippertakspolitikk hvor beslutninger blir tatt over hodene på folk er en ytterst dårlig ide...

FrP for finanskrise?

2008-11-11T02:38:00.001-08:00

Det er nok kanskje vanskelig å påstå at finanskrisen er FrP sin skyld, men det er ikke så vanskelig å hevde at finanskrisen skyldes en politikk FrP ivrer for å få gjennomført i Norge.

Per Sandberg uttalte til Dagbladet at finanskrisen skyldes at Bush hadde drevet en sosialistisk politikk de siste årene. Og jeg som trodde at Sandberg hadde lært at det å drikke på jobb var en veldig dårlig ide... For man kan kalle Bush mange ting, men en sosialist er han virkelig ikke. De eneste som er enige med Sandberg må være de aller mest høyreekstreme i USA. Han mener altså at Bush har styrt finanspolitikken for mye, gitt for lite skattelettelser og utjevnet for store forskjeller mellom folk. Da må jeg ærlig talt innrømme at jeg er ganske så redd for FrPs alternativ.

Og den frykten er godt begrunnet. I FrPs program står det at ”Fremskrittspartiet mener at penge- og kredittmarkedet skal reguleres av tilbud og etterspørsel i markedet, uten politiske reguleringer eller inngrep”. Og dette argumenterer de fortsatt for, til tross for at hele verden nå roper etter økt statlig styring og kontroll.

La oss håpe at ikke velgerne har glemt finanskrisen om ett år. Et parti som vil skalte og valte med pensjonsfondet vårt og la markedet styre, tror jeg strengt tatt at folk flest ikke vil tjene på!

Er det skjebnen?

2008-10-24T15:14:00.000-07:00

I dag reiste jeg og Torstein til Gardermoen for å ta flyet i retning Tiblisi i Georgia. Vi var tidlig ute, alltid greit når to personer som alltid er forsinket reiser sammen. Vi kjøpte Lonely Planet om Kaukasus og satte oss på Kon Tiki for å lade opp med varm mat. Da fikk vi første melding: flyet var forsinket. Så fikk vi melding nummer to: flyet var enda mer forsinket.

Vi burde vel kanskje tatt hintet allerede da vi så at vi skulle fly med Baltic Air..
Det hele endte med at flyet ble innstilt og vi havnet på Sas-hotellet. Her fikk vi gratis pizza og øl, et gledet selvfølgelig meg veldig! Torstein var på sin side veldig godt fornøyd med at vi nå skulle fly Lufthansa, noe han mener er guds gave til flypassasjerer. Men gleden skulle ingen ende ta. Istedenfor å fly om Riga skulle vi nå heller innom München. Jeg har aldri vært i Tyskland og tenkte at dette var toppers. Vi har nemlig hele lørdagen i byen før vi reiser videre til Georgia.

Som reisevante mennesker sjekket vi derfor turistinfoen på nett, og hva fant vi ut?!
Det er Oktoberfest denne helga! Vi snakker øltelt og tivoli, det finnes ingen bedre kombinasjon i hele verden for meg:)

Dette må være skjebnen: flyet vårt blir innstilt, vi må fly om Tyskland og vi har maaaange timer å tilbringe i en by hvor det er Oktoberfest og billig øl!

EU ser mot Arktis

2008-09-30T05:09:00.000-07:00

EUs miljøtroverdighet er ikke akkurat på topp, til tross for ja-sidens iherdige argumentasjon om at unionen er et miljøprosjekt. Satsningen på atomkraft vil aldri være en løsning på de klimaproblemene verden står ovenfor, men det ser ikke EU ut til å ha innsett..

Nå har EU fått enda en fin ide, nemlig oljeboring i Arktis. Europakommisjonen vil åpne hele Arktis for oljevirksomhet.
- Arktis er ikke hellig, hvor ellers skal vi hente energi fra? sier EUs energikommisær Andris Piebalgs til EUobserver.
Arktis er i ferd med å smelte på grunn av klimaendringene, og når isen smelter åpner det for enda mer oljeutvinning som igjen vil skape ytterligere klimaendringer. Det hele er ganske så ironisk...

EU er en union tuftet på økonomisk vekst, det vil aldri bli miljøvennlig. Olje og gass er ikke fremtiden, verken for Norge eller EU. Ikke overraskende heier oljeindustrien på EU, og StatoilHydro fryder seg over utspillet fra energikommisæren.
- De store elefantene finnes ikke langs norskekysten lenger. Europa har ikke noe annet valg enn å se til Arktis, sier konsernsjef Helge Lund ifølge NTB.

Jeg mener Europa har et annet valg. De kan ta miljøets side, satse på miljøvennlige energikilder og kutte eget forbruk!